Hvordan greie å godta at man er blitt sånn??

[Gjest bakenfor sol..]

Jeg har strevd lenge med å godta at jeg faktisk er så syk som jeg er. De rundt meg og behandler sier jeg skal uføretrygdes og jeg kan ikke forstå at jeg er nødt til dette.

Så forsøker jeg å gjøre noe, presse på litt og jeg faller, gang etter gang . Men jeg VIL jo så mye, hodet mitt er fullt av tanker og ideer som jeg vil sette ut i livet.

Men det går ikke, ikke med denne kroppen ihvertfall. Føler meg fanget (. Jeg vil ut av denne kroppen og leve livet, men jeg kan ikke, greier det ikke.

Greier aldri å akseptere uføretrygd, at jeg skal være sånn resten av livet. Tenk dere å sitte innesperret og syk for det minste i enda 50 år. Da må det være bedre å avlive meg, det vil jo også spare samfunnet for de kronene jeg mottar i trygd.

[Gjest ViViola]

Det var et trist innlegg...

Jeg er litt i samme situasjon, kroppen _vil bare ikke_ det jeg vil. Men der slutter kanskje likhetene mellom oss, for jeg har bestemt meg for at dette ikke skal knekke meg!

Nå vet jeg jo ikke hva slags sykdom som har rammet deg, og hvor hemmet du er i det daglige. Er det noe du _kan_ gjøre? Rent fysisk, mener jeg? Hvis det er det, så handler det mye om å greie å endre innstillingen i hodet, og bruke det man faktisk kan gjøre til å få en så god hverdag som overhode mulig.

Har du familie? Har du hobbyer du kan utøve? Fortell litt mer, så kanskje vi kan finne noen lyspunkter?

*Klem*

[FGT]

Uførtrygd høres litt fælt ut, hvis du er ung. Men det å bli uførtrygdet, betyr at du skal slippe å slite ekstra med ting du ikke føler at du orker, nettopp fordi du har begrenset energi, eller er redusert på grunn av sykdom eller lyte. Du kan bruke tid mer på dine ideer, hobbyer, ja noe du kanskje kan finne noe glede i tross alt ? Selv er jeg uførtrygdet, men sitter ikke i rullestol av den grunn, hvis det er et psykisk problem u har, hvis du skjønner

[Gjest bakenfor sol..]

Det var et trist innlegg...

Jeg er litt i samme situasjon, kroppen _vil bare ikke_ det jeg vil. Men der slutter kanskje likhetene mellom oss, for jeg har bestemt meg for at dette ikke skal knekke meg!

Nå vet jeg jo ikke hva slags sykdom som har rammet deg, og hvor hemmet du er i det daglige. Er det noe du _kan_ gjøre? Rent fysisk, mener jeg? Hvis det er det, så handler det mye om å greie å endre innstillingen i hodet, og bruke det man faktisk kan gjøre til å få en så god hverdag som overhode mulig.

Har du familie? Har du hobbyer du kan utøve? Fortell litt mer, så kanskje vi kan finne noen lyspunkter?

*Klem*

Ja, jeg har familie, venner, katt, tak over hodet, mat nok og burde ikke sitte her og syte og klage.

Jeg er mye syk ja, men jeg har også perioder hvor jeg føler meg helt frisk. Prøver da å leve normalt, sånn som andre mennesker gjør, men jeg faller, gang etter gang.

F.eks hvis jeg skal ut å gå sammen med venninnen min. Det går bra første gang og kanskje andre gang, og så faller jeg og blir liggende i flere dager. Må da avlyse alt jeg har planlagt.

Ja, jeg planlegger mye og har lyst til å være med på veldig mye. Er veldig sosial og blir veldig fort deppa hvis jeg må ligge i senga i flere dager. Blir liksom nederlag etter nederlag om du skjønner.

Får høre at jeg ikke må sette lista så høyt. Jeg forsøker, men hvilket liv er det å gå i "slow motion" og "daffe" forsiktig rundt resten av livet? Hodet mitt vil og ønsker jo så mye mere.

Jeg er nødt til å få et innhold på livet mitt på et eller annet hvis. Hvis ikke blir jeg sprø.

Data er jo en ting, DOL :_), men er det et liv? Jeg har sammensatte plager, både psykisk og fysisk. De går veldig inn i hverandre har jeg begynt å forstå.

Dette ble mye pjatt, men kan noen gi råd til en som ikke greier så mye fysisk aktivitet, ikke tåler mye stress, men er sosial og kunne tenkt seg å snakke hele tiden?

[Gjest bakenfor sol]

Uførtrygd høres litt fælt ut, hvis du er ung. Men det å bli uførtrygdet, betyr at du skal slippe å slite ekstra med ting du ikke føler at du orker, nettopp fordi du har begrenset energi, eller er redusert på grunn av sykdom eller lyte. Du kan bruke tid mer på dine ideer, hobbyer, ja noe du kanskje kan finne noe glede i tross alt ? Selv er jeg uførtrygdet, men sitter ikke i rullestol av den grunn, hvis det er et psykisk problem u har, hvis du skjønner

Skjønner hva du mener ja. Jeg sitter ikke i rullestol. Greier å gå, men har en "usynlig" lungesykdom som setter meg ut av spill. Tåler lite fysisk aktivitet, tåler lite stress (psykisk).

Hobbyer har jeg, men dette også begrenser seg. Kunne gjerne tenkt meg en ny kropp jeg.

Hvilken jobb kan jeg starte i når jeg fungerer som bare det innimellom, men blir liggende i perioder? Ingen arbeidsgiver vil ha meg ihvertfall. Vanskelig med venner og familie også fordi formen er så uforutsigbar. Lover ut en hel masse og må avlyse alt stadig vekk. Heldigvis er mine venner tålmodige av seg :-).

[FGT]

Skjønner hva du mener ja. Jeg sitter ikke i rullestol. Greier å gå, men har en "usynlig" lungesykdom som setter meg ut av spill. Tåler lite fysisk aktivitet, tåler lite stress (psykisk).

Hobbyer har jeg, men dette også begrenser seg. Kunne gjerne tenkt meg en ny kropp jeg.

Hvilken jobb kan jeg starte i når jeg fungerer som bare det innimellom, men blir liggende i perioder? Ingen arbeidsgiver vil ha meg ihvertfall. Vanskelig med venner og familie også fordi formen er så uforutsigbar. Lover ut en hel masse og må avlyse alt stadig vekk. Heldigvis er mine venner tålmodige av seg :-).

Ja du har både et psykisk og et fysisk begrensninger, skjønner jeg, så du trenger den lindring du kan få.

[Gjest høstløv]

Ja, jeg har familie, venner, katt, tak over hodet, mat nok og burde ikke sitte her og syte og klage.

Jeg er mye syk ja, men jeg har også perioder hvor jeg føler meg helt frisk. Prøver da å leve normalt, sånn som andre mennesker gjør, men jeg faller, gang etter gang.

F.eks hvis jeg skal ut å gå sammen med venninnen min. Det går bra første gang og kanskje andre gang, og så faller jeg og blir liggende i flere dager. Må da avlyse alt jeg har planlagt.

Ja, jeg planlegger mye og har lyst til å være med på veldig mye. Er veldig sosial og blir veldig fort deppa hvis jeg må ligge i senga i flere dager. Blir liksom nederlag etter nederlag om du skjønner.

Får høre at jeg ikke må sette lista så høyt. Jeg forsøker, men hvilket liv er det å gå i "slow motion" og "daffe" forsiktig rundt resten av livet? Hodet mitt vil og ønsker jo så mye mere.

Jeg er nødt til å få et innhold på livet mitt på et eller annet hvis. Hvis ikke blir jeg sprø.

Data er jo en ting, DOL :_), men er det et liv? Jeg har sammensatte plager, både psykisk og fysisk. De går veldig inn i hverandre har jeg begynt å forstå.

Dette ble mye pjatt, men kan noen gi råd til en som ikke greier så mye fysisk aktivitet, ikke tåler mye stress, men er sosial og kunne tenkt seg å snakke hele tiden?

Jeg har hatt det på omtrent samme måten i 27 år. Kan være oppe i tre - fire dager og så må jeg ligg i sengen en ukes tid. Inn imellom har jeg vært sengeliggende i lengre perioder opptil 4 måneder. Jeg er gift og har 4 barn.

Jeg har lært å legge listen bare så høyt som jeg makter. Jeg gråter ikke over de dagene jeg ikke greier noen ting, da ligger jeg i sengen og leser bøker eller sover. I stedet bruker jeg tiden til å glede meg over de tingene jeg kan være med på.

Jeg har en liten jobb, som jeg kan utføre på tidspunkter hvor jeg er kapabel til det. Jeg har hatt en større jobb, men det ble for mye for meg, og jeg måtte si den opp. Jobben gjør at jeg må være aktiv for å følge utviklingen i yrket mitt.

Livet har vært tungt mange ganger, men allikevel vil jeg ikke vært det foruten. Jeg har med glede sett at barna mine har vokst opp til å bli voksne mennesker, som tar ansvar for egne liv, og stifter egne familier.

Det er en stor glede å være bestemor, selv om jeg ikke er i stand til å passe barnebarnet, så kan jeg glede meg over dets utvikling, og jeg har lært h*n å telle til seks og å tegne strekmann, selv om h*n bare er 1 1/2 år. Det er koselig å kommunisere med barnebarnet via msn og web-camera.

I dag har jeg en bra dag, og vi, mannen min og jeg har vært ute en liten kjøretur.

Jeg har sluttet å tenke på at jeg ikke kan gjøre alt det andre kan gjøre, men bruker energi og tid på å glede meg over det jeg kan gjøre. Ordtaket mitt er: "Du har det ikke bedre enn du tillater deg selv å ha det." (Fritt etter en gammel kinesisk vismann). Ordtaket uttrykker at vi bare skal glede os over de gode og lyse sider i tilværelsen, og glemme det som er vondt og leit.

Jeg lider av et smertesyndrom og bruker rullestol, når jeg er ute. Inne går jeg bare fra den ene stolen til den andre.

Jeg har mange gode venner og er bevist på at positiv tenkning er med på å gi mitt eget liv mer og bedre innhold.

Lykke til, og god bedring til deg.

[Gjest bakenfor sol]

Jeg har hatt det på omtrent samme måten i 27 år. Kan være oppe i tre - fire dager og så må jeg ligg i sengen en ukes tid. Inn imellom har jeg vært sengeliggende i lengre perioder opptil 4 måneder. Jeg er gift og har 4 barn.

Jeg har lært å legge listen bare så høyt som jeg makter. Jeg gråter ikke over de dagene jeg ikke greier noen ting, da ligger jeg i sengen og leser bøker eller sover. I stedet bruker jeg tiden til å glede meg over de tingene jeg kan være med på.

Jeg har en liten jobb, som jeg kan utføre på tidspunkter hvor jeg er kapabel til det. Jeg har hatt en større jobb, men det ble for mye for meg, og jeg måtte si den opp. Jobben gjør at jeg må være aktiv for å følge utviklingen i yrket mitt.

Livet har vært tungt mange ganger, men allikevel vil jeg ikke vært det foruten. Jeg har med glede sett at barna mine har vokst opp til å bli voksne mennesker, som tar ansvar for egne liv, og stifter egne familier.

Det er en stor glede å være bestemor, selv om jeg ikke er i stand til å passe barnebarnet, så kan jeg glede meg over dets utvikling, og jeg har lært h*n å telle til seks og å tegne strekmann, selv om h*n bare er 1 1/2 år. Det er koselig å kommunisere med barnebarnet via msn og web-camera.

I dag har jeg en bra dag, og vi, mannen min og jeg har vært ute en liten kjøretur.

Jeg har sluttet å tenke på at jeg ikke kan gjøre alt det andre kan gjøre, men bruker energi og tid på å glede meg over det jeg kan gjøre. Ordtaket mitt er: "Du har det ikke bedre enn du tillater deg selv å ha det." (Fritt etter en gammel kinesisk vismann). Ordtaket uttrykker at vi bare skal glede os over de gode og lyse sider i tilværelsen, og glemme det som er vondt og leit.

Jeg lider av et smertesyndrom og bruker rullestol, når jeg er ute. Inne går jeg bare fra den ene stolen til den andre.

Jeg har mange gode venner og er bevist på at positiv tenkning er med på å gi mitt eget liv mer og bedre innhold.

Lykke til, og god bedring til deg.

Takk for at du delte dette med meg :-). Bra at du aksepterer livet ditt slik det er. Det er vel dette jeg sliter med, i tillegg er jeg en god del deprimert og har lett for å fall ned "i den sorte gryte. "

Ser at jeg har noen runder å gå med meg selv for å greie å akseptere at jeg er/har blitt slik som jeg er. Dette har pågått endel år hos meg også, men jeg har liksom aldri gitt opp håpet om å kunne bli friskere og komme meg ut i jobb igjen, om du skjønner.

Får også endel kommentarer fra mennesker som ikke kjenner meg så godt. Som at: "Du ser jo så frisk ut, nå må du se til å komme deg i jobb, du kan jo ikke sitte og ikke gjøre noe." Eller: "Det er så mange som er uføretrygdet i dette landet, snart halvpartet, mange som misbruker trygd og jobber svart utenom." "Jeg skjønner ikke at du ikke kan jobbe, det kommer jeg aldri til å forstå."

Slike ting har jeg fått "slengt" etter meg endel ganger. Og ja, jeg vet faktisk om noen selv som misbruker trygd. Og disse ødelegger veldig for de som virkelig trenger det. Har selv hørt endel si at de mottar trygd og jobber 100% svart.

Dette gjør at jeg sitter med en voldsom usmak i munnen når jeg nå står foran dette selv, helt forferdelig. Skal jeg ha uføretrygd skal det ikke være den minste tvil om at jeg fortjener det, og at jeg ikke har noen "restarbeidsevne."

Det er vel der det ligger også, tror jeg. Jeg kunne ha arbeidet, kanskje 50 % i mine friske perioder. Men jeg greier det ikke i så lange perioder.

Men jeg har jo arbeidet i mange år da, og kan kanskje tenke at jeg har betalt inn litt skatt slik at jeg ihvertfall kan koste meg selv i noen år?

Men jeg blir deppa bare av å tenke på dette ;(

[Gjest høstløv]

Takk for at du delte dette med meg :-). Bra at du aksepterer livet ditt slik det er. Det er vel dette jeg sliter med, i tillegg er jeg en god del deprimert og har lett for å fall ned "i den sorte gryte. "

Ser at jeg har noen runder å gå med meg selv for å greie å akseptere at jeg er/har blitt slik som jeg er. Dette har pågått endel år hos meg også, men jeg har liksom aldri gitt opp håpet om å kunne bli friskere og komme meg ut i jobb igjen, om du skjønner.

Får også endel kommentarer fra mennesker som ikke kjenner meg så godt. Som at: "Du ser jo så frisk ut, nå må du se til å komme deg i jobb, du kan jo ikke sitte og ikke gjøre noe." Eller: "Det er så mange som er uføretrygdet i dette landet, snart halvpartet, mange som misbruker trygd og jobber svart utenom." "Jeg skjønner ikke at du ikke kan jobbe, det kommer jeg aldri til å forstå."

Slike ting har jeg fått "slengt" etter meg endel ganger. Og ja, jeg vet faktisk om noen selv som misbruker trygd. Og disse ødelegger veldig for de som virkelig trenger det. Har selv hørt endel si at de mottar trygd og jobber 100% svart.

Dette gjør at jeg sitter med en voldsom usmak i munnen når jeg nå står foran dette selv, helt forferdelig. Skal jeg ha uføretrygd skal det ikke være den minste tvil om at jeg fortjener det, og at jeg ikke har noen "restarbeidsevne."

Det er vel der det ligger også, tror jeg. Jeg kunne ha arbeidet, kanskje 50 % i mine friske perioder. Men jeg greier det ikke i så lange perioder.

Men jeg har jo arbeidet i mange år da, og kan kanskje tenke at jeg har betalt inn litt skatt slik at jeg ihvertfall kan koste meg selv i noen år?

Men jeg blir deppa bare av å tenke på dette ;(

Ja, det tok meg fem år å forstå at jeg aldri ville bli frisk igjen.

Det var faktisk Trygdekontoret som sendte melding til legen med spørsmål om det ikke snart var på tide at denne pasienten fikk uførepensjon. Og var det noen som hadde foreslått det før den tid, ville jeg ha protestert, for jeg hadde et stort ønske om å bli frisk og arbeidsfør.

Jeg har vært gjennom en dyp depresjon og har måttet ta antidepressive midler, for i det hele tatt å orke tanken på å overleve. Hver eneste minutt når jeg var våken, så tenkte jeg bare på å få lov til å dø og å ta livet av meg. Medikamentene tok jeg i 3 - 4 år og de hjalp meg, slik at jeg ikke sliter med slike tanker mere.

Men depresjonen sitter i bakhodet og titter frem av og til, så jeg må jobbe mye med meg selv hele tiden for å tenke positivt, slik at de negative tankene ikke får innpass i hodet. Det er derfor jeg leser så mye, for å få tankene over på noe annet enn en trist livssituasjon.

Ha det bra i dag også!

[Gjest ViViola]

Ja, jeg har familie, venner, katt, tak over hodet, mat nok og burde ikke sitte her og syte og klage.

Jeg er mye syk ja, men jeg har også perioder hvor jeg føler meg helt frisk. Prøver da å leve normalt, sånn som andre mennesker gjør, men jeg faller, gang etter gang.

F.eks hvis jeg skal ut å gå sammen med venninnen min. Det går bra første gang og kanskje andre gang, og så faller jeg og blir liggende i flere dager. Må da avlyse alt jeg har planlagt.

Ja, jeg planlegger mye og har lyst til å være med på veldig mye. Er veldig sosial og blir veldig fort deppa hvis jeg må ligge i senga i flere dager. Blir liksom nederlag etter nederlag om du skjønner.

Får høre at jeg ikke må sette lista så høyt. Jeg forsøker, men hvilket liv er det å gå i "slow motion" og "daffe" forsiktig rundt resten av livet? Hodet mitt vil og ønsker jo så mye mere.

Jeg er nødt til å få et innhold på livet mitt på et eller annet hvis. Hvis ikke blir jeg sprø.

Data er jo en ting, DOL :_), men er det et liv? Jeg har sammensatte plager, både psykisk og fysisk. De går veldig inn i hverandre har jeg begynt å forstå.

Dette ble mye pjatt, men kan noen gi råd til en som ikke greier så mye fysisk aktivitet, ikke tåler mye stress, men er sosial og kunne tenkt seg å snakke hele tiden?

Som du selv sier - du legger lista for høyt, og er dermed dømt til å mislykkes... Og det er jo kjempeleit!

Jeg har veldig lyst til å feriere på dresin, jeg har lyst til å stå på vannski, jeg har lyst til å konkurrere i idrett. Men det kan jeg ikke, fordi kroppen samarbeider ikke. Så da har jeg lagt bort de tankene, fordi det ikke går. Jeg kunne jo _prøve_, men da ville jeg garantert gå ned for telling.

Det handler mye om å finne de daglige lyspunktene, ha gjennomførbare planer (jeg er ekstremt flink til å gå på kafè med venninner!) og finne glede i de ting man faktisk kan greie. Og det går jo på psyken, både hvordan vi er sammensatt i utgangspunktet og hvordan vi greier å ta valg.

Kanskje du burde fått litt hjelp til å endre tankegangen? Ingen tvil om at du har dine absolutte begrensninger, men du har jo også muligheter siden det _er_ ting du greier. Du må kanskje få litt hjelp til å justere innstilling og høyden på lista?

:-)