Babysyk jeg.. hvor lenge bør vi vente?

[Spirello]

Hei damer! Som dere sikkert har fått med dere, så har jeg en sønn på 3,5 år, og fått meg ny "samboer" (han har bodd hos meg og sønnen, leilighet jeg leier som er altfor liten til tre) jeg har kjøpt leilighet med som vi overtar 1. februar, og flytter inn i april. )

Vi har det veldig bra, og er veldig like på de fleste plan, han er ikke like flink til å snakke om følelser som meg da, men det er vel ikke mannfolk kjent for heller.. Vi har allikvel fått til en god kommunikasjon, mye pga. av at jeg leser han godt. Vi har heldigvis ikke hatt noen spesielle konflikter. Vært sammen litt over 1,5 år.

Han er veldig flink med gutten min, og gutten min er veldig glad i han, og ser på han som en rollefigur. Gutten min har veldig god kontakt med faren sin også, og vi er venne rog samarbeider godt. Min nye samboer og eksen har møtt hverandre, og feiret barnebursdag sammen, så alt er såre vel..

jeg merker at jeg begynner å bli babysyk igjen.. Men vil vente litt, men når vet man egentlig når det passer perfekt? Trodde jo det med eksen og, men det ble jo slutt l2 år etterpå.. Ikke pga. barnet eller stress, men forid vi ikke var på samme plan, vi vokste fra hverandre..

Han er glad i barn, men tror han er litt redd for alt ansvaret som følger med. Jeg har jo hovedansvaret for sønnen, selv om han tar en del han også.

Jeg synes livet nå er mer enn bare baby, gulp, bæsjebleier og nattvåk - og det er herlig. Men jeg savner det merkelig nok og... selv om det var j***** slitsomt er litt deilig at sønnen sover hele natta, han slutta med bleier, kan sove til 9 i helgene, og kan snakke for sg når det er noe.. Men herrgud som jeg savner baby-tiden noen ganger.

Jeg tror også at sønnen min hadde hatt godt av å få en søster eller bror. Jeg tror absolut det ikke bil bli noen forskjellsbehandling fra samboern side når det gjelder vårt og mitt barn.

Vi har så vidt snakket om det, og skal se an til sommeren.. Hva er det vi bør tenke gjennom før vi evt. begynner å prøve? Jeg tror han er litt nervøs, og er litt redd for all ansvaret som følger med. Han er yngre enn meg og, men allikevel like gammel som jeg var da jeg ble gravid med sønnen.. han er svært moden for alderen og fornuftig og ansvarsbevisst. Erfaringer fra dere?

[smekka]

Hadde nok drøyd det litt. 1 1/2 år er ikke lenge for et forhold, spesielt ikke når det er et barn involvert.

[Glimtipper]

Vi er jo i (nesten) samme situasjon.

Min største frykt er å bli sittende "alene" med to barn som har to forskjellige fedre. Tanken på det gjør at jeg venter avgjørelsen i forhold til flere barn eller ikke ennå en stund.

Jeg reagerer også litt på at du sier at du har det meste av ansvaret for sønnen din, selv om samboeren din hjelper til. Samtidig mener du at han ikke vil behandle barna annerledes. Blir det da slik at du har det meste ansvaret for begge barna? Hvis dere skal være likestilte i forhold til en baby, så blir det jo da nødvendigvis "forskjellsbehandling" av ungene.

[henrikke71]

Ja, nå er jeg kanskje ikke den beste til å gi råd, så babysyk som jeg er etter abort siste uke. Min kjæreste er mange år yngre enn meg, jeg lot ham bruke et par år på å modne tanken om å bli far før jeg begynte å snakke alvorlig om å prøve, (vi har vært kjærester i tre år nå).

Men når vi først hadde bestemt oss, ble han veldig tent på idéen, selv om han tidligere hadde vært litt redd for ansvaret.

Vi var til gjengjeld veldig sikre på at vi var riktige for hverandre, kommunikasjonen fungerer fint og vi har et veldig likt verdigrunnlag i livet. Dette har nok fjernet det meste av bekymringen for om vi kunne klare å ta oss av et barn sammen.

Nå er han like ivrig som meg selv etter å bli gravid igjen fort, jeg tror de fleste menn som bare har en snev av tvil før man kommer igang, blir ivrige når de ser at de faktisk godt kan gjøre en gravid og når livet begynner å gro.

Prøv å veie opp evt innstinkter og hormoner med magefølelse og fronuft, og se hva du kommer fram til. Det er tross alt deg som kjenner din samboer best og kan finne ut av hva som er riktig.

Lykke til, jeg skjønner så godt hvordan du har det:-)

[Mrs. Wallace]

Du er fremdeles ung, han er enda yngre, sønnen din er ikke særlig gammel og dere har ikke bodd sammen så lenge. Med andre ord har dere alt å vinne på å se det an litt til. Dere har jo god tid på alle måter. )

[Mirabell]

Nå husker ikke jeg hvor gammel du er, men mener å huske at du er ganske ung? I så fall har du ALT å vinne å ikke noe å tape på å vente. Og gjerne lenger enn til sommeren. Dere har vært sammen i 1,5 år, men hvor lenge har dere bodd sammen? Det jeg leser mellom linjene i innlegget ditt, gir meg en intuitiv følelse av at du bør la både han og forholdet modne en stund...

Men jeg kan jo ta feil ;-) Lykke til, uansett!

[Gjest togli]

Om jeg var i din situasjon, tror jeg at jeg aller først hadde forsøkt å sette meg inn i hvordan det ville føles dersom vi fikk barn sammen og det ble slutt denne gangen også. Hvordan ville det vært å plutselig bli alene med to barn med to forskjellige fedre? Hvordan hadde det vært å bli sammen med en ny mann etter dette, og hvordan blir livet evt. med tre barn med tre forskjellige fedre? Det er godt mulig forholdet mellom deg og nåværende er såpass stabilt og godt at det vil bli dere to for alltid, men jeg føler at du kanskje ikke er 100 % sikker? (mulig jeg tar feil altså )

[Spirello]

Om jeg var i din situasjon, tror jeg at jeg aller først hadde forsøkt å sette meg inn i hvordan det ville føles dersom vi fikk barn sammen og det ble slutt denne gangen også. Hvordan ville det vært å plutselig bli alene med to barn med to forskjellige fedre? Hvordan hadde det vært å bli sammen med en ny mann etter dette, og hvordan blir livet evt. med tre barn med tre forskjellige fedre? Det er godt mulig forholdet mellom deg og nåværende er såpass stabilt og godt at det vil bli dere to for alltid, men jeg føler at du kanskje ikke er 100 % sikker? (mulig jeg tar feil altså )

Jeg er 100% sikker, men allikevel redd for det du tar opp.. Hva om det allikevel skulle bli slutt? Føler at hvis jeg får et barn til nå, så MÅ det vare... Men man har jo aldri garantier for sånt, uansett hvor lenge man venter.. Føler vi har et sterkt og stabilt forhold, og vi har hatt noen tøffe tak vi har stått sammen gjennom. Så det er positivt.

Kanskje bare ha tanken litt i bakhodet, og snakke litt om det - og vente et års tid om vi føler oss klare da er lurt..

Jeg er fortsatt ung (27), men jeg ønsker (også pga egen helse) å være ferdig med barn når jeg er 30 år. jeg vet jo det er slitsomt med en beby i huset, og det kan være en prøvelse for noen og en hver.. Men jeg tror 110% det hadde gått bra. Men som du sier ville det vært tragisk å ha to barn med forskjllige fedre, og ikke være sammen med noen av dem.. I hvert fall synes jeg det for egen del. Ingen ønskesituasjon.

[Spirello]

Vi er jo i (nesten) samme situasjon.

Min største frykt er å bli sittende "alene" med to barn som har to forskjellige fedre. Tanken på det gjør at jeg venter avgjørelsen i forhold til flere barn eller ikke ennå en stund.

Jeg reagerer også litt på at du sier at du har det meste av ansvaret for sønnen din, selv om samboeren din hjelper til. Samtidig mener du at han ikke vil behandle barna annerledes. Blir det da slik at du har det meste ansvaret for begge barna? Hvis dere skal være likestilte i forhold til en baby, så blir det jo da nødvendigvis "forskjellsbehandling" av ungene.

jeg er også redd for å bli alene med to barn, med forskjellige fedre. Når jeg sier jeg har hovedansvaret, så mener jeg i forhold til oppfølging i barnehagen, kjøring og henting osv. Når vi er hjemme sammen, så er vi som en familie, han hjelper lillegutt like mye som meg. Så de vil ikke bli behandlet annerledes sånn sett.. men gutten min har jo en far som stiller opp sammen med meg i forhokld til barnehage osv. Vi føler det blir litt rart om vi skal kommer tre "foreldre" i samtale om barnet osv. Han er jo tross alt ikke faren. Jeg kan ikke kreve han tar en farsrolle, selv om han gjør det på hjemmebane.

Hvis jeg er syk eller forhindret til å levre eller hente, så gjør han det, men han jobber fra 7 - 17 - så det passer sjelden for han.. Så ja, jeg kommer nok til å følge og hente begge barna i barnehage hvis vi får barn sammen..

[Elis31]

Når dere har vært sammen ca et år skulle man tro at man kjenner hverandre så godt at man kan begynne. Det er de som venter så lenge at overgangsalderen kommer også, men det er nok ikke å anbefale.