Er det viktig å snakke om alle traumer?

[Gjest zopiclone]

Da jeg var fem år så mistet jeg min lillesøster i krybbedød. Jeg syntes det var grusomt, noe jeg i dag også tenker selv om minnet ikke er like sterkt.

Alle er så opptatt av at jeg skal prate om det. Det er som om psykiatrisk sykepleier bare venter på at jeg skal prate om det. Men jeg føler ikke for å prate om det. jeg føler det er for privat, Har pratet om det før med psykologen men syntes ikke at det ble noe bedre av det.

Tror du NHD, eller andre at det er vesentlig at jeg går i dybden på hva jeg opplevde den dagen? Vil det virkelig hjelpe meg videre?

[Gjest qigong]

Hvis du enda sitter igjen med noen form for skyldfølelse i forhold til dette, tror jeg det er viktig å få snakke om det...kanskje.

Jeg tror at det er bare du som vet og kan kjenne på dette. Synes det er galt når en behandler sitter og venter på at du skal snakke. Det må komme naturlig når og hvis du vil. Denne må også akseptere at du ikke ønsker å snakke om det.

Dette synes jeg også du kan fortelle henne.

Jeg har hatt en "sånn" behandler en gang, og jeg ble ihvertfall ikke noe bedre.

[Gjest Trøttejenta]

Hvis du enda sitter igjen med noen form for skyldfølelse i forhold til dette, tror jeg det er viktig å få snakke om det...kanskje.

Jeg tror at det er bare du som vet og kan kjenne på dette. Synes det er galt når en behandler sitter og venter på at du skal snakke. Det må komme naturlig når og hvis du vil. Denne må også akseptere at du ikke ønsker å snakke om det.

Dette synes jeg også du kan fortelle henne.

Jeg har hatt en "sånn" behandler en gang, og jeg ble ihvertfall ikke noe bedre.

Men "zopiclone" skriver ikke at han/hun har skyldfølelse. Selv om man har traumer trenger man ikke å ha noe slags skyldfølelse.

Jeg synes det er et kjempeinteressant tema, er det viktig å snakke om alle traumer?

Jeg har opplevd voldtekter, kidnapping, neddoping, mobbing, mistet folk nær meg, fått varig sykdom pga sykehustabbe, alt i barndommen, så jeg har traumer selv. Og som zopiclone erfarer, alle i helsevesenet er opptatt av at jeg skal snakke om dette.

Jeg gjør det, siden de vil det, men jeg merker ikke noe bedring. Heller enn å snakke om det har jeg for meg at å akseptere at man har sett vonde sider av livet, men å fokusere på hva kan gjøre en trygg/glad i nåtiden.

Jeg sier ikke at det er riktig, jeg bare føler meg enig i trådstarters undring.

Siden du kaller deg zopiclone og jeg trøttejenta så regner jeg med du har søvnproblemer du som meg!

Så noe sitter i psyken. Spørsmålet er bare om det blir bedre av å snakke om det. Jeg ser ikke poenget med det, etter tre års psykiatri behandling. Men håper på bedring uansett så jeg tør ikke la noe være uprøvd.

Klem

[Gjest xbellax]

Nei det er ikke viktig å snakke om alle traumer. Jeg har lite sans for å rote i fortid til enhver tid, iblant er nøkkelen å løfte blikket, med tid akseptere at "det"(hva enn det måtte gjelde) har hendt men at jeg eier min fremtid og kan fargelegge den akkurat slik jeg vil. Fortiden har kun så mye makt som det du tillegger den.

Hva som er "rett" for deg er umulig for andre å svare på, dersom du selv opplever at du sitter "fast" i minnet vil jeg råde deg til å bearbeide det sammen med behandler. Om ikke.. vel da vil jeg si dette er en traumatisk opplevelse og en normal sorg, med den sårhet et slikt tap medfører.