savne psykologen sin

[Perlemoren]

Jeg må bare si dette til noen. Jeg savner psykologen "min". Har sluttet etter langvarig behandling og nå savner jeg henne skikkelig. Hun dukker opp i alle mulige drømmer. Av og til er det bare en blikkveksling, andre ganger prater vi. Jeg tar meg selv i å lure på hvordan hun har det. Om vi noen gang kommer til å treffes igjen. Det er ikke som et savn av en venn, men mer som et savn av "meg selv". Om jeg kan si det slik. Er det henne jeg savner, eller er det det å ha noen snakke med slik vi snakket? Er veldig i tvil om jeg skal oppsøke en ny psykolog. Er litt redd for at det ikke skal bli det samme. Det kommer det trolig nok ikke til å bli heller, siden psykologer er mennesker og mennesker er forskjellige. Men likevel.. Det var jeg som tok initiativ for å avslutte behandlingen. Ville se hvordan jeg klarte meg uten etter flere år i behandling. Har det bra nå, jeg bare savner behandlingen. Kanskje dette bare er naturlig. At jeg nå "forstår" hva behandlingen gav meg og at savnet er en slags "egoistisk" tanke næret på at "jeg vil ha mer".

Jeg savner henne. Hun som jeg har vært så inderlig frustrert over flere ganger. Nå ønsker jeg henne altså tilbake. Jeg er rådvill og alene. Kanskje jeg skal prøve meg litt til på egenhånd og så se. Men jeg hadde så mye bedre grep på tilværelsen når jeg gikk i behandling. Selv om det er slitsomt. Nå er jeg redd jeg begynner å skyve unna problemene igjen og så går på en smell igjen. Fordi jeg ikke klarer å lytte til kroppen min. Når jeg er alene om mitt, blir jeg gira av å presse meg/ofre tid og krefter på jobb/late som om alt er bra. Men da jeg gikk i behandling var jeg var på hva jeg ville, hva jeg hadde godt av. Nå er jeg tilbake til "hva kan jeg gjøre for andre". Jeg er klar over dette skillet og hva som "egentlig" er bra. Men alene er det bare så frustrerende vanskelig.. Så mye lettere å være "normal" enn seg selv. Så mye lettere å spille enn å være.

Kanskje jeg bare er skrudd sammen grublete. Kanskje jeg ikke kan forstå det.

[hu']

Jeg forstår deg godt! Du sier du har gått til henne lenge, og da har du møtt en som du kan vise deg for med all sårbarhet og personlige tanker. Du har blitt møtt og sett som den du virkelig er ( vil jeg tro). Sånn er det jo ikke ellers i livet, vi har ofte en maske på og det kan være slitsomt hvis man strever med livet forøvrig. Selv om forholdet til en terapeut er ensidig, vil det kunne føles som tapet av en venn.

Du får ta et valg utfra hva du tror du trenger. Hvis det "kun" er savnet som er problemet, vil det blekne etter en stund. Men det kan jo være at du fremdeles trenger terapeutisk støtte, og da kan du vel kontakte henne og starte behandlingen igjen?

Lykke til!

[Gjest Magna]

Jeg forstår deg godt! Du sier du har gått til henne lenge, og da har du møtt en som du kan vise deg for med all sårbarhet og personlige tanker. Du har blitt møtt og sett som den du virkelig er ( vil jeg tro). Sånn er det jo ikke ellers i livet, vi har ofte en maske på og det kan være slitsomt hvis man strever med livet forøvrig. Selv om forholdet til en terapeut er ensidig, vil det kunne føles som tapet av en venn.

Du får ta et valg utfra hva du tror du trenger. Hvis det "kun" er savnet som er problemet, vil det blekne etter en stund. Men det kan jo være at du fremdeles trenger terapeutisk støtte, og da kan du vel kontakte henne og starte behandlingen igjen?

Lykke til!

Det er en sekundærgevinst med det å gå i terapi. Det gir oss noe i tillegg til selv behandlingen, noe du er inne på her..

Da jeg var ferdig hos psykolog etter fem år kjente jeg meg fortsatt angstfylt. Angsten satt for meg i kroppen. Jeg følte at jeg måtte ha med meg kroppen for å kunne "puste fritt".

Jeg ville ikke tilbake til psykologen, jeg var ferdig med henne etter fem "vonde" år. Jeg valgt da å gå til psykomotorisk fysioterapi. Jeg ville klare meg selv uten psykologen, det var målet mitt. I to år gikk jeg å fikk smerter ut av kroppen og ble fri.

Nå klarer jeg meg alene. Det eneste jeg holder på med nå er yoga og meditasjon. Jeg har blitt angstfri. Det er godt.

Jeg har den instillingen at jeg gjør meg ferdig med ting og ønsker ikke å vende tilbake. Spesielt ikke til behandlere. De orker jeg ikke¨å se igjen. Slik er det bare.

Tenk over hva du tenker rundt denne behandleren din. Kanskje du kan tenke på andre måter og andre tilbud for å få det bra.

Beste hilsen:

[rose23]

Hvorfor ikke ringe henne igjen???

Spør om dere kan treffes en gang i halvåret... sikker på at det går bra :-)