Jenta mi på 10 år har så lite venner............

[Gjest mamma`n hennes]

Datteren min er snart 10 år. Hun er en livlig og aktiv jente som har mye energi. Hun går på turn og teater 2 ganger pr uke. Har normalt pent utseende. Dessverre har hun svært få venner etter skoletid og i helgene. Når hun av og til er sammen med venninner er det fordi de ikke har andre og være sammen med i øyeblikket. De ringer og min datter sier da ja, fordi hun er glad for å få noen å leke med. Hvis min datter ringer noen og spør passer det aldri. Det går liksom bare den ene veien. Hun har sjelden med venner hjem fra skolen også. Føler også at hun blir litt unyttet av enkelte, som for eksempel at en skolevenninne spør om datteren min kan følge henne hjem (som bor ett stykke unna skolen), men hun får ikke bli med inn i hjemmet og må gå hjem igjen. Mens andre får komme inn.

I dag betrodde min datter meg at hun var så ensom, og ikke ville leve ett slikt liv, der hun ikke hadde venner. Hun fortalte at hun stadig vekk spurte om å få være sammen med skolevenner etter skoletid, der de alltid sa nei. Hun sa at de avtalte på skolen hva de skulle gjøre etter skolen, mens hun følte seg utenfor og ikke var medregnet på noen avtaler. Hun sa hun ble baktalt og ledd av noen ganger. Ofte blir hun heller ikke bedt i bursdag, noe som sårer henne. Hun spurte meg hvorfor hun ikke var populær og om hun var stygg, følte at ingen likte henne.

Har merket at selvtilliten hennes er blitt dårligere, da hun så ofte blir avvist. Vi har dessverre lite nettverk i tillegg utenom, som ikke gjør saken bedre.

Skolen sier ikke det vi ser. Tvert i mot sier de at hun har det bra, og at hun er en sosial person som leker med flere. Men hvorfor har hun ingen å være sammen med på fritiden da?

Har tenkt på hva årsaken kan være. Har merket meg i samhandling med andre barn at hun kan virke noe dominerende, styrer og organiserer mye. Hun liksom sluker dem på en måte. Kan virke litt slitsom. Kan det være at de andre barna synes hun blir for voldsom til tider? Hvis de er 3 i lag, ser jeg straks at datteren min blir utenfor og de 2 andre dominerer sammen mot henne.

Har snakket med henne om dette, der hun har innrømmet at hun er sjalu når de er 3 sammen, men at hun ikke vil være sånn. Har også snakket om at hun må ta det roligere og la de andre barna også bestemme litt, ikke styre så mye ovs, men akkurat der vil hun ikke høre på meg, sier at hun ikke gjør det ovs.

Synes nå veldig synd på henne, får vondt i mitt hjerte av å se hvor ensom hun er, og lite populær som hun selv sier. Det er så trist, og vet ikke hva jeg skal gjøre for at situasjonen skal bli bedre. Tenker at det kan bli vanskelig at klassevennene plutselig skal begynne å se hennes vei igjen etter det har gått lang tid nå. Hun begynte i 3. Klasse på denne skolen. Føler vel det hele som litt stigmatiserende.

Har også tenkt om det er en ide å flytte, begynne på nytt og få nye sjanser. Vet ikke om det er en god ide, eller det kan gjøre vondt verre. Vil jo så gjerne at jenta mi skal ha det bra og ha venner som er viktig for hennes videre utvikling.

[songbirdy]

Jeg ble trist og lei meg på jenta di og dine vegne når jeg leste innlegget ditt. Mobbing utarter seg på flere måter enn bare den som er mest synlig for lærerne, og dette høres ut som klassisk utfrysning!! Stakkars jente, jeg skjønner godt at hun er påvirket av dette. Det er utrolig slett og likegyldig av dem å ta så lett på det når dere sier at hun ikke har det bra! DU kjenner jenta di best, jeg syns du skal be om et møte med skolen og forlange at noe skjer. Mer systematisk og grundige observasjoner, være der det skjer og følge med! Og deretter gjøre noen tiltak som blir FULGT OPP! Jeg blir mektig provosert over (når mobbing er såpass oppe i dagen) når lærere ikke tar slike tilbakemeldinger seriøst..

I møtet med skolen må du forberede deg godt og gjerne ha med deg noen som kan backe deg opp og stå på krava.

Når det gjelder jenta di, tror jeg ikke "problemet" ligger hos henne, med mindre denne "sjefingen" ikke er mye/ekstrem eller hun blir oppfattet som usympatisk pga det og de andre trekker seg vekk. Det er viktig å huske på at det jo er en typisk reaksjon det, å føle at feilen ligger hos "meg", når mobberne setter igang.

(Jeg tror og håper at dette ikke er en bevisst utfrysning fra de andre elevene, men kanskje det har bare "blitt sånn", og fått lov å vokse og utvikle seg? (slike ting begynner jo ofte i det skjulte). En annen ting er at det EN elev gjør, tenker ikke denne på at om 10 andre også gjør det så kan det bli ganske fryktelig for den som opplever det. Barnet mitt sa for spøk til en medelev et ord kanskje 3-4 ganger om dagen når h*n møtte han. Det begynte som en spøk. Så plukket andre opp denne spøken og plutselig var det kanskje 10-20 stk som sa dette ordet til medeleven daglig! Men det tenkte de ikke på, at når mange gjorde det så ble det mye... Men det tok jo slutt, når et ble snakket om... =)

Jeg syns du skal høre med datteren din hvem hun liker å leke med og kunne tenke seg å intivter med hjem. Ta kontakt med denne jentas foreldre direkte og avtale en dag de kan bli med hjem..

Inviter denne jenta med på gøye ting og aktiviteter du VET frister i begynnelsen - hoppeloppeland / kino+mcDonalds / badeland / svømmehall / bakedag / film+pizzakveld / turer / overnatting (etterhvert) osv osv. Etter hvert som de kanskje finner hverandre mer og mer, så vil de nok forhåpentligvis søke mer til hverandre også i skoletiden. Det er vanskeligere å være ekkel med noen du har vært hjemme hos og kanskje overnattet hos..

Ikke tenk at "prosjektet" er mislykket om det ikke klaffer med førstemann, det kan være kjemi inne i bildet her også. Hør også gjerne med læreren om hvem hun/han tror kan være en god match.

Fritidsaktiviteter da? Hva med å melde henne på noe som fenger henne- det gir henne en mulighet til å bli kjent med andre utenfor skolen. Korps, kor, idrett, kunstskole, dans, orientering, barneteater.... ett eller annet som kan få henne i gang og i et miljø der hun kan bli anerkjent for den hun er og begynne med blanke ark!

Bytte skole kan være en løsning (i ytterste konsekvens), men det beste er jo om det kan fungere der dere er nå... Og plutselig kan det snu!

Masse lykke til til dere, klem fra

[Gjest been ther done that]

Vær forsiktig med å forsøke å se etter feil på din datter, selv om det er ment i beste mening. Krev møte med skolen. Les først alt du kommer over om jentemobbing på nettet. Ta kontakt med senteret for atderdsforskning:

http://saf.uis.no/nyheter/article1106-667.html

Skoler hra generelt utrolig dårlig kompetanse på dette. Her må du stole på din egen mavefølelse.

Krev også å få snakke med den på skolen som har kompetanse på dette(eller bør ha), sosiallærer, og rektor med en gang. Det er de som får ting til å skje. Ikke bare lærer.

Spørsmålet er jo om det er mobbing? Hvis man er utestengt er man pr definisjon mobbet.

Skolen bør uansett kunne hjelpe til med å forbedre ting for din datter, hjelpe til med å forsøke å sette henne sammen med noen de tror passer.

Det er selvfølgelig også leit at dere heller ikke har så mye kontakt med andre foreldre. Men det kan fort bli sånn når man er tilflytter. Forsøk å småprat litt med de du treffer, og inviter de inn hvis det passer sånn. Kan du melde deg på noe der du bor? Enten for deg selv, eller styrer eller grupper på ting som barnet ditt er med på?

Et annet tips kan være å forsøke å finne noen guttevenner. De kan ofte være vel så bra.

I vårt tilfelle endte det hos Bup, det er jo egentlig ikke det mobbeofferet skal. Men jeg synes likevel de var fantastisk dyktig.

[Snikkersen]

Hei

Det høres nesten ut som min datter. Har også tatt dette opp på konferansetimer, og læreren ser ikke problemet. Datteren min liker å leke, og hun sier at de andre har sluttet med dette. Folk er forskjellige, og noen er mer "lekne" en andre. Men noe bør de jo kunne ha felles!

Alt det du skriver passer også på datteren min. Hun går også på teaterskole, noe jeg ser er veldig positivt for henne! Flott at datteren din også gjør det, jeg er ganske sikker på at det hjelper på selvfølelsen og hindrer at de utvikler sjenanse.

Det at jenter ikke kan være tre sammen er en sannhet. Hos oss er det alltid to andre jenter som er sammen og som kjenner hverandre godt, og datteren min er alltid femte hjul på vogna. Jenta mi har nesten gitt opp å invitere noen hjem, for de sier alltid nei. Det river i hjertet mitt! Og så hun som egentlig er en så god venn!

Dessverre har jeg vel egentlig ikke så mange gode råd. Det går sikkert an å snakke med foreldrene eller være enda mer på å invitere hjem til morsomme ting. Dessverre tror jeg møsnteret er litt vanskelig å snu. Min snart 10 åring har også av og til spurt om ikke vi kunne flytte. Det kan jo være en løsning, da får hun begynne med blanke ark på en måte. Men det kan også gå ganske galt.....ingen garanti for at det vil være annerledes på det nye stedet.

Det positive med dette er jo at jentene blir selvstendige etterhvert, ikke blir saå avhengig av andre (tror jeg), av å være helt lik en bestevenninne el.l.

Jeg ønsker deg og din datter lykke til! Håper det løsner for både din og min flotte snart 10 åring!!!

[Liliaceae]

Sånt er utrolig leit...

Jeg tror jeg som mor hadde tatt tak i det med skolen. Først og fremst læreren, men dernest rektor dersom ingenting skjer i løpet av relativt kort tid. De skal følge opp - det er de pliktig til! Det er jo helt klart et problem for jentas sosiale liv og selvtillit, så ikke gi opp!

En annen ting som slår meg at jeg vel hadde prøvd å engasjere meg litt i skolesammenheng. Å være klassekontakt eller med i FAU vil kunne gi deg mye tilbake, i form av at du blir mer kjent med "skolens indre liv" om jeg får si det slik....

Du ser hvordan skolen og deres ansatte tenker og arbeider, deres visjoner og problemstillinger. Du kommer i kontakt med masse hyggelige foreldre, som kanskje har barn i samme alder som din datter.

Det kan være en mor i klassen over eller under din datter, eller i paralellklassen, som har ei jente som din jente kommer godt overens med. Som klassekontakt kan du ta aktivt del i å forbedre det sosiale miljøet i samarbeid med læreren.

Dette er kanskje ikke aktuelt før til høsten, men hvis du ser på det rent langsiktig, tror jeg dette kan bidra til at du og din datter får et bedre nettverk.

Legg press på skolen, men som sagt se også på mulighetene for eget initiativ!