Venninner som krangler mye

[Gjest Å være jentemamma er ikke alltid lett]

Datteren min og bestevenninnen hennes er uvenner annenhver dag føles det som.. sukk. Ikke i den forstand at de gyver løs på hverandre, det største problemet er på skolen, der det er mange å leke med. Det typiske er at de to kan leke fint sammen, men kommer en tredje jente til så er det en som blir overflødig.

Det hjelper heller ikke at datteren min er sta som en gammel geit (vil de ikke leke med meg går jeg heller alene), og at venninnen er litt dramatisk og lett tar til tårene.. jeg må nesten le av dem noen ganger, men samtidig er det frustrerende at det blir slik såpass ofte. Og det er ofte litt tisking i kulissene, det er ikke åpenbart hva som skjer allltid, men det blir gjerne en kombinasjon av at de kanskje har i overkant ømme tær, men også at de er uskyldigheten selv om man spør hva som skjedde.

For ordens skyld: Datteren min er ikke noe bedre enn venninner altså.

[Gjest MayLynn]

Kjenner igjen 1 klassingen min her... hvor gammel er jenta di?

[Gjest Å være jentemamma er ikke alltid lett]

Kjenner igjen 1 klassingen min her... hvor gammel er jenta di?

Hun er også førsteklassing.

Det er så rart - for ett år siden gikk de i barnehagen og lekte sammen uten problemer (da kunne også andre være med), men nå driver de altså slik.

[Gjest MayLynn]

Hun er også førsteklassing.

Det er så rart - for ett år siden gikk de i barnehagen og lekte sammen uten problemer (da kunne også andre være med), men nå driver de altså slik.

Jeg trøster meg med at for storesøster i 3 så har dette intrigemakeriet blitt mye bedre... men jeg tror på å "oppdra" litt da - ikke alltid bare la de ordne opp selv.

Jenta mi har ei bestevenninne og de er like dramatiske begge to. Tror nok mi er den som helst vil bestemme mest. Men jeg prøver så godt jeg kan å oppdra henne.

Selv om det er kjekt med ei bestevenninne så ønsker jeg jo at hun skal ha flere å spille på så jeg oppfordrer henne til å ta kontakt med andre også på skolen. Og hun leker jo med andre også, men det er da hun ofte forteller at bestevenninna blir sur, eller omvent, at MI blir sur og går alene hvis bestevenninna leker med andre.. Men heldigvis så ser det ut til at det går bedre og mi har hatt med andre venninner hjem/laget avtaler i det siste.

Men så er det jo ikke noe galt i å ha en bestevenninne heller - bare at de er mye ute og reiser og da har jenta mi ingen å leke med.

[Gjest togli]

Man må bare innprente ungene positive holdninger og hjelpe dem å utvikle empati/forståelse for andres handlinger (sette seg inn i andres situasjon). Det kan bli mange flotte samtaler rundt slike temaer og etterhvert begynner barna å se seg selv litt utenfra og de skjønner at de kan bidra til å utvikle et bedre samspill mellom seg selv og venninnene. Hardt når det står på, og det skal masse samtale til for å lære dette, men du verden så deilig det er når man etterhvert ser at ungen faktisk har skjønt det ;-)

(Jeg har selv tre jenter ;-))

[Gjest togli]

Jeg trøster meg med at for storesøster i 3 så har dette intrigemakeriet blitt mye bedre... men jeg tror på å "oppdra" litt da - ikke alltid bare la de ordne opp selv.

Jenta mi har ei bestevenninne og de er like dramatiske begge to. Tror nok mi er den som helst vil bestemme mest. Men jeg prøver så godt jeg kan å oppdra henne.

Selv om det er kjekt med ei bestevenninne så ønsker jeg jo at hun skal ha flere å spille på så jeg oppfordrer henne til å ta kontakt med andre også på skolen. Og hun leker jo med andre også, men det er da hun ofte forteller at bestevenninna blir sur, eller omvent, at MI blir sur og går alene hvis bestevenninna leker med andre.. Men heldigvis så ser det ut til at det går bedre og mi har hatt med andre venninner hjem/laget avtaler i det siste.

Men så er det jo ikke noe galt i å ha en bestevenninne heller - bare at de er mye ute og reiser og da har jenta mi ingen å leke med.

''men jeg tror på å "oppdra" litt da - ikke alltid bare la de ordne opp selv.''

Det er jeg fullstendig enig i! Min erfaring er at barn som har foreldre som helst vil at ungene skal ordne opp selv, eller som ikke har kapasitet til å bry seg med hva ungene driver med, får de vanskeligste barna :-(

[Gjest ViViola]

Åh, dette var gjenkjennelig, du!

Min 2. klassing er ei sta dramaqueen, og bestevenninna er like sta - men tyr til tårene mer i det stille. Så det er konflikter omtrent hver eneste dag på skolen, og selv om de blir venner igjen så er det nok i overkant slitsomt for dem også.

Vi har snakket med lærerne om dette, og de har satt en assistent "på" jentene. Dvs., assistenten skal aldri være langt unna, og vedkommende skal gripe inn når det brygger opp til noe. Assistenten skal ikke avgjøre en krangel, men skal hjelpe til slik at de kan finne løsninger.

Hos oss går det mye i rollelek, og problemet oppstår når man skal velge "karakter" (de dramatiserer ulike TV-serier), eller når noen vil lage handling selv uten at det har vært skrevet/vist på TV før.

Vel, jeg er ikke sikker på hvor mye denne assistenthjelpen har fungert i praksis, men de har i alle fall blitt bedre. Mulig fordi de har blitt eldre, fordi de har "funnet sine roller" i forhold til hverandre - eller fordi de faktisk har lært noe av det assistenten i alle fall _skulle_ ha lært dem.

Å hjelp til med konfliktløsing tror jeg er smart, for det handler om å finne utveier når noe knyter seg.

[Mrs. Wallace]

''men jeg tror på å "oppdra" litt da - ikke alltid bare la de ordne opp selv.''

Det er jeg fullstendig enig i! Min erfaring er at barn som har foreldre som helst vil at ungene skal ordne opp selv, eller som ikke har kapasitet til å bry seg med hva ungene driver med, får de vanskeligste barna :-(

Ja, men det er en balansegang der. For de som har foreldre som går inn og styrer absolutt alt på detaljnivå og blander seg inn i hver eneste detalj, blir gjerne utrolig sære og selvsentrerte.

Men det sier vel seg selv at en slags middelvei er målet å streve etter. ;o)

[Gjest togli]

Ja, men det er en balansegang der. For de som har foreldre som går inn og styrer absolutt alt på detaljnivå og blander seg inn i hver eneste detalj, blir gjerne utrolig sære og selvsentrerte.

Men det sier vel seg selv at en slags middelvei er målet å streve etter. ;o)

Ja, det har du selvsagt rett i

Jeg tenker mer på å "blande seg inn" i form av å ta samtaler med egne barn, for å få de til å "se" problemet bedre.

Det aller verste er foreldre som tror deres egne barn er englebarn, men sånn er heldigvis ikke trådstarter