Ang unnvikende pf og prognose

[Gjest J31!]

Mens jeg hadde pause fra forumet, satte jeg meg ordentlig inn i diagnosen min, som er unnvikende pf, og jeg har forstått at mine sterke reaksjoner har en sammenheng med det. Det jeg sliter aller verst med, er at jeg noen ganger er overbevist om at andre har baktanker som ikke er godt ment.

Men pausen gjorde meg godt den.. for særlig VKF og Glimptipper fikk meg til å innse ting jeg ikke har sett før (nemlig det å ta seg sammen/bli voksen og ikke innta en offerrolle).

Jeg ønsker ikke å være "psyk og svak". Tvert om. Jeg har ikke lyst til å forbli en psykiatrisk pasient, jeg har en drøm og mål om å stå på egne bein bli sterk og tørre nærme meg andre mennesker rent følelsesmessig. Jeg har en drøm om å få meg en snill og god kjæreste en gang..

Det er trolig ingen som kjenner meg så godt som nhd og dere her inne, siden jeg aldri har tatt det ut andre steder. Derfor har jeg et sterkt ønske om å få en uttalelse på prognose, særlig ift min oppførsel og reaksjoner her inne siste mnd.

Hva skal til for at jeg skal nå dettte målet? Jeg vet jo ikke om jeg får en behandler som er kompetent, eller om jeg i hele tatt får en behandler heller. Og dette opptar meg mye.

Har du tro på at gruppeterapi kan hjelpe her? Og - jeg skulle ønske det fantes et tilsvarende "bratcamp" opplegg for oss som sliter med dette. Hvorfor ikke prøve å sette ideen ut i virkelighet?

[Gjest Ozi]

Det er som å skulle beskrevet sine egne tanker!

[Gjest Selvstendighet.]

Å ta seg sammen og bli voksen handler om å bli selvstendig. Ta selvstendige valg i forhold til barn, jobb, slanking, trening osv. det betyr at du må slutte å hvile deg på andre, men tørre å stå for det du har bestemt.

Du fortalte en gang at du får hjelp av 10 ulike instanser (husker jeg rett?). Skal du bli selvstendig må du begynne å løsrive deg og ta styring over ditt eget liv. Du får jo hjelp til alt mellom himmel og jord.

Hvis du gradvis klarer å løsrive deg fra hjelpeapparatet vil du føle deg bedre og tryggere med å ta styringen selv. Ta tak i livet ditt, ikke bare tenk på om du får mere hjelp. Det er ikke sundt.

[Miamarian]

http://www.dagbehandlingsnettverk.no/dninfo/behandl.htm

Kanskje dette er noe for deg?

Så er det nå viktig å huske at du er deg. Du er ikke din diagnose. Og mennesker med diagnosen unnvikende PF er likefullt ulike. Slik at det å henge seg så opp i diagnoser og prognoser og informasjon etc kanskje blir et blindspor. Og jobbe konkret med hvordan du skal få det bedre i terapi. Å konkretisere målene for terapien mer enn å "bli bedre" "frisk" etc. Et av mine er å endre måten jeg takler motgang på feks. Når en har en personlighetsforstyrrelse kan det ofte bli så diffust og ukonkret fordi at ofte er det mange ting en sliter med. Så for meg har det hjulpet å konkretisere hva jeg ønsker å jobbe med. Tror det er lurt å ta ting litt etappevis.

Forøvrig så håper jeg at du ikke vikler deg inn i grublemønser igjen og at du således får det verre.

[Gjest J31!]

Jeg vil bare legge til at jeg ellers fungerer bra sosialt i den forstand at jeg ikke isolerer meg. De ganger jeg faktisk gjør det, er årsaken en annen.

Jeg er ikke den som gir seg så lett, og jeg har som oftest presset meg selv veldig hardt fordi mellommenneskelig kontakt betyr veldig mye for meg.

Men det å skulle slippe 'kontrollen' rent følelsesmessig, både på godt og vondt, virker for meg helt uoverkommelig.

Jeg fungerer også mye bedre i en gruppe på tre eller mer. Men i relasjoner der hvor vi bare er to, blir jeg enormt stresset. Jeg stoler ikke på andre.

Jeg har ellers mange (friske) venner, og jeg kunne hatt flere hadde jeg orket. Så det er ikke det det står på, men det er det som foregår inni dette forskrudde hodet.

[Gjest Signaturløs]

Det er ikke diagnosen som gir deg reaksjonene.

Det er reaksjonene som gir deg diagnosen.

Ved å jobbe med disse "symptomene" så vil diagnosen også forsvinne, og du blir friskere.

Ting tar tid. Å jobbe med personligheten kan ta år, det tar ofte år, og det krever at man gjør en del omvendt av det man impulsivt ønsker å gjøre. :-)

Man må altså undertrykke en del behov, og fremme en del ting som man ikke ønsker/føler man makter. Det er hardt, kjempehardt. Men etter en stund går det lettere, og så, etter en del harde år vil en, dersom en er av disse som klarer det, merke at ting har gått seg til og er endret.

Du er helt i starten, enda. Prognosen er ulik fra person til person, selv om man kan si noe på gruppenivå, altså i forhold til gruppen unnvikende pfere. Likevel er det ulik gang og utkom for hvert individ.

Det kommer an på personen som har diagnosen.

Men, du har nettopp startet, og du vil. Men det krever at du undertrykker en del impulser. Og forsøker å bli mer selvstendig.

Mvh

[Gjest J31!]

http://www.dagbehandlingsnettverk.no/dninfo/behandl.htm

Kanskje dette er noe for deg?

Så er det nå viktig å huske at du er deg. Du er ikke din diagnose. Og mennesker med diagnosen unnvikende PF er likefullt ulike. Slik at det å henge seg så opp i diagnoser og prognoser og informasjon etc kanskje blir et blindspor. Og jobbe konkret med hvordan du skal få det bedre i terapi. Å konkretisere målene for terapien mer enn å "bli bedre" "frisk" etc. Et av mine er å endre måten jeg takler motgang på feks. Når en har en personlighetsforstyrrelse kan det ofte bli så diffust og ukonkret fordi at ofte er det mange ting en sliter med. Så for meg har det hjulpet å konkretisere hva jeg ønsker å jobbe med. Tror det er lurt å ta ting litt etappevis.

Forøvrig så håper jeg at du ikke vikler deg inn i grublemønser igjen og at du således får det verre.

Jeg vet hva jeg sliter med, og trenger hjelp til.Men spørsmålet er om noen i hele tatt kan hjelpe meg, spesielt etter alt som har skjedd her på forumet siste mnd, og det at jeg tillot meg å uberettiget bli sint på en hjelper.

Sannheten er at jeg er dønn ulykkelig, men at jeg prøver å skyve det unna meg hele tiden. Jeg har problemer med å trives i mitt eget hjem, gjøre det som jeg alltid har vært så glad i, glede meg over ungene.. Det siste skremmer meg veldig og gjør meg veldig vondt.

Jeg har fått det bedre på mange områder. Men likevel har jeg det verre enn jeg hadde det før jeg møtte den hersens veggen for snart 2,5 år siden. Jeg fungerte iallefall mye bedre før, og jeg hadde glede av livet. Det har jeg ikke lenger. Men jeg prøver, og gjør mitt beste for at det skal være bra. Jeg ser bare ikke særlig bedring, bare forverring.

Så jeg sliter oppriktig med det å ha et håp og prognose å forholde meg til. Spesielt etter alt som har skjedd her inne den siste mnd. Det var helt klart med på å komplisere og gjøre ting verre.

Ikke har jeg en behandler å forholde meg til heller. Og om jeg får en, vet jeg heller ikke. Og dersom jeg skulle få en; kan h*n virkelig hjelpe meg?

Ingen har visst svar på det.

[Gjest J31!]

Det er ikke diagnosen som gir deg reaksjonene.

Det er reaksjonene som gir deg diagnosen.

Ved å jobbe med disse "symptomene" så vil diagnosen også forsvinne, og du blir friskere.

Ting tar tid. Å jobbe med personligheten kan ta år, det tar ofte år, og det krever at man gjør en del omvendt av det man impulsivt ønsker å gjøre. :-)

Man må altså undertrykke en del behov, og fremme en del ting som man ikke ønsker/føler man makter. Det er hardt, kjempehardt. Men etter en stund går det lettere, og så, etter en del harde år vil en, dersom en er av disse som klarer det, merke at ting har gått seg til og er endret.

Du er helt i starten, enda. Prognosen er ulik fra person til person, selv om man kan si noe på gruppenivå, altså i forhold til gruppen unnvikende pfere. Likevel er det ulik gang og utkom for hvert individ.

Det kommer an på personen som har diagnosen.

Men, du har nettopp startet, og du vil. Men det krever at du undertrykker en del impulser. Og forsøker å bli mer selvstendig.

Mvh

Jeg skjønner, og jeg er veldig takknemlig for utdypende svar.

Men jeg håpet noen kunne si noe om min egen prognose ift hvordan jeg har vært her inne - spesielt etter den siste mnd. Det hadde vært så godt å ha noe å forholde seg til.

[Miamarian]

Jeg vet hva jeg sliter med, og trenger hjelp til.Men spørsmålet er om noen i hele tatt kan hjelpe meg, spesielt etter alt som har skjedd her på forumet siste mnd, og det at jeg tillot meg å uberettiget bli sint på en hjelper.

Sannheten er at jeg er dønn ulykkelig, men at jeg prøver å skyve det unna meg hele tiden. Jeg har problemer med å trives i mitt eget hjem, gjøre det som jeg alltid har vært så glad i, glede meg over ungene.. Det siste skremmer meg veldig og gjør meg veldig vondt.

Jeg har fått det bedre på mange områder. Men likevel har jeg det verre enn jeg hadde det før jeg møtte den hersens veggen for snart 2,5 år siden. Jeg fungerte iallefall mye bedre før, og jeg hadde glede av livet. Det har jeg ikke lenger. Men jeg prøver, og gjør mitt beste for at det skal være bra. Jeg ser bare ikke særlig bedring, bare forverring.

Så jeg sliter oppriktig med det å ha et håp og prognose å forholde meg til. Spesielt etter alt som har skjedd her inne den siste mnd. Det var helt klart med på å komplisere og gjøre ting verre.

Ikke har jeg en behandler å forholde meg til heller. Og om jeg får en, vet jeg heller ikke. Og dersom jeg skulle få en; kan h*n virkelig hjelpe meg?

Ingen har visst svar på det.

Vel nettet er annerledes. Du sier du holder "det" inne i deg ellers. Det at du ikke tar det ut annet enn på dol er jo veldig bra. Samtidig at du klarer å være sosial. Kan du ikke spørre terapeuten din om prognose? . Men jeg tipper at det er vanskelig for han å svare på. Du er jo mer en statistikk og hvem kan spå fremtiden. Det virker som du virkelig vil jobbe godt med deg selv og håper du finner en terapeut og arbeide videre med. For å jobbe seg ut av en PF tar lang tid. Og det er heller ikke noe svart hvitt skille. Du har sikkert endret deg mye og blir bedre. Den viktigste jobben er det du selv som gjør og terapeuten er en veileder. Hvorfor er dette med prognose så viktig ?. Jeg går i dette gruppeterapiopplegget og det er virkelig bra for meg. Jeg sliter med nære relasjoner. Og jeg har blitt verre fordi jeg blir jo eksponert for de nå hele tida. Men jeg tror det er nyttig. Kanskje det er noe for deg også? .

Jeg har ikke noe lurt å si til deg egentlig. Annet enn å fortsette å jobbe med deg selv å holde ut. Og selv om du ikke har en terapeut akkurat nå kan du fortsatt arbeide med deg selv. Fastlegen kan og være en god hjelper på veien. Lykke til.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

http://www.dagbehandlingsnettverk.no/dninfo/behandl.htm

Kanskje dette er noe for deg?

Så er det nå viktig å huske at du er deg. Du er ikke din diagnose. Og mennesker med diagnosen unnvikende PF er likefullt ulike. Slik at det å henge seg så opp i diagnoser og prognoser og informasjon etc kanskje blir et blindspor. Og jobbe konkret med hvordan du skal få det bedre i terapi. Å konkretisere målene for terapien mer enn å "bli bedre" "frisk" etc. Et av mine er å endre måten jeg takler motgang på feks. Når en har en personlighetsforstyrrelse kan det ofte bli så diffust og ukonkret fordi at ofte er det mange ting en sliter med. Så for meg har det hjulpet å konkretisere hva jeg ønsker å jobbe med. Tror det er lurt å ta ting litt etappevis.

Forøvrig så håper jeg at du ikke vikler deg inn i grublemønser igjen og at du således får det verre.

Jeg støtter deg helt på dette området. En skal fokusere på et fåtall reaksjonsmønstre en skal forsøke å endre.

Ved behandling av PF konkretiserer jeg alltid 1-3 mål sammen med pasienten. Særlig når det butter imot, er det greit å ta frem målene.

Eks på konkrete mål jeg husker fra en meget vellykket terapi med en eupf:

* Hun skulle ta eksamen på høyskolen til riktig tid.

* Hun skulle være en god mor for sin sønn.

* Hun skulle ikke finne seg en "tullball". Hun hadde hatt det slik at hun fant menn som var skadelige for henne.

Alltid når det kom til vanskelige perioder i terapien, kom vi videre ved å ta frem og fokusere på nytt på (de konkrete) målene.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg skjønner, og jeg er veldig takknemlig for utdypende svar.

Men jeg håpet noen kunne si noe om min egen prognose ift hvordan jeg har vært her inne - spesielt etter den siste mnd. Det hadde vært så godt å ha noe å forholde seg til.

Det kan ingen gi deg et fornuftig svar på. Dessverre.

Et konkret mål kan være å slutte å etterspørre dette.

[Miamarian]

Jeg vet hva jeg sliter med, og trenger hjelp til.Men spørsmålet er om noen i hele tatt kan hjelpe meg, spesielt etter alt som har skjedd her på forumet siste mnd, og det at jeg tillot meg å uberettiget bli sint på en hjelper.

Sannheten er at jeg er dønn ulykkelig, men at jeg prøver å skyve det unna meg hele tiden. Jeg har problemer med å trives i mitt eget hjem, gjøre det som jeg alltid har vært så glad i, glede meg over ungene.. Det siste skremmer meg veldig og gjør meg veldig vondt.

Jeg har fått det bedre på mange områder. Men likevel har jeg det verre enn jeg hadde det før jeg møtte den hersens veggen for snart 2,5 år siden. Jeg fungerte iallefall mye bedre før, og jeg hadde glede av livet. Det har jeg ikke lenger. Men jeg prøver, og gjør mitt beste for at det skal være bra. Jeg ser bare ikke særlig bedring, bare forverring.

Så jeg sliter oppriktig med det å ha et håp og prognose å forholde meg til. Spesielt etter alt som har skjedd her inne den siste mnd. Det var helt klart med på å komplisere og gjøre ting verre.

Ikke har jeg en behandler å forholde meg til heller. Og om jeg får en, vet jeg heller ikke. Og dersom jeg skulle få en; kan h*n virkelig hjelpe meg?

Ingen har visst svar på det.

Jeg ville bare si at jeg ikke kan skjønne hvordan din oppførsel her på forum skal ha noe med hvorvidt du får hjelp eller ikke.

[Gjest J31!]

Vel nettet er annerledes. Du sier du holder "det" inne i deg ellers. Det at du ikke tar det ut annet enn på dol er jo veldig bra. Samtidig at du klarer å være sosial. Kan du ikke spørre terapeuten din om prognose? . Men jeg tipper at det er vanskelig for han å svare på. Du er jo mer en statistikk og hvem kan spå fremtiden. Det virker som du virkelig vil jobbe godt med deg selv og håper du finner en terapeut og arbeide videre med. For å jobbe seg ut av en PF tar lang tid. Og det er heller ikke noe svart hvitt skille. Du har sikkert endret deg mye og blir bedre. Den viktigste jobben er det du selv som gjør og terapeuten er en veileder. Hvorfor er dette med prognose så viktig ?. Jeg går i dette gruppeterapiopplegget og det er virkelig bra for meg. Jeg sliter med nære relasjoner. Og jeg har blitt verre fordi jeg blir jo eksponert for de nå hele tida. Men jeg tror det er nyttig. Kanskje det er noe for deg også? .

Jeg har ikke noe lurt å si til deg egentlig. Annet enn å fortsette å jobbe med deg selv å holde ut. Og selv om du ikke har en terapeut akkurat nå kan du fortsatt arbeide med deg selv. Fastlegen kan og være en god hjelper på veien. Lykke til.

De siste reaksjonene har ingenting med hvorvidt jeg får behandling eller ei å gjøre, var ikke sånn tenkt ;o)

Det gir også godt håp å tenke på at dere andre har kommet dere videre. Men jeg forstår iallefall at dette ikke er gjort på en to tre og at jeg må beregne god tid på det.. jeg tror iallefall det.

Jeg kom til å tenke på det etterpå, at jeg skrev at jeg ser bare forverring. Det var litt klønete sagt, for det jeg egentlig mente var at jeg totalt sett ser forverring.

For etter at jeg møtte den veggen, er jo livet mitt totalt snudd på hodet, jeg ante ikke engang at jeg sleit psykisk og at det jeg opplevde ikke skulle være sånn (men det kan jo være nettopp derfor jeg møtte den veggen også, fordi kroppen ikke orket mer og varslet meg at endring må skje?).

Men om jeg da ser sånn på det, så kan det for meg virke logisk at ting vil rette seg og stabilisere seg med tiden? At det bare er om å gjøre å holde ut i mellomtiden. Er det det dere har prøvd å fortelle meg?

Vil du si noe om hvordan du opplever gruppeterapien, er det konstruktivt i den forstand at dere jobber målrettet og at det ikke blir negativt? At man vrkelig vokser på det, og at endring skjer, slik jeg har opplevd her inne? Hvis du skjønner hva jeg mener..

Var ventetiden lang for å få en plass på et sånnt opplegg som det du er med på, for det er vel det du er med på - linken du la ved - eller?

Jeg har jo god erfaring herfra, ting har jo endret seg via andres innspill, dersom en er villig til å lytte godt å ta tilbakemeldinger som svir konstruktivt og ikke tolker det som baktanker - men vel ment. Det er jo de ganger jeg har klart det, at jeg virkelig har vokst mest. Og selv om jeg ikke tar det til meg der og da, så har jeg ofte tatt til meg ting i ettertid - spesielt i visse situasjoner.

Prognose har mye å si, fordi det for meg er en viktig 'støttespiller'.

Det ble mange spm, men jeg forventer absolutt ikke svar ;o)

[Gjest J31!]

Jeg støtter deg helt på dette området. En skal fokusere på et fåtall reaksjonsmønstre en skal forsøke å endre.

Ved behandling av PF konkretiserer jeg alltid 1-3 mål sammen med pasienten. Særlig når det butter imot, er det greit å ta frem målene.

Eks på konkrete mål jeg husker fra en meget vellykket terapi med en eupf:

* Hun skulle ta eksamen på høyskolen til riktig tid.

* Hun skulle være en god mor for sin sønn.

* Hun skulle ikke finne seg en "tullball". Hun hadde hatt det slik at hun fant menn som var skadelige for henne.

Alltid når det kom til vanskelige perioder i terapien, kom vi videre ved å ta frem og fokusere på nytt på (de konkrete) målene.

''Alltid når det kom til vanskelige perioder i terapien, kom vi videre ved å ta frem og fokusere på nytt på (de konkrete) målene''

Fordi dere på den måten så fremgangen og ga pasienten håp om videre fremgang?

Ellers vil jeg bare si at jeg er helt enig i og skjønner at man skal fokusere på og behandle det man sliter mest med og ikke kriteriene i diagnosen.

Noe annet ville vel vært hensiktsløst, dessuten sløsing med ressurser. Mener jeg. Men samtidig har jeg tenkt at det må være viktig å finne ut hvilken diagnose det er ift det å få riktig behandling, eller er ikke det så viktig?

[Gjest J31!]

Det kan ingen gi deg et fornuftig svar på. Dessverre.

Et konkret mål kan være å slutte å etterspørre dette.

Ok.

Jeg tenkte på det i går kveld, at siden ingen andre kan svare meg på dette, så kan jeg kanskje finne svaret inne i meg selv? Ved å vite hvor motivert jeg faktisk er, mener jeg, og når jeg samtidig skjønner hva det vil si å være motivert - hva det innebærer?

For du har jo sagt noe om nettopp motivasjon, og hvor viktig det er.

Du har og sagt at jeg må stole på meg selv, fordi jeg har erfart at jeg kan gjøre det. Men hva dette gjelder, er jeg ikke kommet så langt at jeg tør stole såpass mye på meg selv enda.

Men om dette er noe jeg må finne utav selv, så forstår jeg det.

Ellers setter jeg stor pris på ærlige og klare tilbakemeldinger, både fra deg og andre, selv om det ikke ser eller føles sånn ut der og da, og jeg havner i dypet. Fordi min erfaring er at jeg på den måten har kommet meg videre. Og det er viktig for meg.

[laban]

Ok.

Jeg tenkte på det i går kveld, at siden ingen andre kan svare meg på dette, så kan jeg kanskje finne svaret inne i meg selv? Ved å vite hvor motivert jeg faktisk er, mener jeg, og når jeg samtidig skjønner hva det vil si å være motivert - hva det innebærer?

For du har jo sagt noe om nettopp motivasjon, og hvor viktig det er.

Du har og sagt at jeg må stole på meg selv, fordi jeg har erfart at jeg kan gjøre det. Men hva dette gjelder, er jeg ikke kommet så langt at jeg tør stole såpass mye på meg selv enda.

Men om dette er noe jeg må finne utav selv, så forstår jeg det.

Ellers setter jeg stor pris på ærlige og klare tilbakemeldinger, både fra deg og andre, selv om det ikke ser eller føles sånn ut der og da, og jeg havner i dypet. Fordi min erfaring er at jeg på den måten har kommet meg videre. Og det er viktig for meg.

Jeg tror prognosen din kan være veldig bra, hvis du klarer å rette fokus utover.

Til det du skriver om manglende mening / glede i tilværelsen: John Steinbeck lar en av figurene sine si (tror det er i Øst for Eden) noe sånt som at "man tar en dag om gangen og later som om man er i live. Og en dag oppdager man at det er sant."

Det er mange av oss som har atskillig mer trivielle utfordringer til daglig enn det du har (hatt), som må bruke den metoden innimellom. Det betyr ikke at man er mislykket eller holder på å bli syk.

[Gjest anna k]

Ok.

Jeg tenkte på det i går kveld, at siden ingen andre kan svare meg på dette, så kan jeg kanskje finne svaret inne i meg selv? Ved å vite hvor motivert jeg faktisk er, mener jeg, og når jeg samtidig skjønner hva det vil si å være motivert - hva det innebærer?

For du har jo sagt noe om nettopp motivasjon, og hvor viktig det er.

Du har og sagt at jeg må stole på meg selv, fordi jeg har erfart at jeg kan gjøre det. Men hva dette gjelder, er jeg ikke kommet så langt at jeg tør stole såpass mye på meg selv enda.

Men om dette er noe jeg må finne utav selv, så forstår jeg det.

Ellers setter jeg stor pris på ærlige og klare tilbakemeldinger, både fra deg og andre, selv om det ikke ser eller føles sånn ut der og da, og jeg havner i dypet. Fordi min erfaring er at jeg på den måten har kommet meg videre. Og det er viktig for meg.

Følelsen av motivasjon er ikke avgjørende. Den går opp og ned. Men å ta de riktige små stegene derimot, er det som fører deg fremover.

Dette med prognoser er ikke enten-eller. Du kan få det bedre og det er det enenste du vet. Denne usikkerheten må du leve med. Livet gir ingen garantier.

Mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ok.

Jeg tenkte på det i går kveld, at siden ingen andre kan svare meg på dette, så kan jeg kanskje finne svaret inne i meg selv? Ved å vite hvor motivert jeg faktisk er, mener jeg, og når jeg samtidig skjønner hva det vil si å være motivert - hva det innebærer?

For du har jo sagt noe om nettopp motivasjon, og hvor viktig det er.

Du har og sagt at jeg må stole på meg selv, fordi jeg har erfart at jeg kan gjøre det. Men hva dette gjelder, er jeg ikke kommet så langt at jeg tør stole såpass mye på meg selv enda.

Men om dette er noe jeg må finne utav selv, så forstår jeg det.

Ellers setter jeg stor pris på ærlige og klare tilbakemeldinger, både fra deg og andre, selv om det ikke ser eller føles sånn ut der og da, og jeg havner i dypet. Fordi min erfaring er at jeg på den måten har kommet meg videre. Og det er viktig for meg.

Et eksempel fra en av mine hobbyer som kanskje kan illustrere ditt spørsmål.

I denne typen skyting kan en oppnå 600 poeng. En ny og ung skytter spør meg hvor lang tid det vil ta å bli en A-skytter (minimum 565 poeng). Han skyter nå ca 450p.

Mitt svar er at det kan ingen vite. En kan ikke en gang si sikkert at han blir en A-skytter. Det jeg kan si sikkert, er at dersom han trener jevnt og riktig, vil han bli stadig bedre de første 4-5 år.

[Gjest Kayia]

''Alltid når det kom til vanskelige perioder i terapien, kom vi videre ved å ta frem og fokusere på nytt på (de konkrete) målene''

Fordi dere på den måten så fremgangen og ga pasienten håp om videre fremgang?

Ellers vil jeg bare si at jeg er helt enig i og skjønner at man skal fokusere på og behandle det man sliter mest med og ikke kriteriene i diagnosen.

Noe annet ville vel vært hensiktsløst, dessuten sløsing med ressurser. Mener jeg. Men samtidig har jeg tenkt at det må være viktig å finne ut hvilken diagnose det er ift det å få riktig behandling, eller er ikke det så viktig?

''Fordi dere på den måten så fremgangen og ga pasienten håp om videre fremgang?''

Jeg tror det heller er sånn at fremgang blir resultatet. Det å fokusere på målene når man er ute av kurs kan gjøre det lettere å skille mellom det viktige og det uviktige, og handle i tråd med målene man har satt seg. Jeg har ingen pf, men denne metoden har jeg selv brukt når tilværelsen har vært krevende (innspurt i studier, samlivsbrudd etc). Man blir både bevisst at man er i en krevende fase man skal ut av, og man blir bevisst hvilke områder man skal bruke kreftene sine på. Det er overraskende mye man t r o r man må bruke krefter på, men som man egentlig bare kan gi beng i!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

''Fordi dere på den måten så fremgangen og ga pasienten håp om videre fremgang?''

Jeg tror det heller er sånn at fremgang blir resultatet. Det å fokusere på målene når man er ute av kurs kan gjøre det lettere å skille mellom det viktige og det uviktige, og handle i tråd med målene man har satt seg. Jeg har ingen pf, men denne metoden har jeg selv brukt når tilværelsen har vært krevende (innspurt i studier, samlivsbrudd etc). Man blir både bevisst at man er i en krevende fase man skal ut av, og man blir bevisst hvilke områder man skal bruke kreftene sine på. Det er overraskende mye man t r o r man må bruke krefter på, men som man egentlig bare kan gi beng i!

Nettopp!