Introduksjon. Jeg hopper i det...

[Gjest megi2009]

Jeg har stilt noen spørsmål her inne i årenes løp, aldri under fast nick. Bør man ha det, kanskje for å få best mulig tilbakemeldinger?

Foreldrene mine kjenner NHD og jeg får helt fnatt av tanken på at han skal kunne kjenne meg igjen, selv om jeg jo vet at han er profesjonell og har andre ting å tenke på. Vet jo aldri hva en av mine foreldre kan diskutere med /spørre seg til råds hos sine bekjente ang privatlivet sitt (mitt), har mer enn nok eksempler på at h*n allerede har gjort det.

Siden jeg var liten har jeg konstant blitt analysert, betvilt, kritisert og surt irrettesatt av en av mine foreldre, at det går helt rundt for meg. Har også hatt raserianfall, vært deprimert og følt meg mindreverdig og kronisk skamfull allerede som barn, men hva kom først av høna og egget. I det minste er jeg ikke lenger så sikker på at det bare er jeg som har vært den manipulerende personlighetsforstyrrede.

Er fremdeles sensitiv for og småparanoid når det gjelder å bli analysert og "profilert", derfor er jeg redd for å ha et fast nick. Men nå får jeg vel bare hoppe i det, da.

Etter mange år med behandling har jeg greid å bygge opp en positiv selvfølelse og løsrive meg mer fra mine foreldre. Jeg har også fått vite at til og med mine førskolelærere oppfattet meg som omsorgsfull, veloppdragen, samvittighetsfull - men veldig alvorlig, overmoden for alderen. Det til sammenligning med hva en av mine foreldre mener, og hvordan jeg var hjemme. Mye har jeg fått bekreftet og avkreftet, men likevel tviler jeg på alt. Tror jeg alt for lett går inn i en overmoden rolle og fortrenger mine umodne sider, for det har vel alle? Er det det min forelder hele tiden vil trigge og "arbeide med"? Jeg blir helt svett, det går rundt for meg. Er det fordi jeg selv er så kontrollerende og manipulerende at jeg ikke ser det selv? Synes det er så komplisert at jeg ikke engang greier å skrive strukturert, kortfattet og oversiktlig.

Etter behandling for spiseforsyrrelser, depresjon, støtteterapi og sånn, kom jeg til slutt til en som drev med psykodynamisk terapi, og det var jo noe nytt, sånn rent bortsett fra at jeg oppfattet behandleren som en ekstremversjon av min forelder når det stod på som verst med konfrontasjoner og jeg ikke visste opp ned på noe, ble jeg bedre av det, det ser jeg nå i ettertid.

Min behandler, som nå har flyttet (og takk og pris for at min journal oppbevares i arkiv, det er i det minste en sårbarhet mindre i forhold til den av mine foreldre), har aldri vurdert meg til å være psykotisk, så den saken er forsåvidt grei. Men det er dette med manipuleringen da, jeg vet ikke hva som er meg og hva som er "den andre", og sliter med å sortere dette. Vil ikke overforenkle og ta på meg en offer-rolle. Samtidig er det slitsomt å hele tiden analysere det jeg selv sier, betvile, "manipulerer jeg nå"... Uhyggelig.

Så dette var altså meg.

Min behandler har altså flyttet, og jeg har hatt et semester i utlandet og derfor ikke kommet igang med ny behandler. Jeg står midt i en situasjon nå som jeg trenger og lufte tankene rundt og forhåpentligvis få noen tilbakemeldinger på, kommer til å starte en egen tråd om det, men dette var ihvertfall en liten introduksjon. Så vet dere det - og kan vurdere deres svar etter det istedet for at det skal virke som om jeg dukker opp med forskjellige nick for å beskrive en situasjon og få de bekreftelsene jeg vil ha (vil ikke lure meg selv heller). Ønsker derfor dønn ærlige tilbakemeldinger. Nå er det sagt.

[Onsdag1365380628]

Jeg synes dette var en grei beskrivelse av deg selv, men lurer litt på hva du ønsker tilbakemelding på?

Og om du er redd for å bli gjenkjent av NHD, hvorfor skriver du her at foreldrene dine kjenner han? Det i tillegg til andre opplysninger gjør det lettere å bli gjenkjent...

[Gjest megi2009]

Jeg synes dette var en grei beskrivelse av deg selv, men lurer litt på hva du ønsker tilbakemelding på?

Og om du er redd for å bli gjenkjent av NHD, hvorfor skriver du her at foreldrene dine kjenner han? Det i tillegg til andre opplysninger gjør det lettere å bli gjenkjent...

Jeg skal starte en egen tråd om det jeg lurer på.

Har som du skjønner litt problemer med å strukturere tankene og fremstillingen, der ser jeg at jeg har en jobb å gjøre. Det går stort sett greit i hverdagen men så blir det rotete når jeg er inne på dette.

Når jeg likevel nevner at de kjenner han er det litt for ikke å la irrasjonell skepsis hindre meg mer, jeg måtte få det ut. Jeg vet jo utmerket godt at han har helt andre ting å gjøre om dagene enn å "gjenkjenne" folk, "fjern-analysere" dem og dele det med foreldre som spør han til råds, og både de og han kjenner sikkert tusener av folk.

[FGT]

Streng oppdragelse og mye kritikk, kan gjøre en forvirret og usikker, særlig hvis du har en følsom personlighet