Suicidalidet og innleggelse

[Gjest sviktig]

Når man har skrevet avskjedsbrev, fastsatt dato for når man vil dø og funnet ut hvilket tog man har tenkt til å hoppe foran, bør man da innlegges selv om man ikke er psykotisk?

Er redd for at ingen vil tro meg og si at jeg bare vil skjerpe meg, men er så deprimert. Ønsker samtidig hjelp for å ikke gjennomføre planene, men er redd for å ikke bli seriøst for ellers er jeg en vanlig kvinne som er i normal jobb. Det har bare blitt for mye for meg...

[Lærke]

Når du har klare planer slik du beskriver her men samtidig ønsker å få hjelp, er fastlegen den nærmeste til å henvise deg videre.

Fortell om dine planer og vær tydelig på at du _må_ha hjelp nå!

Evt oppsøker du legevakt i kveld.

Håper du får hjelp.

mvh

[Gjest it's not lupus]

Du bør søke hjelp og fortelle om planene og at du ønsker hjelp

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En bør i hvert fall søke hjelp. Sammen med legen vil en finne ut hva som er den beste hjelpen - det trenger ikke alltid være innleggelse.

Hovedsaken er at du begynner å tro på/få håp om at denne depressive tilstanden kan få en ende, og at du vil få et liv med mer glede enn problemer.

[Gjest sviktig]

En bør i hvert fall søke hjelp. Sammen med legen vil en finne ut hva som er den beste hjelpen - det trenger ikke alltid være innleggelse.

Hovedsaken er at du begynner å tro på/få håp om at denne depressive tilstanden kan få en ende, og at du vil få et liv med mer glede enn problemer.

Takk for svar. Jeg får mye hjelp, men er redd for at jeg vil ta livet mitt likevel. Den polikliniske hjelpen jeg får er ikke lemger nok. Jeg går til psykolog 2 ganger i uka, men har ikke turt å si fra om hor ille selvmordstankene mine er fordi jeg er redd for å bli innlagt, men samtdig så ser jeg at jeg kanskje burde bli innlagt når ingenting annet kan stoppe meg.

Nå er jeg så deprimert at jeg får ikke betalt regninger, vasket leilighet og klær og klarer å presse i meg en youghurt om dagen fordi jeg har så dårlig matlyst. Jeg begynte med noen nye medsiner i dag, men det vil kanskje ta en mnd før de virker og den datoen jeg har satt for å dø er før det og jeg vet ikke om jeg orker å vente på at medisinen virker. Får ikke gjort noenting og har ingen glede av noe som helst.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for svar. Jeg får mye hjelp, men er redd for at jeg vil ta livet mitt likevel. Den polikliniske hjelpen jeg får er ikke lemger nok. Jeg går til psykolog 2 ganger i uka, men har ikke turt å si fra om hor ille selvmordstankene mine er fordi jeg er redd for å bli innlagt, men samtdig så ser jeg at jeg kanskje burde bli innlagt når ingenting annet kan stoppe meg.

Nå er jeg så deprimert at jeg får ikke betalt regninger, vasket leilighet og klær og klarer å presse i meg en youghurt om dagen fordi jeg har så dårlig matlyst. Jeg begynte med noen nye medsiner i dag, men det vil kanskje ta en mnd før de virker og den datoen jeg har satt for å dø er før det og jeg vet ikke om jeg orker å vente på at medisinen virker. Får ikke gjort noenting og har ingen glede av noe som helst.

Det er nok slik at du må være ærlig med behandleren for at terapien skal virke.

Foreslår at du bestemmer deg for å fortelle sannheten, hele sannheten og intet annet enn sanheten allerede i neste time.

[Gjest sviktig]

Det er nok slik at du må være ærlig med behandleren for at terapien skal virke.

Foreslår at du bestemmer deg for å fortelle sannheten, hele sannheten og intet annet enn sanheten allerede i neste time.

Jeg er egentlig åpen om hvordan jeg har det, men har ikke fortalt ham om at jeg satt en dato og skrevet avskjedsbrev og sjekket togtabellene for å finne ut hvilke tog som går fort fordi stasjonen uten å stoppe. Jeg vet at jeg burde, men er så redd for å bli innlagt. Tror du jeg vil bli innlagt hvis jeg forteller det jeg har sagt her?

[Gjest qigong]

Jeg er egentlig åpen om hvordan jeg har det, men har ikke fortalt ham om at jeg satt en dato og skrevet avskjedsbrev og sjekket togtabellene for å finne ut hvilke tog som går fort fordi stasjonen uten å stoppe. Jeg vet at jeg burde, men er så redd for å bli innlagt. Tror du jeg vil bli innlagt hvis jeg forteller det jeg har sagt her?

Hvis du er så modig at du tørr å hoppe foran togen, så må du nå ihvertfall tørre å bli innlagt? Det finnes ingen logikk i den tankegangen der. Søk hjelp du, få deg medisiner og bestem deg for å leve!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er egentlig åpen om hvordan jeg har det, men har ikke fortalt ham om at jeg satt en dato og skrevet avskjedsbrev og sjekket togtabellene for å finne ut hvilke tog som går fort fordi stasjonen uten å stoppe. Jeg vet at jeg burde, men er så redd for å bli innlagt. Tror du jeg vil bli innlagt hvis jeg forteller det jeg har sagt her?

HVis jeg var behandleren din, og du fortalte dette, ville jeg spurt om dine forslag til løsning. Som sagt, det trenger ikke være, innleggelse, men innleggelse er en av flere alternativer. Mer kan jeg ikke si når jeg ikke vet mer om deg.

[Gjest xbellax]

Jeg er egentlig åpen om hvordan jeg har det, men har ikke fortalt ham om at jeg satt en dato og skrevet avskjedsbrev og sjekket togtabellene for å finne ut hvilke tog som går fort fordi stasjonen uten å stoppe. Jeg vet at jeg burde, men er så redd for å bli innlagt. Tror du jeg vil bli innlagt hvis jeg forteller det jeg har sagt her?

Det er ikke alltid nødvendig med en innlegelse men du bør ihvertfall ha en tett kontakt med hjelpeapparatet om du går med sterke selvmordstanker, slik jeg oppfatter du gjør. Hva som er best for deg i din situasjon er noe du og din behandler bør finne ut av sammen.

I blant er det slik, når man går med selvmordstanker, man er "kronisk" ambivalent. Hva taper du på å be om hjelp og fortelle om dine konkrete planer?

[Gjest sviktig]

Hvis du er så modig at du tørr å hoppe foran togen, så må du nå ihvertfall tørre å bli innlagt? Det finnes ingen logikk i den tankegangen der. Søk hjelp du, få deg medisiner og bestem deg for å leve!

Det er feigt å hoppe foran et tog, men modig å fortelle sannheten

[Gjest britth]

Når det er for mye, så er det for mye.

Du høres ut til å trenge en time-out og innleggelse er kanskje det eneste riktige. Du høres ut til å trenge å bli tatt litt vare på, slippe litt ansvar, få i deg mat, noen rutiner og mest av alt noe ny in-put i omgivelser hvor du har det trygt. Ikke frykt innleggelse. Jeg har vært innlagt en gang og det var helt annerledes enn jeg hadde forestillt meg, i positiv forstand. Faktisk en opplevelse jeg ikke ville verdt foruten når jeg ser tilbake på det, den ble min redning ut av en mareritttilværelse.

Fortell sannheten til din behandler og be om en innleggelse. Ta deg en pause!

[Gjest qigong]

Det er feigt å hoppe foran et tog, men modig å fortelle sannheten

Ja, det er sant. Men er sikker på at behandleren din tåler å høre dette og gjerne vil hjelpe deg.

Når du har fått hjelp og føler deg bedre vil du tenke at det var bra at du valgte å fortelle...

[Gjest britth]

Det er feigt å hoppe foran et tog, men modig å fortelle sannheten

Har du hørt uttrykket "the truth will set U free"

[jassy]

Her er det ingen tvil, dette MÅ du fortelle til din behandler. Du vil merke det som en stor lettelse å ikke sitte med disse tankene selv. Du får også en fin anledning til å reflektere over disse tankene hos din behandler.

Har selv slitt med selvmordstanker i perioder, har tatt dette opp med behandler, uten at jeg har blitt innlagt. Som sagt, det er en lettelse å dele tankene.

[Gjest qigong]

Det er ikke alltid nødvendig med en innlegelse men du bør ihvertfall ha en tett kontakt med hjelpeapparatet om du går med sterke selvmordstanker, slik jeg oppfatter du gjør. Hva som er best for deg i din situasjon er noe du og din behandler bør finne ut av sammen.

I blant er det slik, når man går med selvmordstanker, man er "kronisk" ambivalent. Hva taper du på å be om hjelp og fortelle om dine konkrete planer?

"Kronisk ambivalent". Der satte du ord på noe som er meget sant. Skal, skal ikke, skal, skal ikke. Helt umulig å bestemme seg når man blir så syk. Egentlig lurt å få hjelp før man kommer så langt.