Var innlagt sammen.

[Gjest Lenge siden nå]

Fikk en tlf i dag fra ei jeg var innlagt med for over to år siden,på den tiden prøvde jeg å kutte ut vival og klarte det : - ).

Vet hvordan det er å være avhengig og at det er vanskelig å komme ut av det. Hørte at hun var tydelig ruset på et eller annet,hun fortalte at hun ikke hadde blitt kvitt pillene. Hun ville at vi skulle holde kontakten,og når vi sa hadet sa hun at hun var veldig glad i meg. Måtte jo si tilbake at jeg var glad i henne også,men følte det ble litt falskt.

Fikk vondt av henne,men har ikke så lyst å holde kontakten jeg.

Hva gjør jeg med det?

Blir man venner av å være innlagt sammen?

Kanskje man gjør det.

[Gjest snakk]

De fleste jeg var innlagt sliter med stoff- eller alkoholmisbruk og er veldig syke. Jeg tenker på flere av dem av og til, og skulle ønske det hadde gått bedre, og på hvorfor livet må være så vanskelig for mange, men jeg kan ikke ha kontakt og bli venner med noen av dem, desverre.

Sånn er det for meg.

[Gjest qigong]

Jeg ville ikke hatt kontakt etter innleggelse nei, om jeg da ikke kjente vedkommende fra før.

Dette fordi jeg vet at mange i perioder er meget deprimerte, og jeg orker ikke å støtte flere psykisk syke enn det jeg har gjort opp igjennom årene. Har mere enn nok med meg selv.

[Gjest plo]

Hold deg laaaaaaaaaaaaaangt unnå!!

[sort som natta]

jeg har fått et pat venner etter innleggelser.(selvmordsproblematikk hos begge,og meg selv på den tiden).synes igrunn det var greit med en felles erfaring.

men,av alle jeg har møtt på psyk,er det kun disse to jeg har valgt å beholde kontakt med.mye rart,mange problemstillinger jeg vet lite om/ikke kjenner meg igjen i.

mine venner,og jeg,har alle kommet over selvmordsforsøkene,så nå har vi lagt bak oss den biten.så det er to helt vanlige folk:) "tilfelding" at jeg møtte de der.

i ditt tilfelle;vil du ikke,så ikke føl deg tvunget til vennskap!

[Orio]

Man blir ikke venner av å være innlagt sammen. Er man heldig kan man treffe mulig fremtidige venner, men det vet man ikke før en god stund etter at begge er utskrevet. Skal det bli noe vennskap ut av det må man også klare å dele de gode tingene, ikke bare ty til hverandre for støtte og forståelse når ting er vanskelig.

Du trenger ikke føle noen forpliktelse eller ha dårlig samvittighet fordi du ikke ønsker kontakt med din tidligere medpasient. Du har rett og plikt til å ta vare på deg selv, og det er vel ikke bra for deg å gjenoppta kontakten med en som fortsatt "henger fast" i de gamle problemene.

[Gjest Trist, men sant]

Traff ei jeg var innlagt sammen med. Vi "kjente" igjen hverandre på den tiden. Traff henne på bussholdeplassen, og hun var meget syk. Mens jeg har blitt frisk. Hun spurte om vi fremdeles var venner, og jeg sa ja.

Hun sa at hun ba til Gud hver morgen om at han måtte sende noen hun kjente til henne den dagen, og at det var meg i dag.

Jeg tenkte, at vi har gått hver vår vei, og på et tidspunkt var vi nokså "like".

Trist, men vi kan nok aldri bli venner, fordi livet har tatt oss ulike veier. Samtidig ble jeg veldig lettet, for at det ikke gikk slik med meg.

Så jeg synes du skal høre på magefølelsen din, du vet best hva som er riktig.

Mvh

[Gjest skrangle]

Man kan bli mer enn venner faktisk Jeg og min samboer med traff hverandre under innleggelse.

Jeg har også flere som jeg vil kalle bekjente fra det oppholdet. Vi ringes/treffes av og til. Dette oppleves hyggelig og ikke belastende. Hadde det vært belastende hadde jeg latt det sive ut i sandet, altså ikke selv tatt kontakt.

[Gjest Lenge siden nå]

Takk for svar dere : - )

Tror jeg vil ha minst mulig kontakt med henne,og det er fordi at hun fremdeles ruser seg og er på galleien.

Hun var veldig opptatt av piller og å snakke om det,der er jeg ikke i dag,er ferdig med piller.

Og ikke vil jeg ha besøk av henne når hun er ruset heller,har barn her i huset. Hun ville veldig gjerne besøke meg,får si at det ikke passer.