NHD --> Slutte med Lithionit&Lamictal !?

[Psykojenta]

Hvordan kan jeg slutte med Lithioniten på en "forsvarlig" måte?

''Går på 83mg morgen og 83mg kveld.''

Er det greit nok å kutte ned halve tabletten på kveld - så gå på den dosen en uke eller to, så èn og en halvdel-helt til jeg er i null...(=8uker tilsammen eller noe?)

Enn med Lamictalen?

''går på 200mg morgen og 200mg kveld''

Kutte 50 hver annen uke? og siste 50 deles i 2 = 25mg ett par uker?

Man kan kutte disse samtidig? eller MÅ jeg seponere dem hver for seg?

På forhånd takk for svar c",)

[frosken]

Dette har jeg ingenting med, men jeg spør allikevel om du gjør dette i samråd med behandler?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror ikke det finnes noen forsvarlig måte å slutte med litium på - unnatt ved svære bivirkninger.

[Psykojenta]

Dette har jeg ingenting med, men jeg spør allikevel om du gjør dette i samråd med behandler?

Nei, gjør nok ikke det - orker bare ikke dette mer - er bare masse utprøvinger, mange ser medisinene ikke fungerer tilfredstillende, men ingen tør/vil gjøre noe - jeg orker ikke gå å være forsøkskanin lenger, har prøvd det meste-stort sett alt er endt med depresjoner i meget varierende grad - har jo ikke dager i det hele tatt hvor jeg synes det er fint å leve..sånn skal det vel ikke være?

Men tusen takk, frosken for at du har vært og er en så god støtte her inne *klem*

[Psykojenta]

Jeg tror ikke det finnes noen forsvarlig måte å slutte med litium på - unnatt ved svære bivirkninger.

Ikke forsvarlig måte???

Men da..

Nei, men da er det vel bare å seponere som jeg vil da...

Skal se hva jeg gjør..Kanskje jeg spør lege eller noe ang. dette..

Uansett, takk for svaret(sa meg lite da, men :-\ )

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ikke forsvarlig måte???

Men da..

Nei, men da er det vel bare å seponere som jeg vil da...

Skal se hva jeg gjør..Kanskje jeg spør lege eller noe ang. dette..

Uansett, takk for svaret(sa meg lite da, men :-\ )

Av de som slutter med litium uten å erstatte det med noe annet, får ca 95% tilbakefall innen 3 mnd.

[frosken]

Nei, gjør nok ikke det - orker bare ikke dette mer - er bare masse utprøvinger, mange ser medisinene ikke fungerer tilfredstillende, men ingen tør/vil gjøre noe - jeg orker ikke gå å være forsøkskanin lenger, har prøvd det meste-stort sett alt er endt med depresjoner i meget varierende grad - har jo ikke dager i det hele tatt hvor jeg synes det er fint å leve..sånn skal det vel ikke være?

Men tusen takk, frosken for at du har vært og er en så god støtte her inne *klem*

Nei, det hadde vært å håpe at du ikke skulle trenge å ha det sånn.

Jeg synes allikevel ikke at du skal seponere medisiner på egenhånd. Prøv å få fastlegen eller annen behandler til å hjelpe deg til å få bedre oppfølgning, slik at du blir tryggere på at du medisineres optimalt.

Det er vanskelig å se for seg at du skulle få det bedre av å seponere litium. En ting er at du kanskje kan bli kvitt bivirkninger, men det høres ut som om det er depresjonen og fortvilelsen som er problemet, ikke bivirkninger?

Prøv å bruke ressursene dine til å argumentere for nødvendigheten av bedre behandling.

[Psykojenta]

Av de som slutter med litium uten å erstatte det med noe annet, får ca 95% tilbakefall innen 3 mnd.

~^~^~^~^~^ Ok! ~^~^~^~^~^

Spiller ingen rolle for meg, for uansett hva jeg gjør ender jeg i dype depresjoner.

Har ikke fått prøve et medikamentfritt liv på flere år.. Ikke det at det egentlig er målet - men Lithioniten har de aldri prøvd fjerne i all denne utprøvinga av medisinene - og Lamictalen...et kapittel for seg selv - i løpet av første uka etter opptrapping av 100mg sånn at jeg havna på 400, falt jeg så mye i stemning at ei fra oppfølgingstjenesten vurderte å kjøre meg til legen for vurdering av en tvangsinnleggelse...

Nei...vet ikke lenger hva jeg kan/bør/skal/må gjøre lenger...

er bare fortvila...unnskyld for at jeg har brukt tida di.. :-(

[Psykojenta]

Nei, det hadde vært å håpe at du ikke skulle trenge å ha det sånn.

Jeg synes allikevel ikke at du skal seponere medisiner på egenhånd. Prøv å få fastlegen eller annen behandler til å hjelpe deg til å få bedre oppfølgning, slik at du blir tryggere på at du medisineres optimalt.

Det er vanskelig å se for seg at du skulle få det bedre av å seponere litium. En ting er at du kanskje kan bli kvitt bivirkninger, men det høres ut som om det er depresjonen og fortvilelsen som er problemet, ikke bivirkninger?

Prøv å bruke ressursene dine til å argumentere for nødvendigheten av bedre behandling.

Det er jo litt av problemet..

Jeg er ikke medisinert optimalt- hadde jeg vært det hadde jeg ikke kommet så langt ned i kjelleren gang på gang.. Jeg bør jo klare være "frisk nok" til å føle jeg er en god og ikke minst glad mor for barnet mitt-h*n har det jo ikke bra hos meg om jeg er helt i kjelleren(eller lenger ned)

Men selvfølgelig er det mer depresjonen som "snakker" for tida, verste er jo at jeg ikke engang klarer møte til timer jeg har med lege og behandler - jeg bare utsetter timene. Vet jo at det ikke er lurt, men klarer ikke sitte på venterommet(hos legen) i opptil en time og forholde meg til mange forskjellige mennesker - nei, prater selvfølgelig ikke med dem, men "vet" hva de tenker o.l. når de ser meg..

Uansett..bare babbel fra meg..

[Gjest qigong]

~^~^~^~^~^ Ok! ~^~^~^~^~^

Spiller ingen rolle for meg, for uansett hva jeg gjør ender jeg i dype depresjoner.

Har ikke fått prøve et medikamentfritt liv på flere år.. Ikke det at det egentlig er målet - men Lithioniten har de aldri prøvd fjerne i all denne utprøvinga av medisinene - og Lamictalen...et kapittel for seg selv - i løpet av første uka etter opptrapping av 100mg sånn at jeg havna på 400, falt jeg så mye i stemning at ei fra oppfølgingstjenesten vurderte å kjøre meg til legen for vurdering av en tvangsinnleggelse...

Nei...vet ikke lenger hva jeg kan/bør/skal/må gjøre lenger...

er bare fortvila...unnskyld for at jeg har brukt tida di.. :-(

Hei, skjønner du ikke har det bra, men si ALLTID i fra til behandler når du tenker på å slutte med medisiner. Uansett hvor frustrert du er, så må du ikke slutte selv.

Jeg er uten lithionit nå og skal love deg at jeg kjenner det.

[Psykojenta]

Hei, skjønner du ikke har det bra, men si ALLTID i fra til behandler når du tenker på å slutte med medisiner. Uansett hvor frustrert du er, så må du ikke slutte selv.

Jeg er uten lithionit nå og skal love deg at jeg kjenner det.

Tusen takk for svar!

Jeg får se hva jeg ender opp med- skulle egentlig vært hos legen idag, men avbestilte.. Skal dog til behandler på mandag, men klarer bare ikke forholde meg til henne på en bra måte. Hun gir meg ingenting uansett hvor mye jeg prøver å bli bedre. (nei, det er ikke snakk om å gi meds eller noe-hun bare klarer ikke gi meg den type behandling jeg har erfart jeg trenger..og dessverre klarer ikke jeg å si fra heller)

Men skal vurdere det du sier, dette her er i alle fall ikke til å holde ut...

*klem*

[Gjest qigong]

Tusen takk for svar!

Jeg får se hva jeg ender opp med- skulle egentlig vært hos legen idag, men avbestilte.. Skal dog til behandler på mandag, men klarer bare ikke forholde meg til henne på en bra måte. Hun gir meg ingenting uansett hvor mye jeg prøver å bli bedre. (nei, det er ikke snakk om å gi meds eller noe-hun bare klarer ikke gi meg den type behandling jeg har erfart jeg trenger..og dessverre klarer ikke jeg å si fra heller)

Men skal vurdere det du sier, dette her er i alle fall ikke til å holde ut...

*klem*

Klem tilbake, go helg og ikke finn på noe som jeg ville ha gjort :-)

[frosken]

Det er jo litt av problemet..

Jeg er ikke medisinert optimalt- hadde jeg vært det hadde jeg ikke kommet så langt ned i kjelleren gang på gang.. Jeg bør jo klare være "frisk nok" til å føle jeg er en god og ikke minst glad mor for barnet mitt-h*n har det jo ikke bra hos meg om jeg er helt i kjelleren(eller lenger ned)

Men selvfølgelig er det mer depresjonen som "snakker" for tida, verste er jo at jeg ikke engang klarer møte til timer jeg har med lege og behandler - jeg bare utsetter timene. Vet jo at det ikke er lurt, men klarer ikke sitte på venterommet(hos legen) i opptil en time og forholde meg til mange forskjellige mennesker - nei, prater selvfølgelig ikke med dem, men "vet" hva de tenker o.l. når de ser meg..

Uansett..bare babbel fra meg..

Jeg har tenkt litt på deg i dag. Liker dårlig at du ikke kommer deg til behandlingstimene, og enda dårligere at du ikke synes verken medisinering eller psykoterapien fungerer ok.

Siden jeg alltid er opptatt av barns oppvekstvilkår, så håper jeg du evt. sørger for å få hjelp i forhold til foreldrerollen dersom det skulle bli nødvendig. Det finnes blant annet svært gode frivillige tiltak i regi av barnevernet, som kan gi støtte til foreldre om det er nødvendig. Jeg mener _ikke_ å si at du ikke klarer å være en god forelder, jeg hadde bare en tanke om at dersom du ikke klarer å få behandlingsopplegget ditt til å fungere, så kan det hende at du trenger å se på situasjonen sammen med noen utenifra dersom psykdommen din gjør at du ikke klarer å være tilgjengelig for barnet ditt.

Også husker jeg ikke om du bor sammen med barnefaren eller ikke, også synes jeg ikke jeg har noe med å spørre om det, så dermed så minner jeg bare om at hvis det skulle bli nødvendig med ekstra støtte, så finnes det gode opplegg i regi av barnevernet. Jeg ser for tiden et slikt tiltak på nært hold hvor familien trenger støtte som følge av sykdom, og jeg er imponert og rørt over hvor bra noe faktisk _kan_ fungere.

God natt:-)

[Psykojenta]

Jeg har tenkt litt på deg i dag. Liker dårlig at du ikke kommer deg til behandlingstimene, og enda dårligere at du ikke synes verken medisinering eller psykoterapien fungerer ok.

Siden jeg alltid er opptatt av barns oppvekstvilkår, så håper jeg du evt. sørger for å få hjelp i forhold til foreldrerollen dersom det skulle bli nødvendig. Det finnes blant annet svært gode frivillige tiltak i regi av barnevernet, som kan gi støtte til foreldre om det er nødvendig. Jeg mener _ikke_ å si at du ikke klarer å være en god forelder, jeg hadde bare en tanke om at dersom du ikke klarer å få behandlingsopplegget ditt til å fungere, så kan det hende at du trenger å se på situasjonen sammen med noen utenifra dersom psykdommen din gjør at du ikke klarer å være tilgjengelig for barnet ditt.

Også husker jeg ikke om du bor sammen med barnefaren eller ikke, også synes jeg ikke jeg har noe med å spørre om det, så dermed så minner jeg bare om at hvis det skulle bli nødvendig med ekstra støtte, så finnes det gode opplegg i regi av barnevernet. Jeg ser for tiden et slikt tiltak på nært hold hvor familien trenger støtte som følge av sykdom, og jeg er imponert og rørt over hvor bra noe faktisk _kan_ fungere.

God natt:-)

Ikke noe problem at du spør - jeg flytta fra faren rett før jul.

Det burde vært mulighet til privat prat her og, men.. vet og skjønner hva du snakker om og har flere akkurat på de områdene.

Skal til VOP på mandag, så får jeg ta det derfra.. skulle bare ønske jeg hadde en psykolog eller psykiater der, og ikke en psyk.sykepleier som ikke kan gi medisinske råd og heller ikke gi meg den behandlinga jeg vet fungerer

Takker masse for svar :-)

[frosken]

Ikke noe problem at du spør - jeg flytta fra faren rett før jul.

Det burde vært mulighet til privat prat her og, men.. vet og skjønner hva du snakker om og har flere akkurat på de områdene.

Skal til VOP på mandag, så får jeg ta det derfra.. skulle bare ønske jeg hadde en psykolog eller psykiater der, og ikke en psyk.sykepleier som ikke kan gi medisinske råd og heller ikke gi meg den behandlinga jeg vet fungerer

Takker masse for svar :-)

Kunne det være en mulighet at du formulerte et brev til overlegen på dps hvor du formulerte et ønske om annen behandler? Et brev hvor du beskriver hva som har fungert for deg før, og tydeliggjør hva som ikke fungerer nå?

Paradokset med oppleggene på dps er at dersom det tilbys kontinuerlig behandlingskontakt, så blir det ofte hos behandlere som ikke er psykiatere eller psykologer. Og de som mottar behandling hos psykiater, får gjerne kun timer noen få ganger i året. Dermed blir det litt sånn som du opplever, du gis tilgang til psykiatrisk sykepleier som du trives ganske dårlig med, mens muligheten for å få samtaler med psykiater ser ut til å være svært begrenset.

Jeg mener det kan være konstruktivt å forsøke å få til en vurdering rundt hele behandlingssituasjonen din. Hvis du ikke får samlet deg til å skrive et slikt brev selv, så kan du kanskje drøfte det en del på forhånd med det du måtte finne av "gode hjelpere" i andre sammenhenger?

Det som derimot sjelden fungerer, er at man jevnt og trutt lar det falle noen små bemerkninger om at behandlingen ikke fungerer så godt. Da blir disse bemerkningene fort sett på som uttrykk for din nedstemthet eller andre sider ved din personlighet, slik at man i stedet for å fokusere på det du sier, ender opp med å fokusere på hva ved deg gjør at du sier det...

[frosken]

Ikke noe problem at du spør - jeg flytta fra faren rett før jul.

Det burde vært mulighet til privat prat her og, men.. vet og skjønner hva du snakker om og har flere akkurat på de områdene.

Skal til VOP på mandag, så får jeg ta det derfra.. skulle bare ønske jeg hadde en psykolog eller psykiater der, og ikke en psyk.sykepleier som ikke kan gi medisinske råd og heller ikke gi meg den behandlinga jeg vet fungerer

Takker masse for svar :-)

Hei,

Kom du deg på VOP i går, og gikk det noe bedre denne gangen?

[Psykojenta]

Hei,

Kom du deg på VOP i går, og gikk det noe bedre denne gangen?

Hei :-)

Ja, jeg kom meg på VOP - tok opp det med problemer med avtalene hos både de, fastlege og oppfølginstjeneste.

Hun likte det ikke, men skulle se dette litt an.

Det hun likte minst var igrunn at ikke oppfølgingstjenesten holder den avtalen de har om 2t/uka...Og at IPen skulle vært jobba med ei stund før sommeren - jeg fylte jo ut det jeg kunne i april/mai, men etter det har hele greia stått stille..beh. på VOP har purret mange ganger visstnok.. Og selvfølgelig at jeg avviste den personen også(som ville ha meg innlagt for ett par uker siden..)

Tok opp det med blodprøver jeg skulle tatt etter ei ukes tid med ny dose Lamictal, spurte her på forumet og..

''Det er helt greit å vente. Etter en uke er du i "steady state", og om du tar prøven da eller to uker eller måneder senere betyr ingenting.

– Nils Håvard Dahl, psykiater''

Men hun mente på det at jeg skulle tatt det ei uke etter for opptaket kunne forandre seg(eller noe sånt), men da blir jo det resultatet feil og da..eller..?

Uansett - hun ville ikke at jeg skulle endre noe, men hvis jeg gjorde endringer ville hun i alle fall vite hva og hvor mye jeg endra. Hun begynte å snakke om innleggelse ved medisinendring(ved store endringer vel og merke) noe jeg overhode ikke kan godta. Så vi får se hva som skjer..

Jeg har lovet å vente med selv - medisinjustering til etter hun har prata med overlegen(hun som ikke ville prate med meg ang. Lithioniten sist)

Uansett - skal faktisk se om jeg ikke klarer komme meg til legesenteret å få tatt blodprøver i morra og..i alle fall i løpet av uka *krysser nesten fingrene for at jeg klarer det nå* (skulle ta de prøvene ca. 15.jan)

Takk igjen, frosken *klem*

[frosken]

Hei :-)

Ja, jeg kom meg på VOP - tok opp det med problemer med avtalene hos både de, fastlege og oppfølginstjeneste.

Hun likte det ikke, men skulle se dette litt an.

Det hun likte minst var igrunn at ikke oppfølgingstjenesten holder den avtalen de har om 2t/uka...Og at IPen skulle vært jobba med ei stund før sommeren - jeg fylte jo ut det jeg kunne i april/mai, men etter det har hele greia stått stille..beh. på VOP har purret mange ganger visstnok.. Og selvfølgelig at jeg avviste den personen også(som ville ha meg innlagt for ett par uker siden..)

Tok opp det med blodprøver jeg skulle tatt etter ei ukes tid med ny dose Lamictal, spurte her på forumet og..

''Det er helt greit å vente. Etter en uke er du i "steady state", og om du tar prøven da eller to uker eller måneder senere betyr ingenting.

– Nils Håvard Dahl, psykiater''

Men hun mente på det at jeg skulle tatt det ei uke etter for opptaket kunne forandre seg(eller noe sånt), men da blir jo det resultatet feil og da..eller..?

Uansett - hun ville ikke at jeg skulle endre noe, men hvis jeg gjorde endringer ville hun i alle fall vite hva og hvor mye jeg endra. Hun begynte å snakke om innleggelse ved medisinendring(ved store endringer vel og merke) noe jeg overhode ikke kan godta. Så vi får se hva som skjer..

Jeg har lovet å vente med selv - medisinjustering til etter hun har prata med overlegen(hun som ikke ville prate med meg ang. Lithioniten sist)

Uansett - skal faktisk se om jeg ikke klarer komme meg til legesenteret å få tatt blodprøver i morra og..i alle fall i løpet av uka *krysser nesten fingrene for at jeg klarer det nå* (skulle ta de prøvene ca. 15.jan)

Takk igjen, frosken *klem*

Høres ut som du brukte timen godt, og at hun i allefall forsøker å være tilstedeværende og oppmerksom. Synes også hun har et viktig poeng i forhold til at dersom du velger å ikke høre på de rådene de gir om medisinering og endrer på egen hånd, så er det viktig at du i det minste informerer om det.

Håper uka di blir rimelig bra:-)

[Psykojenta]

Høres ut som du brukte timen godt, og at hun i allefall forsøker å være tilstedeværende og oppmerksom. Synes også hun har et viktig poeng i forhold til at dersom du velger å ikke høre på de rådene de gir om medisinering og endrer på egen hånd, så er det viktig at du i det minste informerer om det.

Håper uka di blir rimelig bra:-)

Har alltid hørt på dem når det gjelder medisineringa, men når ting overhode ikke fungerer tilfredsstillende...siden start av utprøving i mars `05, så føles det liksom ikke helt godt å følge deres råd lengre...siden det ikke fungerer mener jeg.. :-(

Uansett har jeg i alle fall tatt disse tingene opp med henne - og ja, hun er veldig bra på endel områder - er sikkert derfor jeg ikke tør eller vet om jeg vil avslutte behandling hos henne - kan jo få noen jeg overhode ikke kommer overens med..

Jaja..Håper du får en fortreffelig uke med hyggelige folk rundt deg, glede og sorgløse dager og kvelder.. Og ta vare på deg selv!!