Antidrepressiver

[Gjest fighter111111]

Jeg føler meg kronisk depressiv. Jeg har vært det mer eller mindre i ca 6 år. Jeg tror det har 2 årsaker: Kjærlighetssorg og acne. Det begynte med at jeg ble avstandsforelska i starten av ungdomskolen, og det ble bare sterkere og sterkere uten at jeg gjorde noe. I slutten av videregående sa jeg ifra, og hun avvise meg ganske brutalt fordi hun hadde kjæreste. På denne tidsperioden hadde jeg også fått kraftig acne. Jeg føler at jeg var veldig naiv, jeg trodde jeg kunne behandle acne på egenhånd, og jeg trodde alt ordnet seg, men alt ble værre. For 1.5 år siden begynte jeg på universitetet og ble helt hodestups forelsket i en jente første dag jeg så henne. Denne gangen prøvde jeg å initiere kontakt mye, og at jeg fikk positiv respons er det lykkeligste jeg har opplevd. Men etter ca 1-2 mnd begynte hun å forstå at jeg var forelska og begynte å oppføre seg noe avvisende. Etter å ha kjent henne i ca 3 mnd fortalte jeg henne hva jeg følte for henne, men hun sa at hun var forelska i en annen. Hun sa at det er søtt med forelska gutter, og det var ikke mange som gutter som har følelser. Jeg ble bare mer forelska. Hun ga meg aldri noen hard avvisning. Flere ganger etterpå har jeg kontaktet henne for å forklare hva jeg føler. For det er så sterkt, og det bygger seg opp inntil jeg er nødt til å fortelle henne hva jeg tenker. Jeg føler at jeg er så eksepsjonellt følsom, og at jeg ikke passer inn. Nå er det 1.5 år siden og jeg er fortsatt forelska. Jeg synes jeg har fått erfaring av dette. Og jeg er ikke så naiv lenger. Nå er jeg snart ferdig med roaccutan, og huden har "aldri" vært bedre. Dette gir en kjempestor oppløftning i selvtilliten. Men jeg er fortsatt depressiv. Hun har sagt at vi ikke kan være venner og det gjør så vondt!! Jeg fortalte henne at hun ikke må være så kjip med meg for hun bryter meg bare ned. Jeg har så lyst til å ha litt kontakt fordi da føler jeg meg veldig bra, men hun vil ikke ha kontakt med meg, og jeg vet ikke hvorfor (hun svarte ikke når jeg spurte). Jeg jobber sinnsykt hardt med meg selv, og det har jeg fortalt henne. Jeg har trent vekter i 5 år. Nå trener jeg seriøst 5 ganger i uka, og prøver å se så bra ut jeg kan. Jeg VIL oppnå lykke. Jeg gjør hva som helst! Men jeg har bare det liggende i underbevisstheten min at jeg er ulykkelig, og jeg klarer ikke å initiere kontakt med fremmede, særlig ikke med andre jenter. Dette livet mitt har gjort at jeg ikke er flink til å prate, men jeg er sikker på at jeg kan forbedre ALT ved meg. Som sagt, det er to hovedfaktorer som formet meg negativt: kjærlighetssorg og acne. Nå er det bare kjærlighetssorgen/det sosiale jeg må fikse. Jeg lurer på om jeg kan få antidepressiver for å hjelpe meg å smile og blei mer sosial. Jeg vil ikke gå og prate med psykiater. Det får meg til å føle meg rar. Jeg gjorde det en gang rett før jeg forklarte følelsene mine til jenta. Jeg var så deprimert, og fortalte det jeg følte bare for å få sagt det. Jeg forventet avvisningen. Jeg vet det er dumt å forvente negative ting, for da får man det oftere. Jeg vil tenke positivt, men jeg blir bare brutt ned av depresjon. Jeg vil prøve å leve etter law of attraction. Hovedmålet med dette var egentlig å spør om det er mulig å få antidepressiver uten å måtte jevnlig prate med psykiater, og høre hva du mener er best.

[FGT]

Leste bare overfladisk igjennom det du skrev. Tror ikke det er noe galt med hodet ditt, eller at du er klinisk deprimert, men at du har en slags kjærlighetsorg, ja mulig. Du blir ikke lykkelig av å ta AD AD er først og fremst for syke mennesker, ikke for å få en situasjon til å virke, som ikke vrker i utgangspungtet, eller som en flukt. Det virker ellers som du har helt normale følelser, men som du også sier "eksepsjonell følsom"