Vil jeg alltid savne en datter?

[Gjest firbarns mamma]

Selv har jeg fire, tre gutter og en jente. Guttene kom tett, to år mellom hver. Jeg syns jeg hadde fått mine tre, og innstilte meg på tre gutter. Savnet etter ei jente var ikke tilstede. Så når "velmenede" tanter sa at det var jo synd at den siste ikke ble ei jente ble jeg ganske sinna. Følte det nesten som om gutten min var mindre verdt fordi han ikke var jente. Personlig tenkte jeg at det kunne jo vært moro med ei jente også, men det var ikke noe savn.

Plutselig, og helt uventet (skjønner fremdeles ikke helt hvordan det skjedde) ble jeg gravid igjen, ti år etter sistemann. Da var det guttene mine som insistete på at jeg fikk få ei jente denne gangen for de syns de hadde nok brødre.

Sistemann ble ei jente og nå kom de gamle tantene på besøk igjen og sa at nå er du vel ferdig siden det endelig ble en jente. Da ble jeg ganske provosert igjen, som om jenta mi var blitt til bare for å oppfylle et ønske jeg ikke hadde. Denne gangen sa jeg i fra og en av tantene snakker fortsatt ikke med meg (uten at det er noe stort savn!!).

Kos deg med de tre guttene dine. Tror ikke du vil føle noe savn etter ei jente, botsett fra i små glimt lure på hvordan ei jente hadde sett ut, ut fra nysgjerrighet.

[Lotte :o)]

Så herlig ) He he. Jeg ser henne virkelig for meg, og jeg kjenner faktene utrolig godt igjen. 6-åringen er den verste av mine. Definitivt!

Hennes høyeste ønske er Askepottsko, men det får hun ikke. Disse plastgreiene med høye hæler er jo farlige for de små.

3-åringen godtar ofte å få bukse på seg, men jeg ser hun føler seg virkelig fin med kjole eller skjørt ) Rosa og lilla er favorittfarver.

Det er bedre med vanlige pensko, istedet for de plast-leke-skoene, ja.

[Gjest guttemammaigjen]

Selv har jeg fire, tre gutter og en jente. Guttene kom tett, to år mellom hver. Jeg syns jeg hadde fått mine tre, og innstilte meg på tre gutter. Savnet etter ei jente var ikke tilstede. Så når "velmenede" tanter sa at det var jo synd at den siste ikke ble ei jente ble jeg ganske sinna. Følte det nesten som om gutten min var mindre verdt fordi han ikke var jente. Personlig tenkte jeg at det kunne jo vært moro med ei jente også, men det var ikke noe savn.

Plutselig, og helt uventet (skjønner fremdeles ikke helt hvordan det skjedde) ble jeg gravid igjen, ti år etter sistemann. Da var det guttene mine som insistete på at jeg fikk få ei jente denne gangen for de syns de hadde nok brødre.

Sistemann ble ei jente og nå kom de gamle tantene på besøk igjen og sa at nå er du vel ferdig siden det endelig ble en jente. Da ble jeg ganske provosert igjen, som om jenta mi var blitt til bare for å oppfylle et ønske jeg ikke hadde. Denne gangen sa jeg i fra og en av tantene snakker fortsatt ikke med meg (uten at det er noe stort savn!!).

Kos deg med de tre guttene dine. Tror ikke du vil føle noe savn etter ei jente, botsett fra i små glimt lure på hvordan ei jente hadde sett ut, ut fra nysgjerrighet.

Takk for fint svar.

Da vet du hvordan det føles å få slike kommentarer.

Jeg tenker jo om jeg hadde fått ei jente som lignet på meg, så hadde det vært gøy.

Guttene mine er jo også veldig søte da. Det er rart med det at man vil ha det man ikke får. Hadde to spontanaborter før jeg ble gravid nå, så er glad for at det gikk bra denne gangen.

[Gjest Mirakelet]

Det var nå tankeløst sagt. er det så om å gjøre å ha minst en av hvert kjønn?

Det er nå enda kjekkere for sønnene dine å få en bror til, og de kan arve klær av hverandre osv... og tenk så kjekt når de blir eldre og kan hjelpe til med "manneting" i huset. Jeg kjenner flere mødre som har tre gutter og de har det kjempekjekt sammen.

Det er da voldsomt hvor lenge man skal prøve. Har hørt i islamske land er det så om å gjøre å få gutter, men det e rjo mannen det kommer an på,

så får han bare døtre, 7 døtre, men han skal ha en gutt.. så har de til slutt 25 unger før de endelig får en sønn.

Man skal sette pris på det man får.

Min mann ønsket seg en sønn, men vi fikk en datter. Men nå er hun den deiligste ungen i verden og vi ville ikke byttet henne mot noen andre.

Og klart hadde det vært kjekt å få gutt neste gang, en av hvert kjønn, men blir det jente blir vi glad da og. Det er jo ikke kjønnet det kommer an på.

[morsan]

Jeg synes det er utrolig frekt av folk å komme med slike kommentarer!

Selv er jeg jente nummer tre, så dersom noen skulle ment det samme om meg med motsatt fortegn, blir jeg sur bare ved tanken.

Jeg er som guttemor veldig innstilt på at det er guttemor jeg er, og kan ikke forestille meg hvordan det ville vært å ha en datter - det er bare helt utenkelig.

[cizz]

Selv har jeg fire, tre gutter og en jente. Guttene kom tett, to år mellom hver. Jeg syns jeg hadde fått mine tre, og innstilte meg på tre gutter. Savnet etter ei jente var ikke tilstede. Så når "velmenede" tanter sa at det var jo synd at den siste ikke ble ei jente ble jeg ganske sinna. Følte det nesten som om gutten min var mindre verdt fordi han ikke var jente. Personlig tenkte jeg at det kunne jo vært moro med ei jente også, men det var ikke noe savn.

Plutselig, og helt uventet (skjønner fremdeles ikke helt hvordan det skjedde) ble jeg gravid igjen, ti år etter sistemann. Da var det guttene mine som insistete på at jeg fikk få ei jente denne gangen for de syns de hadde nok brødre.

Sistemann ble ei jente og nå kom de gamle tantene på besøk igjen og sa at nå er du vel ferdig siden det endelig ble en jente. Da ble jeg ganske provosert igjen, som om jenta mi var blitt til bare for å oppfylle et ønske jeg ikke hadde. Denne gangen sa jeg i fra og en av tantene snakker fortsatt ikke med meg (uten at det er noe stort savn!!).

Kos deg med de tre guttene dine. Tror ikke du vil føle noe savn etter ei jente, botsett fra i små glimt lure på hvordan ei jente hadde sett ut, ut fra nysgjerrighet.

Du skjønner fortsatt ikke hvordan det skjedde?? Hehehe...... :-) Tenk å ha fire barn og ikke ane hvor de kom fra liksom... ;-)

[tonie]

Jeg synes det er utrolig frekt av folk å komme med slike kommentarer!

Selv er jeg jente nummer tre, så dersom noen skulle ment det samme om meg med motsatt fortegn, blir jeg sur bare ved tanken.

Jeg er som guttemor veldig innstilt på at det er guttemor jeg er, og kan ikke forestille meg hvordan det ville vært å ha en datter - det er bare helt utenkelig.

''Jeg er som guttemor veldig innstilt på at det er guttemor jeg er, og kan ikke forestille meg hvordan det ville vært å ha en datter - det er bare helt utenkelig.''

Det er virkelig helt utenkelig, ja. Jeg var på mange ultralyder, og alle sa det ble en jente. Den siste viste at det var en gutt. Da var jeg litt satt ut i en times tid, men det var det savnet.

Sønnen min sa her om dagen: det var jammen bra at de legene tok feil og at jeg var en gutt likevel. Tenk om jeg hadde vært en jente. Æææææsj!

Hehe. Det var jammen bra at det ble akkurat han som kom til meg:)

[morsan]

''Jeg er som guttemor veldig innstilt på at det er guttemor jeg er, og kan ikke forestille meg hvordan det ville vært å ha en datter - det er bare helt utenkelig.''

Det er virkelig helt utenkelig, ja. Jeg var på mange ultralyder, og alle sa det ble en jente. Den siste viste at det var en gutt. Da var jeg litt satt ut i en times tid, men det var det savnet.

Sønnen min sa her om dagen: det var jammen bra at de legene tok feil og at jeg var en gutt likevel. Tenk om jeg hadde vært en jente. Æææææsj!

Hehe. Det var jammen bra at det ble akkurat han som kom til meg:)

''Hehe. Det var jammen bra at det ble akkurat han som kom til meg:)''

*S* Sønnen min spurte en gang, etter at jeg for ørtende gang hadde sgat at jeg var verdens heldigste mor som hadde han osv, "ville du blitt lei deg om jeg hadde vært en jente?" ;-)

Jeg måtte jo si at da ville jeg sikkert syntes at DET var det beste i hele verden.

[Lotte :o)]

Den eldste datteren min var så feminin i barnehagen, at hun ikke utviklet seg motorisk. Trippet rundt ute, og ville ikke bli skitten på skjørtet sitt.

Da hun var 4år, kunne hun fortsatt ikke hinke og måtte til fysioterapeut.

Derfor får hverken hun eller lillesøsteren skjørt/kjole i barnehage/skole. Rett og slett fordi eg ønsker det skal kunne leke - uten å være redd for å bli tilsølt. I dag er begge kjempe aktive.

Jentene mine "skuer" litt om morgenen når mamma har på seg skjørt og sminke. ja, ja..

mvh

Skjørt/kjole-påkledning har ingenting med dårlig motorisk utvikling å gjøre. Det har heller med hennes forhold til skitt å gjøre. Hun er kanskje opplært til at hun ikke skal skitne seg til i finklær?

Min datter går alltid i skjørt/kjole + tights etc - og er veldig flink i alt. At ungene blir skitne, har ingenting å si (min har alltid et par skift i sekken). Hun står ikke som veggpryd pga av antrekket -hun er blant de mest aktive. Klatre i trær - skjørt ingen hindring.

:-)

[Gjest @krøll]

Du skjønner fortsatt ikke hvordan det skjedde?? Hehehe...... :-) Tenk å ha fire barn og ikke ane hvor de kom fra liksom... ;-)

Høres litt sprøtt ut, men det er jo sant. Gikk på p-piller, ingen glemt, og den måneden hun har blitt til var det et svært så sparsommelig sexliv på oss. Så hvordan hun har lurt seg rundt p-pillene skjønner jeg ikke. Men er jo veldig glad for det da.

[AneM1365380603]

[quote name=Lotte )' timestamp='1233492285' post='4081066]

Skjørt/kjole-påkledning har ingenting med dårlig motorisk utvikling å gjøre. Det har heller med hennes forhold til skitt å gjøre. Hun er kanskje opplært til at hun ikke skal skitne seg til i finklær?

Min datter går alltid i skjørt/kjole + tights etc - og er veldig flink i alt. At ungene blir skitne, har ingenting å si (min har alltid et par skift i sekken). Hun står ikke som veggpryd pga av antrekket -hun er blant de mest aktive. Klatre i trær - skjørt ingen hindring.

:-)

Jeg er helt enig med deg. Sender jeg ungene i bhg med de fineste klærne vet jeg også risikoen. Vi sparer ikke på penklærne. Det er jo synd om klærne ligger omtrent urørt i skapene til ungene har vokst ut av dem.

I bhg er også barna vant til å ta av seg skjørtene før de går ut og leker. Av med kjole/skjørt og på med fleecebukse. Det gjør de på denne årstiden.

[AneM1365380603]

Høres litt sprøtt ut, men det er jo sant. Gikk på p-piller, ingen glemt, og den måneden hun har blitt til var det et svært så sparsommelig sexliv på oss. Så hvordan hun har lurt seg rundt p-pillene skjønner jeg ikke. Men er jo veldig glad for det da.

''. Så hvordan hun har lurt seg rundt p-pillene skjønner jeg ikke.''

Smarting, hehe

[Shadow 650]

[quote name=Lotte )' timestamp='1233492285' post='4081066]

Skjørt/kjole-påkledning har ingenting med dårlig motorisk utvikling å gjøre. Det har heller med hennes forhold til skitt å gjøre. Hun er kanskje opplært til at hun ikke skal skitne seg til i finklær?

Min datter går alltid i skjørt/kjole + tights etc - og er veldig flink i alt. At ungene blir skitne, har ingenting å si (min har alltid et par skift i sekken). Hun står ikke som veggpryd pga av antrekket -hun er blant de mest aktive. Klatre i trær - skjørt ingen hindring.

:-)

Vel, hun løp med hendene hevet, for at de ikke skulle bli skitne. Denne "finsligheten" var det noe hun selv fant på. Ingen av oss voksne sa hun skulle holde seg rein.

[Gjest høstløv]

Alle her prøver å trøste deg med at det er fint med å bare gutter, og det er det jo. Det som betyr mest er at barna blir født sunne og friske og utvikler seg på normal måte opp igjennom barneårene, at de ikke får alvorlige sykdommer, men blir voksne ansvars beviste mennesker.

Allikevel vil jeg komme med en ytring, som går litt på tvers av alle de andre sine meninger. Jeg har født fem barn, de tre første var gutter, den 4. ble jente og den 5. er gutt. (Den ene av guttene er død.)

Det ble stor stas i familien da det endelig kom en lita jente til oss, og pappaen ble så fryktelig stolt. Pappa og jenta har gjennom alle år hatt et helt spesielt tilknytningsforhold til hverandre, og de har det ennå selv om hun er over 25 år, det går nesten ikke en da uten hun ringer og snakker med ham i telefonen.

Barna er voksne nå, jenten min bor langt unna. Den ene gutten bor også langt unna, men på en annen kant av landet, han kommer ofte hjem og så kommer den andre også og sistemann bor her ennå, dvs vi i familien ofte er samlet slik, så føler jeg meg meget alene og utenfor guttefellesskapet. For de tre guttene og mannen min snakker bare gutteting om biler, verktøy datamaskiner eller hva gutter/menn nu snakker om når de samles.

Da er det deilig å ha en datter som jeg har et godt og fortrolig forhold til, jeg har også et godt forhold til guttene, men som ordtaket sier. "En datter har du hele ditt liv, en gutt har du til han får seg en viv."

Og da kommer utfordringen, greier jeg å bygge opp et godt forhold til mine svigerdøtre, slik at jeg greier å beholde guttene og deres fortrolighet, selv om de gifter seg?

Jeg har lest så mange historier om dårlige svigerdatter/svigermor forhold her på DOL, at jeg faktisk er redd for å si eller gjøre noe, som kan ødelegge forholdet jeg har til min svigerdatter, så det har tatt lang tid for å bygge opp et godt forhold.

Konklusjonen er at jeg er glad for at jeg har en jente i flokken av alle guttene.

[Lotte :o)]

Alle her prøver å trøste deg med at det er fint med å bare gutter, og det er det jo. Det som betyr mest er at barna blir født sunne og friske og utvikler seg på normal måte opp igjennom barneårene, at de ikke får alvorlige sykdommer, men blir voksne ansvars beviste mennesker.

Allikevel vil jeg komme med en ytring, som går litt på tvers av alle de andre sine meninger. Jeg har født fem barn, de tre første var gutter, den 4. ble jente og den 5. er gutt. (Den ene av guttene er død.)

Det ble stor stas i familien da det endelig kom en lita jente til oss, og pappaen ble så fryktelig stolt. Pappa og jenta har gjennom alle år hatt et helt spesielt tilknytningsforhold til hverandre, og de har det ennå selv om hun er over 25 år, det går nesten ikke en da uten hun ringer og snakker med ham i telefonen.

Barna er voksne nå, jenten min bor langt unna. Den ene gutten bor også langt unna, men på en annen kant av landet, han kommer ofte hjem og så kommer den andre også og sistemann bor her ennå, dvs vi i familien ofte er samlet slik, så føler jeg meg meget alene og utenfor guttefellesskapet. For de tre guttene og mannen min snakker bare gutteting om biler, verktøy datamaskiner eller hva gutter/menn nu snakker om når de samles.

Da er det deilig å ha en datter som jeg har et godt og fortrolig forhold til, jeg har også et godt forhold til guttene, men som ordtaket sier. "En datter har du hele ditt liv, en gutt har du til han får seg en viv."

Og da kommer utfordringen, greier jeg å bygge opp et godt forhold til mine svigerdøtre, slik at jeg greier å beholde guttene og deres fortrolighet, selv om de gifter seg?

Jeg har lest så mange historier om dårlige svigerdatter/svigermor forhold her på DOL, at jeg faktisk er redd for å si eller gjøre noe, som kan ødelegge forholdet jeg har til min svigerdatter, så det har tatt lang tid for å bygge opp et godt forhold.

Konklusjonen er at jeg er glad for at jeg har en jente i flokken av alle guttene.

''Konklusjonen er at jeg er glad for at jeg har en jente i flokken av alle guttene.''

Enig.

[Gjest firebarns mamma]

Alle her prøver å trøste deg med at det er fint med å bare gutter, og det er det jo. Det som betyr mest er at barna blir født sunne og friske og utvikler seg på normal måte opp igjennom barneårene, at de ikke får alvorlige sykdommer, men blir voksne ansvars beviste mennesker.

Allikevel vil jeg komme med en ytring, som går litt på tvers av alle de andre sine meninger. Jeg har født fem barn, de tre første var gutter, den 4. ble jente og den 5. er gutt. (Den ene av guttene er død.)

Det ble stor stas i familien da det endelig kom en lita jente til oss, og pappaen ble så fryktelig stolt. Pappa og jenta har gjennom alle år hatt et helt spesielt tilknytningsforhold til hverandre, og de har det ennå selv om hun er over 25 år, det går nesten ikke en da uten hun ringer og snakker med ham i telefonen.

Barna er voksne nå, jenten min bor langt unna. Den ene gutten bor også langt unna, men på en annen kant av landet, han kommer ofte hjem og så kommer den andre også og sistemann bor her ennå, dvs vi i familien ofte er samlet slik, så føler jeg meg meget alene og utenfor guttefellesskapet. For de tre guttene og mannen min snakker bare gutteting om biler, verktøy datamaskiner eller hva gutter/menn nu snakker om når de samles.

Da er det deilig å ha en datter som jeg har et godt og fortrolig forhold til, jeg har også et godt forhold til guttene, men som ordtaket sier. "En datter har du hele ditt liv, en gutt har du til han får seg en viv."

Og da kommer utfordringen, greier jeg å bygge opp et godt forhold til mine svigerdøtre, slik at jeg greier å beholde guttene og deres fortrolighet, selv om de gifter seg?

Jeg har lest så mange historier om dårlige svigerdatter/svigermor forhold her på DOL, at jeg faktisk er redd for å si eller gjøre noe, som kan ødelegge forholdet jeg har til min svigerdatter, så det har tatt lang tid for å bygge opp et godt forhold.

Konklusjonen er at jeg er glad for at jeg har en jente i flokken av alle guttene.

Her er det motsatt, bare jenta som bor hjemme. Selvfølgelig var det stas her også da jenta kom og både far og storebrødre gjorde/gjør sitt beste for å skjemme ho bort. Men saken er jo den at hvis jeg ikke hadde blitt gravid den gangen og ikke hadde fått jenta mi så hadde det ikke vært et savn. Nå vil jeg selvfølgelig ikke unnvære noen av ungene mine.

[morsan]

Alle her prøver å trøste deg med at det er fint med å bare gutter, og det er det jo. Det som betyr mest er at barna blir født sunne og friske og utvikler seg på normal måte opp igjennom barneårene, at de ikke får alvorlige sykdommer, men blir voksne ansvars beviste mennesker.

Allikevel vil jeg komme med en ytring, som går litt på tvers av alle de andre sine meninger. Jeg har født fem barn, de tre første var gutter, den 4. ble jente og den 5. er gutt. (Den ene av guttene er død.)

Det ble stor stas i familien da det endelig kom en lita jente til oss, og pappaen ble så fryktelig stolt. Pappa og jenta har gjennom alle år hatt et helt spesielt tilknytningsforhold til hverandre, og de har det ennå selv om hun er over 25 år, det går nesten ikke en da uten hun ringer og snakker med ham i telefonen.

Barna er voksne nå, jenten min bor langt unna. Den ene gutten bor også langt unna, men på en annen kant av landet, han kommer ofte hjem og så kommer den andre også og sistemann bor her ennå, dvs vi i familien ofte er samlet slik, så føler jeg meg meget alene og utenfor guttefellesskapet. For de tre guttene og mannen min snakker bare gutteting om biler, verktøy datamaskiner eller hva gutter/menn nu snakker om når de samles.

Da er det deilig å ha en datter som jeg har et godt og fortrolig forhold til, jeg har også et godt forhold til guttene, men som ordtaket sier. "En datter har du hele ditt liv, en gutt har du til han får seg en viv."

Og da kommer utfordringen, greier jeg å bygge opp et godt forhold til mine svigerdøtre, slik at jeg greier å beholde guttene og deres fortrolighet, selv om de gifter seg?

Jeg har lest så mange historier om dårlige svigerdatter/svigermor forhold her på DOL, at jeg faktisk er redd for å si eller gjøre noe, som kan ødelegge forholdet jeg har til min svigerdatter, så det har tatt lang tid for å bygge opp et godt forhold.

Konklusjonen er at jeg er glad for at jeg har en jente i flokken av alle guttene.

''Og da kommer utfordringen, greier jeg å bygge opp et godt forhold til mine svigerdøtre, slik at jeg greier å beholde guttene og deres fortrolighet, selv om de gifter seg?''

Mitt inntrykk er at dette er vanskeligere der svigermoren også har en datter eller flere, som det liksom er mest stas med, både dem og barna deres, kontra sønnene og deres familie.

Da er det ikke så rart at det blir en selvoppfyllende profeti at man har en datter hele sitt liv, og en sønn bare til han får seg en viv...

[jubalong70]

Vi hadde to jenter fra før når jeg ble gravid igjen. Mannen min la overhodet ikke skjul på at han virkelig ønsket seg en gutt denne gangen. Og jeg skjønte ham utrolig godt. Hadde vi hatt to gutter hadde jeg nok virkelig ønsket meg ei jente.

Vi fikk en gutt tredje gangen, og alle var fornøyde med det. Men vi vet jo også at om han hadde blitt ei jente, hadde vi selvsagt vært like glade i henne!

Personlig tror jeg at jeg alltid ville ha savnet en datter om jeg aldri hadde fått det, men jeg hadde overlevd, og vært stolt og glad for de guttene jeg hadde hatt.

[Gjest høstløv]

''Og da kommer utfordringen, greier jeg å bygge opp et godt forhold til mine svigerdøtre, slik at jeg greier å beholde guttene og deres fortrolighet, selv om de gifter seg?''

Mitt inntrykk er at dette er vanskeligere der svigermoren også har en datter eller flere, som det liksom er mest stas med, både dem og barna deres, kontra sønnene og deres familie.

Da er det ikke så rart at det blir en selvoppfyllende profeti at man har en datter hele sitt liv, og en sønn bare til han får seg en viv...

En utfordring er det, både for svigermor og svigerdatter, for det kommer jo også an på svigerdatteren om hun er villig til å inkludere svigermoren eller om hun bare fokuserer på det som i hennes øyne gjøres på feil måte.

Min svigerdatter er veldig opptatt av at vi skal få et like godt forhold til barnebarnet vårt, som det hennes foreldre har, og de unge kjører i ca 10 timer hver vei, for å kunne være her i to dager, slik at vi kan følge med i utviklingen på barnebarnet. De kommer ca en gang i måneden.

Og det er jeg glad for, og kontakten med svigerdatteren blir bedre og bedre.

[Gjest GA]

Nå kommer jeg fra en familie mefd overvekt av jenter, så 3 gutter hadde vært aldeles topp hos oss!

da førstemann ble født var jeg kjempeglad for at jeg fikk gutt, men med nestemann var det omtrent likegyldig om det blei jente eller en gutt til. Det hadde vært hyggelig begge deler, på hver sin måte.

(nå fikk jeg jente andre gangen - og ble selvsagt glad for det)

Jeg tror det må være helt topp å ha tre brødre, tenk så mye glede de får av hverandre! -og så fint å se tre smågutter vokse opp til å bli flotte unge menn!