Konsekvens av barneoppdragelse og grenser

[Gjest J31!]

En gang skrev du, nhd, dette:

http://doktoronline.no/forum3/bin/show.wa2?MessageId=4011979

Og jeg viser til dette:

''Jeg tror den vanligste omsorgssvikten i Norge i 2008 ikke er mangel på mat, klær og ros. Tvert i mot er det mangel på regler, grenser, konsekvenser og fasthet utøvd på en varm og respekterende måte.

Det er ikke uten grunn at National Geographics i sin vurdering sa at det verste ved Skandinavia er barna og deres totele manger på grenser, oppdragelse og folkeskikk.''

Dette har jeg tenkt mye på.

Du skriver at grenseløshet og fasthet er omsorgsvikt. Hvor alvorlig skal det være for at det er snakk om omsorgssvikt?

Det hadde vært veldig ok om du kunne utdypet dette litt mer. Og jeg ønsker gjerne innspill/svar/råd fra andre erfarne foreldre også.

For er det noe som river og sliter i meg hver eneste dag, så er det den dårlige samvittigheten over det jeg mislykkes i. Selv om jeg gjør mitt beste, så er det ikke til å komme ifra at jeg av og til gjør meg selv noen bjørnetjenester - men jeg skjønner at det kan få konsekvenser, så vi snakker mye om det etterpå. Jeg prøver å få ungene til å forstå hvor viktig det er, og at jeg ikke gjør det for å være slem, men fordi jeg er glad i dem og vil dem det beste.

Etter at jeg ble alenemor, har jeg hatt et svare strev med å rette opp i de "skader" som ble gjort pga to foreldre med to ulike oppfatninger hva barneoppdragelse gjjelder.

I samarbeid med bup har jeg lyktes i mye. Og jeg venter (fremdeles) på at barnevernet skal finne en avlastningsfamilie til meg/oss. Og det var jeg selv som oppsøkte hjelp i både helsevesen og hos barnevernstjenesten.

Men likevel sliter jeg altså med denne dårlige samvittigheten. For "perfekt" er det langt ifra, som følge av mine psykiske problemer. Dvs jeg har dager hvor lunta er kortere pga energimangel og slitenhet.

Selv vokste jeg opp med grenseløshet, og det har nok gjort meg mye usikker hva grenser ift gjelder også, men jeg (vi) gikk på et foreldrekurs for noen år siden ("De utrolige årene") som jeg lærte mye på. Ellers prøver jeg å følge fornuften. Men det er lettere teoretisk enn praktisk med unger som stritter i mot, spesielt nå som den ene begynner å nærme seg tenårerne.

Jeg forstår at man ikkke kan gardere seg mot noe her i livet. Men hva er det beste jeg som alenemor og psykiske problemer kan gjøre for barna mine?

Mitt høyeste ønske her i livet er at de skal få en god hverdag med kjærlighet (det får de masse av) og trygghet. Men jeg ønsker også at de skal ha en god fremtid og god selvtillit, og i stand til å en gang oppfostre egne barn slik at de igjen får det godt.

Råd tas gjerne imot fra både nhd og erfarne mødre/fedre.

[Gjest Vinita]

Ingen er perfekt!

Du virker som en god og omsorgsfull mor. Alle vil vel barna sine det beste, ikke alle vet hva det beste er,men det virker det som om du vet.

[Gjest J31!]

Ingen er perfekt!

Du virker som en god og omsorgsfull mor. Alle vil vel barna sine det beste, ikke alle vet hva det beste er,men det virker det som om du vet.

Det har vært to tøffe år også hva dette gjelder. Men selv om jeg prøver å gjøre mitt beste, så er det ikke til å stikke under en stol at jeg faktisk feiler ift enkelte ting med og uten vilje.

Jeg hverken slår eller gjør noe forsøk på å ta fra barna selvtillit. Men "tomme trusler" (bjørnetjenester) og enkelte metoder som feks å bruke barnevernet mot dem er jeg ikke stolt av.Det bekymrrer meg. Spesielt fordi de tydelig gir uttrykk for og sier at de er bekymret for å miste meg... og det tenker jeg er min feil.

Men hva annet skal man gjøre i ekstreme situasjoner hvor jeg er dønn sliten og ikke aner hvordan jeg skal få dem til å forstå og høre etter? Slike ting gjør meg vondt, men som sagt bruker vi mye tid på å snakke om sånne ting etterpå. Vel og merke, de vil ikke alltid høre på det heller. Men noen ganger når det inn.

Akkurat som med tannpussen; hvor viktig den er for deres helse når de blir voksne.

Jeg er ikke overbeskyttende av megj, tvert imot, men jeg er veldig opptatt av at de skal ha det godt her og nå, og på sikt. Jeg vet at de feil jeg gjør får konsekvenser, likedan som det gode jeg gjør.

Men du skal iallefall vite at du har fått meg til å forstå at det er forskjell på foreldre og at ikke alle er opptatt av ungene sine; der hvor det virkelig er snakk om omsorgssvikt. Noen gir jo rett og slett blaffen og tenker ikke konsekvenser. På den måten har du tatt noe av denne tunge byrden fra mine skuldre.

[laban]

Det er vanlig at voksne bebreider foreldrene for at de ikke var til stede, eller for at de ikke "så" barna sine ordentlig fordi de var så altfor nedgravd i egne problemer. Og da mener jeg ikke at de slet med et eller annet, for det er det svært mange som gjør, men at de virkelig var så fjerne at barnas behov og problemer ble oversett. Det er ingenting du har skrevet her, som tyder på at du hører til den type foreldre jeg sikter til.

Det er ikke mange voksne som bebreider foreldrene sine fordi de ikke lå øverst på alle prestasjonslister. Sånt forstår man enda bedre når man blir voksen selv.

[frosken]

Fortsett å samarbeide med hjelpeapparatet, og ikke vær redd for å be om veiledning iforhold til hvordan takle ting du opplever er vanskelig.

Dine barn utsettes ikke for omsorgssvikt, men de påvirkes helt sikkert av din emosjonelle ustabilitet samt de enda større belastningene deres far har påført dem. Sålenge du gjør som best du kan, og forsøker å få hjelp og veiledning når du sliter, så kan du ikke gjøre mer enn det.

Synes du skal legge press på BV i forhold til å finne en besøksfamilie. Du har ventet lenge nok.

[Gjest Vinita]

Det har vært to tøffe år også hva dette gjelder. Men selv om jeg prøver å gjøre mitt beste, så er det ikke til å stikke under en stol at jeg faktisk feiler ift enkelte ting med og uten vilje.

Jeg hverken slår eller gjør noe forsøk på å ta fra barna selvtillit. Men "tomme trusler" (bjørnetjenester) og enkelte metoder som feks å bruke barnevernet mot dem er jeg ikke stolt av.Det bekymrrer meg. Spesielt fordi de tydelig gir uttrykk for og sier at de er bekymret for å miste meg... og det tenker jeg er min feil.

Men hva annet skal man gjøre i ekstreme situasjoner hvor jeg er dønn sliten og ikke aner hvordan jeg skal få dem til å forstå og høre etter? Slike ting gjør meg vondt, men som sagt bruker vi mye tid på å snakke om sånne ting etterpå. Vel og merke, de vil ikke alltid høre på det heller. Men noen ganger når det inn.

Akkurat som med tannpussen; hvor viktig den er for deres helse når de blir voksne.

Jeg er ikke overbeskyttende av megj, tvert imot, men jeg er veldig opptatt av at de skal ha det godt her og nå, og på sikt. Jeg vet at de feil jeg gjør får konsekvenser, likedan som det gode jeg gjør.

Men du skal iallefall vite at du har fått meg til å forstå at det er forskjell på foreldre og at ikke alle er opptatt av ungene sine; der hvor det virkelig er snakk om omsorgssvikt. Noen gir jo rett og slett blaffen og tenker ikke konsekvenser. På den måten har du tatt noe av denne tunge byrden fra mine skuldre.

Det er bra : )

For mange gjør ungene sine vondt,og enkelte uten å vite det selv. Dette gjør de uten dårlig samvittighet!

Hvem som helst kan se at du ønsker ungene dine alt godt,og det er menneskelig å feile,så lenge man lærer av feilene man gjør er det ikke farlig.

Det hjelper å ha en samvittighet,da lærer man og gjør det annerledes neste gang!

[Mirabell]

Jeg syns det høres ut som du nok en gang er altfor streng mot deg selv! Det fins vel knapt en alenemor som går rundt og føler seg perfekt? Og enda mindre en som er fornøyd med hvordan hun hånderer konflikter når hun er sliten!? Man gjør så godt man kan, og prøver å leve med det. Og du prøver ekstra hardt, og søker informasjon og hjelp.

Selv prøver jeg å velg meg noen ting som jeg syns er viktig nok til å lage "bråk" om. Og at konsekvensen skal stå i stil med "forbrytelsen". Og motsatt, at hvis barnet viser at det holder avtaler og er til å stole på, vil h*n også få større frihet. Og hvis man selv har overreagert, så forklarer man hvorfor og ber om unnskyldning. Men lange samtaler om hvem som sa hva og hvorfor, det orker i hvert fall ikke mine barn. Da får jeg høre: "Ja, ja, jeg har skjønt det nå, jeg vil ikke snakke mer om det!"

Er det noe mer konkret du tenker på? Hvilke grenser er det barna din trenger som du ikke klarer å sette? Innetider? Lekser?

[Gjest mummimammamia]

Det er bra : )

For mange gjør ungene sine vondt,og enkelte uten å vite det selv. Dette gjør de uten dårlig samvittighet!

Hvem som helst kan se at du ønsker ungene dine alt godt,og det er menneskelig å feile,så lenge man lærer av feilene man gjør er det ikke farlig.

Det hjelper å ha en samvittighet,da lærer man og gjør det annerledes neste gang!

Ikke akkurat noe om grensesetting.....men prøv dette.

Se deg selv i øynene i speilet hver morgen og si høyt

JEG ER EN GOD MOR!!!!

[Orio]

Forutsigbarhet. Det trenger barn. De trenger å vite hva du tolerer og hva som ikke blir godtatt. De trenger å vite hvordan du reagerer når grensene overskrides, omtrent samme reaksjon fra gang til gang.

Jeg leste en gang et råd fra en barneekspert om at hvis du skal slå dine barn, så gjør det tirsdager klokka fem. Ikke når en eller annen bagatell får det til å tippe over for deg. Det er visst ikke det å bli slått som er verst, men å leve i konstant frykt for når blir neste gang, hva utløser det neste gang.

[Orio]

Det har vært to tøffe år også hva dette gjelder. Men selv om jeg prøver å gjøre mitt beste, så er det ikke til å stikke under en stol at jeg faktisk feiler ift enkelte ting med og uten vilje.

Jeg hverken slår eller gjør noe forsøk på å ta fra barna selvtillit. Men "tomme trusler" (bjørnetjenester) og enkelte metoder som feks å bruke barnevernet mot dem er jeg ikke stolt av.Det bekymrrer meg. Spesielt fordi de tydelig gir uttrykk for og sier at de er bekymret for å miste meg... og det tenker jeg er min feil.

Men hva annet skal man gjøre i ekstreme situasjoner hvor jeg er dønn sliten og ikke aner hvordan jeg skal få dem til å forstå og høre etter? Slike ting gjør meg vondt, men som sagt bruker vi mye tid på å snakke om sånne ting etterpå. Vel og merke, de vil ikke alltid høre på det heller. Men noen ganger når det inn.

Akkurat som med tannpussen; hvor viktig den er for deres helse når de blir voksne.

Jeg er ikke overbeskyttende av megj, tvert imot, men jeg er veldig opptatt av at de skal ha det godt her og nå, og på sikt. Jeg vet at de feil jeg gjør får konsekvenser, likedan som det gode jeg gjør.

Men du skal iallefall vite at du har fått meg til å forstå at det er forskjell på foreldre og at ikke alle er opptatt av ungene sine; der hvor det virkelig er snakk om omsorgssvikt. Noen gir jo rett og slett blaffen og tenker ikke konsekvenser. På den måten har du tatt noe av denne tunge byrden fra mine skuldre.

''Jeg vet at de feil jeg gjør får konsekvenser''

Jeg tviler på om alle "feilene" du gjør får konsekvenser på sikt. For å få konsekvenser som voksen, både positivt og negativt, må det være noe som gjentar seg over tid, ikke at du en gang eller to har litt kortere lunte enn vanlig.

[Gjest J31!]

Det er vanlig at voksne bebreider foreldrene for at de ikke var til stede, eller for at de ikke "så" barna sine ordentlig fordi de var så altfor nedgravd i egne problemer. Og da mener jeg ikke at de slet med et eller annet, for det er det svært mange som gjør, men at de virkelig var så fjerne at barnas behov og problemer ble oversett. Det er ingenting du har skrevet her, som tyder på at du hører til den type foreldre jeg sikter til.

Det er ikke mange voksne som bebreider foreldrene sine fordi de ikke lå øverst på alle prestasjonslister. Sånt forstår man enda bedre når man blir voksen selv.

Dette var nyttige opplysninger som jeg setter stor pris på. Jeg tror det kan bidra med å lettne den samvittigheten.

[Gjest J31!]

''Jeg vet at de feil jeg gjør får konsekvenser''

Jeg tviler på om alle "feilene" du gjør får konsekvenser på sikt. For å få konsekvenser som voksen, både positivt og negativt, må det være noe som gjentar seg over tid, ikke at du en gang eller to har litt kortere lunte enn vanlig.

Ja, jeg tror at det er kjempeviktig å huske på )

[Gjest J31!]

Jeg syns det høres ut som du nok en gang er altfor streng mot deg selv! Det fins vel knapt en alenemor som går rundt og føler seg perfekt? Og enda mindre en som er fornøyd med hvordan hun hånderer konflikter når hun er sliten!? Man gjør så godt man kan, og prøver å leve med det. Og du prøver ekstra hardt, og søker informasjon og hjelp.

Selv prøver jeg å velg meg noen ting som jeg syns er viktig nok til å lage "bråk" om. Og at konsekvensen skal stå i stil med "forbrytelsen". Og motsatt, at hvis barnet viser at det holder avtaler og er til å stole på, vil h*n også få større frihet. Og hvis man selv har overreagert, så forklarer man hvorfor og ber om unnskyldning. Men lange samtaler om hvem som sa hva og hvorfor, det orker i hvert fall ikke mine barn. Da får jeg høre: "Ja, ja, jeg har skjønt det nå, jeg vil ikke snakke mer om det!"

Er det noe mer konkret du tenker på? Hvilke grenser er det barna din trenger som du ikke klarer å sette? Innetider? Lekser?

''Det fins vel knapt en alenemor som går rundt og føler seg perfekt? Og enda mindre en som er fornøyd med hvordan hun hånderer konflikter når hun er sliten!?''

Dette var virkelig godt å høre!

[Gjest J31!]

Fortsett å samarbeide med hjelpeapparatet, og ikke vær redd for å be om veiledning iforhold til hvordan takle ting du opplever er vanskelig.

Dine barn utsettes ikke for omsorgssvikt, men de påvirkes helt sikkert av din emosjonelle ustabilitet samt de enda større belastningene deres far har påført dem. Sålenge du gjør som best du kan, og forsøker å få hjelp og veiledning når du sliter, så kan du ikke gjøre mer enn det.

Synes du skal legge press på BV i forhold til å finne en besøksfamilie. Du har ventet lenge nok.

BV er nylig purret på. Og ja, jeg er fortsatt mottakelig for hjelp og imøtekommede mht samarbeid.

Takk for svar :-)

[Gjest J31!]

Ikke akkurat noe om grensesetting.....men prøv dette.

Se deg selv i øynene i speilet hver morgen og si høyt

JEG ER EN GOD MOR!!!!

Tja.. forsøket verdt er det nok ;o)