dele psykolog?

[Gjest Mammarie]

Kjære deg! Jeg er ei jente på 22 år, som er mamma til to skjønne gutter på 4 og 2,5 år. Jeg gikk nylig fra samboeren min fordi han er voldelig, og har tidligere (før jeg møtte han) vært i et forhold som var preget mye av det samme. Den eldste gutten min har jeg med en annen, og den minste har jeg med han jeg gikk fra nylig. Jeg har vokst opp med en mor som er manisk depressiv og har nok slitt litt ekstra med dette både i oppveksten og etterpå. Jeg har vært i kontakt med psykiater før, men begynte å gå til en dame på familievernkontoret i oktober, som er psykolog. Hun virker som en ok psykolog, MEN hun har også satt opp timer med min tidligere samboer, noe jeg ikke klarer å slå meg fullstendig tl ro med. Han har deltatt på sinnemestringskurs ved kontoret, men med minimal eller ingen effekt da han likevel ikke respekterer mine grenser. Hjelper jo så innmari lite å lære å sette grenser for noen som ikke følger dem. Jeg har vært utsatt for mye vondt, og jeg lurer på hvordan jeg skal overleve. Nå går han til full krig, han skal ha omsorgen for minste gutten, koste hva det koste vil, og ønsker selvsagt å sverte meg overalt der han kan sverte meg. Jeg er redd for alt som kommer. Det gjør vondt å forlate han og samtidig være glad i han selv om han er slem og ond mot meg. Min mor slet jo også med å gi meg den omsorgen jeg trengte i barndommen, men jeg var jo glad i henne fordeom. Det er merkelig hvilken skjebne man noen ganger får, jeg føler meg så mislykket, forvirret, tråkket på å ikke tatt på alvor for ting som har skjedd meg. Jeg lurer på om det er vanlig å behandle både voldsutsatt og voldsutøver samtidig?? Da jeg tok det opp med psykologen mente hun at dette ikke var noe problem, men jeg syntes det er ubehagelig. I hvert fall siden jeg vet hvor manipulerende han er, og hvor lett han har for å vri på sannhet og i det hele tatt fortelle en masse løgner. Jeg vet dette fordi han kan sitte med meg og andre til stede og mene at jeg bare snakker tull, enda jeg vet veldig godt hva som har skjedd... Han har nå påberopt seg omsorgen for barnet vårt, og nå sitter jeg her helt hjelpesløs, med kun ordene hans som klinger i ørene, om og om igjen. Jeg håper du kan gi meg et raskt svar, føler jeg har lyst å gi opp alt.. Med venlig hilsen tobarnsmor

[FGT]

Nei, dette høres ikke bra ut. Dere skal jo ikke satse på et liv i sammen, forstår jeg deg rett ? Han er jo stadig etter deg, som du som du gir utrykk for. Og psykologen er jo bare et menneske hun også. Du har vært belastet og uheldig til å være så ung. Du kan vel ikke ha rukket å bli følelsemessig voksen heller ?

[Gjest bytt!]

Da får du be om en annen. Siden denne psykologen ikke er oppegående nok til å se problemet ville jeg ikke gått til henne. Det er den som går til noen først som har fortrinnsrett, men siden du har tatt det opp får du gå til en annen. Selvfølgelig kan du ikke gå til den samme, og det skjønner enhver oppegående terapeut! Finn deg en som har noe mellom øra.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det regnes som helt uprofesjonelt å ha samtidig individualterapi med nærstående personer.

[Gjest Mammarie]

Nei, dette høres ikke bra ut. Dere skal jo ikke satse på et liv i sammen, forstår jeg deg rett ? Han er jo stadig etter deg, som du som du gir utrykk for. Og psykologen er jo bare et menneske hun også. Du har vært belastet og uheldig til å være så ung. Du kan vel ikke ha rukket å bli følelsemessig voksen heller ?

Tusen takk for svar. Som ung mor og med mye motstand, og sikkert for lite støtte har jeg absolutt ikke rukket å blitt emosjonelt voksen enda nei. Det har du helt rett i! Jeg har i barndommen tatt på meg en voksenrolle tidlig, men den koresponderer ikke sammen med hjernen,som selvsagt ikke er ferdig sammensatt når man er mamma som 17 åring. Jeg prøver så godt jeg kan å henge ihop med to små barn, utdanning, ingen plass å bo (bor hos mine foreldre) og en x som driver terror med følelseslivet mitt. Hadde psykologen skjønt hvor alvorlig dette er, og hva alt dette gjør med meg som person, hadde hun latt være å tatt han også som "pasient". Jeg er der for å styrke meg selv, for å bli kjent med meg selv, mine sterke og svake sider, og skal jobbe med å bli sterk nok til å ikke falle for spillet hans, og alle lovnader om at alt blir bra en dag... at han skal slutte å slå osv osv. Jeg har en laaang historie, skremmende lang til å være 22 år.. å tro meg, skulle så inderlig ønske at jeg hadde hatt en annen historie å fortelle. Mener at hun psykologen i aller høyeste grad kan bli påvirket av han, på samme måte som jeg har blitt.. for vi er som sagt bare mennesker. Jeg har endelig tatt steget ut av dette forholdet, og jeg trenger ALL den støtten jeg trenger på at dette er det riktige, og at MIN virkelighet og historie blir tatt på alvor. Jeg tror jeg skal bytte psykolog fort som svint, for dette er ganske alvorlig syns jeg. Jeg spurte henne rett ut i dag om hun visste hvem han var når han tok kontakt, å det sa hun at hun visste, men mente at hun skulle takle det bra. Men det tror ikke jeg.. føler meg svikta av en person som skulle vært min støtte og hjelper oppi det hele. Godt å få støtte hos dere! trenger det så sårt akkurat nå. Lurer på om hun ikke hadde tenkt å si det til meg, at han hadde fått time hos henne iom at det var HAN jeg fikk tekstmelding fra, der han brillierte med hvor smart han hadde vært som hadde ordnet seg time hos ¤¤¤¤¤ på familievernkontoret. Ble fryktelig redd og fortvila da jeg fikk den, for da skjønte jeg hva han holder på med.. han påvirker alle de svakeste punktene hos meg. En psykolog er en person man skal kunne snakke med alt om, åpne seg helt liksom. Han sa også per. sms at det var lenge siden at han hadde tatt kontakt, med henne men at han har holdt det hemmelig... noe jeg også synes er svææært skremmende. :/ Rart om man blir paranoid??

[Gjest Mammarie]

Da får du be om en annen. Siden denne psykologen ikke er oppegående nok til å se problemet ville jeg ikke gått til henne. Det er den som går til noen først som har fortrinnsrett, men siden du har tatt det opp får du gå til en annen. Selvfølgelig kan du ikke gå til den samme, og det skjønner enhver oppegående terapeut! Finn deg en som har noe mellom øra.

Hun mente at siden hun allerede har gitt han time, må hun gi han en sjanse. Hun kan ikke bare avvise han når hun allerede har tatt han inn. Men det som skremmer meg er jo de at hun visste hvem han er hele tiden, iom at han har gått på sinnemestringskurs, og at jeg har brukt navnet hans gjennom hele terapien jeg har hatt med henne. Hun visste hvem han var, og tok han inn likevel. Det er dårlig gjort det.

[Gjest vingla]

Det virker utrolig uprofessjonelt av en psykolog å ha dere begge som pasienter. Jeg ville nok følt meg sviktet av psykologen ja. Bytt til en annen psykolog

[Gjest bytt!]

Tusen takk for svar. Som ung mor og med mye motstand, og sikkert for lite støtte har jeg absolutt ikke rukket å blitt emosjonelt voksen enda nei. Det har du helt rett i! Jeg har i barndommen tatt på meg en voksenrolle tidlig, men den koresponderer ikke sammen med hjernen,som selvsagt ikke er ferdig sammensatt når man er mamma som 17 åring. Jeg prøver så godt jeg kan å henge ihop med to små barn, utdanning, ingen plass å bo (bor hos mine foreldre) og en x som driver terror med følelseslivet mitt. Hadde psykologen skjønt hvor alvorlig dette er, og hva alt dette gjør med meg som person, hadde hun latt være å tatt han også som "pasient". Jeg er der for å styrke meg selv, for å bli kjent med meg selv, mine sterke og svake sider, og skal jobbe med å bli sterk nok til å ikke falle for spillet hans, og alle lovnader om at alt blir bra en dag... at han skal slutte å slå osv osv. Jeg har en laaang historie, skremmende lang til å være 22 år.. å tro meg, skulle så inderlig ønske at jeg hadde hatt en annen historie å fortelle. Mener at hun psykologen i aller høyeste grad kan bli påvirket av han, på samme måte som jeg har blitt.. for vi er som sagt bare mennesker. Jeg har endelig tatt steget ut av dette forholdet, og jeg trenger ALL den støtten jeg trenger på at dette er det riktige, og at MIN virkelighet og historie blir tatt på alvor. Jeg tror jeg skal bytte psykolog fort som svint, for dette er ganske alvorlig syns jeg. Jeg spurte henne rett ut i dag om hun visste hvem han var når han tok kontakt, å det sa hun at hun visste, men mente at hun skulle takle det bra. Men det tror ikke jeg.. føler meg svikta av en person som skulle vært min støtte og hjelper oppi det hele. Godt å få støtte hos dere! trenger det så sårt akkurat nå. Lurer på om hun ikke hadde tenkt å si det til meg, at han hadde fått time hos henne iom at det var HAN jeg fikk tekstmelding fra, der han brillierte med hvor smart han hadde vært som hadde ordnet seg time hos ¤¤¤¤¤ på familievernkontoret. Ble fryktelig redd og fortvila da jeg fikk den, for da skjønte jeg hva han holder på med.. han påvirker alle de svakeste punktene hos meg. En psykolog er en person man skal kunne snakke med alt om, åpne seg helt liksom. Han sa også per. sms at det var lenge siden at han hadde tatt kontakt, med henne men at han har holdt det hemmelig... noe jeg også synes er svææært skremmende. :/ Rart om man blir paranoid??

Gå til leder for familievernkontoret, om det finnes noe slikt, og fortell din historie.

Ta med utskrift av NHD sin uttalelse om du vil. Det er belastende nok å forholde seg til disse instansene om du i tillegg skal gå til noen som ikke har gangsyn.

Lykke til!

[Gjest bytt!]

Hun mente at siden hun allerede har gitt han time, må hun gi han en sjanse. Hun kan ikke bare avvise han når hun allerede har tatt han inn. Men det som skremmer meg er jo de at hun visste hvem han er hele tiden, iom at han har gått på sinnemestringskurs, og at jeg har brukt navnet hans gjennom hele terapien jeg har hatt med henne. Hun visste hvem han var, og tok han inn likevel. Det er dårlig gjort det.

Det er ikke bare dårlig gjort. Det er skremmende inkompetent!

Jeg har mye erfaring med ulike typer terapeuter. Denne problemstillingen kan oppstå. Den som kom først trumfer nestemann når det gjelder samboere og ektefeller, eksmenn, familiemedlemmer med mer. Men i dette tilfellet virker hun så inkompetent at jeg ville byttet til noen andre. Selvfølgelig skal hun si til han at han må gå med noen andre siden hun hadde deg først.Makan! Blir skikkelig irritert jeg.

[Gjest Mammarie]

Det er ikke bare dårlig gjort. Det er skremmende inkompetent!

Jeg har mye erfaring med ulike typer terapeuter. Denne problemstillingen kan oppstå. Den som kom først trumfer nestemann når det gjelder samboere og ektefeller, eksmenn, familiemedlemmer med mer. Men i dette tilfellet virker hun så inkompetent at jeg ville byttet til noen andre. Selvfølgelig skal hun si til han at han må gå med noen andre siden hun hadde deg først.Makan! Blir skikkelig irritert jeg.

Ja, jeg er helt enig.. men siden hun ikke vil si han opp av en eller annen merkelig grunn så må jeg bytte. Men jeg trenger hjelp nå jeg, ikke om et år. Noe jeg kan gjøre for å få fortgang i dette? Jeg blir ordentlig redd hele greia..nesten sånn at jeg angrer på at jeg har åpnet munnen min for den dama overhode.. :/

[Gjest bytt!]

Ja, jeg er helt enig.. men siden hun ikke vil si han opp av en eller annen merkelig grunn så må jeg bytte. Men jeg trenger hjelp nå jeg, ikke om et år. Noe jeg kan gjøre for å få fortgang i dette? Jeg blir ordentlig redd hele greia..nesten sånn at jeg angrer på at jeg har åpnet munnen min for den dama overhode.. :/

Ja her må du sette foten ned. De får vær så god finne en annen behandler/kontaktperson til deg på røde rappet. Er det mange terapeuter der? Eller er det et bittelite FVK? Du får ringe og si hva det går i. Be om å få snakke med noen andre. Legg frem saken og be om at det blir tatt opp innad i kollegiet på et møte. Avtal når de skal gi deg tilbakemelfdng på hvordan de vil håndtere denne saken. Ringer de ikke da, ringer du dem og etterlyser og henviser til lovnader. Vit alltid navnet på de du snakker med. Om du føler sterk mistillit til den du går hos nå etter dette, så sier du det. Jeg ville ikke fortsatt hos henne.

Kanskje burde du skrive et brev. Men gi dem frist og be om å få høre hvordan de håndterer dette. Det finnes sikkert regler på dette på kontoret fra før av.

[Gjest Mammarie]

Ja her må du sette foten ned. De får vær så god finne en annen behandler/kontaktperson til deg på røde rappet. Er det mange terapeuter der? Eller er det et bittelite FVK? Du får ringe og si hva det går i. Be om å få snakke med noen andre. Legg frem saken og be om at det blir tatt opp innad i kollegiet på et møte. Avtal når de skal gi deg tilbakemelfdng på hvordan de vil håndtere denne saken. Ringer de ikke da, ringer du dem og etterlyser og henviser til lovnader. Vit alltid navnet på de du snakker med. Om du føler sterk mistillit til den du går hos nå etter dette, så sier du det. Jeg ville ikke fortsatt hos henne.

Kanskje burde du skrive et brev. Men gi dem frist og be om å få høre hvordan de håndterer dette. Det finnes sikkert regler på dette på kontoret fra før av.

Takk skal du ha! Ja, jeg skal forsøke å sette foten ned. Det er i en by,men i en liten by..i Norge så klart Jeg syntes hele situasjonen blir rar jeg, der de har gått bak ryggen min å slikt no. Greit at han kommer som en individuell person til henne, men hun må tydeligvis tro hun er gud eller noe, hvis hun virkelig innbiller seg at hun kan hjelpe oss begge samtidig. Føler at hun får en dommer rolle, noe jeg ikke trenger. En psykolog skal være personlig, og det skal være min... ikke hans. Men med at hun førte meg bak lyset på denne måten, så kan jeg faktisk ikke tenke meg å fortsette å gå til henne uansett. Hun har kommet med mange rare utsagn som vitner til at hun ikke virkelig setter lit til det jeg forteller. Trist at jeg skal bli møtt med enda mere motgang, fordi jeg er så sliten at jeg føler jeg snart mister føtterne under meg. I denne saken har jeg blitt møtt med veldig mange rare holdninger til vold der barn er innblandet. Minste barnet er hos faren nå...det sier bare litt. Ingen kan gjøre noe utenom dom, så nå driver han jo selvsagt å bruker barnet også. Har vært i kontakt med barnevernet også her, men de gjør ingenting, de tror det er en "samværskonflikt", og har vært på hjemmebesøk å drukket kaffe hos han. Å det hjelper jo fint lite.. siden det selvsagt ikke står i panna at han er voldsutøver og har store problemer. Så jeg er midt oppi kaos,rett og slett. Og det værste er jo at det er han som har gjort noe galt, men at det er jeg som må kjempe for å få se guttungen min, som jeg har tatt meg av hele tiden. Det er jævlig hardt.. vurderer å ta ungene å flytte til en annen kant av landet.. kanskje de har bedre kompetanse i en annen by/tettsted?

[FGT]

Tusen takk for svar. Som ung mor og med mye motstand, og sikkert for lite støtte har jeg absolutt ikke rukket å blitt emosjonelt voksen enda nei. Det har du helt rett i! Jeg har i barndommen tatt på meg en voksenrolle tidlig, men den koresponderer ikke sammen med hjernen,som selvsagt ikke er ferdig sammensatt når man er mamma som 17 åring. Jeg prøver så godt jeg kan å henge ihop med to små barn, utdanning, ingen plass å bo (bor hos mine foreldre) og en x som driver terror med følelseslivet mitt. Hadde psykologen skjønt hvor alvorlig dette er, og hva alt dette gjør med meg som person, hadde hun latt være å tatt han også som "pasient". Jeg er der for å styrke meg selv, for å bli kjent med meg selv, mine sterke og svake sider, og skal jobbe med å bli sterk nok til å ikke falle for spillet hans, og alle lovnader om at alt blir bra en dag... at han skal slutte å slå osv osv. Jeg har en laaang historie, skremmende lang til å være 22 år.. å tro meg, skulle så inderlig ønske at jeg hadde hatt en annen historie å fortelle. Mener at hun psykologen i aller høyeste grad kan bli påvirket av han, på samme måte som jeg har blitt.. for vi er som sagt bare mennesker. Jeg har endelig tatt steget ut av dette forholdet, og jeg trenger ALL den støtten jeg trenger på at dette er det riktige, og at MIN virkelighet og historie blir tatt på alvor. Jeg tror jeg skal bytte psykolog fort som svint, for dette er ganske alvorlig syns jeg. Jeg spurte henne rett ut i dag om hun visste hvem han var når han tok kontakt, å det sa hun at hun visste, men mente at hun skulle takle det bra. Men det tror ikke jeg.. føler meg svikta av en person som skulle vært min støtte og hjelper oppi det hele. Godt å få støtte hos dere! trenger det så sårt akkurat nå. Lurer på om hun ikke hadde tenkt å si det til meg, at han hadde fått time hos henne iom at det var HAN jeg fikk tekstmelding fra, der han brillierte med hvor smart han hadde vært som hadde ordnet seg time hos ¤¤¤¤¤ på familievernkontoret. Ble fryktelig redd og fortvila da jeg fikk den, for da skjønte jeg hva han holder på med.. han påvirker alle de svakeste punktene hos meg. En psykolog er en person man skal kunne snakke med alt om, åpne seg helt liksom. Han sa også per. sms at det var lenge siden at han hadde tatt kontakt, med henne men at han har holdt det hemmelig... noe jeg også synes er svææært skremmende. :/ Rart om man blir paranoid??

Det kan nesten virke slik, at noen psykologer tenker mer av det som er spenende og utfordrende, en å ta hensyn til pasienten som de er betalt for å hjelpe, slik som i ditt tillfelle. Selv om hun mener å takle dettte, så burde hun vel ha skjønt at det hjelper ikke deg som helst burde reist til annen by for å få hjelp

[Gjest Mammarie]

Det kan nesten virke slik, at noen psykologer tenker mer av det som er spenende og utfordrende, en å ta hensyn til pasienten som de er betalt for å hjelpe, slik som i ditt tillfelle. Selv om hun mener å takle dettte, så burde hun vel ha skjønt at det hjelper ikke deg som helst burde reist til annen by for å få hjelp

Nei, i dette tilfellet kan det være ekstremt skadelig for meg og barna også. Da kan xn min som utøver vold komme til meg å si at MIN psykolog mener at jeg er på en snurr osv... fordi han selvsagt har en helt annen virkelighetsoppfatning enn de fleste andre. Føler meg angrepet fra alle kanter. Ikke nok med at han har utøvd vold mot meg i 4 år, men nå skal han også få makt gjennom psykologen min. Ikke bare bare å få tak i en ny heller på rappen, og starte helt på nytt. Føler meg tråkket på rett og slett. Hvis hun tar han som en utfordring så værsegod, er helt bombesikker på at xn min har personlighetsforstyrrelser med alle de tegnene han har på det. Tror hun at hun kan hjelpe han så får hun gjøre det, men jeg orker ikke være offer for dette. Krisesenteret er kanskje en instans jeg kan informere om dette i så tilfelle? Jeg er helt utav meg selv over dette jeg. Syntes dette er helt uholdbart..

[Gjest Signaturløs]

De fleste psykologer vet at dette ikke bør skje.

Det at hun ikke ser varsellampene, er i grunnen nok til at du bør bytte, da er hun sannsynligvis ikke dyktig nok i utgangspunktet.

Jeg ville også tatt dette videre, for eksempel ved å skrive et brev til ledelsen, slik at de kan ta det videre, dersom de finner ut at det er hensiktsmessig.

Skjønner at dette må være en enorm belastning akkurat nå, og håper du klarer å stå litt støtt.

Mvh

[FGT]

Nei, i dette tilfellet kan det være ekstremt skadelig for meg og barna også. Da kan xn min som utøver vold komme til meg å si at MIN psykolog mener at jeg er på en snurr osv... fordi han selvsagt har en helt annen virkelighetsoppfatning enn de fleste andre. Føler meg angrepet fra alle kanter. Ikke nok med at han har utøvd vold mot meg i 4 år, men nå skal han også få makt gjennom psykologen min. Ikke bare bare å få tak i en ny heller på rappen, og starte helt på nytt. Føler meg tråkket på rett og slett. Hvis hun tar han som en utfordring så værsegod, er helt bombesikker på at xn min har personlighetsforstyrrelser med alle de tegnene han har på det. Tror hun at hun kan hjelpe han så får hun gjøre det, men jeg orker ikke være offer for dette. Krisesenteret er kanskje en instans jeg kan informere om dette i så tilfelle? Jeg er helt utav meg selv over dette jeg. Syntes dette er helt uholdbart..

Det kan virke som om han har sterke personlighetsforstyrrelser ja. Sånne personer må få minst mulig oppmerksomhet. Du må kanskje få hjelp på krisesenteret, eller snakke med politiet.

[Gjest Mammarie]

De fleste psykologer vet at dette ikke bør skje.

Det at hun ikke ser varsellampene, er i grunnen nok til at du bør bytte, da er hun sannsynligvis ikke dyktig nok i utgangspunktet.

Jeg ville også tatt dette videre, for eksempel ved å skrive et brev til ledelsen, slik at de kan ta det videre, dersom de finner ut at det er hensiktsmessig.

Skjønner at dette må være en enorm belastning akkurat nå, og håper du klarer å stå litt støtt.

Mvh

Du har helt rett i det du sier! Jeg trenger den hjelpen jeg kan få, og jeg får faktisk ikke det. Det hun gjør når hun styrker HANS virkelighet er at hun faktisk får han til å bli mer volderlig..fordi han får bygget opp selvtillit i at han har rett og jeg har feil osv.. kjempe skummelt. Og så skal hun liksom hjelpe meg etterpå?? Det faller selvsagt på sin egen urimelighet.

[Gjest tjaurlaug]

Det der har jeg vært med på.

Min behandler på poliklinikken hadde sluttet (Jeg hadde i min ungdom droppet ut hos et par spiseforstyrrelses-orienterte sosionomer i min ungdom, så det var min siste sjanse), og så var det eneste jeg fikk tilbud om denne damen som også behandlet min voldelige, manipulerende eks.

Jeg tok det opp med henne, men da ble hun amper: "Tror du ikke jeg er kompetent/profesjonell nok til å..."

Så jeg prøvde det. Men "upartisk" som hun var må jeg si hun viste seg å være rimelig forutinntatt, eller, overbevist om at jeg overdrev disse voldsepisodene i forhold til hva min forrige (fraflyttede) behandler var. Hun mente at dette var noe som gikk begge veier, at jeg var minst like ille som han men bare fornektet. Det er jo noe man ikke kan forsvare seg mot hos en behandler som tross alt er den som sitter der med kompetansen om menneskesinnet og det ubevisste. Jeg måtte bare jatte med og unngå temaet til slutt.

Da hadde han nemlig vært der og vist henne hva jeg hadde svart til han på mail og sms. Ting jeg har skrevet når jeg desperat prøvde å redde meg selv, etter at alt "normalt" var forsøkt, forgjeves. Det innebar f.eks. å true han like ille tilbake (På det tidspunktet ga jeg meg f. i om han tok det ut av sin sammenheng og anmeldte meg bare for å hevne seg, jeg ville bare ikke bli drept.)

Og det nytter, som du sier, fint lite å "lære seg å sette grenser" når alle grensene du prøver å sette uansett bare blir møtt med slag eller trusler.

Jeg tror nok hun likte "spenningen" med å ha et ekspar i individualterapi samtidig. Etter hvert kom det fram at hun hadde opplevd det ene og det andre selv, og at hun hadde hatt diverse diagnoser. Alt i alt ble dette for søkt. Det endte med at jeg flyttet og fikk meg en terapeut som var like dyktig som min forrige. Eksen på sin side hadde fint liten interesse av å gå i terapi når han ikke hadde noen agenda lenger.

Du har et valg, så vær så snill, spar deg selv masse tid og finn deg en "uavhengig" terapeut. Men ikke gi opp bare fordi du opplever at du ikke bare får støtteterapi, da.

Jeg holdt meg borte fra menn i flere år. Jeg skal heller aldri få barn med noen med mindre jeg har et stabilt forhold og kjent dem i minst 2-3 år først. Oppvekst er vel og bra å skylde på, men jeg har tross alt ansvar for mitt eget liv!

[Gjest Mammarie]

Det der har jeg vært med på.

Min behandler på poliklinikken hadde sluttet (Jeg hadde i min ungdom droppet ut hos et par spiseforstyrrelses-orienterte sosionomer i min ungdom, så det var min siste sjanse), og så var det eneste jeg fikk tilbud om denne damen som også behandlet min voldelige, manipulerende eks.

Jeg tok det opp med henne, men da ble hun amper: "Tror du ikke jeg er kompetent/profesjonell nok til å..."

Så jeg prøvde det. Men "upartisk" som hun var må jeg si hun viste seg å være rimelig forutinntatt, eller, overbevist om at jeg overdrev disse voldsepisodene i forhold til hva min forrige (fraflyttede) behandler var. Hun mente at dette var noe som gikk begge veier, at jeg var minst like ille som han men bare fornektet. Det er jo noe man ikke kan forsvare seg mot hos en behandler som tross alt er den som sitter der med kompetansen om menneskesinnet og det ubevisste. Jeg måtte bare jatte med og unngå temaet til slutt.

Da hadde han nemlig vært der og vist henne hva jeg hadde svart til han på mail og sms. Ting jeg har skrevet når jeg desperat prøvde å redde meg selv, etter at alt "normalt" var forsøkt, forgjeves. Det innebar f.eks. å true han like ille tilbake (På det tidspunktet ga jeg meg f. i om han tok det ut av sin sammenheng og anmeldte meg bare for å hevne seg, jeg ville bare ikke bli drept.)

Og det nytter, som du sier, fint lite å "lære seg å sette grenser" når alle grensene du prøver å sette uansett bare blir møtt med slag eller trusler.

Jeg tror nok hun likte "spenningen" med å ha et ekspar i individualterapi samtidig. Etter hvert kom det fram at hun hadde opplevd det ene og det andre selv, og at hun hadde hatt diverse diagnoser. Alt i alt ble dette for søkt. Det endte med at jeg flyttet og fikk meg en terapeut som var like dyktig som min forrige. Eksen på sin side hadde fint liten interesse av å gå i terapi når han ikke hadde noen agenda lenger.

Du har et valg, så vær så snill, spar deg selv masse tid og finn deg en "uavhengig" terapeut. Men ikke gi opp bare fordi du opplever at du ikke bare får støtteterapi, da.

Jeg holdt meg borte fra menn i flere år. Jeg skal heller aldri få barn med noen med mindre jeg har et stabilt forhold og kjent dem i minst 2-3 år først. Oppvekst er vel og bra å skylde på, men jeg har tross alt ansvar for mitt eget liv!

Dette høres HELT likt ut som min historie. (nesten), jeg har ikke truet tilbake og den slags. Psykologen min virker forutinntatt og har ved flere anledninger sagt ting om meg som jeg ikke har sagt selv, men som kanskje xn min har sagt?

Selvsagt, vi er bare mennesker. Og den mest rolige og sympatiske...altså han, blir selvsagt trodd.

Det med barn og slikt, ja det forværrer situasjonen å ha barn med en sånn...gir han mere makt. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg aldri fått barn sammen med han. Jeg blir nok å vente vel og lenge før jeg får barn sammen med noen igjen. Vet jo igrunnen aldri om jeg kan stole på noen igjen etter alt jeg har opplevd.

Grunnen til at jeg skrev det med barndommen min var for å gi et inntrykk av hvilken person jeg er og hva jeg har opplevd, ikke for å unnskylde noenting som helst.

Jeg har ansvar for mitt og barnas liv nå, og det kjemper jeg for. Men jeg er utslitt og føler jeg får mye motgang. Er så sliten at det aner du bare ikke.

Det at han har brukt min psykolog oppi det hele får meg til å bli enda mer engstelig. Når jeg fikk rede på dette falt mye på plass.. både av måten han har oppført seg på, og av ting hun har sagt mens jeg har vært der.

Lurer på om det finnes mange slike psykologer,som gjør slikt. Jeg må i hvert fall finne meg en ny, ingen tvil om det.. og bare håpe og be om at hun/han ikke er av samme ulla som hun her jeg gikk hos nå.. :/

[Gjest tjaurlaug]

Tusen takk for svar. Som ung mor og med mye motstand, og sikkert for lite støtte har jeg absolutt ikke rukket å blitt emosjonelt voksen enda nei. Det har du helt rett i! Jeg har i barndommen tatt på meg en voksenrolle tidlig, men den koresponderer ikke sammen med hjernen,som selvsagt ikke er ferdig sammensatt når man er mamma som 17 åring. Jeg prøver så godt jeg kan å henge ihop med to små barn, utdanning, ingen plass å bo (bor hos mine foreldre) og en x som driver terror med følelseslivet mitt. Hadde psykologen skjønt hvor alvorlig dette er, og hva alt dette gjør med meg som person, hadde hun latt være å tatt han også som "pasient". Jeg er der for å styrke meg selv, for å bli kjent med meg selv, mine sterke og svake sider, og skal jobbe med å bli sterk nok til å ikke falle for spillet hans, og alle lovnader om at alt blir bra en dag... at han skal slutte å slå osv osv. Jeg har en laaang historie, skremmende lang til å være 22 år.. å tro meg, skulle så inderlig ønske at jeg hadde hatt en annen historie å fortelle. Mener at hun psykologen i aller høyeste grad kan bli påvirket av han, på samme måte som jeg har blitt.. for vi er som sagt bare mennesker. Jeg har endelig tatt steget ut av dette forholdet, og jeg trenger ALL den støtten jeg trenger på at dette er det riktige, og at MIN virkelighet og historie blir tatt på alvor. Jeg tror jeg skal bytte psykolog fort som svint, for dette er ganske alvorlig syns jeg. Jeg spurte henne rett ut i dag om hun visste hvem han var når han tok kontakt, å det sa hun at hun visste, men mente at hun skulle takle det bra. Men det tror ikke jeg.. føler meg svikta av en person som skulle vært min støtte og hjelper oppi det hele. Godt å få støtte hos dere! trenger det så sårt akkurat nå. Lurer på om hun ikke hadde tenkt å si det til meg, at han hadde fått time hos henne iom at det var HAN jeg fikk tekstmelding fra, der han brillierte med hvor smart han hadde vært som hadde ordnet seg time hos ¤¤¤¤¤ på familievernkontoret. Ble fryktelig redd og fortvila da jeg fikk den, for da skjønte jeg hva han holder på med.. han påvirker alle de svakeste punktene hos meg. En psykolog er en person man skal kunne snakke med alt om, åpne seg helt liksom. Han sa også per. sms at det var lenge siden at han hadde tatt kontakt, med henne men at han har holdt det hemmelig... noe jeg også synes er svææært skremmende. :/ Rart om man blir paranoid??

En god terapeut er viktig. Men til syvende og sist må du også vite at det er DU som må finne styrken I DEG. Til å bli voksen, til å ta riktige valg, til å ikke la han trykke på knappene dine. Du har det i deg, det har alle.

Da kommer det en dag hvor han prøver å skremme deg eller provosere, og du føler deg like balansert og tenker "Ja ja, han er han og jeg er meg". Hvor du føler deg selvstendig, tryggere og frigjort. Veien dit kan være lang, når man kommer dit har man sikkert enda en del å jobbe med (ihvertfall har jeg det), men gud så godt det er å være fri.

Effektiv terapi inneholder ofte en del konfrontasjoner som kan være veldig ubehagelige. Jeg vet, for jeg droppet ut ved første konfrontasjon, dum som jeg var den gang. Så når du får deg en terapeut som er "bare din", lov meg at du blir der til du er helt frisk, selv om du ikke bare møter trøst og enighet ...og det kan være lurt å holde seg unna menn en del år fremover, selv om du "plutselig" skulle bli forelsket i noen når dette dramaet har roet seg.