dele psykolog?

[Gjest Mammarie]

En god terapeut er viktig. Men til syvende og sist må du også vite at det er DU som må finne styrken I DEG. Til å bli voksen, til å ta riktige valg, til å ikke la han trykke på knappene dine. Du har det i deg, det har alle.

Da kommer det en dag hvor han prøver å skremme deg eller provosere, og du føler deg like balansert og tenker "Ja ja, han er han og jeg er meg". Hvor du føler deg selvstendig, tryggere og frigjort. Veien dit kan være lang, når man kommer dit har man sikkert enda en del å jobbe med (ihvertfall har jeg det), men gud så godt det er å være fri.

Effektiv terapi inneholder ofte en del konfrontasjoner som kan være veldig ubehagelige. Jeg vet, for jeg droppet ut ved første konfrontasjon, dum som jeg var den gang. Så når du får deg en terapeut som er "bare din", lov meg at du blir der til du er helt frisk, selv om du ikke bare møter trøst og enighet ...og det kan være lurt å holde seg unna menn en del år fremover, selv om du "plutselig" skulle bli forelsket i noen når dette dramaet har roet seg.

Tro meg, jeg er ikke ute etter å høre at jeg er feilfri. Men den dagen noen skal begynne å fortelle meg om ting som jeg ikker er, men som jeg hører kommer fra xn min, da kan du skyte meg liksom.. Den blir for drøy.

Godt med støtte, og godt du sier at jeg må finne styrke i meg selv, og jeg prøver. Men under stadig påvirkning er det vanskelig å få summet meg ordentlig å starte på livet mitt igjen.

Nå når alt bare er kaos rundt meg, er det vanskelig å se lyset i tunnelen desverre. Når vi har barn sammen er det vanskelig å bli helt frigjort, slik som jeg gjerne skulle ha ønsket å vært.

Jeg er klar over mine sterke og svake sider selv, men vet også at når jeg er sammen med personer som ikke er bra for meg, får jeg dårligere selvtillit og blir ikke den livsglade jenta som jeg egentlig er. Xn min kjennetegner alt som har med personlighetsforstyrrelse og gjøre, men det er rart at jeg likevel føler meg ansvarlig for mye av det han gjør. Fordi det kommer fra psykologen (indirekte vel og merke).. så jeg har fått høre mye rart, men jeg er ikke opptatt av at noen skal dulle meg inn med sølvpapir, for jeg trenger likevekt jeg også som alle andre mennesker.

Det er når man får for mye dritt at man føler at man rett og slett blir i ubalanse, og blir usikker på seg selv. Jeg synes han får alt for mye makt ved å bruke min psykolog, og jeg føler meg totalt svikta over hele greia..

Godt å høre at du har samme erfaring, for da vet jeg hva jeg skal gjøre.. skaffe en egen terapaut og få styrke Kjempe godt å få støtte her inne, for hun psykologen virka heeelt uberørt av at jeg tok det opp som et problem for henne at hun også har han.

Hun begynte å forsvare seg med at: "på mitt kontor er det jeg som bestemmer" selv om du blir manipulert av han, betyr det ikke at jeg blir det" og "hun kan være profesjonell og hun må gi han like mye sjanse til å få hjelp som hun gir meg"... bla bla.

Så snart som jeg får alt på plass skal jeg flytte vekk herfra og starte mitt eget liv...! Håper det blir roligere nå, for jeg kjenner at jeg snart ikke holder ut mer av det spillet hans.. ungene ER for meg mitt svakeste punkt, og det vil det nok alltid være. De er det kjæreste jeg har!

[Gjest tjaurlaug]

Dette høres HELT likt ut som min historie. (nesten), jeg har ikke truet tilbake og den slags. Psykologen min virker forutinntatt og har ved flere anledninger sagt ting om meg som jeg ikke har sagt selv, men som kanskje xn min har sagt?

Selvsagt, vi er bare mennesker. Og den mest rolige og sympatiske...altså han, blir selvsagt trodd.

Det med barn og slikt, ja det forværrer situasjonen å ha barn med en sånn...gir han mere makt. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg aldri fått barn sammen med han. Jeg blir nok å vente vel og lenge før jeg får barn sammen med noen igjen. Vet jo igrunnen aldri om jeg kan stole på noen igjen etter alt jeg har opplevd.

Grunnen til at jeg skrev det med barndommen min var for å gi et inntrykk av hvilken person jeg er og hva jeg har opplevd, ikke for å unnskylde noenting som helst.

Jeg har ansvar for mitt og barnas liv nå, og det kjemper jeg for. Men jeg er utslitt og føler jeg får mye motgang. Er så sliten at det aner du bare ikke.

Det at han har brukt min psykolog oppi det hele får meg til å bli enda mer engstelig. Når jeg fikk rede på dette falt mye på plass.. både av måten han har oppført seg på, og av ting hun har sagt mens jeg har vært der.

Lurer på om det finnes mange slike psykologer,som gjør slikt. Jeg må i hvert fall finne meg en ny, ingen tvil om det.. og bare håpe og be om at hun/han ikke er av samme ulla som hun her jeg gikk hos nå.. :/

Tror det hører med til unntakene.

Stole på noen igjen, det kan du, men først må du lære å stole på deg selv og bli mer moden. Du må være obs på at det kan dukke opp en mann snart som kan virke "mye bedre" og villig til å gi deg omsorgen du lengter etter, og så innbiller du deg selv at "alt" ligger på eksen og at du får det mye bedre ... uten at du egentlig har frigjort deg. (Det skal visst være ganske vanlig å falle i den fella, holdt nesten på å gjøre det selv)

Få deg en annen behandler nå. Og så må du bare huske på det at det roer seg til slutt. Eksen din kommer til å finne seg en ny dame og plage (De der sinnemestringsgreiene fører ofte bare til at de blir manipulerende på andre måter istedet) eller brilliere med for den saks skyld, bare sånn at du skal tro at alt var din feil og at han bare er en stakkar som ble provosert til å slå og oppføre seg som en tulling. Kanskje kan dere samarbeide om barn etter hvert, ikke vet jeg. Men et turbulent år eller to må du regne med at det kan bli.

Det blir ihvertfall så mye kjedeligere for han å terrorisere deg den dagen du har blitt mer selvstendig og trygg på deg selv.

[Gjest tjaurlaug]

Tro meg, jeg er ikke ute etter å høre at jeg er feilfri. Men den dagen noen skal begynne å fortelle meg om ting som jeg ikker er, men som jeg hører kommer fra xn min, da kan du skyte meg liksom.. Den blir for drøy.

Godt med støtte, og godt du sier at jeg må finne styrke i meg selv, og jeg prøver. Men under stadig påvirkning er det vanskelig å få summet meg ordentlig å starte på livet mitt igjen.

Nå når alt bare er kaos rundt meg, er det vanskelig å se lyset i tunnelen desverre. Når vi har barn sammen er det vanskelig å bli helt frigjort, slik som jeg gjerne skulle ha ønsket å vært.

Jeg er klar over mine sterke og svake sider selv, men vet også at når jeg er sammen med personer som ikke er bra for meg, får jeg dårligere selvtillit og blir ikke den livsglade jenta som jeg egentlig er. Xn min kjennetegner alt som har med personlighetsforstyrrelse og gjøre, men det er rart at jeg likevel føler meg ansvarlig for mye av det han gjør. Fordi det kommer fra psykologen (indirekte vel og merke).. så jeg har fått høre mye rart, men jeg er ikke opptatt av at noen skal dulle meg inn med sølvpapir, for jeg trenger likevekt jeg også som alle andre mennesker.

Det er når man får for mye dritt at man føler at man rett og slett blir i ubalanse, og blir usikker på seg selv. Jeg synes han får alt for mye makt ved å bruke min psykolog, og jeg føler meg totalt svikta over hele greia..

Godt å høre at du har samme erfaring, for da vet jeg hva jeg skal gjøre.. skaffe en egen terapaut og få styrke Kjempe godt å få støtte her inne, for hun psykologen virka heeelt uberørt av at jeg tok det opp som et problem for henne at hun også har han.

Hun begynte å forsvare seg med at: "på mitt kontor er det jeg som bestemmer" selv om du blir manipulert av han, betyr det ikke at jeg blir det" og "hun kan være profesjonell og hun må gi han like mye sjanse til å få hjelp som hun gir meg"... bla bla.

Så snart som jeg får alt på plass skal jeg flytte vekk herfra og starte mitt eget liv...! Håper det blir roligere nå, for jeg kjenner at jeg snart ikke holder ut mer av det spillet hans.. ungene ER for meg mitt svakeste punkt, og det vil det nok alltid være. De er det kjæreste jeg har!

Og nå får du mye dritt og føler du må forsvare deg, du føler deg sviktet og fotløs og at du har mistet enda mer kontroll. Det er ikke akkurat behagelig, nei.

Jeg har null erfaring med konfliktsituasjoner der det er barn involvert, så akkurat der har jeg ikke noe lurt å komme med. (Men det har sikkert din nye psykolog)

Jeg fikk også høre ting jeg visste kom rett fra eksen min, mye på grunn av ordlyden, og det var virkelig uhyggelig. Det er vel nettopp dette som er mye av grunnen til at man ikke bør gå hos samme behandler som eksen sin

Men min nye behandler konfronterte meg også med ting jeg ikke kjente meg igjen i først. Og han stod på sitt selv når jeg prøvde å fornekte det og vri meg unna, jeg så jo på meg selv som en livsglad jente som bare ville ha livet mitt tilbake. Jeg likte å tro jeg kjente mine sterke og svake sider og at "det bare...". Skal si deg jeg ville slutte flere ganger, eller fly rett i trynet på den hersens psykologen, riv ruskende gal trodde jeg også at han var en stund, men nå i ettertid ser jeg at han hadde rett.

Og jeg er glad for at jeg kom til en så dyktig psykolog som ikke bare mer eller mindre så meg som et offer, selv om det var det jeg ville bli sett som der og da fordi jeg stod midt oppi et kaos uten like og hadde blitt krenket gang på gang uten å kunne forsvare meg selv. Som psykologen min sa: Vi kunne godt ha fokusert på eksen min sine feil, men ville jeg egentlig ha blitt mer moden av det i det lange løp?

Det handler altså ikke bare om å "få styrke", men om å modnes. En modningsprosess er ikke bare smertefri, akkurat, det kan jeg skrive under på. (Ikke tenk så mye på dette nå, men jeg ville bare si det, så har du det i det minste i bakhodet til ting har roet seg for deg og du lurer på om den nye psykologen din er like gal som hun du går hos nå

Det er kjempevanskelig å få summet seg i en slik situasjon. Jeg hadde store problemer med det, selv uten barn. Helt frigjort kan du heller ikke bli hvis dere skal ha delt omsorg, men _mentalt_ kan, bør, og må du frigjøre deg. Det er en prosess og det tar tid.

Og midt oppi dette må du etter hvert slutte å fokusere på hva eksen din er og ikke. For det er deg selv du må konsentrere deg om, dine umodne trekk. Fordi det ikke hjelper deg om han er så den gærneste psykopaten på denne jord, det gjør ikke DEG sterkere eller mer moden. Og du trenger å modnes, ikke bare for din egen og for dine barn sin del på lang sikt, men også fordi det på kort sikt vil gjøre det langt kjedeligere for han å sabotere.