Jeg klarer ikke å uttrykke meg

[Gjest uten følelser utpå, men inni en vulkan]

Jeg klarer ikke å le. Ikke å gråte. ikke å skrike ut når jeg er sint. Jeg vet jeg har hatt det slik i mange mange år. Kanskje 10- 15 år siden. Jeg prøver å le, men jeg klarer ikke det. Toppen kommer det et smil. Jeg klarer heller ikke å bli sint. Det er som om hele kroppen og alle mine følelser er låst fast. Jeg vil ikke være sånn. Jeg vil være meg selv. Hvordan kan jeg komme ut av dette?

Noen andre som opplever det samme?

[Gjest -tuttimor]

Høres ut som du er deprimert og at du trenger hjelp til å få sortert tanker og følelser. Ta kontakt med en god terapaut og prøv å finn tak i ting som gjør deg glad. Alle mennesker kan ha perioder i livet der de ikke er like glade, like triste, like sinte osv. Men det går som regel over. Noenganger trenger man et lite dytt i riktig retning. Er det noe spesielt som har skjedd siden du nå føler det sånn?

[Gjest uten følelser utpå, men inni en vulkan]

Høres ut som du er deprimert og at du trenger hjelp til å få sortert tanker og følelser. Ta kontakt med en god terapaut og prøv å finn tak i ting som gjør deg glad. Alle mennesker kan ha perioder i livet der de ikke er like glade, like triste, like sinte osv. Men det går som regel over. Noenganger trenger man et lite dytt i riktig retning. Er det noe spesielt som har skjedd siden du nå føler det sånn?

Jeg har hatt det sånn så lenge jeg kan huske nesten..Siden jeg var ti år minst..Så kan ikke skjønne at det er depresjon heller. Spesielt når jeg er med andre mennesker merker jeg dette. Noen ganger kunne jeg ønske jeg kunne klart å le. Jeg vil le, jeg prøver, men jeg klarer ikke å få ut noen lyder. Det høres nok merkelig ut. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det..

[Gjest -tuttimor]

Jeg har hatt det sånn så lenge jeg kan huske nesten..Siden jeg var ti år minst..Så kan ikke skjønne at det er depresjon heller. Spesielt når jeg er med andre mennesker merker jeg dette. Noen ganger kunne jeg ønske jeg kunne klart å le. Jeg vil le, jeg prøver, men jeg klarer ikke å få ut noen lyder. Det høres nok merkelig ut. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det..

Hvis du har det sånn så synes jeg absolutt du bør snakke med en ordentlig psykiater. Det er gjerne sånn at når du ikke klarer å vise enkelte følelser, eller mange følelser, er det fordi du tidligere i livet har undertrykt egne følelser.. som glede, sorg, sinne osv. Det er kjempe farlig å ikke slippe dem ut, og føle deg som en vulkan, fordi hva skjer når vulkanen kommer opp? Kjære deg, jeg synes synd på deg, og tror at når du ser dette selv og kan få hjelp, vil du kunne føle deg som et helt menneske igjen etterhvert. Jeg syntes du er tøff som står frem med dette, det står respekt av det. Det du kan gjøre som forarbeid før eventuell terapi er å skrive ned hva du tenker og føler, og hvorfor du tror det har blitt sånn som det har blitt. Opplevelser i barndommen, opplevelser av deg selv, av andre osv. Det er viktig når du er forberedt, og det gir dessuten psykiateren/psykologen mye mer å jobbe videre med. Jeg tror du kan få masse hjelp hos en profesjonell til å bli kjent med deg selv, og skjønne hvorfor du reagerer slik du gjør. lykke til!

[FGT]

De er det en kaller blokkerte følelser, vanligvis fra barndommen, der det kan ha skjedd noe traumatisk, eller noe som har gitt deg utrygghet, eller usikker på deg selv, eller senere i livet, som gitt deg en slags angst for å utrykke deg. Du sa at det begynte for ca. 10-15 år siden. Var du barn, en tenåring da ,eller ? De kan også minne om en depresjon, men dette er selvfølgelig bare antagelser.

[Gjest uten følelser utpå, men inni en vulkan]

Hvis du har det sånn så synes jeg absolutt du bør snakke med en ordentlig psykiater. Det er gjerne sånn at når du ikke klarer å vise enkelte følelser, eller mange følelser, er det fordi du tidligere i livet har undertrykt egne følelser.. som glede, sorg, sinne osv. Det er kjempe farlig å ikke slippe dem ut, og føle deg som en vulkan, fordi hva skjer når vulkanen kommer opp? Kjære deg, jeg synes synd på deg, og tror at når du ser dette selv og kan få hjelp, vil du kunne føle deg som et helt menneske igjen etterhvert. Jeg syntes du er tøff som står frem med dette, det står respekt av det. Det du kan gjøre som forarbeid før eventuell terapi er å skrive ned hva du tenker og føler, og hvorfor du tror det har blitt sånn som det har blitt. Opplevelser i barndommen, opplevelser av deg selv, av andre osv. Det er viktig når du er forberedt, og det gir dessuten psykiateren/psykologen mye mer å jobbe videre med. Jeg tror du kan få masse hjelp hos en profesjonell til å bli kjent med deg selv, og skjønne hvorfor du reagerer slik du gjør. lykke til!

Ja jeg har panikkangst og sosialangst. Jeg har fått noen anfall når jeg har blitt tvunget til å snakke eller uttrykke meg på andre måter. Men hvordan kan en bli frisk av dette? Jeg har gått til psykolog tidligere, men uten at det hjalp meg noe særlig..

[Gjest forslag herfra]

Kanskje psykomotorisk fysioterapi kunne være noe for deg?

[Gjest uten følelser utpå, men inni en vulkan]

Kanskje psykomotorisk fysioterapi kunne være noe for deg?

Jo jeg har hørt noe om dette. Kanskje det kunne ha hjulpet meg. Kan en få henvisning til det eller er det privat?hvordan fungerer det?

[jasåsånnerdet]

Hvordan reagerer du hvis du ser eller leser noe som går inn på deg?

Får du noen form for reaksjon når du drikker alkohol?

[Gjest uten følelser utpå, men inni en vulkan]

Hvordan reagerer du hvis du ser eller leser noe som går inn på deg?

Får du noen form for reaksjon når du drikker alkohol?

Jeg har følelser, masse følelser inni meg. Men det kjennes utrolig kaotisk. Og jeg klarer ikke å uttrykke de. Det er liksom så mye kaos at jeg vet ikke hva jeg føler, bortsett fra dette kaoset. Jeg er og redd for å føle på følelsene. Fordi når jeg har gjordt det og prøvd å utrykke det, har jeg fått disse panikkanfallene hvor jeg ikke får puste.

[Gjest uten følelser utpå, men inni en vulkan]

Hvordan reagerer du hvis du ser eller leser noe som går inn på deg?

Får du noen form for reaksjon når du drikker alkohol?

Når jeg drikker alkohol får jeg ofte bare mer angst og suicidale tanker. Derfor drikker jeg sjelden.

[jasåsånnerdet]

Jeg har følelser, masse følelser inni meg. Men det kjennes utrolig kaotisk. Og jeg klarer ikke å uttrykke de. Det er liksom så mye kaos at jeg vet ikke hva jeg føler, bortsett fra dette kaoset. Jeg er og redd for å føle på følelsene. Fordi når jeg har gjordt det og prøvd å utrykke det, har jeg fått disse panikkanfallene hvor jeg ikke får puste.

Har du prøvd å skrive ned følelsene dine? Dikt, eventuelt bare skrive og prøve og sette ord på dem?

[Gjest Sånn er det her i gården]

Jeg har jobbet med dette i terapi en stund.

Tøff terapi er det, og jeg forsto ikke helt poenget i starten, men nå ser jeg fruktene av det, selv om jeg har et stykke igjen.

Det fungerer, og jeg er mer "hel" med meg selv føler jeg, dvs at jeg kan reagere, og at det er greit liksom. Da vet jeg om jeg synes det som skjer er ok for meg, eller ikke.

Problemet er at jeg nå kan gråte naturlig, og det er litt slitsomt! :-)

[Gjest uten følelser utpå, men inni en vulkan]

Jeg har jobbet med dette i terapi en stund.

Tøff terapi er det, og jeg forsto ikke helt poenget i starten, men nå ser jeg fruktene av det, selv om jeg har et stykke igjen.

Det fungerer, og jeg er mer "hel" med meg selv føler jeg, dvs at jeg kan reagere, og at det er greit liksom. Da vet jeg om jeg synes det som skjer er ok for meg, eller ikke.

Problemet er at jeg nå kan gråte naturlig, og det er litt slitsomt! :-)

Det er godt å høre at noen har vært gjennom det samme. Og at det ble bedre for deg..

Jeg skal prøve å høre om det er mulig å få henvisning til psykomotorisk fysioterapi..