Er det ok...

[Gjest J31!]

... å bruke forumet slik jeg har gjort? Når det blir konstruktivt og ikke destruktivt altså?

Har fått gode råd hva min dolbruk gjelder, og det fungerer bra, slik at det ikke blir destruktivt slik jeg også har opplevd. Men jeg vil ikke være i veien for andre og nye brukere, derfor dette innlegget.

Synes nemlig jeg har fått mye god hjelp her inne av både nhd og andre brukere. Vokst masse. Og min tillit til andre brukere har også bare blitt større. På den måten får jeg iallefall den hjelpen jeg vil ha, og trenger.

[Gjest Vinita]

Selvfølgelig er det ok,du bruker da forumet på en konstruktiv måte, og du plager ingen heller.

Det var trist at du må vente så lenge på å få hjelpen du trenger,synd at ting må gå helt i oppløsning før de skjønner alvoret. Ønsker deg en best mulig dag,ta vare på deg selv : )

[frosken]

Nå synes jeg du legger opp til en håpløs diskusjon. Du må kjenne etter selv om din bruk av forumet er konstruktiv for deg og selv ta ansvar.

[Gjest J31!]

Nå synes jeg du legger opp til en håpløs diskusjon. Du må kjenne etter selv om din bruk av forumet er konstruktiv for deg og selv ta ansvar.

Det var ikke sånn jeg mente det

Spurte bare om det var ok.. vil jo ikke plage dere heller..men skjønner det var et dumt spm..

Unnskyld.

[frosken]

Det var ikke sånn jeg mente det

Spurte bare om det var ok.. vil jo ikke plage dere heller..men skjønner det var et dumt spm..

Unnskyld.

Du plager i allefall ikke meg, men du legger nå opp til den typen diskusjon som det har vært en del av rundt deg her inne.

[Gjest J31!]

Du plager i allefall ikke meg, men du legger nå opp til den typen diskusjon som det har vært en del av rundt deg her inne.

Det var det jeg tenkte på da jeg skrev det/spurte.

[Gjest Fredrikka]

Er det ok for deg, er det ok for meg! Folk leser og svarer på de innleggene de ønsker å lese og svare på, det er ikke ditt ansvar om andre får noe ut av dine innlegg eller ikke, så lenge det ikke er sjikane eller ren spam (og det er dine innlegg ikke). Spørsmålet er: får du noe ut av dine innlegg? Hvis svaret er ja, så er det vel ok?

Syns du selv det blir litt mye eller det bare får deg til å spekulere og gruble enda mer (plage deg med slike spørsmål som dette...), så er det vel ikke ok, det får du føle på selv. Virker som det er ok for tiden på meg, men du må ikke spørre oss om alt?

[Gjest prust]

Jeg synes du har brukt DOL på en fin måte den siste uka - slik de fleste her gjør :-)

[Gjest J31!]

Er det ok for deg, er det ok for meg! Folk leser og svarer på de innleggene de ønsker å lese og svare på, det er ikke ditt ansvar om andre får noe ut av dine innlegg eller ikke, så lenge det ikke er sjikane eller ren spam (og det er dine innlegg ikke). Spørsmålet er: får du noe ut av dine innlegg? Hvis svaret er ja, så er det vel ok?

Syns du selv det blir litt mye eller det bare får deg til å spekulere og gruble enda mer (plage deg med slike spørsmål som dette...), så er det vel ikke ok, det får du føle på selv. Virker som det er ok for tiden på meg, men du må ikke spørre oss om alt?

Ok.

Det er målet også - å ikke spørre om alt. Det er en mening med det også.

(Bortsett fra at jeg idag har vært her lenger enn jeg skal, men ingen "regel" uten unntak er det noe som heter

[Gjest J31!]

Jeg synes du har brukt DOL på en fin måte den siste uka - slik de fleste her gjør :-)

Det synes jeg også, og det har vært godt.

[frosken]

Det var det jeg tenkte på da jeg skrev det/spurte.

Du vet sannsynligvis selv at du er i ferd med å bevege deg ut på glattisen igjen iforhold til din bruk av dol. Jeg tror du kjenner det i magen hvis du kjenner etter.

[mariaflyfly]

Jeg har ikke lagt merke til at du har vært her så mye i det siste, så du har sannsynligvis brukt forumet mindre og gjort mer av andre ting. Det er bra.

Det spørsmålet du stiller nå, er akkurat et slikt spørsmål du har fått en del pepper for tidligere. Du vil ha bekreftelse, og så får du det.

[Gjest J31!]

Du vet sannsynligvis selv at du er i ferd med å bevege deg ut på glattisen igjen iforhold til din bruk av dol. Jeg tror du kjenner det i magen hvis du kjenner etter.

Ja, det er sant. Derfor sitter jeg å spiller litt på det gode gamle kronespillet i stedet (men skjønner at det er lurt å klikke meg utav denne siden og ikke ha den liggende nede).

Jeg blir bare så utrolig oppgitt over all den ventinga og hva som skjer i mellomtiden. Det programmet jeg så i går, gjorde meg ikke mindre frustrert.

[Gjest J31!]

Jeg har ikke lagt merke til at du har vært her så mye i det siste, så du har sannsynligvis brukt forumet mindre og gjort mer av andre ting. Det er bra.

Det spørsmålet du stiller nå, er akkurat et slikt spørsmål du har fått en del pepper for tidligere. Du vil ha bekreftelse, og så får du det.

I know..

Nå logger jeg av, så dere får ha en fin dag )

[frosken]

Ja, det er sant. Derfor sitter jeg å spiller litt på det gode gamle kronespillet i stedet (men skjønner at det er lurt å klikke meg utav denne siden og ikke ha den liggende nede).

Jeg blir bare så utrolig oppgitt over all den ventinga og hva som skjer i mellomtiden. Det programmet jeg så i går, gjorde meg ikke mindre frustrert.

Hvis du tenker på Brennpunkt, så har vel det ingen relevans for din situasjon?

Jeg skjønner at du ønsker deg en avklaring i forhold til dps. Samtidig så har du en del oppfølgning fra psykiatrisk sykepleier, så du er ikke overlatt helt til deg selv og dine emosjonelle vansker. Jeg håper du får en avklaring og et tilbud fra dps, men har vanskelig for å tro at det på kort sikt vil medføre omfattende endringer for ditt liv. Synes du fikk et veldig godt svar i en annen tråd tidligere i dag; det er noe med at et liv ikke er noe som kan fikses og ordnes raskt og greit, det må leves og hverdagens utfordringer må møtes en etter en. Sånn er det for deg - og sånn er det i større og mindre grad for alle andre.

[Gjest J31!]

Hvis du tenker på Brennpunkt, så har vel det ingen relevans for din situasjon?

Jeg skjønner at du ønsker deg en avklaring i forhold til dps. Samtidig så har du en del oppfølgning fra psykiatrisk sykepleier, så du er ikke overlatt helt til deg selv og dine emosjonelle vansker. Jeg håper du får en avklaring og et tilbud fra dps, men har vanskelig for å tro at det på kort sikt vil medføre omfattende endringer for ditt liv. Synes du fikk et veldig godt svar i en annen tråd tidligere i dag; det er noe med at et liv ikke er noe som kan fikses og ordnes raskt og greit, det må leves og hverdagens utfordringer må møtes en etter en. Sånn er det for deg - og sånn er det i større og mindre grad for alle andre.

Nei, det er ikke relatert til min situasjon. Men det omhandler jo psykiatrien det og. Og jeg har lest om mange som ikke har fått hjelp, og om mennesker som har tatt livet sitt som følge av det.

Selv er jeg nok preget av måten jeg har blitt møtt på dette dps'et fra dag en. Den sitter desverre dypt i meg den opplevelsen der.

* Det tok ni mndr før jeg kom inn etter iallefall to purringer, og når jeg først kom inn fikk jeg kun to timer med utredning, og en time med avslutning/gjennomgåing av journalen.

* Egetnlig skulle jeg få en tredje time med utredning/spørsmål, og forberedte meg til det. Men da jeg kom til denne tredje timen, sa hun "plutselig" at vi skulle avslutte. Da nevnte jeg også dette med mulig bipolar lidelse og oppoversvingninger, som hun heller ikke hadde spurt om.

* Fastlegen søkte så på nytt, og denne gangen fikk jeg brev om avslag. Da søkte jeg meg til Sykehuset Levanger, hvor jeg visste (herfra) at jeg kom til å bli tatt alvorlig og at de var proffe. Jeg kom inn i løpet av to mndr. Hadde jeg skjønt eller tenkt på dette med fritt sykehusvalg før, hadde jeg helt klart søkt meg dit på et mye tidligere tidspunkt. Hver eneste av de nitti milene var verdt det. For da jeg kom inn der i januar 2007, hadde jeg en score på rundt 45 i depresjon. Og på det tidspunktet var jeg friskere enn jeg var året før, så man kan tenke seg til hvor dårlig jeg faktisk var da jeg gikk uten hjelp. Men dere holdt liv i meg, det er det ingen tvil om.

* Jeg fikk dog tilbud om en sosionom den første gangen, som kunne være med meg ut (noe jeg fint greide selv) og ift det økonomiske (om jeg husker riktig). Det takket jeg nei til, for da hadde jeg en sykepleier som jeg hadde god hjelp i. Sosionomen og jeg ble enige om at denne sykepleieren kunne gjøre en like god jobb.

Er det rart jeg reagerer negativt og er pessimistisk?

''Synes du fikk et veldig godt svar i en annen tråd tidligere i dag; det er noe med at et liv ikke er noe som kan fikses og ordnes raskt og greit, det må leves og hverdagens utfordringer må møtes en etter en. Sånn er det for deg - og sånn er det i større og mindre grad for alle andre.''

Ja, og det mener jeg å tro at jeg skjønner. At TingTarTid. Men hva skal jeg forholde meg til? Får jeg hjelp - eller ikke? Hva slags tilbud vil jeg evnt få? Vil jeg noengang få det bra igjen - bli meg selv i den forstand at jeg fungerer igjen?

Jeg aner ikke hvordan jeg skal greie å fungere i mellomtiden på en såpass god måte at jeg ikke sliter meg ut og ungene få det bra. Jeg følger råd så godt jeg kan. Jeg presser meg til å trene/trimme. Jeg presser meg til å gjøre det jeg kan for å trives i hjemmet mitt. Men ting er stort sett et ork å gjennomføre. Jeg har nesten ikke livsglede i hele tatt. Men jeg prøver å gjøre det beste utav det.

Hva om jeg aldri får tilbake denne livsgleden mer? Livet mitt er totalt snudd på hodet etter at jeg møtte den veggen. Og om jeg noengang vil bli "meg selv" igjen, vet jeg heller ikke. Så hva skal jeg se frem mot?

Og hva mener du med 'de emosjonelle vanskene'? Er litt usikker på hva du mener.

Min erfaring er at jeg kan velge å la være slippe følelser til. På den måten sparer jeg meg selv og andre veldig mye.

Tusen takk for svar... :-)

[Gjest J31!]

Selvfølgelig er det ok,du bruker da forumet på en konstruktiv måte, og du plager ingen heller.

Det var trist at du må vente så lenge på å få hjelpen du trenger,synd at ting må gå helt i oppløsning før de skjønner alvoret. Ønsker deg en best mulig dag,ta vare på deg selv : )

Det er iallefall min erfaring.. får håpe det hører mer til sjeldenhetene enn det vanlige, for dette unner jeg ingen.

Ha en fin dag du og :-)

[frosken]

Nei, det er ikke relatert til min situasjon. Men det omhandler jo psykiatrien det og. Og jeg har lest om mange som ikke har fått hjelp, og om mennesker som har tatt livet sitt som følge av det.

Selv er jeg nok preget av måten jeg har blitt møtt på dette dps'et fra dag en. Den sitter desverre dypt i meg den opplevelsen der.

* Det tok ni mndr før jeg kom inn etter iallefall to purringer, og når jeg først kom inn fikk jeg kun to timer med utredning, og en time med avslutning/gjennomgåing av journalen.

* Egetnlig skulle jeg få en tredje time med utredning/spørsmål, og forberedte meg til det. Men da jeg kom til denne tredje timen, sa hun "plutselig" at vi skulle avslutte. Da nevnte jeg også dette med mulig bipolar lidelse og oppoversvingninger, som hun heller ikke hadde spurt om.

* Fastlegen søkte så på nytt, og denne gangen fikk jeg brev om avslag. Da søkte jeg meg til Sykehuset Levanger, hvor jeg visste (herfra) at jeg kom til å bli tatt alvorlig og at de var proffe. Jeg kom inn i løpet av to mndr. Hadde jeg skjønt eller tenkt på dette med fritt sykehusvalg før, hadde jeg helt klart søkt meg dit på et mye tidligere tidspunkt. Hver eneste av de nitti milene var verdt det. For da jeg kom inn der i januar 2007, hadde jeg en score på rundt 45 i depresjon. Og på det tidspunktet var jeg friskere enn jeg var året før, så man kan tenke seg til hvor dårlig jeg faktisk var da jeg gikk uten hjelp. Men dere holdt liv i meg, det er det ingen tvil om.

* Jeg fikk dog tilbud om en sosionom den første gangen, som kunne være med meg ut (noe jeg fint greide selv) og ift det økonomiske (om jeg husker riktig). Det takket jeg nei til, for da hadde jeg en sykepleier som jeg hadde god hjelp i. Sosionomen og jeg ble enige om at denne sykepleieren kunne gjøre en like god jobb.

Er det rart jeg reagerer negativt og er pessimistisk?

''Synes du fikk et veldig godt svar i en annen tråd tidligere i dag; det er noe med at et liv ikke er noe som kan fikses og ordnes raskt og greit, det må leves og hverdagens utfordringer må møtes en etter en. Sånn er det for deg - og sånn er det i større og mindre grad for alle andre.''

Ja, og det mener jeg å tro at jeg skjønner. At TingTarTid. Men hva skal jeg forholde meg til? Får jeg hjelp - eller ikke? Hva slags tilbud vil jeg evnt få? Vil jeg noengang få det bra igjen - bli meg selv i den forstand at jeg fungerer igjen?

Jeg aner ikke hvordan jeg skal greie å fungere i mellomtiden på en såpass god måte at jeg ikke sliter meg ut og ungene få det bra. Jeg følger råd så godt jeg kan. Jeg presser meg til å trene/trimme. Jeg presser meg til å gjøre det jeg kan for å trives i hjemmet mitt. Men ting er stort sett et ork å gjennomføre. Jeg har nesten ikke livsglede i hele tatt. Men jeg prøver å gjøre det beste utav det.

Hva om jeg aldri får tilbake denne livsgleden mer? Livet mitt er totalt snudd på hodet etter at jeg møtte den veggen. Og om jeg noengang vil bli "meg selv" igjen, vet jeg heller ikke. Så hva skal jeg se frem mot?

Og hva mener du med 'de emosjonelle vanskene'? Er litt usikker på hva du mener.

Min erfaring er at jeg kan velge å la være slippe følelser til. På den måten sparer jeg meg selv og andre veldig mye.

Tusen takk for svar... :-)

Med emosjonelle vansker, så tenker jeg nettopp på hvordan du svinger emosjonelt. Her på forumet så starter du ofte med et eller annet superoptimistisk innlegg om hvor mye bedre alt går nå. Noen dager etter det kommer alltid innlegg hvor du etterlyser hjelp, prognose, og gradvis uttrykker du mer og mer fortvilelse. Sånn har du det, så det er ikke noe galt i å uttrykke det heller.

Når man sliter, så er det av og til godt å finne noen syndebukker. Din syndebukk er det lokale dps. Jeg er enig i at du har måttet vente mye og det har vært en del rot. Men du har fått hjelp både fra kommunalt ansatte, og du har fått hjelp annet sted i spesialisthelsetjenesten. Det at du nå må vente en del tid på avklaring mht fortsatt behandling, finner jeg ikke oppsiktsvekkende. Du er jo i gang med det som er det viktige, nemlig å forsøke å fungere i hverdagen. I tillegg har du fått medisiner. Mener også at du har skrevet at du nettopp har purret på dps skriftlig, og da må du kanskje gi dem tid til å svare før du blir altfor irritert.

Problemet ditt er ikke dps, problemet ditt er å finne ting i livet som gir mening og som kan gi glede. Diu lærte sannsynligvis også ting gjennom den behandlingen du gjennomgikk i høst, som du kan anvende nå?

Registerte forøvrig at du også valgte å avvise nhds forslag om så skrive brev til rette instans for å klage. Det er kanskje bedre å ha en syndebukk, enn å forsøke å endre situasjonen?

Jeg har stor forståelse for at du har et strevsomt liv, og at det er tungt å både ta ansvar for deg selv og dine barn. Jeg mener bare at du leter etter løsninger der de ikke finnes. Du etterspør fasitsvar på ting ingen kan svare deg på. Ingen kan vite når og om du får et godt liv, fordi ingen kjenner fremtiden. Det du derimot vet, er hva du kan gjøre i nåtiden som du selv tror vil gi deg et bedre liv.

[Gjest J31!]

Med emosjonelle vansker, så tenker jeg nettopp på hvordan du svinger emosjonelt. Her på forumet så starter du ofte med et eller annet superoptimistisk innlegg om hvor mye bedre alt går nå. Noen dager etter det kommer alltid innlegg hvor du etterlyser hjelp, prognose, og gradvis uttrykker du mer og mer fortvilelse. Sånn har du det, så det er ikke noe galt i å uttrykke det heller.

Når man sliter, så er det av og til godt å finne noen syndebukker. Din syndebukk er det lokale dps. Jeg er enig i at du har måttet vente mye og det har vært en del rot. Men du har fått hjelp både fra kommunalt ansatte, og du har fått hjelp annet sted i spesialisthelsetjenesten. Det at du nå må vente en del tid på avklaring mht fortsatt behandling, finner jeg ikke oppsiktsvekkende. Du er jo i gang med det som er det viktige, nemlig å forsøke å fungere i hverdagen. I tillegg har du fått medisiner. Mener også at du har skrevet at du nettopp har purret på dps skriftlig, og da må du kanskje gi dem tid til å svare før du blir altfor irritert.

Problemet ditt er ikke dps, problemet ditt er å finne ting i livet som gir mening og som kan gi glede. Diu lærte sannsynligvis også ting gjennom den behandlingen du gjennomgikk i høst, som du kan anvende nå?

Registerte forøvrig at du også valgte å avvise nhds forslag om så skrive brev til rette instans for å klage. Det er kanskje bedre å ha en syndebukk, enn å forsøke å endre situasjonen?

Jeg har stor forståelse for at du har et strevsomt liv, og at det er tungt å både ta ansvar for deg selv og dine barn. Jeg mener bare at du leter etter løsninger der de ikke finnes. Du etterspør fasitsvar på ting ingen kan svare deg på. Ingen kan vite når og om du får et godt liv, fordi ingen kjenner fremtiden. Det du derimot vet, er hva du kan gjøre i nåtiden som du selv tror vil gi deg et bedre liv.

Ok. Da forstår jeg hva du mener. Takk for oppklaringen :-)

''Problemet ditt er ikke dps, problemet ditt er å finne ting i livet som gir mening og som kan gi glede. Diu lærte sannsynligvis også ting gjennom den behandlingen du gjennomgikk i høst, som du kan anvende nå?''

Ja, og den meningen finner jeg ikke. Jeg forsøker å ha en positiv holdning.

Jeg forsøker feks å trives i hjemmet mitt. Jeg trives definitivt ikke med rot. Og tidligere hadde jeg sjelden problemer med å holde det rent og ryddig - noe som ga økt trivsel. Men det er blitt et gedigent tiltak. Det er forferdelig tungt å gjøre noe. Jeg må presse meg hardt.

Og hva skjer når jeg først rydder? Jeg rekker ikke å rydde før ungene roter. Det blir en evig runddans, og det hoper seg opp. Resultat: vantrivsel.

Jeg er ikke vant til å bo på landet. Trives med mennesker rundt meg.

Men har jeg noe valg? Jo, å gjøre det beste utav det. Dvs, jeg må presse meg for å hole meg på beina.

Det eneste som gir meg noe positivt her jeg bor nå, er jobben min. Og det faktum at ungene har kommet på en skole som gjør dem godt.

Det behandleren min lærte meg, gikk mest på sosial angst og få meg opp av depresjonen. Det greide han. Han sa jeg måtte få meg en hobby. Men jeg har ikke glede av noen hobby. Jo, jeg liker å brodere. Men jeg har ikke glede av det heller. Det er et ork.

Det er ikke her jeg hører til. Men jeg har ikke noe valg. Dessuten er vi trygge her, nå som eksen ikke bor her mer.

Nå som nhd har 'avslørt' at jeg tilhører sykehuset innlandet, så kan jeg skrive at jeg vantrives med å bo på innlandet. Jeg hater skogen. Har aldri likt den, føler meg utrygg. Angrer meg for at vi flyttet hit. Men nok et ledd i det å rømme fra vanskelighetene hva min eks gjelder. Jeg hører til i trøndelag, ved kysten. Det er der jeg har min tilhørighet. Det er der jeg trives. Det er der menneskene jeg trives sammen med, er. De positive, og ikke de som drar meg ned.

''Registerte forøvrig at du også valgte å avvise nhds forslag om så skrive brev til rette instans for å klage. Det er kanskje bedre å ha en syndebukk, enn å forsøke å endre situasjonen?''

Det jeg mente, var at jeg alene ikke kan påvirke dette. Det blir som en liten nål i høystakken. Men jeg kan godt klage. Det er ikke det det står på. En syndebukk skulle jeg ønske jeg slapp å forholde meg til i hele tatt.

''Det du derimot vet, er hva du kan gjøre i nåtiden som du selv tror vil gi deg et bedre liv.''

Jeg vet ikke. Bortsett fra å flytte herfra. Men det kan jeg ikke pga barna, barnas trygghet ift far, det at jeg slipper å ha han på døra (spesielt nå som han søker uføretrygd), og ikke minst økonomi.

Hver dag handler om å komme seg gjennom på best mulig måte.

Jeg tror at mitt avhengighetsproblem til andre er et stort problem for meg. At det er derfor jeg ikke fungerer alene. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det.

[Gjest Dalek]

Nå synes jeg du legger opp til en håpløs diskusjon. Du må kjenne etter selv om din bruk av forumet er konstruktiv for deg og selv ta ansvar.

Vet du i gruppeterapi når temaet var noe av det samme fikk vi omtrent akkurat samme svaret du ga da en av terapeutene mente det ikke ville bli helt riktig om de skulle ta det ansvaret for oss.