Å grue seg så det går utover alt - angst?

[Gjest megi2009]

Jeg gruer meg til det meste. Selv de dagene jeg våkner flere timer før jeg må stå opp og er lys våken prøver jeg å tvinge meg selv til å sove igjen, fordi jeg gruer meg så veldig og det føles så mye tryggere å sove.

Det går utover både jobb og deltidsstudier. Jeg får aldri gjort noe, utsetter alt, går bare rundt som en zombie og knyter meg.

Dette er aller verst på dagtid, på kvelden føler jeg meg tryggere, får pågangsmot og ser løsninger, men så blir det dag igjen...

Er dette angst, og vil det kunne medisineres?

Jeg trenger ihvertfall en løsning, føler livet mitt går fra meg...

[hattifnatt1]

Dette kjenner jeg meg veldig igjen i..I perioder hvor jeg har hatt det ekstra ille, har dette blitt forsterket. Det høres ut som depresjon ja.. Eller er det noe spesielt du gruer deg for?

[Gjest profile]

Jeg tror det er det som kalles generell engstelse, GAD. Jeg kjenner meg igjen i at selv når det går bra så finner jeg ting å grue meg til i fremtiden. Jeg har ikke funnet noen medisin som virker effektivt på det, men det er mulig at det finnes.

[Gjest megi2009]

Dette kjenner jeg meg veldig igjen i..I perioder hvor jeg har hatt det ekstra ille, har dette blitt forsterket. Det høres ut som depresjon ja.. Eller er det noe spesielt du gruer deg for?

Jeg kan sikkert sette meg ned og tenke meg om, og så finne tusen forklaringer til hva det er jeg gruer for. Ungdomsskoletiden er over forlengst, flyttet fra overkritiske foreldre og slem samboer er også gjort forlengst, byttet jobb har jeg også gjort. Regelmessig livsstil med sunt kosthold og trening har jeg også hatt i en årrekke og jeg er veldig bevisst på å stikke finger'n i jorda, ta meg sammen og tenke positivt.

Er det ikke så enkelt som at jeg er en voksen person som burde greie å bite tennene sammen, gå på jobb, og åpne den studieboka, selv om ikke livet alltid føles like trygt og behagelig? Jeg greier det ikke, det er som om jeg har en stor sperre.

[Gjest xbellax]

Fysisk aktivitet hjelper ekstremt bra mot angst, det samme er et sunt og regelmessig kosthold og gode nære relasjoner, og selvsagt søvn. Forsøk å skriv ned tankene dine; ved angst og depresjon tenker man gjerne halve tanker.. men forfølger man en og en tanke helt ut ser man etterhvert at..vel, det er ikke så mye å grue seg for. Skriv ned det du bekymrer deg for og følg tankene senere på dagen (eks hva er det verste som kan skje osv). Igjen vil jeg bare legge vekt på fysisk aktivitet, og ikke en gå tur men at du sliter deg helt ut, og gjerne daglig.

[Gjest megi2009]

Jeg tror det er det som kalles generell engstelse, GAD. Jeg kjenner meg igjen i at selv når det går bra så finner jeg ting å grue meg til i fremtiden. Jeg har ikke funnet noen medisin som virker effektivt på det, men det er mulig at det finnes.

Nå har jeg lest om GAD og kjenner meg litt igjen.

Det står at det kan ha sammenheng med stress og det passer bra. Jeg har alltid blitt verre f.eks. i eksamensperioder eller når det er ekstra mye å gjøre på jobb.

Det står også at behandling er kognitiv terapi og medisinering. Da tror jeg nesten jeg må gå for det siste, jeg "vet" jo hva jeg må tenke - det er bare at det virker ikke

[Gjest megi2009]

Fysisk aktivitet hjelper ekstremt bra mot angst, det samme er et sunt og regelmessig kosthold og gode nære relasjoner, og selvsagt søvn. Forsøk å skriv ned tankene dine; ved angst og depresjon tenker man gjerne halve tanker.. men forfølger man en og en tanke helt ut ser man etterhvert at..vel, det er ikke så mye å grue seg for. Skriv ned det du bekymrer deg for og følg tankene senere på dagen (eks hva er det verste som kan skje osv). Igjen vil jeg bare legge vekt på fysisk aktivitet, og ikke en gå tur men at du sliter deg helt ut, og gjerne daglig.

Både fysisk aktivitet, kosthold og søvn har vært i boks i mange år. Relasjoner kunne ha blitt både bedre og nærmere, jeg har gode venner men synes for tiden det er vanskelig å bidra med "min del", så da trekker jeg meg litt tilbake. Økonomien er på utur på grunn av denne utsettelses-sperra, så jeg har heller ikke råd til å reise og besøke mine gamle venner. Det er så ergelig og, for jeg vet jo at det bare går utover meg selv når jeg ikke åpner postboksen, men likevel er det noe som sperrer for. Føler meg helt lammet til tider. Helt usaklig, og flaut. Jeg jobber med andres penger og så har jeg ikke orden på mine egne. Det bryr meg ikke engang, om jeg får inkassovarsel og må betale flere tusen mer i måneden enn jeg egentlig skal. Det bør bry meg. Men det er som om at da "slipper" jeg å ha masse penger som står på kontoen. Jeg tjener greit, men har lagt meg til et lavt forbruk, av en eller annen grunn føles det feil å ha penger?

Jeg skulle gjerne ha skrevet ned tankene mine, men det er som om jeg ikke har noe særlig bevisste tanker rundt det en gang, bare en gnagende følelse som sperrer. Selv når jeg er midt oppe på fjellet etter å ha tatt meg ut i kilometervis med oppoverbakke, har jeg denne gnagende følelsen.

[Gjest xbellax]

Både fysisk aktivitet, kosthold og søvn har vært i boks i mange år. Relasjoner kunne ha blitt både bedre og nærmere, jeg har gode venner men synes for tiden det er vanskelig å bidra med "min del", så da trekker jeg meg litt tilbake. Økonomien er på utur på grunn av denne utsettelses-sperra, så jeg har heller ikke råd til å reise og besøke mine gamle venner. Det er så ergelig og, for jeg vet jo at det bare går utover meg selv når jeg ikke åpner postboksen, men likevel er det noe som sperrer for. Føler meg helt lammet til tider. Helt usaklig, og flaut. Jeg jobber med andres penger og så har jeg ikke orden på mine egne. Det bryr meg ikke engang, om jeg får inkassovarsel og må betale flere tusen mer i måneden enn jeg egentlig skal. Det bør bry meg. Men det er som om at da "slipper" jeg å ha masse penger som står på kontoen. Jeg tjener greit, men har lagt meg til et lavt forbruk, av en eller annen grunn føles det feil å ha penger?

Jeg skulle gjerne ha skrevet ned tankene mine, men det er som om jeg ikke har noe særlig bevisste tanker rundt det en gang, bare en gnagende følelse som sperrer. Selv når jeg er midt oppe på fjellet etter å ha tatt meg ut i kilometervis med oppoverbakke, har jeg denne gnagende følelsen.

"Jeg skulle gjerne ha skrevet ned tankene mine, men det er som om jeg ikke har noe særlig bevisste tanker rundt det en gang, bare en gnagende følelse som sperrer" Her har du utfordringen, du må gjøre det konkret. Jo mer abstrakt det er desto mer uro skaper det.

Dette med at det er feil å ha penger henger ikke på greip. Er det snikende depresjonssymptomer?

[Gjest megi2009]

"Jeg skulle gjerne ha skrevet ned tankene mine, men det er som om jeg ikke har noe særlig bevisste tanker rundt det en gang, bare en gnagende følelse som sperrer" Her har du utfordringen, du må gjøre det konkret. Jo mer abstrakt det er desto mer uro skaper det.

Dette med at det er feil å ha penger henger ikke på greip. Er det snikende depresjonssymptomer?

Tror egentlig ikke det med synet på penger har noe med depresjon å gjøre. Føles mer som en slags "angst for overskudd" på en måte? Jeg hadde anoreksi i tenårene og føler litt det samme nå, at det er tryggest med så lite som mulig, på sparebluss liksom. Kontroll-relatert?

Jeg er på ingen måte gjerrig altså, liker å bruke penger på venner og familie, og når jeg ikke føler denne sperra liker jeg å bruke penger på meg selv også. Men det er sånn, jeg kan jobbe mye overtid og så skriver jeg ikke overtidstimer. Jobber mao gratis, det er jo for de fleste helt uforståelig regner jeg med. Det er ikke med grunnlag i en martyr-rolle heller, jeg bare bryr meg ikke, orker ikke alt styret med å fylle ut en liste som ville tatt 5 minutter og gitt meg flere tusen ekstra å rutte med. Jeg vet jo ikke hva jeg skal gjøre med de pengene. Jeg kan investere dem slik jeg investerer mine kunders, men hva skal jeg med en formiue? Det føles helt feil.

Hadde også depresjoner i tenårene, og det føles ikke på samme måte nå, jeg er ikke trist, og jeg ser ikke svart på alt.

[Gjest xbellax]

Jeg kan sikkert sette meg ned og tenke meg om, og så finne tusen forklaringer til hva det er jeg gruer for. Ungdomsskoletiden er over forlengst, flyttet fra overkritiske foreldre og slem samboer er også gjort forlengst, byttet jobb har jeg også gjort. Regelmessig livsstil med sunt kosthold og trening har jeg også hatt i en årrekke og jeg er veldig bevisst på å stikke finger'n i jorda, ta meg sammen og tenke positivt.

Er det ikke så enkelt som at jeg er en voksen person som burde greie å bite tennene sammen, gå på jobb, og åpne den studieboka, selv om ikke livet alltid føles like trygt og behagelig? Jeg greier det ikke, det er som om jeg har en stor sperre.

Dette virker jo mer og mer som GAD, har du forsøkt noen medisiner tidligere? Om ikke tror jeg faktisk det kan hjelpe deg.

[Gjest megi2009]

Dette virker jo mer og mer som GAD, har du forsøkt noen medisiner tidligere? Om ikke tror jeg faktisk det kan hjelpe deg.

Jeg forsøkte noe i tenårene da jeg slet med anoreksi og depresjoner, men sluttet fordi jeg følte meg avflatet og ble dermed bare enda mer rådvill.

Det kunne jo vært tid for å prøve på nytt, livssituasjonen er jo en annen nå, nå er bare jeg selv min verste fiende

Men dette med de pengene, er ikke det i bunn og grunn en form for selvdestruktivitet?

[Gjest xbellax]

Jeg forsøkte noe i tenårene da jeg slet med anoreksi og depresjoner, men sluttet fordi jeg følte meg avflatet og ble dermed bare enda mer rådvill.

Det kunne jo vært tid for å prøve på nytt, livssituasjonen er jo en annen nå, nå er bare jeg selv min verste fiende

Men dette med de pengene, er ikke det i bunn og grunn en form for selvdestruktivitet?

Ang angsten din og medisiner: Du har gjort såpass mye for å klare å snu dette at jeg ville gitt det en sjanse. Du bør uten tvil forsøke kognitiv terapi ved siden av.

Dette med penger vet jeg rett og slett ikke hva er. Du slår meg ikke som destruktiv, men dette vet du mer om enn meg. Uansett, jeg ville tatt kontakt med min primærlege ang angstmedisiner, du har intet å tape. Men jeg tror nok at jeg også ville bedt om å bli henvist videre for å få litt veiledning i forhold til å samle tankene, gjøre dem mer konkret, og generelt sett litt på hvorfor situasjonen er slik den er -jeg mener ikke nødvendigvis at du skal grave i fortid her men at du får teknikker du kan bruke så du unngår denne zombie-tilværelsen du snakker om.

[Gjest megi2009]

Ang angsten din og medisiner: Du har gjort såpass mye for å klare å snu dette at jeg ville gitt det en sjanse. Du bør uten tvil forsøke kognitiv terapi ved siden av.

Dette med penger vet jeg rett og slett ikke hva er. Du slår meg ikke som destruktiv, men dette vet du mer om enn meg. Uansett, jeg ville tatt kontakt med min primærlege ang angstmedisiner, du har intet å tape. Men jeg tror nok at jeg også ville bedt om å bli henvist videre for å få litt veiledning i forhold til å samle tankene, gjøre dem mer konkret, og generelt sett litt på hvorfor situasjonen er slik den er -jeg mener ikke nødvendigvis at du skal grave i fortid her men at du får teknikker du kan bruke så du unngår denne zombie-tilværelsen du snakker om.

Det har vært sånn at når jeg er til legen for noe somatisk og tenker på å ta opp dette, får jeg for meg at "pytt, det er da ikke så ille egentlig", han legen er jo så trivelig og oppmuntrende også, men noen dager etter er det like ille igjen. Men neste gang _skal_ jeg ta det opp med han.

[Gjest bangen]

Nå har jeg lest om GAD og kjenner meg litt igjen.

Det står at det kan ha sammenheng med stress og det passer bra. Jeg har alltid blitt verre f.eks. i eksamensperioder eller når det er ekstra mye å gjøre på jobb.

Det står også at behandling er kognitiv terapi og medisinering. Da tror jeg nesten jeg må gå for det siste, jeg "vet" jo hva jeg må tenke - det er bare at det virker ikke

''jeg "vet" jo hva jeg må tenke - det er bare at det virker ikke ;)''

Tenke hjelper ikke, praktisere derimot

[Gjest megi2009]

''jeg "vet" jo hva jeg må tenke - det er bare at det virker ikke ;)''

Tenke hjelper ikke, praktisere derimot

Tja, hva skal jeg praktisere?

Jeg gjør jo det jeg må gjøre, det er bare at ubehaget er og forblir så kjempestort. Det kjennes helt umulig å komme på forskudd med noe.

[FGT]

Det høres ut som angst, kanskje angst for livet. Dette kan også medføre til at du blir deprimert. Det at du føler deg bedre om kvelden, har nok sin naturlig grunn at det ikke blir stilt så mye krav til deg. Dette må du vel kunne få medisineres for

[hattifnatt1]

Det har vært sånn at når jeg er til legen for noe somatisk og tenker på å ta opp dette, får jeg for meg at "pytt, det er da ikke så ille egentlig", han legen er jo så trivelig og oppmuntrende også, men noen dager etter er det like ille igjen. Men neste gang _skal_ jeg ta det opp med han.

Ja kognitiv terapi og antidepressiver har hjulpet litt på angst for min del i allefall.. Be om henvisning fra fastlegen din.

[jasåsånnerdet]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og jeg har angst. Ta det opp med fastlegen din. Kanskje behandling eller medisinering hadde vært aktuelt om du føler at livet ditt hemmes veldig av hvordan du har det.

[Gjest bangen]

''jeg "vet" jo hva jeg må tenke - det er bare at det virker ikke ;)''

Tenke hjelper ikke, praktisere derimot

Du skrev i hovedinnlegget ditt at du utsetter ting, får aldri gjort noe etc. Det setter livet ditt på vent, det går ut over arbeid og deltidsstudier og du går rundt med en følelse av helst å ville sove.

Hva er det du praktiserer?

Det høyst nødvendige, mens det andre blir liggende på vent? Mest trolig er det derfor du er urolig og ikke vil møte hverdagene. Du flykter fra det som hoper seg opp og alt blir bare vanskeligere og vanskeligere. Du har stadig noe hengende over deg og det fører til denne uroen. Ved å fjerne de elementene som skaper dette vil uroen avta/forsvinne og erstattes av mestringsfølelse. Tro meg, det er en langt bedre følelse.

Ingenting løser seg av seg selv når det har "sklidd ut". Det krever innsats til du har hentet deg inn.

[Gjest Cipralexbruker]

Var slik jeg også. Meg hjalp det å ha sosial omgang, om ikke annet sitte alene på en kafe og suge inn inntrykk fra andre mennesker. Så er frisk luft godt, en spasertur er bra, gjerne med en venn. Jobber du ikke så er det enda viktigere å søke knotakt med andre. Se komedier istedenfor grøssere og krim, les kjærlighetsromaner istedenfor tunge greier, unn deg noe godt å spise, noe delikat og lekkert, ikke bjarnemat og kaker og snop. Drikk velduftende urtete istedenfor brus og alt for mye kaffe. Kaffe er bra om morgenen da, eller var det for meg iallefall.

Alt det her hjelper. Hjelper det ikke nok, kan jeg anbefale å prøve Cipralex, den hjalp meg iallefall. Ikke dermed sagt at den hjelper deg altså.