Å grue seg så det går utover alt - angst?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kan du først tenke over hvilken funksjon gruingen har for deg? Deretter kan du tenke på hva det vil bety for deg om du sluttet å grue deg.

[Gjest megi2009]

Du skrev i hovedinnlegget ditt at du utsetter ting, får aldri gjort noe etc. Det setter livet ditt på vent, det går ut over arbeid og deltidsstudier og du går rundt med en følelse av helst å ville sove.

Hva er det du praktiserer?

Det høyst nødvendige, mens det andre blir liggende på vent? Mest trolig er det derfor du er urolig og ikke vil møte hverdagene. Du flykter fra det som hoper seg opp og alt blir bare vanskeligere og vanskeligere. Du har stadig noe hengende over deg og det fører til denne uroen. Ved å fjerne de elementene som skaper dette vil uroen avta/forsvinne og erstattes av mestringsfølelse. Tro meg, det er en langt bedre følelse.

Ingenting løser seg av seg selv når det har "sklidd ut". Det krever innsats til du har hentet deg inn.

Jeg har gjort det mange ganger: Tatt meg sammen og kommet på forskudd med alt, ventet på denne "mestringsfølelsen" som har vart i en time eller to før jeg føler meg like tom, engstelig eller whatever.

Kontoen har vært fylt opp med 3 x månedslønn, alle regninger betalt til sin tid, huset rent, tanken full, på forskudd med arbeidsoppgaver og studier. Over tid. Så får jeg bare en gnagende følelse likevel.

Må jeg ha kaos i livet mitt for å slippe å føle meg tom?

[Gjest megi2009]

Det høres ut som angst, kanskje angst for livet. Dette kan også medføre til at du blir deprimert. Det at du føler deg bedre om kvelden, har nok sin naturlig grunn at det ikke blir stilt så mye krav til deg. Dette må du vel kunne få medisineres for

Angst for livet, ja, definitivt.

[Gjest megi2009]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og jeg har angst. Ta det opp med fastlegen din. Kanskje behandling eller medisinering hadde vært aktuelt om du føler at livet ditt hemmes veldig av hvordan du har det.

Har bestilt time

[Gjest megi2009]

Var slik jeg også. Meg hjalp det å ha sosial omgang, om ikke annet sitte alene på en kafe og suge inn inntrykk fra andre mennesker. Så er frisk luft godt, en spasertur er bra, gjerne med en venn. Jobber du ikke så er det enda viktigere å søke knotakt med andre. Se komedier istedenfor grøssere og krim, les kjærlighetsromaner istedenfor tunge greier, unn deg noe godt å spise, noe delikat og lekkert, ikke bjarnemat og kaker og snop. Drikk velduftende urtete istedenfor brus og alt for mye kaffe. Kaffe er bra om morgenen da, eller var det for meg iallefall.

Alt det her hjelper. Hjelper det ikke nok, kan jeg anbefale å prøve Cipralex, den hjalp meg iallefall. Ikke dermed sagt at den hjelper deg altså.

Sosial omgang er veldig behagelig når jeg føler jeg har noe å gi tilbake...men nå for tiden er det vanskelig. Jeg kan lett ta på meg en maske og være mitt gamle jeg, bare for å pleie mine vennskap, men JEg har ikke noe utbytte av det.

Det trenes, spaseres, jobbes og lages god mat hver dag.

Grøssere har jeg aldri sett: Når jeg ser film er det for å få en virkelighetsflukt og kunne føle meg bra, og positive romantiske komedier er alldeles yppelig. Kiosklitteratur også. Det er kanskje litt vulgært, men jeg har ikke det helt store behovet for dype, grå intellektuelle greier for tiden.

Det hjelper ikke nok.

[Gjest megi2009]

Kan du først tenke over hvilken funksjon gruingen har for deg? Deretter kan du tenke på hva det vil bety for deg om du sluttet å grue deg.

Jeg har sikkert en stooor blind flekk, men dette er det jeg innser her og nå:

Dens funksjon kan være at jeg

- slipper å føle meg tom (utrygg føler jeg meg ofte uansett, i bunn og grunn),

- "slipper" å prestere, - å ikke få det til, men også å få det til. (For hva skal jeg gjøre da?)

- "slipper" å føle at jeg har ansvar for hele verden,

- "slipper" å føle meg glad og tilfreds (skummelt).

Føler nok også en viss kontroll i at det er masse som hoper seg opp, paradoksalt nok.

Ikke grue meg mer (og miste "sperra") =

- Få ting gjort og dermed komme på forskudd med det praktiske - - men likevel være redd for at det skal skli ut fordi "noe kommer til å skje".

- Kan slappe av og dermed risikere å bli såret/skadet brått og uventet.

- Få fullført omskoleringen (Risikere at jeg ikke blir så mye mer lykkelig av den grunn)

- For mye vind i seilene. Miste kontroll. Ikke vite hvor jeg har meg selv. Nytt og ukjent, utrygt på en annen måte.

Når jeg begynner å tenke sånn blir jeg virkelig bekymret for at dette er mye mer omfattende og back to tenårings-SF/depresjons-problematikken min enn jeg liker å tro. Graver jeg meg ned? Finnes det et enklere "lærebok-svar"?

[Gjest fibrodama]

Sosial omgang er veldig behagelig når jeg føler jeg har noe å gi tilbake...men nå for tiden er det vanskelig. Jeg kan lett ta på meg en maske og være mitt gamle jeg, bare for å pleie mine vennskap, men JEg har ikke noe utbytte av det.

Det trenes, spaseres, jobbes og lages god mat hver dag.

Grøssere har jeg aldri sett: Når jeg ser film er det for å få en virkelighetsflukt og kunne føle meg bra, og positive romantiske komedier er alldeles yppelig. Kiosklitteratur også. Det er kanskje litt vulgært, men jeg har ikke det helt store behovet for dype, grå intellektuelle greier for tiden.

Det hjelper ikke nok.

Kjenner den der med at en må 'gi noe tilbake' til de en er sosial med. Derfor er det bedre med settinger hvor det ikke er bare to eller tre som er sammen. Da blir det ikke så tydelig at en er nedfor liksom. Og en 'ødelegger' ikke stemningen heller. Jeg er med i en forening, og der er vi noen som treffer hverandre utenom de vanlige møtene, det er veldig uforpliktende og deilig og lett sosial omgang.