"Magemamma", "damen" eller hva??

[Gjest Adoptivmamma som lurer]

Vi har et adoptivbarn, som godt vet at h*n er adoptert og kommer fra et annet land.. For en tid siden spurte barnet om det har ligget i min mage, slik som andre barn har gjort hos sine mammaer.. Da svarte jeg at h*n hadde en "magemamma"i landet h*n kommer fra, som fødte h*n.

Jeg har hele veien tenkt at jo, det er faktisk er en mamma som føder en til verden. En mamma som av ulike årsaker ikke kan ta vare på oss, men som like vel er veldig glad i oss.

Da jeg sa "magemamma" til vårt barn isteden for "damen" var dette fordi jeg tenkte at dette er mer naturlig å si enn "damen".

Jeg har fått reaksjoner fra andre adoptivforeldre som har valgt å si "damen fødte deg" / "du har ligget i magen til en annen dame".. Jeg er uenig, og de med meg, fordi de ikke vil at barnet dems skal tro det har noen annen mamma..

Jeg tenker at de da ikke holder seg til realiteten...

Hva tenker dere der ute? Barna vil, på et eller annet tidspunkt, få spørsmål fra andre barn, som har snakket med sine foreldre,om hvor den ordentlige mamman er hen osv.. Da er det greit synes jeg, at de kan svare at "min mamma er her, men magemammaen min bor i Peru, f.eks.".

[avidi]

Jeg er enig med deg at "magemamma" er et greit uttrykk. Jeg har brukt det overfor sønnen min fram til nå. Han er snart 11 år og har nå begynt å snakke om hun mammaen søm fødte meg"

Fortsett å bruke "magemamma" du og blås i hva andre mener.

[BMS!]

Vi er ikke så konsekvente vi da, men poden lurer veldig ofte på hvilken mage han har ligget i.

Ikke er det så nøye for meg heller, så han snakker ofte om mamman han hadde i korea, men da mener han fostermoren sin som oftest. Han skulle gjerne vist vilken mage han hadde ligget i, skjønner han godt jeg, også er jeg takknemlig for at han er så åpen og vil snakke om det. Vi lufter ofte tanker. Noen ganger kommmer spørsmålene på rekke og rad, og jeg svarer etter beste evne. Jeg er av oppfattning at man skal ta alle barn på alvor, så noen ganger sier jeg at, du, mamma må bare tenke seg litt om, så ikke jeg gir ett "fjåsete" svar.

En dag kom han og sa, "hva om mamman min i korea plutselig vil ha meg tilbake?" etterfulgt av en svak stemme, med øynene fulle av tårer "jeg vil bo hos mamman og pappan min her jeg nå". Da hadde vi en lang samtale om at han skal selvsagt bo sammen med oss, men vi kan jo dra på besøk til Korea, fostermor og mulig biologiske foreldre når han blir voksen. Fostermor og Korea kan vi besøke tideligere. Han avsluttet hele samtalen med "jeg elsker deg mamma, men di kjenner jeg ikke, litt rart at di elsker meg enda". Jeg forsikret han om at han var jo helt umulig å ikke elske, så det var ikke så rart ;-)

Han er så liten enda, og for meg er det viktigste at han kaller dem for akuratt hva han vil. Jeg blir verken såret eller lei meg om han forteller andre om "den fantastiske mamman i korea", jeg blir bare stolt.

Ja, dette skle ut, men poenget mitt er at jeg syns barna skal få bestemme dette litt selv, om de kan og vil, men dette er ikke noe rett og galt svar, men alle må nesten følge det som er naturlig for dem.

Utrolig viktig at dette er naturlig også for den voksene, om ikke vil jo barnet merke det, og bli var for temaet, og det ønsker man jo i alle fall ikke at skal skje.

Vennlig hilsen

[laban]

Jeg har lest innlegg her i mange år, og vil påstå at de som kaller biologisk mor for "damen" er i mindretall i forhold til de som bruker uttrykk av typen "magemamma".

Men det er selvfølgelig viktig at forklaringene og begrepene tilpasses barnas alder, det gjelder jo alle barn og alle temaer.

[Gjest også en mulighet]

Jeg ser at niesen min sier "magemor" om hennes biologiske mor, og "mamma" til sin adoptivmor.

"Mor "er kanskje et bedre ord enn "damen", særlig hvis en ellers bruker "mamma"?

[morsan]

Vi er ikke så konsekvente vi da, men poden lurer veldig ofte på hvilken mage han har ligget i.

Ikke er det så nøye for meg heller, så han snakker ofte om mamman han hadde i korea, men da mener han fostermoren sin som oftest. Han skulle gjerne vist vilken mage han hadde ligget i, skjønner han godt jeg, også er jeg takknemlig for at han er så åpen og vil snakke om det. Vi lufter ofte tanker. Noen ganger kommmer spørsmålene på rekke og rad, og jeg svarer etter beste evne. Jeg er av oppfattning at man skal ta alle barn på alvor, så noen ganger sier jeg at, du, mamma må bare tenke seg litt om, så ikke jeg gir ett "fjåsete" svar.

En dag kom han og sa, "hva om mamman min i korea plutselig vil ha meg tilbake?" etterfulgt av en svak stemme, med øynene fulle av tårer "jeg vil bo hos mamman og pappan min her jeg nå". Da hadde vi en lang samtale om at han skal selvsagt bo sammen med oss, men vi kan jo dra på besøk til Korea, fostermor og mulig biologiske foreldre når han blir voksen. Fostermor og Korea kan vi besøke tideligere. Han avsluttet hele samtalen med "jeg elsker deg mamma, men di kjenner jeg ikke, litt rart at di elsker meg enda". Jeg forsikret han om at han var jo helt umulig å ikke elske, så det var ikke så rart ;-)

Han er så liten enda, og for meg er det viktigste at han kaller dem for akuratt hva han vil. Jeg blir verken såret eller lei meg om han forteller andre om "den fantastiske mamman i korea", jeg blir bare stolt.

Ja, dette skle ut, men poenget mitt er at jeg syns barna skal få bestemme dette litt selv, om de kan og vil, men dette er ikke noe rett og galt svar, men alle må nesten følge det som er naturlig for dem.

Utrolig viktig at dette er naturlig også for den voksene, om ikke vil jo barnet merke det, og bli var for temaet, og det ønsker man jo i alle fall ikke at skal skje.

Vennlig hilsen

''Jeg forsikret han om at han var jo helt umulig å ikke elske, så det var ikke så rart ;-)''

*snufs*

[BMS!]

''Jeg forsikret han om at han var jo helt umulig å ikke elske, så det var ikke så rart ;-)''

*snufs*

Jepp, det var nok ikke bare han som satt med tårer i øynene under den samtalen, for å si det slik ;-)

[morsan]

Jeg ser at niesen min sier "magemor" om hennes biologiske mor, og "mamma" til sin adoptivmor.

"Mor "er kanskje et bedre ord enn "damen", særlig hvis en ellers bruker "mamma"?

''"Mor "er kanskje et bedre ord enn "damen", særlig hvis en ellers bruker "mamma"?''

Jeg synes man isåfall burde bruke det samme uttrykket i omtalen av biologisk mor også, f eks magemamma eller kinamamma.

Og kaller man adoptivmoren for mor, kan man si magemor eller kinamor.

[henrikke71]

Vi er ikke så konsekvente vi da, men poden lurer veldig ofte på hvilken mage han har ligget i.

Ikke er det så nøye for meg heller, så han snakker ofte om mamman han hadde i korea, men da mener han fostermoren sin som oftest. Han skulle gjerne vist vilken mage han hadde ligget i, skjønner han godt jeg, også er jeg takknemlig for at han er så åpen og vil snakke om det. Vi lufter ofte tanker. Noen ganger kommmer spørsmålene på rekke og rad, og jeg svarer etter beste evne. Jeg er av oppfattning at man skal ta alle barn på alvor, så noen ganger sier jeg at, du, mamma må bare tenke seg litt om, så ikke jeg gir ett "fjåsete" svar.

En dag kom han og sa, "hva om mamman min i korea plutselig vil ha meg tilbake?" etterfulgt av en svak stemme, med øynene fulle av tårer "jeg vil bo hos mamman og pappan min her jeg nå". Da hadde vi en lang samtale om at han skal selvsagt bo sammen med oss, men vi kan jo dra på besøk til Korea, fostermor og mulig biologiske foreldre når han blir voksen. Fostermor og Korea kan vi besøke tideligere. Han avsluttet hele samtalen med "jeg elsker deg mamma, men di kjenner jeg ikke, litt rart at di elsker meg enda". Jeg forsikret han om at han var jo helt umulig å ikke elske, så det var ikke så rart ;-)

Han er så liten enda, og for meg er det viktigste at han kaller dem for akuratt hva han vil. Jeg blir verken såret eller lei meg om han forteller andre om "den fantastiske mamman i korea", jeg blir bare stolt.

Ja, dette skle ut, men poenget mitt er at jeg syns barna skal få bestemme dette litt selv, om de kan og vil, men dette er ikke noe rett og galt svar, men alle må nesten følge det som er naturlig for dem.

Utrolig viktig at dette er naturlig også for den voksene, om ikke vil jo barnet merke det, og bli var for temaet, og det ønsker man jo i alle fall ikke at skal skje.

Vennlig hilsen

Åh, jeg ser at det kom et snufs fra morsan her, må innrømme at jeg tuta litt jeg også, når jeg leste innlegget ditt, det var veldig rørende!

[BMS!]

''"Mor "er kanskje et bedre ord enn "damen", særlig hvis en ellers bruker "mamma"?''

Jeg synes man isåfall burde bruke det samme uttrykket i omtalen av biologisk mor også, f eks magemamma eller kinamamma.

Og kaller man adoptivmoren for mor, kan man si magemor eller kinamor.

Helt enig.

Det er da ingen som blir hårsåre når man f.eks. snakker om dagmamman, dette gjelder jo alle.

(kremt, men det skal sies at jeg har møtt noen adoptivforeldre oppigjennom, de fleste helt supre, men noen er veldig vare på akuratt dette med mamma altså....)

[morsan]

Helt enig.

Det er da ingen som blir hårsåre når man f.eks. snakker om dagmamman, dette gjelder jo alle.

(kremt, men det skal sies at jeg har møtt noen adoptivforeldre oppigjennom, de fleste helt supre, men noen er veldig vare på akuratt dette med mamma altså....)

''Det er da ingen som blir hårsåre når man f.eks. snakker om dagmamman, dette gjelder jo alle.''

*he he* godt poeng!

Jeg er forøvrig en av disse raringene som har innført mor som min tittel i familien, så da reagerer jeg på at det liksom skal være en tittel som blir reservert for den "minst betydningsfulle" moren i barnas liv! ;-)

[BMS!]

''Det er da ingen som blir hårsåre når man f.eks. snakker om dagmamman, dette gjelder jo alle.''

*he he* godt poeng!

Jeg er forøvrig en av disse raringene som har innført mor som min tittel i familien, så da reagerer jeg på at det liksom skal være en tittel som blir reservert for den "minst betydningsfulle" moren i barnas liv! ;-)

Jeg kjenner fler "raringer" som deg, første gang var jeg 22år og min gode venninne fra trøndelagen, ble mor, jeg holdt på å falle av stolen av latterkrampe.

Siden så viser det seg, at dette faktisk er nokså vanlig, så nå reagerer jeg ikke på det lenger. Men når jeg var 22.... Mor, det var evnt. bestemor......

[Katt-ja]

''Det er da ingen som blir hårsåre når man f.eks. snakker om dagmamman, dette gjelder jo alle.''

*he he* godt poeng!

Jeg er forøvrig en av disse raringene som har innført mor som min tittel i familien, så da reagerer jeg på at det liksom skal være en tittel som blir reservert for den "minst betydningsfulle" moren i barnas liv! ;-)

Tuller du? Er du "mor" og ikke "mamma"?

I såfall - jeg også... :-)

Forbered deg på et eventuelt svik om noen år - når guttungen synes det er litt flaut at du heter noe annet enn de andres - og blir omtalt som "Mamma" i samtaler med kompisene og på "kontakter" på mobilen...

[BMS!]

Åh, jeg ser at det kom et snufs fra morsan her, må innrømme at jeg tuta litt jeg også, når jeg leste innlegget ditt, det var veldig rørende!

Takk, han er en rørende godklump også ;-)

[morsan]

Jeg kjenner fler "raringer" som deg, første gang var jeg 22år og min gode venninne fra trøndelagen, ble mor, jeg holdt på å falle av stolen av latterkrampe.

Siden så viser det seg, at dette faktisk er nokså vanlig, så nå reagerer jeg ikke på det lenger. Men når jeg var 22.... Mor, det var evnt. bestemor......

''Mor, det var evnt. bestemor......''

Du er kanskje fra Nord-Norge? ;-)

[morsan]

Tuller du? Er du "mor" og ikke "mamma"?

I såfall - jeg også... :-)

Forbered deg på et eventuelt svik om noen år - når guttungen synes det er litt flaut at du heter noe annet enn de andres - og blir omtalt som "Mamma" i samtaler med kompisene og på "kontakter" på mobilen...

*S*

[BMS!]

''Mor, det var evnt. bestemor......''

Du er kanskje fra Nord-Norge? ;-)

Neida :-D

Men mamma (min mamma altså), begynte plutselig å kalle bestemor for mor, etter at bestefar døde. Hun hadde jo alltid sagt mamma og pappa tideligere, så hun var evnt. den eneste jeg viste om som ble kalt mor.

Nå sier mamma, når hun omtaler dem. Pappa og mor. merkelig greier. Tror ikke hun så på bestmor som "annenrangs" for den skyldt ;-D

[BMS!]

Jeg har lest innlegg her i mange år, og vil påstå at de som kaller biologisk mor for "damen" er i mindretall i forhold til de som bruker uttrykk av typen "magemamma".

Men det er selvfølgelig viktig at forklaringene og begrepene tilpasses barnas alder, det gjelder jo alle barn og alle temaer.

Jeg har faktisk heller aldri hørt snakk om denne "damen", nei ;-D

[morsan]

Neida :-D

Men mamma (min mamma altså), begynte plutselig å kalle bestemor for mor, etter at bestefar døde. Hun hadde jo alltid sagt mamma og pappa tideligere, så hun var evnt. den eneste jeg viste om som ble kalt mor.

Nå sier mamma, når hun omtaler dem. Pappa og mor. merkelig greier. Tror ikke hun så på bestmor som "annenrangs" for den skyldt ;-D

;-) Jeg kjenner en del fra Nord-Norge som bruker mor om bestemoren.

Min mor sa mamma og pappa da hun var barn, men jeg kan ikke huske at hun noengang tiltalte eller omtalte dem som det. Det gikk i "mormor" og "bestefar", alternativt til andre: "moren min" osv.

Faren min sa mor & far, og det har søstrene mine og jeg gjort også, men jeg er den eneste av oss tre som har videreført dette til neste generasjon.

Mannen min fikk forresten "kjeft" fra en bekjent en gang, for han mente at vi var veldig snobbete/fisefine som brukte titlene mor & far! Fikk litt hakaslepp av den, alstå. Jeg hadde mer sett på det som "landsens" eller "gammeldags" enn det å være snobbete og fin på det! ;-)

[Gjest Adoptivmamma som lurer]

Det er godt å lese svarene her inne. Hadde begynt å tro at jeg var alldeles tankeløs og idiot som sa omtalte biologisk mor som "magemamma" (selv om jeg egentlig er trygg på at dette er det rette for oss).

I mine ører klinger det rett og slett feil å omtale biologisk mor som noe annet enn mamma. "Damen" blir noe kaldt og upersonlig i mitt hode. Det er faktisk henne vi kan takke for at vi har de skjønneste barna i verden! -Og henne barna våre senere kan takke for at de lever!!