"Magemamma", "damen" eller hva??

[Mrs. Wallace]

For meg er det ikke viktig hva sønnen min kaller dem i korea, det viktigste for meg er at han godt vet at han har en annen far og mor, fostermor, fosterfar og forstersøsken. Han er 5 år, skjønner ikke helt dette med mor og far, dvs, klarer ikke å idetifisere seg med deg.

Derfor blir jeg stolt når han skryter av den fantastiske mamman og pappan i korea, han vet vi sier "fostermor og -far", men det er jo bare begreper.

Jeg er mammans hans, BMSmann er pappan, men han er stolt av landet sitt, og disse menneskene han ikke husker, men har ett stort album om. Hans liv. Hva han kaller dem, det er likegyldig, så lenge han snakker om dem, vedkjenner seg dem. For stort sett fungerer vi jo som alle andre familier. Når poden lå på sykhuset, konkluderte legen med at det ikke var så rart at han var så omtålig for masse, siden jeg er så alergisk selv. Vi fikk oss en god latter, for å si det mildt.

Vi har forresten kalt damen som passet Poden når han var liten for dagmamma. Dagmammans navn er "tina". Jeg kjenner ingen som har fått plass hos dagmor....

Men jeg tror vi i er enige, og det viktigste er at ikke det er jeg som lager reglene for hva de skal hete, det syns jeg er poden som kan få bestemme.

Ha en god helg.

''Men jeg tror vi i er enige, og det viktigste er at ikke det er jeg som lager reglene for hva de skal hete, det syns jeg er poden som kan få bestemme.''

Det er vi absolutt helt enige om! )

Og foreldre må være romslige i forhold til barnas behov (eller manglende sådanne) i forhold til bio-opphav.

[BMS!]

''Blir det brukt "damen" e.l. (som er fremmedgjørende) så kan det signalisere at hun er en fremmed ikke-person. I hvert fall ikke en det er nødvendig å snakke om eller en person av betydning.''

Nå blir dette flisespikkeri, men allikevel: Det er da slett ikke nødvendigvis sant. Foreldre kan da fint bruke et ord som magemamma eller Kinamamma og samtidig signalisere at dette er de ikke komfortable med å snakke om. På samme vis kan andre foreldre klare å snakke varmt og avslappet om hvor takknemlige de er overfor den fremmede damen i Kina som ga dem verdens mest vidunderlige barn.

Helt klart.

Det er viktig å poengtere her er jo ikke hva folk sier, men hvordan og hvor oppriktig man mener det man sier, og tar følelser på alvor.

Det er ikke selve betegnelsen som har noe å si på dette. Barn hører mer på tonefallet, oppriktigheten i stemmene, enn selve navnet man kaller noe.

Hadde vi kalt meg "minni" isten for mamma, så hadde jo det vært akuratt det samme betydningen av ordet. Tror neppe min gutt ikke ville vært like glad i meg uansett ;-) Det går jeg i alle fall utfra :-p

[Mrs. Wallace]

Helt klart.

Det er viktig å poengtere her er jo ikke hva folk sier, men hvordan og hvor oppriktig man mener det man sier, og tar følelser på alvor.

Det er ikke selve betegnelsen som har noe å si på dette. Barn hører mer på tonefallet, oppriktigheten i stemmene, enn selve navnet man kaller noe.

Hadde vi kalt meg "minni" isten for mamma, så hadde jo det vært akuratt det samme betydningen av ordet. Tror neppe min gutt ikke ville vært like glad i meg uansett ;-) Det går jeg i alle fall utfra :-p

Nemlig. )

[Gjest togli]

Syns du sier det så fint, togli!

"Bruker man begreper som virker "fremmedgjørende" på forholdet mellom biologisk mor og barn, vil jeg tro barnet lettere legger lokk på eventuelle følelser rundt dette?"

Du er inne på noe veldig sentralt der. Blir det brukt "damen" e.l. (som er fremmedgjørende) så kan det signalisere at hun er en fremmed ikke-person. I hvert fall ikke en det er nødvendig å snakke om eller en person av betydning. Når begrepet er mindre fremmedgjørende (som biomor, kinamor, mor e.l.) er det tenkelig at det vil oppfattes som mer legitimt for barnet å snakke om henne. Og erkjenne følelser en måtte ha i forhold til henne i perioder av livet - både på godt og vondt og på mer nøytral grunn. Sånn kan man kanskje si at det blir barnet som definerer hvilken verdi (i positiv-neativ eller 0-valør) biomor har, og ikke ad.foreldre som hvisker ut betydningen for barnet ved å si "jeg er den eneste mammaen - det fins ingen andre i verden enn meg". I siste tilfelle så virker det som om ad.moren har tatt styringa og "undergraver" fødemor samt formidler (ubevisst eller bevisst) til barnet at henne er det best å ikke snakke om, for da sårer du mamma.

Takk:)

Presis sånn jeg tenker

Det blir feil å bruke begreper som kan gi adopterte barn dårlig samvittighet fordi de føler noe "mer" for denne "damen" enn for andre damer. Man ivaretar nok bedre barnets følelser ved å la barnet selv definere den biologiske moren. Noen barn vil sikkert bare tenke på biomor som en hvilken som helst annen dame, mens andre vil kjenne at de har følelser knyttet til personen som bar på dem i ni mnd.

[Gjest togli]

''Bruker man begreper som virker "fremmedgjørende" på forholdet mellom biologisk mor og barn, vil jeg tro barnet lettere legger lokk på eventuelle følelser rundt dette? ''

Som jeg skriver lenger oppe her, tror det handler mindre om begrepsbruk, og mer om at man faktisk snakker med barna om det - på en åpen og grei og naturlig måte, og at man er lydhør overfor barnets signaler.

Senere er det selvsagt barnet selv som må få velge begrepene selv.

Men noe må man jo kalle den biologiske moren når man skal forklare hvor barnet kom fra? Da skjønner jeg det er vanskelig for foreldrene å vite hvilket begrep de bør bruke. Selv tenker jeg at det er foreldrene som må legge føringen her, og at de i den sammenhengen må vurdere hvilket begrep som best ivaretar barnets eventuelle følelser for biomor (se forøvig mitt svar til movenpink).

[ahg]

Vi bruker "magemamma", og våre to synes det er helt greit. Jeg sier at de har to mammaer, først magemamma og nå meg, og jeg skal være mammaen deres resten av livet.

Det har hendt av og til hvis de er sure på meg (eller kanskje de også enkelte ganger har blitt utfordret på det av kamerater og vil teste meg?) at de sier at jeg ikke er den ordentlige mammaen deres. Da svarer jeg ganske rolig at det stemmer at jeg ikke er deres biologiske mamma, for det er magemammaen. Men jeg er i høyeste grad deres ordentlige mamma - nå og for resten av livet. Tror egentlig at de er litt fornøyd med å få denne bekreftelsen, og at de merker at jeg er helt trygg på det (det tok meg noen år å bli bunn solid trygg på at jeg faktisk er ordentlig mamma). De lytter til hva jeg sier, og så er det ikke mer med den saken.

Jeg spør av og til om de tenker på magemammaen og -pappaen, og da trekker de på skuldrene og svarer "nei, ikke noe særlig". Tror vi har snakket så åpent om det helt fra starten av at de har et ganske avslappet forhold til det. Personlig tror jeg også det teller hvilket forhold vi foreldre har til det. Er vi avslappet, tror jeg barna merker det, og da får de lettere et avslappet forhold til det også. (Eller så har vi bare vært heldige.)

Den yngste var i fosterhjem før vi fikk henne, og det var hun ganske opptatt av de første årene. Vi har hatt brevkontakt med fosterfamilien og fikk også treffe dem på tilbakereise etter noen år. Det ble et hyggelig møte. Nå er ikke jenta vår noe særlig opptatt av fosterfamilien lenger.

[Gjest movenpink]

''Blir det brukt "damen" e.l. (som er fremmedgjørende) så kan det signalisere at hun er en fremmed ikke-person. I hvert fall ikke en det er nødvendig å snakke om eller en person av betydning.''

Nå blir dette flisespikkeri, men allikevel: Det er da slett ikke nødvendigvis sant. Foreldre kan da fint bruke et ord som magemamma eller Kinamamma og samtidig signalisere at dette er de ikke komfortable med å snakke om. På samme vis kan andre foreldre klare å snakke varmt og avslappet om hvor takknemlige de er overfor den fremmede damen i Kina som ga dem verdens mest vidunderlige barn.

Joda, du har selvsagt rett i det Stemmebruk, måten man formidler det som blir sagt på, osv, osv. Men jeg tenker at for ad.foreldre som synes dette med biomor/-far er litt trøblete, de velger kanskje lettere et mer fremmedgjørende begrep som "damen" e.l. Om du skjønner hva jeg mener. Ofte velger vi jo de begrepene vi bruker fordi vi finner dem mer passende enn andre.

[morsan]

''Jeg kjenner ei som adopterte bort sitt førstefødte barn, og hun fikk to barn til senere. Hun sa alltid at hun hadde to barn, eller at hun var mamma til to. Selvom hun hadde født tre barn. ''

Det gjør jeg også, bare at hun fikk 3 barn etterpå. Har aldri hørt henne si at hun er firebarnsmor nei ;-D

Men hun har sikkert førstemann i sitt hjerte, men det betyr ikke at hun ser på henne hun adopterte bort som datteren sin. Di har forresten fått kontakt i voksen alder, men den adopterte ville ikke involvere seg mer i familien, enn at hun lurte på hvem di var.

Ha en flott helg

''Det gjør jeg også, bare at hun fikk 3 barn etterpå. Har aldri hørt henne si at hun er firebarnsmor nei ;-D''

Det kan jo strengt tatt være for å skåne seg selv mot en stadig, smertefull påminnelse om barnet hun ga fra seg også.

[BMS!]

''Det gjør jeg også, bare at hun fikk 3 barn etterpå. Har aldri hørt henne si at hun er firebarnsmor nei ;-D''

Det kan jo strengt tatt være for å skåne seg selv mot en stadig, smertefull påminnelse om barnet hun ga fra seg også.

Jeg mente ikke å bagatelisere dette. Jeg viste ikke engang at hun i sin ungdom hadde adoptert bort ett barn, før hun fortalte meg historien sin, mens vi ventet på vår lille skatt.

Man skal ikke kjimse av noen som har måtte gitt fra seg barnet sitt, dette er jeg dessverre smertelig klar over, og har all respekt for alle dette måtte gjelde.

Men til dagelig, tror jeg (jeg kan jo ikke vite) at hun tenker hun har 3 barn. Hun har som jeg skrev også møtt sin datter fler ganger. Så sånn er hun jo heldig.

Om jeg skal ta fra mitt ståsted, er jeg glad for at min skatt ikke er en hemmelighet for resten av hans biologiske familie, vi vet nokså mye om dem, og de skrev at han er hjertelig velkommen til å ta kontakt når han blir voksen. Om de vil ha kontakt da, eller han med dem, det vil tiden vise, men jeg har stor respekt for denne familien, for ikke å snakke om fosterfamilien han bodde i før han kom til oss.

Disse vil vi alltid ha i våre hjerter, og forhåpentligvis er min skatt også i dems hjerter, og ikke ett utskydd som holdt på å "ødelegge" livet dems.

Vennlig hilsen

[Mrs. Wallace]

Men noe må man jo kalle den biologiske moren når man skal forklare hvor barnet kom fra? Da skjønner jeg det er vanskelig for foreldrene å vite hvilket begrep de bør bruke. Selv tenker jeg at det er foreldrene som må legge føringen her, og at de i den sammenhengen må vurdere hvilket begrep som best ivaretar barnets eventuelle følelser for biomor (se forøvig mitt svar til movenpink).

Nei, som sagt: Det er ikke så vanskelig. Man kan i prinsippet kalle biomor hva som helst - det viktige er at man er avslappet og åpen i forhold til å kommunisere med barnet.

[Gjest togli]

Nei, som sagt: Det er ikke så vanskelig. Man kan i prinsippet kalle biomor hva som helst - det viktige er at man er avslappet og åpen i forhold til å kommunisere med barnet.

Enig i det siste du sier her. Det er nok det viktigste av alt.

[Mrs. Wallace]

Enig i det siste du sier her. Det er nok det viktigste av alt.

Klart du bør være enig. Jeg har mer erfaring med adopsjon enn de fleste. Dessuten er jeg klok. ;o)

[Gjest togli]

Klart du bør være enig. Jeg har mer erfaring med adopsjon enn de fleste. Dessuten er jeg klok. ;o)

Det er bra å ha god selvtillit ;-P

[Mrs. Wallace]

Det er bra å ha god selvtillit ;-P

Ja, jeg bør kanskje jobbe litt med å heve den. )

[tonie]

Jeg har bare et egenfødt barn, så jeg vet ikke om min mening teller, men jeg synes magemamma er et forferdelig, konstruert og teit ord. Det høres så spesialpedagogaktig ut av jeg nesten blir uvel. Hva skal det være godt for, egentlig? Det måtte vel være mye bedre å si Kinamammaen, Koreamammaen eller hvor det nå er man adopterer fra? Eller den første mammaen. Magemammaen....Det var bare en mage, og den lå du i lille venn. Jeeez...

[Gjest togli]

Jeg har bare et egenfødt barn, så jeg vet ikke om min mening teller, men jeg synes magemamma er et forferdelig, konstruert og teit ord. Det høres så spesialpedagogaktig ut av jeg nesten blir uvel. Hva skal det være godt for, egentlig? Det måtte vel være mye bedre å si Kinamammaen, Koreamammaen eller hvor det nå er man adopterer fra? Eller den første mammaen. Magemammaen....Det var bare en mage, og den lå du i lille venn. Jeeez...

*hehe* Jeg heller til å være litt enig med deg ;-)

Tror ikke jeg hadde fiksa å bruke det begrepet om jeg hadde et adoptert barn Jeg tror jeg ville sagt "hun som fødte deg".

[tonie]

*hehe* Jeg heller til å være litt enig med deg ;-)

Tror ikke jeg hadde fiksa å bruke det begrepet om jeg hadde et adoptert barn Jeg tror jeg ville sagt "hun som fødte deg".

Ja, ikke sant? Det er sant, vet du. Det enkleste er ofte det beste:)

[BMS!]

Jeg har bare et egenfødt barn, så jeg vet ikke om min mening teller, men jeg synes magemamma er et forferdelig, konstruert og teit ord. Det høres så spesialpedagogaktig ut av jeg nesten blir uvel. Hva skal det være godt for, egentlig? Det måtte vel være mye bedre å si Kinamammaen, Koreamammaen eller hvor det nå er man adopterer fra? Eller den første mammaen. Magemammaen....Det var bare en mage, og den lå du i lille venn. Jeeez...

Vi har aldri brukt ordet mage mamma, men sønn er veldig opptatt av hvilken mage han har ligget i, så det forundrer ikke meg om han kommer med det begrepet selv.

Jeg er ikke så opptatt akuratt hva folk kaller dem, men meget opptatt av måten man skal snakke med dem på.

Klønete, men jeg har nok fått det litt bedre frem helt nederst i tråden her.

[Gjest tidligere litchi]

Det var ikke meningen å "henge" med annen mening enn meg, men hadde dere hørt tiltalemåten som har blitt brukt mot meg, fordi jeg bruker "magemamma" istedenfor "damen", ville dere nok reagert..

Fikk høre at jeg har opptrådd ødeleggende for barna pga dette og det sårt.

Grunnen til at jeg valgte å bruke dette begrepet er bl.a fordi vi ofte har lest bøker hvor "magemamma" er brukt.

Jeg fikk også tidlig spørsmål fra andre barn om "hvor er mamman h*ns"?

-Da svarte jeg jo at jeg er mammaen h*ns. Dette ble akseptert.

"Alle" andre tenker jo på biomor som "mamma", og det er det de spør etter også.

Vår yngste kom i går og snakket om sin magemamma. -"Men du er mamman min mamma. Henne andre ser vi jo ikke og vet vi jo ikke hvem er, selv om det var hun som fødte meg".

Så enkelt er det.. H*n har en "magemamma" som h*n har ligget i magen til og som fødte h*n. -For vårt barn virker det som det er viktig å kunne sette ord på at "jeg har også ligget i magen til en mamma", når h*n ser andre beibiser gjør det.. Damen her blir ikke naturlig for h*n.

-Men flott å se at så mange har svart og har en mening rundt dette..-uten at det ene eller andre er facit.

-For meg er det godt å se at det ikke bare er meg som ødelegger for oss og barna ved å si magemamma...-slik jeg har fått høre flere ganger..

Jeg synes det er like ille at folk blander seg i og tillegger en masse meninger til de som velger å bruke magemamma, biomor, eller muttern - for den del, som at andre gjør det når noen velger å bruke "damen"! Folk har stort sett ganske gode grunner for å gjøre de valgene de gjør. Barna kan leve med alle varianter - det er ikke ordvalget som avgjør, men hvordan foreldrene snakker om de biologiske foreldrene. HVis det gjøres åpent og naturlig, og barnet opplever at det får lov til å ha følelser i forhold til biologiske foreldre, positive såvel som negative, så spiller det veldig liten rolle hvilke ord som brukes.

Det viktige er at man velger et ord som føles riktig for familien. Og det henger igjen an på hvilket innhold man tillegger de forskjellige ordene.

Og mens jeg feks synes "hun som fødte deg" er nydelig og definitivt ikke upersonlig, synes sikkert andre noe annet. Jeg liker ikke magemamma godt selv, men de familiene som bruker det, har naturligvis etablert et helt annet innhold og følelser for ordet enn jeg har.

Det er ikke ordvalget som avgjør hvilket følelser barna får i forhold til sine biologiske foreldre, og ordvalget forteller ikke verken det ene eller andre om hvordan foreldrene forholder seg til det faktum at barna har andre biologiske foreldre.

[Gjest Lykkelig mamma til "en av hver" :)]

Jeg har bare et egenfødt barn, så jeg vet ikke om min mening teller, men jeg synes magemamma er et forferdelig, konstruert og teit ord. Det høres så spesialpedagogaktig ut av jeg nesten blir uvel. Hva skal det være godt for, egentlig? Det måtte vel være mye bedre å si Kinamammaen, Koreamammaen eller hvor det nå er man adopterer fra? Eller den første mammaen. Magemammaen....Det var bare en mage, og den lå du i lille venn. Jeeez...

Det kan så være at det er et teit uttrykk.. -men vi har nå valgt å bruke det likevel..

Da vårt adoptivbarn sa at "jeg har ligget i din mage, mamma slik som ... (eldre søsken)", ble jeg så overrumplet at det eneste jeg kom på var "magamamma", som vi faktisk hadde lest om i en bok.. Barnet vårt vet at magemamma er en h*n har ligget i magen til, men at jeg er den ordentlige mamman, som h*n skal ha resten av livet sitt.

Synes trådstarter her har mange gode poeng, slik som flere av de som har svart.. Dette er like individuelt som det meste annet