Grubling; "rota til alt/mye vondt"?

[Gjest J31!]

Jeg lurer på om grubling er en vesentlig årsak til flere psykiske lidelser/problemer, altså "rota til alt/mye vondt" i psykiatrien.

Vet at dette også er et grublespørsmål.

Men jeg tar meg ofte i det selv, at jeg kan mestre ulike ting i diverse settinger om jeg bare har et ytre fokus, lar være å gruble og/eller tenker 'alternativt' de ganger jeg greier det.

Jeg har jo erfart at det funker. Kansje er nettopp dette løsningen på mange av mine problemer om jeg bare prøver hardt nok? Kansje er det ikke så mye mer komplisert enn det?

Er jeg inne på noe her? Og hvordan opplever dere andre dette med å ha et ytre fokus? Er det så enkelt som jeg tror?

[Miamarian]

Veldig godt spørsmål.

I terapi er det ekstremt mye indre fokus og opplever at jeg blir noe verre av det. Men det nytter ikke bare å skyve vekk ubehagelig følelser. En må integrere de på et vis og takle d på en måte. Jeg har kræsjet mange ganger fordi jeg hadde dette "nå skal jeg bare ha ytre fokus og skjerpe meg" .Men så gjør underbevistheten meg et puss eller noe sånt og det kommer frem på en eller annen måte. Jeg opplever at jeg blir mer hel i terapien. Og at jeg kan klare å styre dette med å ikke bare være rasjonell eller følelsestyrt men begge deler.

Jeg merker at når jeg skriver dagbok feks og i tillegg prater om det i terapien så blir det avdramatisert. Følelsene blir mindre og jeg grubler rett og slett mindre. Det blir lettere å legge det bort. Sa er det jo også en treningssak og tålerere vanskelig følelser. Det er noe også "vanlige" mennesker må forholde seg til.

Så min løsning er altså litt begge deler. For den enten eller har jeg funnet ut ikke funker i lengden. Så forsøker å ha ytre fokus med trening og ulike interesser. Vi har et indre liv også og vi kan ikke rømme fra oss selv. Selv om jeg har forsøkt mange ganger.

[Gjest J31!]

Veldig godt spørsmål.

I terapi er det ekstremt mye indre fokus og opplever at jeg blir noe verre av det. Men det nytter ikke bare å skyve vekk ubehagelig følelser. En må integrere de på et vis og takle d på en måte. Jeg har kræsjet mange ganger fordi jeg hadde dette "nå skal jeg bare ha ytre fokus og skjerpe meg" .Men så gjør underbevistheten meg et puss eller noe sånt og det kommer frem på en eller annen måte. Jeg opplever at jeg blir mer hel i terapien. Og at jeg kan klare å styre dette med å ikke bare være rasjonell eller følelsestyrt men begge deler.

Jeg merker at når jeg skriver dagbok feks og i tillegg prater om det i terapien så blir det avdramatisert. Følelsene blir mindre og jeg grubler rett og slett mindre. Det blir lettere å legge det bort. Sa er det jo også en treningssak og tålerere vanskelig følelser. Det er noe også "vanlige" mennesker må forholde seg til.

Så min løsning er altså litt begge deler. For den enten eller har jeg funnet ut ikke funker i lengden. Så forsøker å ha ytre fokus med trening og ulike interesser. Vi har et indre liv også og vi kan ikke rømme fra oss selv. Selv om jeg har forsøkt mange ganger.

Du skriver så mye klokt.

Handler det rett og slett om en mellomting altså? Lære seg å leve med vanskelige følelser.. akseptere de som en del av livet?

Synes alt dette er vanskelig og komplisert jeg.. har ofte lurt på hvordan de "friske" har det..

Ser mødre og venner rundt meg, som fungerer bra. Som deltar i ulike aktiviteter. Er foreldrekkontakter, møter opp på alle sosiale lag. Osv osv.

Satte alltid like store krav til meg selv. Samme hva, så skulle ikke jeg være noe dårligere. Det tar mye energi fra en det, å skulle prestere sånn som det, spesielt når man sliter psykisk tror jeg.. Satt t.o.m i et styre. Trodde jo det skulle være sånn. Så jeg mente rett og slett at jeg var dum, og at det var derfor jeg følte jeg mislyktes så ofte på flere arenaer i livet. Jeg holdt jo aldri ut særlig lenge, ble sliten.

Du/dere er i ferd med å få meg til å forstå dette med enten/eller greia. Vokste opp med en perfeksjonist til far. Og eksen forventet visst at jeg skulle være perfekt. Faren min har aldri vært fornøyd med noe. Selv da han fikk drømmebilen ble han fornøyd. Og eksen min kritiserte og påpekte alle mine feil.

Jeg skjønner at jeg strever etter det samme; det perfekte. Det er derfor jeg har så dårlig selvtilit og tror jeg (iallefall en av årsakene). Fordi jeg mislykkes så ofte. Altså; pga enten - eller..

Jeg må lære meg å kunne leve med en mellomting. Også dette med følelser, som du sier noe om.

Det hele er så innvikla. Jeg skjønner at det ikke er så enkelt. Jeg tror jeg skønner hva du mener.

.........

Du skriver i en annen tråd:

''Men når jeg ble tryggere på meg selv ville jeg ikke ha behov for å spørre så mye om det. ''

Kansje en av grunnene til at terapien er langvarig?

Kan jeg spørre om du sliter med det samme som meg? Har du både individuell terapi og gruppeterapi?

Det virker jo helt klart som vi har mye felles.

[FGT]

Det er litt forskjell på å tenke igjennom, eller å meditere over ting, for det er viktig. Men stadig grubling om ting du ikke har kontroll over, hva andre mener om deg osv, ja det kan nok tære på alle og en hver. Prøv å fokuser, og motiver deg på det som du kan.

[Gjest J31!]

Hadde det vært så enkelt hadde vel ikke terapeutene trengt årelang utdannelse. Men funker kanskje for noen.

Ja, du har et godt poeng der..

(men det funker iallefall for meg, på flere områder - det gjelder å være bevisst på det, har jeg erfart).

[Miamarian]

Du skriver så mye klokt.

Handler det rett og slett om en mellomting altså? Lære seg å leve med vanskelige følelser.. akseptere de som en del av livet?

Synes alt dette er vanskelig og komplisert jeg.. har ofte lurt på hvordan de "friske" har det..

Ser mødre og venner rundt meg, som fungerer bra. Som deltar i ulike aktiviteter. Er foreldrekkontakter, møter opp på alle sosiale lag. Osv osv.

Satte alltid like store krav til meg selv. Samme hva, så skulle ikke jeg være noe dårligere. Det tar mye energi fra en det, å skulle prestere sånn som det, spesielt når man sliter psykisk tror jeg.. Satt t.o.m i et styre. Trodde jo det skulle være sånn. Så jeg mente rett og slett at jeg var dum, og at det var derfor jeg følte jeg mislyktes så ofte på flere arenaer i livet. Jeg holdt jo aldri ut særlig lenge, ble sliten.

Du/dere er i ferd med å få meg til å forstå dette med enten/eller greia. Vokste opp med en perfeksjonist til far. Og eksen forventet visst at jeg skulle være perfekt. Faren min har aldri vært fornøyd med noe. Selv da han fikk drømmebilen ble han fornøyd. Og eksen min kritiserte og påpekte alle mine feil.

Jeg skjønner at jeg strever etter det samme; det perfekte. Det er derfor jeg har så dårlig selvtilit og tror jeg (iallefall en av årsakene). Fordi jeg mislykkes så ofte. Altså; pga enten - eller..

Jeg må lære meg å kunne leve med en mellomting. Også dette med følelser, som du sier noe om.

Det hele er så innvikla. Jeg skjønner at det ikke er så enkelt. Jeg tror jeg skønner hva du mener.

.........

Du skriver i en annen tråd:

''Men når jeg ble tryggere på meg selv ville jeg ikke ha behov for å spørre så mye om det. ''

Kansje en av grunnene til at terapien er langvarig?

Kan jeg spørre om du sliter med det samme som meg? Har du både individuell terapi og gruppeterapi?

Det virker jo helt klart som vi har mye felles.

Jeg synes det er innviklet også og det blir mye prøving og feiling.

Vet ikke hva som er den rette måte å takle ting på. Og noenganger lurer jeg således på om terapeutene kan ta noe feil også.

Men for mye grubling og indre fokus blir jeg rett og slett dårlig av og mer usikker.

Når du og forstår at grunnen til at en ønsker bekreftelser og er usikker bunner ut i sitt eget lave selvbilde og handler om seg selv kan en kanskje ikke bli så avhengig av denne ytre bekreftelsen men godta at en usikker og leve med det. Jeg har litt sosiale antenner og således er jeg på en annen måte i terapi enn jeg er ellers tror jeg . I sosiale relasjoner ellers søker jeg ikke noe særlig bekreftelser.Men samtidig unngår jeg jo de helt nære relasjonene fordi da blir jeg så sårbar og usikker. Selv om jeg egentlig er usikker og hadde hatt lyst å spørre " om de liker meg" etc sa spør jeg ikke. Sa da snakker vi endel om det i terapien. Min usikkerhet i forbindelse med dette å bli likt etc.

Nå driver jeg og "soser" enda og har ikke fasiten på noen måte altså. Jeg sliter mye enda dessverre.

[Henrikke67]

Jeg tror ikke for mye grubling er sunt. Det er sjelden at det bærer frukter å gruble heller. Man kjører seg gjerne inn i et spor også kommer man ikke videre, og finner ikke de svarene en er ute etter. Min beste medisin mot grubling er fysisk aktivitet, når kroppen strever finner sjelen hvile!

[Gjest J31!]

Det er litt forskjell på å tenke igjennom, eller å meditere over ting, for det er viktig. Men stadig grubling om ting du ikke har kontroll over, hva andre mener om deg osv, ja det kan nok tære på alle og en hver. Prøv å fokuser, og motiver deg på det som du kan.

Det er veldig stor forskjell..

[Gjest J31!]

For meg er det mer å oppsøke de situasjonen som ikke trigger tankekjør, og forsøke å holde meg unna de situasjonene som gjør det.

Det er mer overkommelig enn å kontrollere hva man tenker.

Dypest sett handler det vel bare om å gjøre det en føler er bra for en, og ikke gjøre det en føler er nedbrytende.

Men greier du å forholde deg til dette synes du?

[Gjest J31!]

Jeg tror ikke for mye grubling er sunt. Det er sjelden at det bærer frukter å gruble heller. Man kjører seg gjerne inn i et spor også kommer man ikke videre, og finner ikke de svarene en er ute etter. Min beste medisin mot grubling er fysisk aktivitet, når kroppen strever finner sjelen hvile!

Ja, fysisk aktivitet er god medisin.

[Gjest J31!]

Jeg synes det er innviklet også og det blir mye prøving og feiling.

Vet ikke hva som er den rette måte å takle ting på. Og noenganger lurer jeg således på om terapeutene kan ta noe feil også.

Men for mye grubling og indre fokus blir jeg rett og slett dårlig av og mer usikker.

Når du og forstår at grunnen til at en ønsker bekreftelser og er usikker bunner ut i sitt eget lave selvbilde og handler om seg selv kan en kanskje ikke bli så avhengig av denne ytre bekreftelsen men godta at en usikker og leve med det. Jeg har litt sosiale antenner og således er jeg på en annen måte i terapi enn jeg er ellers tror jeg . I sosiale relasjoner ellers søker jeg ikke noe særlig bekreftelser.Men samtidig unngår jeg jo de helt nære relasjonene fordi da blir jeg så sårbar og usikker. Selv om jeg egentlig er usikker og hadde hatt lyst å spørre " om de liker meg" etc sa spør jeg ikke. Sa da snakker vi endel om det i terapien. Min usikkerhet i forbindelse med dette å bli likt etc.

Nå driver jeg og "soser" enda og har ikke fasiten på noen måte altså. Jeg sliter mye enda dessverre.

''Når du og forstår at grunnen til at en ønsker bekreftelser og er usikker bunner ut i sitt eget lave selvbilde og handler om seg selv kan en kanskje ikke bli så avhengig av denne ytre bekreftelsen men godta at en usikker og leve med det''.

Jeg vet ikke om jeg greier å forsone meg med det, det å leve med denne usikkerheten. Jeg vil være et selvstendig individ, uavhengig av bekreftelser fra andre. Og det kommer jeg til å jobbe mye med. Jobber med det nå også.

''Jeg har litt sosiale antenner og således er jeg på en annen måte i terapi enn jeg er ellers tror jeg . I sosiale relasjoner ellers søker jeg ikke noe særlig bekreftelser.''

Akkurat sånn er jeg og. Jeg har en venninne som vet hvem jeg er her inne. Hun har sagt at hun aldri trodde at jeg hadde det sånn.

Har du noen venninner eller andre, som du stoler på, og som du kan "trene" deg litt på?

''Men samtidig unngår jeg jo de helt nære relasjonene fordi da blir jeg så sårbar og usikker.''

Ja.. det gjør nok jeg også. Tror jeg iallefall.

hvordan fungerer du ellers, i jobb, skole, fritid

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg tror grubling kommer av to ting:

depresjon

personlighetstrekk (en tenker og en grubler)

Hørte en psykiater si en gang at personer som har høyere IQ enn gjennomsnittet f.eks. er mer sårbare for å bli psykisk syke. Grunn: de tenker mer enn gjennomsnittet! Om man tolker det, kan det kanskje forstås som om at dersom man hadde vært mer "enkel" så hadde det vært en fordel.

Sånn jeg opplever det - (jeg er av grublenatur + grubler noe fælt i deppafaser)

så hjelper det helt klart å se lenger enn sin egen navle. Gjøre ting i stedet for å sentrere hele/mye av tankevirksomheten og følelseslivet om seg selv og sitt.

Jeg tror ikke å fjerne grubling i seg selv vil være en quick fix. Det hjelper å begrense grubling (om man klarer det), for da blir den totale uhelsen (psyken) litt mindre.

[Miamarian]

''Når du og forstår at grunnen til at en ønsker bekreftelser og er usikker bunner ut i sitt eget lave selvbilde og handler om seg selv kan en kanskje ikke bli så avhengig av denne ytre bekreftelsen men godta at en usikker og leve med det''.

Jeg vet ikke om jeg greier å forsone meg med det, det å leve med denne usikkerheten. Jeg vil være et selvstendig individ, uavhengig av bekreftelser fra andre. Og det kommer jeg til å jobbe mye med. Jobber med det nå også.

''Jeg har litt sosiale antenner og således er jeg på en annen måte i terapi enn jeg er ellers tror jeg . I sosiale relasjoner ellers søker jeg ikke noe særlig bekreftelser.''

Akkurat sånn er jeg og. Jeg har en venninne som vet hvem jeg er her inne. Hun har sagt at hun aldri trodde at jeg hadde det sånn.

Har du noen venninner eller andre, som du stoler på, og som du kan "trene" deg litt på?

''Men samtidig unngår jeg jo de helt nære relasjonene fordi da blir jeg så sårbar og usikker.''

Ja.. det gjør nok jeg også. Tror jeg iallefall.

hvordan fungerer du ellers, i jobb, skole, fritid

Jeg har ikke forsonet meg med at sånn vil det bli. Men jeg kan klare å holde ut den usikkerheten nå . Men jeg jobber med å bli tryggere på meg selv slik at jeg være et selvstendig individ som du sier og ikke avhengig av disse bekreftelsene. Men akkurat der er jeg ikke nå .Men det jobber jeg med.

[Gjest J31!]

Jeg har ikke forsonet meg med at sånn vil det bli. Men jeg kan klare å holde ut den usikkerheten nå . Men jeg jobber med å bli tryggere på meg selv slik at jeg være et selvstendig individ som du sier og ikke avhengig av disse bekreftelsene. Men akkurat der er jeg ikke nå .Men det jobber jeg med.

Jeg er sikker på at du vil komme dithen en dag :-) Det høres ut som du virkelig jobber med deg selv.

Er takknemlig for all den erfaringen du deler med meg, det gir masse håp for oss som kommer dultende etter ;o)

[Gjest J31!]

Jeg tror grubling kommer av to ting:

depresjon

personlighetstrekk (en tenker og en grubler)

Hørte en psykiater si en gang at personer som har høyere IQ enn gjennomsnittet f.eks. er mer sårbare for å bli psykisk syke. Grunn: de tenker mer enn gjennomsnittet! Om man tolker det, kan det kanskje forstås som om at dersom man hadde vært mer "enkel" så hadde det vært en fordel.

Sånn jeg opplever det - (jeg er av grublenatur + grubler noe fælt i deppafaser)

så hjelper det helt klart å se lenger enn sin egen navle. Gjøre ting i stedet for å sentrere hele/mye av tankevirksomheten og følelseslivet om seg selv og sitt.

Jeg tror ikke å fjerne grubling i seg selv vil være en quick fix. Det hjelper å begrense grubling (om man klarer det), for da blir den totale uhelsen (psyken) litt mindre.

:-)

Du sier du grubler mye.. det er jo sikkert en fin egenskap om en bruker den fornuftig.

Jeg har ofte tenkt på at om jeg skulle satt meg på skolebenken nå, så måtte det vært noe innenfor forskning. Liker å finne utav ting. En i familien min er det, og det er visst veldig spennnde ja ;o)

[Gjest J31!]

Jeg tror grubling kommer av to ting:

depresjon

personlighetstrekk (en tenker og en grubler)

Hørte en psykiater si en gang at personer som har høyere IQ enn gjennomsnittet f.eks. er mer sårbare for å bli psykisk syke. Grunn: de tenker mer enn gjennomsnittet! Om man tolker det, kan det kanskje forstås som om at dersom man hadde vært mer "enkel" så hadde det vært en fordel.

Sånn jeg opplever det - (jeg er av grublenatur + grubler noe fælt i deppafaser)

så hjelper det helt klart å se lenger enn sin egen navle. Gjøre ting i stedet for å sentrere hele/mye av tankevirksomheten og følelseslivet om seg selv og sitt.

Jeg tror ikke å fjerne grubling i seg selv vil være en quick fix. Det hjelper å begrense grubling (om man klarer det), for da blir den totale uhelsen (psyken) litt mindre.

Men det virker som du er oppegående og fungerer bra? Så jeg vil tro du bruker denne egenskapen fornuftig?

[Gjest også unnvikende]

For meg er grubling ensbetydende med å vanne planter. Dvs at jo mer man grubler jo mer næring gir man til en plante som til slutt vokser gjennom taket og blir så enorm at jeg ikke føler jeg klarer å gjøre noe med den. Ok, veldig dårlig eksempel, men håper du skjønner hva jeg mener. Jo mer du grubler, jo større blir problemene. Tar du tak i deg selv i det samme grublingen starter og finn løsninger (to do) på problemet. Handling er viktig.

F.eks hadde jeg store problemer med å ta en telefon for å bestille time hos legen, frisøren eller hva som helst. Men hvor vanskelig er det egentlig å ta den telefonen? Etter å ha gjort det ser man jo at det er no problem, og mye grubling var forgjeves.

Dette var et eksempel på en filleting som ble alt for stor for meg mange ganger. Men det samme gjelder for større problemer. Og finner man ut at det ikke er noe man kan gjøre med problemet der og da, er det også bortkastet tid å gruble over saken. Du vil jo ikke komme noe videre uansett.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

For meg er grubling ensbetydende med å vanne planter. Dvs at jo mer man grubler jo mer næring gir man til en plante som til slutt vokser gjennom taket og blir så enorm at jeg ikke føler jeg klarer å gjøre noe med den. Ok, veldig dårlig eksempel, men håper du skjønner hva jeg mener. Jo mer du grubler, jo større blir problemene. Tar du tak i deg selv i det samme grublingen starter og finn løsninger (to do) på problemet. Handling er viktig.

F.eks hadde jeg store problemer med å ta en telefon for å bestille time hos legen, frisøren eller hva som helst. Men hvor vanskelig er det egentlig å ta den telefonen? Etter å ha gjort det ser man jo at det er no problem, og mye grubling var forgjeves.

Dette var et eksempel på en filleting som ble alt for stor for meg mange ganger. Men det samme gjelder for større problemer. Og finner man ut at det ikke er noe man kan gjøre med problemet der og da, er det også bortkastet tid å gruble over saken. Du vil jo ikke komme noe videre uansett.

Syns det med planta var et veldig fint bilde jeg:)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Men det virker som du er oppegående og fungerer bra? Så jeg vil tro du bruker denne egenskapen fornuftig?

Nei, det er dessverre ikke dit jeg har kommet ennå i stor nok grad. Dette lynnet har vært meg totalt sett til et stort besvær snarere enn fortrinn. Særlig da i depr.faser tar det jo helt av... Joda, jeg er vel relativt oppegående. Har lenge prøvd å døyve dette tenkelynnet mitt, men det fungerer dårlig. Ikke lett å kvele en del av hvordan man er:P Typen sa her om dagen: "Øy du, er ikke hjernen din det er noe feil med. Bare hvor du retter tankene din henne." Den satt ja. Tror det er veldig mye der det sitter. Om hjernekapasiteten blir brukt til noe konstruktivt, kan den rett og slett være til hjelp og glede. F.eks. gruble og forske på noen av livets problemer og sammenhenger som ikke er en del av en selv og sin historie.

[Gjest Neawt]

Nei, grubling er ikke rota til alt vondt i psykiatrien. Så enkelt er det dessverre ikke.