Økonomi og Psykiatri

[DOCG]

Jeg mener det er en håpløs situasjon i psykiatrien, at vi mangler psykiatere i norsk helsevesen og ventelistene er lange i det offentlige.

Samtidig er det vannskelig for privatpraktiserende psykiatere å få offentlig støtte, privatpraktiserenede kunne med støtte ha avlastet en del av etterspørelen i det offentlige slik at flere kunne raskere fått behandlig og køene følgelig blitt kortere.

Jeg mener det viktigste i en velferdsstat er et sterkt offentlig helsevesen men når det offentlige ikke selv har kapasitet ser jeg ingen problemer med å gi støtte til private psykiatere.

Jeg tror mange leger foretrekker å drive på egen hånd utenfor sykehus eller DPSer, ikke pga av økonomiske hensyn, men pga muligheten for å være sin egen herre. Jeg tror ikke man blir så veldig mye rikere på å være privatpraktiserende versus å være offentlig annsatt.

Når staten ikke selv klarer å håndere det viktigste sosiale velferdstilbudet - helsesektoren. Mener jeg det er naturlig at vi substituerer de private aktørene. Dette er ikke en liberalistisk tankegang, da substituering faller tungt for en liberalist å argumentere for, men snarere en måte for det sosiale statsaparatet i norge å oppnå sine mål ved tilby sin innbygere det tilbudet vi mener er statens ansvar.

Inntil staten klarer å gi et tilnærmet fullkomment helsetilbud, må vi gi støtte til de privatpraktiserende og ikke la oss fange av ideologiske motsettninger til private aktører i helsevesnet.

I følge heleseminister Bjarne Håkon Hansen har vi satset de ti siste årene på å styrke psykiatrien, men han innrømmer det ikke har fungert på en del områder. Derfor mener jeg vi i det minste kan utnytte de spesialistene til tross for at noen er private med statlig støtte.