Å true barna med å dra fra dem

[Gjest Rosetta]

Hva syns dere om trusselen fra mammaen i følgende situasjon:

Stress om morgenen for å rekke jobb, barnehage. Trassen 3 - 4-åring som nekter å kle på seg og høre på mor. Mor maser og maser, klokka går, til slutt sier hun at "hvis du ikke kler på deg og hører på meg nå, så drar jeg fra deg, for jeg må rekke jobb." Dette trues stadig med. Som regel blir ungen mer medgjørlig etter slik trussel, men ikke alltid. En gang fortsatte ungen å trasse, og da gikk mora ut, starta bilen og kjørte av gårde. Snudde borti veien og kom tilbake igjen med en gang.

Eller hva med ungen som ikke vil bli med hjem fra barnehagen, drar ut tida, foreldre som blir utålmodige og sier "kom nå, ellers må mamma dra fra deg".

Hadde en diskusjon med ei forleden om dette. Jeg mener det er feil å true med sånt. Det er å skremme unødig. Hun jeg diskuterte med bruker stadig denne metoden.

Må da kunne løse slike situasjoner på andre måter? Jeg har aldri tydd til slike metoder, enda jeg er vant til trass.

[Gjest gars]

Helt forferdelig. Ungen oppfatter dette som mangel på kjærlighet, at moren ikke er glad i barnet sitt.

[Rith]

Jeg kjenner selv til dem som bruker den metoden ofte, det resulterte i at det ene barnet deres har totalt panikk for at det skal bli forlatt. Det har også panikk når andre mammaer og pappaer henter barna sine i bhg og f.eks må gå to turer. Først med et lass av utstyr for så å komme tilbake å hente barnet sitt, da blir dette barnet fullstendig hysterisk!

I tilfeller der barn reagerer slik så bør foreldrene se at barnet ikke har godt av slike trusler, men det viktigste synes for dem å få barnet til å høre på en lettest mulig måte.

Selv syns jeg det er fullstendig feil å komme med trusler overhodet!

[Speak]

Man skal aldri true med ting man ikke gjennomfører. Så jeg synes dette blir helt feil for denne aldersgruppen i slike situasjoner.

Jeg sa det dersom jeg skulle noe, og faren skulle være hjemme. Og gjennomførte det.

[Gjest Rosetta]

Man skal aldri true med ting man ikke gjennomfører. Så jeg synes dette blir helt feil for denne aldersgruppen i slike situasjoner.

Jeg sa det dersom jeg skulle noe, og faren skulle være hjemme. Og gjennomførte det.

''Jeg sa det dersom jeg skulle noe, og faren skulle være hjemme. Og gjennomførte det.''

Forstår ikke helt hva du mener. Hvis du allikevel skulle avgårde, og du var i en konflikt med barnet, så truet du med å dra? Og så dro du, og syns det var greit, siden faren var hjemme?

[Glimtipper]

Jeg har tydd til slike metoder, men det involverer ikke en trussel, men en konsekvens. Da i form av: "Hvis du ikke kommer nå, så rekker vi ikke bussen og da må vi bli hjemme." "Ta på deg skoene nå. Hvis ikke må mamma gå på butikken uten deg."

Da går jeg, naturligvis, om advarselen ikke gir resultater. Det er snakk om ganger da andre er hjemme og jeg tar han med et sted som ikke er nødvendig. Hvis vi skal i barnehagen/på jobb/møte noen, så gir jeg realistiske konsekvenser til sinneanfall eller somling.

Jeg gikk fra han en gang, men det var rett utenfor huset, på en gangvei (uten biler i nærheten). Han hadde lagt seg til rette på bakken for å hyle, mens jeg hadde tunge handleposer i hendene. Jeg sa da i fra at jeg gikk inn med handleposene og at jeg kom tilbake. Som sagt, så gjort. Han hadde roet seg ned innen jeg hentet han.

[Gjest MayLynn]

''Jeg sa det dersom jeg skulle noe, og faren skulle være hjemme. Og gjennomførte det.''

Forstår ikke helt hva du mener. Hvis du allikevel skulle avgårde, og du var i en konflikt med barnet, så truet du med å dra? Og så dro du, og syns det var greit, siden faren var hjemme?

Barnet skulle vel være med, slik tolket ihvertfall jeg det. Men så somlet det slik at det ikke fikk være med?

[Gjest MayLynn]

Det er ikke særlig lurt - fordi man kan jo ikke gjennomføre det. Barna lærer at man kan ikke stole på det foreldrene sier - i tillegg til at de blir redde selvsagt.

Nei man bør tenke ut noe mer gjennomførbart - ikke at man skal true - men man kan jo ha en avtale med barnet om at hvis det somler når man har dårlig tid etc så får det en slags konsekvens. Kommer ikke på hva det skulle vært :-) Kommer an på hvor stort problem det er og hva annet som er gjort for å løse det. Har forresten mer tro på belønning - et klistermerke for hver gang barnet kommer med en gang så så en liten ting for feks hvert 3 klilstermerke.

[Glimtipper]

Det er ikke særlig lurt - fordi man kan jo ikke gjennomføre det. Barna lærer at man kan ikke stole på det foreldrene sier - i tillegg til at de blir redde selvsagt.

Nei man bør tenke ut noe mer gjennomførbart - ikke at man skal true - men man kan jo ha en avtale med barnet om at hvis det somler når man har dårlig tid etc så får det en slags konsekvens. Kommer ikke på hva det skulle vært :-) Kommer an på hvor stort problem det er og hva annet som er gjort for å løse det. Har forresten mer tro på belønning - et klistermerke for hver gang barnet kommer med en gang så så en liten ting for feks hvert 3 klilstermerke.

Jeg er egentlig i mot å belønne barn for oppførsel som burde være selvsagt. Nå straffer vi heller lite også. Handlinger har naturlige konsekvenser. Om man somler, så rekker man ikke bussen og får ikke vært med på det man skulle gjøre, for eksempel.

Men jeg støtter definitivt et forslag om en tidsbegrenset belønningperiode om en spesiell situasjon har låst seg helt fast, slik at man får snudd det rundt til noe positivt.

[Gjest togli]

Jeg er helt enig med deg i at det blir for dumt å true med sånt.

Må innrømme at jeg tok en lignende sak mot fireåringen min i forrige uke. Hun streika fullstendig når vi skulle dra om morgenen. Vi hadde dårlig tid og jeg har brukket armen og ville aldri klart å bare løfte henne opp og plassere henne i bilen.

Jeg forklarte henne helt rolig at vi var nødt til å dra for å rekke skole og jobb, og at hun måtte komme nå. Hvis hun absolutt ikke ønska å komme, så lå det ferdig oppskjærte brødskiver i skapet dersom hun ble sulten før vi andre kom fra skole/jobb. Ungen titta litt sjokka opp på meg og fikk på seg klærne i en fart ;-)

(jeg kom på at jeg nok bør fortelle henne at jeg aldri ville dratt fra henne uansett..får ta det når jeg har henta henne i bhg idag *dårlig samvittighet* ;-))

[Gjest VKF]

Dette er den peferkte oppskriften på å lage vanskelige barn.

En X-venninne holdt på med slike trusler, mye mas, skrik og skrål og resultatet av hennes "oppdragelse" har jeg skrevet om her inne.

Nei takk, jeg foretrekker rolige og hyggelige morgener. Heller hjelpe ungene fremfor det tullet der.

I en slik situasjon hadde jeg heller satt ungen på fanget, trøstet til han sluttet å gråte og kledd på han mens han satt på fanget.

Jeg sterkt i mot slik behandling av småbarn og jeg hadde ikke orket å forlate barnet om morgenen etter et slikt drama.

[Gjest ferger og slikt]

Vel, vi bor slik at vi blir nødt å skynde oss for å komme oss avgårde. Fergen går på klokkeslettet, uanset hvor vrange ungene er. Trusselen virker således MED sin hensikt hos oss.

Og når det gjelder henting i bhg/sfo så bor vi så nært at hvis de ikke kommer, så får de gå hjem. Mellomste endte opp med den løsningen senest på tirsdag ;-)

[Gjest Kayia]

Jeg syns det er stor forskjell på å sprekke og servere tomme trusler i en frustrert og stresset morgenstund, og det å forsvare det i ettertid og argumentere for at det er en formålstjenelig oppdragermetode. I hverdagen - og usett - er t.o.m. dol-mødre mennesker

Dersom venninnen din faktisk mener dette er en konstruktiv metode mener jeg at hun tar grundig feil, mens dersom hun er ærlig og forteller om noe hun griper til innimellom er hun nok bare temmelig menneskelig - og burde sannsynligvis stresse ned..

[trollemor;o)]

Noen ganger blir vi vel alle litt oppitt og lei av mas og kjas. Dette fører til at vi seir og gjør ting vi egentlig ikke mener og vil si.

Vis meg de perfekte foreldrene..

Men, dersom dette er en trussel som er daglidags blir det noe annet.

[Bookworm]

Jeg har tydd til slike metoder, men det involverer ikke en trussel, men en konsekvens. Da i form av: "Hvis du ikke kommer nå, så rekker vi ikke bussen og da må vi bli hjemme." "Ta på deg skoene nå. Hvis ikke må mamma gå på butikken uten deg."

Da går jeg, naturligvis, om advarselen ikke gir resultater. Det er snakk om ganger da andre er hjemme og jeg tar han med et sted som ikke er nødvendig. Hvis vi skal i barnehagen/på jobb/møte noen, så gir jeg realistiske konsekvenser til sinneanfall eller somling.

Jeg gikk fra han en gang, men det var rett utenfor huset, på en gangvei (uten biler i nærheten). Han hadde lagt seg til rette på bakken for å hyle, mens jeg hadde tunge handleposer i hendene. Jeg sa da i fra at jeg gikk inn med handleposene og at jeg kom tilbake. Som sagt, så gjort. Han hadde roet seg ned innen jeg hentet han.

''"Hvis du ikke kommer nå, så rekker vi ikke bussen og da må vi bli hjemme." ''

Den hadde ikke funka her, i hvert fall - da hadde snuppa blitt kjempeglad:-)

[trollemor;o)]

''"Hvis du ikke kommer nå, så rekker vi ikke bussen og da må vi bli hjemme." ''

Den hadde ikke funka her, i hvert fall - da hadde snuppa blitt kjempeglad:-)

hahaha, akkurat det samme ville skjedd her. Mine barn er ekstremt hjemmekjære:o)

[Liliaceae]

Jeg pleier å legge frem klærne treåringen skal ha på seg.

Som regel har jeg tid til å vente på at hun kler på seg selv.

Dersom jeg har veldig dårlig tid, sier jeg at jeg må ut og legge alle tingene våre i bilen.

Når jeg kommer tilbake har hun som regel kledd på seg, mangler bare glidelås på jakken eller noen småting.

Hun liker selvsagt ikke at jeg går og bruker det ikke som en trussel, men som en konsekvens av at hun somler.

Når jeg har dårlig tid bærer jeg henne ut i bilen etterpå (må gå litt til bilen, står ikke rett ved siden av huset). Og jeg orker jo ikke å bære henne når jeg skal ha med meg jobb pc og dokumenter, sekken hennes og vesken min!

Hun vil helst gå selv, så å bli båret er ingen belønning for henne. Men heller ingen straff. Snarere en konsekvens vi må gjennomføre når jeg har dårlig tid. Og jeg kommuniserer godt at hun må kle på seg de ulike plaggene og hvis hun somler med vilje må det konsekvenshandling til.

[Gjest MayLynn]

Jeg er egentlig i mot å belønne barn for oppførsel som burde være selvsagt. Nå straffer vi heller lite også. Handlinger har naturlige konsekvenser. Om man somler, så rekker man ikke bussen og får ikke vært med på det man skulle gjøre, for eksempel.

Men jeg støtter definitivt et forslag om en tidsbegrenset belønningperiode om en spesiell situasjon har låst seg helt fast, slik at man får snudd det rundt til noe positivt.

Ja det er jeg enig i. Det må være et "stort" problem.

[Glimtipper]

''"Hvis du ikke kommer nå, så rekker vi ikke bussen og da må vi bli hjemme." ''

Den hadde ikke funka her, i hvert fall - da hadde snuppa blitt kjempeglad:-)

Haha Tydelig at vi har ganske forskjellige barn. Guttungen -elsker- å gå ut, enten det er snakk om leking i hagen, tur til parken, tur til legen, handling eller barnehage. Når han ikke får gå ut er det en straff som kan grense til grusom i hans verden, så det hender jeg får særdeles dårlig samvittighet av slike konsekvenser.

[lililja]

Jeg er i mot dette selv. For det første vil jeg ikke at barnet skal tro jeg drar ifra det og for det andre gjør man jo ikke det. Hvordan skal man kunne være konsekvent? Om barnet likevel trasser og ikke hører etter skal man jo stå for det man har sagt! Og man kan jo ikke dra fra ett 3 år gammelt barn hjemme alene eller la det være igjen i barnehagen etter stengetid.

Når det er sagt har jeg selv truet barna mine med dette, og barna har fortsatt ikke gjort som jeg sa. Da fikk de se at mamma likevel ikke gikk fra dem, så det nytter ikke mer med sånne trusler her i huset.