Hvordan komme over en abort?

[Gjest angrer ikke heller. skulle ønske det aldri hendte]

Jeg tok abort for litt over et år siden, og har begynt å sørge over det nå. Jeg ble gravid ved pilleglipp etter å ha vært sammen med kjæresten i tre mnd. og vi så på abort som eneste utvei. Jeg har et barn fra før av, så vi ville se om forholdet ville vare før vi valgte å få barn. Vi måtte se om forholdet var liv laga, og om barnet mitt ville godta den nye mannen i mitt liv. Det gikk heldigvis bra, og vi bor sammen i dag.

Da jeg tok aborten, følte jeg at det ikke var noen mulighet til å beholde det. jeg ønsket ikke barn da heller, for jeg kjente jo ikke kjæresten sånn. Hadde også blitt alene med et barn, og synes det var tøft nok og frykten for å bli alene med to barn med forkjellige ferdre var stor. Så jeg tviler ikke på at det var galt, men jeg skulle ønske det aldri hadde skjedd, at jeg ikke ble gravid og måtte gjøre det.

Nå er det som om jeg savner det barnet jeg valgte bort. Jeg er besatt av gravide, blir helt fortapt i babyer, blir satt ut av reklamer for barneutstyr osv. Kan gråte i timesvis fordi jeg tok abort. Samboeren min er rådløs, og prøver å trøste meg. Jeg savner en baby, men jeg kan ikke si jeg ønsker meg barn nå heller. Skjønner ikke dette selv. Etter aborten hadde jeg ingen reaksjon. Jeg sølte ikkenoe. Bare tommhet, så ble det glemt. Nå har det kommer for fullt og slått meg rett i bakken.

Hvordan skal jeg komme over dette? Blir gal av baby-tanker. Kan til og med drømme at jeg er gravid. Får utrolig dårlig samvittighet, og føler meg som en elendig mor. Føler jeg ikke fortjener å få flere barn, og får angst for at jeg ikke kan bli gravid. Er dette vanlig reaksjon, og hvordan kommer jeg meg videre?

[laban]

Det er i hvert fall ikke uvanlig å få en forsinket reaksjon dersom man har undertrykket følelsene mens man var midt oppi det. Det kan hende i forbindelse med dødsfall og andre typer kriser også - man føler bare tomhet og / eller drives gjennom situasjonen av "reserveenergi" mens det står på, men får en smell senere. Det kan være viktig å gå gjennom reaksjonen i stedet for å fortsette å undertrykke den, når den først kommer.

På den annen side er det synd for dere om du havner i noe du ikke kommer ut av, du kan jo uansett ikke skru tiden tilbake. Jeg synes ikke du skal bebreide deg selv, du gjorde det som etter fornuftig overveielse var det minste av to onder i en vanskelig situasjon. Når det gjelder frykten for å ikke kunne få flere barn, er det forsvinnende liten risiko for at en abort skal få slike konsekvenser, så lenge alt gikk greit etter inngrepet.

Kan du bestemme deg for en tidsperiode hvor du tillater deg å sørge og tenke på / bearbeide hendelsen, for så å ha et klart tidspunkt for når det er "over"? Si til samboeren din at du skal bli deg selv igjen etter en forhåndsbestemt tid, la ham være støtteapparat så godt han kan i den perioden, og gå beinhardt inn for at du kommer styrket ut på andre siden når den er over?

Ellers finnes det jo hjelp å få, men det vil antakelig forlenge prosessen. Du kan f.eks. undersøke hos Amathea hva som finnes der du bor:

http://www.pasienthandboka.no/default.asp?mode=document&documentid=16178