Ville du visst?

[pekkaline]

Selvsagt ville jeg vite det slik at jeg kunne hjelpe til på alle mulige måter.

[Speak]

JA. Selvsagt ville jeg ønske å vite dette. Da har jeg jo mulighet til å hjelpe/skaffe hjelp.

[morsan]

Å kjære vene, klart jeg ville visst.

Det er bagateller at jeg ville uroet meg hele tiden, det er bagateller søvnløse netter, det er bagateller den smerten jeg ville følt.

Jeg ville aldri blitt et helt menneske igjen, jeg ville blitt revet i stykker i smerte, hvis noen av mine barn tok livet av seg og jeg visste de hadde hatt det så vondt så lenge og at jeg hadde gått uviten og ikke fikk hjulpet det jeg hadde kunnet.

Barna mine er mitt alt. Den overveldende kjærlighet jeg føler for dem overskygger alt av smerte som kan følge med det å ha barn.

''Den overveldende kjærlighet jeg føler for dem overskygger alt av smerte som kan følge med det å ha barn.''

Godt sagt!

[ekte nick]

Det er kanskje ikke noe man kan gjøre for at det ikke skal bli så vanskelig for de som eventuelt blir sittende igjen etterpå.

Men det blir jo også et spørsmål om hvor mye man skal belaste dem i utgangspunktet. Jeg er i perioder veldig suicidal, men det er jo ikke dermed sagt at jeg kommer til å ta livet av meg en dag. Hvis jeg ikke sier noe slipper familien å bekymre seg. Hvis jeg sier noe blir de bekymret, men får muligheten til å prøve å hindre et eventuelt selvmord. Hvis jeg skulle ta livet av meg vil de uansett i ettertid klandre seg selv, for at de ikke så signalene (som jeg gjør mitt beste for å skjule) eller for at de ikke gjorde nok.

For det første: Ingenting er verre enn hvis foreldre opplever at barnet plutselig tar selvmord, uten forvarsel. Tenk deg alle de tankene de vil gruble med resten av livet! Det er langt, langt bedre å vite noe om hva barnet sliter med. De vil bebreide seg selv dobbelt hvis det plutselig skjer: At de ikke kunne hjelpe deg, OG at du ikke engang hadde tillit og åpenhet nok overfor dem til å fortelle dem om det.

For det andre: Hvordan kan du være så skråsikker på at de ikke kan hjelpe deg med det? Ofte kan voksne ha oversikt over løsninger og hvor man kan søke løsninger, som barnet/ungdommen ikke har. Husk at de har levd mange, mange flere år enn deg. For alt du vet kan de selv ha tumlet med slike tanker da de var unge, selv om de ikke har fortalt det.

For det tredje: Det at foreldrene dine vet om det, selv HVIS de ikke kan direkte hjelpe deg - det kan i alle fall gjøre at du ikke går rundt alene med tankene inni deg, når du er sammen med familien. Det at noen vet, kan faktisk være til hjelp i seg selv.

Dette er så alvorlig at du MÅ si det til dem.

[Gjest helst ikke nå]

Ja, jeg ville visst, i aller høyeste grad.

Nå er kanskje ikke mitt barn så voksent som deg, for h'n bor fortsatt hjemme (18år). Men jeg vet heldigvis at h'n sliter med depresjoner, angst og selvmordstanker.

Om jeg klarer å forhindre det om h'n virkelig vil gjøre alvor av selvmordstankene vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg nå stiller opp og er der hele tiden, og er nok veldig var på sinnsstemningen til mitt barn. Og h'n vet også at jeg er der og stiller opp.

Hadde jeg ikke visst er jeg redd jeg hadde tatt oppførsel/steming kun som noe som har med alder og gjøre og kanskje heller vært sur, sint og irritert på mitt barn. Og kanskje bare gjort ting værre.

[Katt-ja]

Ser at du utelukkende får svar om at du burde si det.. Og det mener jo jeg også,- i alle fall hvis du ville kunne få lettelse ved å fortelle (og ikke hemmeligholde alt bestandig), kunne få trøst i tunge stunder!

Men jeg forstår absolutt hvorfor du ikke har lyst til det også,- du vil skåne dem.

[Katt-ja]

''Den overveldende kjærlighet jeg føler for dem overskygger alt av smerte som kan følge med det å ha barn.''

Godt sagt!

Nja... Av og til er jeg jammen ikke sikker. Altså,- det er jo pga den altoverskyggende kjærligheten at man har denne konstante angsklumpen i magen for at noe galt skal hende.

Tenåringstiden er hard. Før tror jeg ikke foreldre visste så mye/bekymret seg så mye. Vi er nok den generasjonen som både føler totalansvar og bekymring både for våre egne foreldre og våre barn...

[Saphira]

Selvsagt ville jeg ønsket å få vite det, slik at jeg kunne hatt muligheten til å være til hjelp og støtte.

[org]

Ja, jeg ville visst, i aller høyeste grad.

Nå er kanskje ikke mitt barn så voksent som deg, for h'n bor fortsatt hjemme (18år). Men jeg vet heldigvis at h'n sliter med depresjoner, angst og selvmordstanker.

Om jeg klarer å forhindre det om h'n virkelig vil gjøre alvor av selvmordstankene vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg nå stiller opp og er der hele tiden, og er nok veldig var på sinnsstemningen til mitt barn. Og h'n vet også at jeg er der og stiller opp.

Hadde jeg ikke visst er jeg redd jeg hadde tatt oppførsel/steming kun som noe som har med alder og gjøre og kanskje heller vært sur, sint og irritert på mitt barn. Og kanskje bare gjort ting værre.

Du har kjempepoeng med det du skriver.

[Gjest mora2]

Jeg ville vite det. :0)