Hvilken konsekvens/straff ville du gitt her?

[vici]

Gutten i 1.klasse skulle ha med en kompis hjem fra skolen i dag. De har 2 km å gå og har fått beskjed om å gå kun denne ene veien (enkel vei, rett fram over et gangfelt og så rett fram)pga da går de over et fotgjengerfelt. (andre veier må de gå over uten)

Vi har terpet mye på at dette er veien så denne kan han. De bruker ca 40 minutter å gå til skolen (går alene en gjeng så tar jo litt tid!)

I dag kom han ikke hjem med kompisen. Jeg begynte å gå i møte, men fant de ikke på skoleveien. Kom til sfo men de hadde gått derfra for 45 minutter siden. Gikk hjemover igjen og møtte dem foran meg nesten halvveis. Dem har altså gått en annen vei ellers ville jeg møtt dem.

Jeg var sint, redd og utslitt av å springe nesten 3 km før jeg fant dem. Nå vil jeg dette skal ha en konsekvens for gutten vår. Han vet han kun skal gå den sikre skoleveien, og vi har og forklart han før at vi vil at han skal gå denne veien for da treffer vi på han om vi går han i møte.

Han blir ofte hentet på sfo og foretrekker dette.(men går til skolen hver dag så veien kan han) Så hva ville du gitt som straff/konsekvens så han lærer til en annen gang? Vurderte å sende kompisen hjem med en gang, men det var første gang han var med her og jeg hadde ikke hjertet til å gjøre det.

Han brukte nesten 80 minutter hjem idag, altså dobbelt så lang tid som normalt.

Hva ville du ha gjort?

[jubalong70]

Jeg ville sagt at han kun fikk en sjanse til, til å vise at han var til å stole på - hvis ikke ble det ikke noe playstation/nintendo/pc-spill el. noe lignende på 1 uke eller noe i den duren.

[Gjest mallet]

Hvis dette var første gangen og dere hadde en alvorlig samtale om det etterpå, så ville jeg ikke gitt noe mer konsekvens enn det. Dersom det gjentar seg må det selvsagt sterkere midler til. Hvis det skjer fordi han har med seg noen hjem og lar seg overtale av dem (eller finner på selv for å imponere eller lignende) så vil en naturlig konsekvens være at han ikke får ha med noen hjem på en stund.

[puppola]

Jeg ville snakket ALVORLIG med han og fortalt hva det gjør med deg når han ikke holder avtaler. Deretter ville jeg også gitt han en ny sjanse og sagt at om den ikke holdes så får han ikke gjøre noe han synes er spesielt gøy over et gitt tidsrom...det pleier å funke!

Lykke til!

[Spirello]

Jeg ville snakket ALVORLIG med han og fortalt hva det gjør med deg når han ikke holder avtaler. Deretter ville jeg også gitt han en ny sjanse og sagt at om den ikke holdes så får han ikke gjøre noe han synes er spesielt gøy over et gitt tidsrom...det pleier å funke!

Lykke til!

Enig med deg.. Snakket med han, så han hadde skjønt alvoret og hvor redd du ble.

[laban]

Jeg er enig med mallet. Finn ut av om dette er noe som skjer for å imponere kompisen, eller om han blir overtalt / påvirket.

Jeg har selv en sønn som veldig lett "tar farge av" den han er sammen med i øyeblikket.

[Gjest Elextra]

Støtter de andre i at jeg ikke ville gitt noen andre sanksjoner første gang enn en ordentlig samtale og forklart ham alvoret.

Om det skjer igjen ville jeg antakelig inndratt et gode for en tid.

[Gjest ViViola]

Skjønner godt at du ble redd!

Som flere andre her ville jeg tatt en alvorlig prat med barnet, og forklart _hvorfor_ det er viktig at han går den, og bare den, veien hjem.

Jeg hadde vært veldig tydelig på hvor redd jeg ble.

Ingen flere konsekvenser enn en alvorsprat i og med at det er første gangen.

[vips1]

Vi har hatt det samme problemet her og da sa jeg til jenta mi at dersom hun ikke kunne gå ordentlig til skolen så måtte mamma være med å leie henne. Da ville de andre ungene se at hun ikke var stor jente ennå og det er hun veldig opptatt av å være:-) Hadde det ikke hjulpet så hadde jeg gjort det, men det trengte jeg heldigvis ikke:-)

[Mirabell]

Vi har hatt det samme problemet her og da sa jeg til jenta mi at dersom hun ikke kunne gå ordentlig til skolen så måtte mamma være med å leie henne. Da ville de andre ungene se at hun ikke var stor jente ennå og det er hun veldig opptatt av å være:-) Hadde det ikke hjulpet så hadde jeg gjort det, men det trengte jeg heldigvis ikke:-)

Det med å mått leie mamma var et bra tips !!! Jenta mi ville ha gjort abslolutt alt for ikke å bli sett hånd-i-hånd med mor ved skolen...

[Snikkersen]

Det med å mått leie mamma var et bra tips !!! Jenta mi ville ha gjort abslolutt alt for ikke å bli sett hånd-i-hånd med mor ved skolen...

Så rart. Jeg kan fortsatt leie datteren min som går i 4.trinn....

[Snikkersen]

Jeg villetenkt at det at jeg ble opprørt/sint på barnet var stor nok konsekvens....så ville jeg tatt en ekstra prat med barnet om kvelden og fortalt om ting som kunne ha skjedd + gjentatt de reglene vi var enige om.

Dersom det skjedde en gang til ville konsekvensene vært større.

[Gjest høstløv]

En liten gutt på 6 - 7 år finner mye rart langs veien, som er interessant å utforske, og da går nysgjerrigheten foran opptuktelsen.

Slik er gutter, veien er lang og det er mange ting som er mer interessante enn å gå strake veien hjem.

Jeg synes du burde gi ham litt mere slingringsmonn mht til å gå så lang skolevei hjem.

Evt. kan du utstyre ham med mobiltelefon, slik du kan komme i kontakt med ham, hvis du synes at han somler for mye på skoleveien.

[Mirabell]

Så rart. Jeg kan fortsatt leie datteren min som går i 4.trinn....

Ja, barn er forskjellige (akkurat som oss voksne!). Jeg har f.eks. sett flere barn som ikke vil gi foreldrene ha-det-kos når de blir levert på skolen, akkurat som jenta mi. Men når hun går hjemmefra alene, vil hun heldigvis gjerne klemme mamma :-)

[Lillemus]

Så rart. Jeg kan fortsatt leie datteren min som går i 4.trinn....

Da poden gikk i 4. kunne jeg ikke engang vise meg i nærheten av trinnarealet om kompisene var der. *Hehe* Det var bare dødspiiilig ass!

[Gjest prust]

Vi har hatt det samme problemet her og da sa jeg til jenta mi at dersom hun ikke kunne gå ordentlig til skolen så måtte mamma være med å leie henne. Da ville de andre ungene se at hun ikke var stor jente ennå og det er hun veldig opptatt av å være:-) Hadde det ikke hjulpet så hadde jeg gjort det, men det trengte jeg heldigvis ikke:-)

Mi jente i andre klasse hadde villet synes det var stor stas dersom jeg skulle leie henne til eller fra skolen!

[Gjest prust]

Jeg villetenkt at det at jeg ble opprørt/sint på barnet var stor nok konsekvens....så ville jeg tatt en ekstra prat med barnet om kvelden og fortalt om ting som kunne ha skjedd + gjentatt de reglene vi var enige om.

Dersom det skjedde en gang til ville konsekvensene vært større.

Enig med deg!

[srp1365380487]

Tjah, hva vil du ha, straff eller konsekvenser?

Det er to ulike ting. En straff er noe du påfører ham, litt på siden av hva han egentlig gjør. Konsekvenser er noe som oppstår av seg selv som følge av hans handlinger. Så om du sier "slutt å hoppe i sofaen", og han ikke gjør det, så er det en straff om du sender han på rommet for det. Men om han faller ned av sofaen og slår seg, så er det en konsekvens.

I det første tilfellet (du sender han på rommet) har ikke det ene noe med det andre å gjøre, i alle fall fra et barns ståsted. det vil føles nokså vilkårlig og merkelig, men bevares, er du sint og streng, så klarer du nok å få han til å avstå fra å hoppe i sofaen mens noen ser på. (derimot vil han forte seg å gjøre det når han er aleine...)

I det andre tilfellet (han faller) så ser han sammenhengen tydelig selv også, og det holder om du sier "se der ja, det var derfor jeg ville du skulle slutte. Det var vondt, men jeg advarte deg."

På samme måte: å gå feil vei og bli straffet med husarrest oppleves ikke som naturlig eller som en følge - det er straff noen har funnet på. Å gå feil vei, og gå seg vill, eller ende opp med kald middag fordi en er for sein, det er en konsekvens.

Så hva vil du ha, egentlig? En "øyentjener" som gjør det han får beskjed om når han veit det kan etterprøves, eller en fornuftig fyr som gjør det lureste fordi han styres av sitt eget vett?

Dersom det var slik at du ble redd og forkjaset osv med å løpe rundt og lete, og om det er slik at du er oppriktig engstelig på grunn av trafikk osv på denne skoleveien, så trur jeg den sterkeste "formaningen" er å vise han akkurat dét: din normalreaksjon på å bli redd og stressa.

Sett deg ned på huk og ta ansiktet hans mellom hendene dine, og si det i klare ordelag: "Nå ble jeg kjemperedd! Nå har jeg løpt helt til sfo og tilbake og leita fordi dere gikk en annen vei! Dette føles skikkelig pyton for meg, og jeg tør omtrent ikke slippe deg av syne igjen hvis ikke jeg veit at du går akkurat der jeg har bedt deg gå! Ikke skrem meg slik igjen!"

Men det magiske øyeblikket er over nå - situasjonen er slutt og du er ikke lenger i den sinnstilstanden. Med så små barn har du ca 4 minutter å gjøre på - kommer du seinere enn det og begynner med at "den episoden fra igår er jeg sint på" eller "det dere fant på for en time siden..." har du ingen mulighet til å gjøre noe stort inntrykk.

(Det blir som å se at valpen har revet overende en stor bøtte med noe og griset det rundt i rommet. Er det gått en halvtime siden det skjedde, er du for sein. Hvis du da rykker den ut av kurven og kjefter på den, vil valpen tro det er forbudt å ligge i kurven, for det var dét han drev med da kjeften kom...)

Det du kan gjøre nå, er bare å forebygge. Terpe det inn, lage rutiner på det, følge ham mens du snakker om det, gi han en eller to meget gode og kortfattede grunner for hvorfor det må være slik osv. En oppfinnsom og "pådyttet" straff nå har ikke noe med konsekvenser å gjøre, det vil framstå som noe ganske fjernt - som i eksempelet med sofaen eller valpen ovenfor.

Min sønn er langsom og virrete på skoleveien han også, og jeg har måttet godta at det skjer masse som opptar han mer enn en diffus beskjed jeg ga han mange timer før... ha overbærenhet med smågutter. De er sånn. Og er det for farlig å gå aleine, så ikke la han gå aleine.

[srp1365380487]

Tjah, hva vil du ha, straff eller konsekvenser?

Det er to ulike ting. En straff er noe du påfører ham, litt på siden av hva han egentlig gjør. Konsekvenser er noe som oppstår av seg selv som følge av hans handlinger. Så om du sier "slutt å hoppe i sofaen", og han ikke gjør det, så er det en straff om du sender han på rommet for det. Men om han faller ned av sofaen og slår seg, så er det en konsekvens.

I det første tilfellet (du sender han på rommet) har ikke det ene noe med det andre å gjøre, i alle fall fra et barns ståsted. det vil føles nokså vilkårlig og merkelig, men bevares, er du sint og streng, så klarer du nok å få han til å avstå fra å hoppe i sofaen mens noen ser på. (derimot vil han forte seg å gjøre det når han er aleine...)

I det andre tilfellet (han faller) så ser han sammenhengen tydelig selv også, og det holder om du sier "se der ja, det var derfor jeg ville du skulle slutte. Det var vondt, men jeg advarte deg."

På samme måte: å gå feil vei og bli straffet med husarrest oppleves ikke som naturlig eller som en følge - det er straff noen har funnet på. Å gå feil vei, og gå seg vill, eller ende opp med kald middag fordi en er for sein, det er en konsekvens.

Så hva vil du ha, egentlig? En "øyentjener" som gjør det han får beskjed om når han veit det kan etterprøves, eller en fornuftig fyr som gjør det lureste fordi han styres av sitt eget vett?

Dersom det var slik at du ble redd og forkjaset osv med å løpe rundt og lete, og om det er slik at du er oppriktig engstelig på grunn av trafikk osv på denne skoleveien, så trur jeg den sterkeste "formaningen" er å vise han akkurat dét: din normalreaksjon på å bli redd og stressa.

Sett deg ned på huk og ta ansiktet hans mellom hendene dine, og si det i klare ordelag: "Nå ble jeg kjemperedd! Nå har jeg løpt helt til sfo og tilbake og leita fordi dere gikk en annen vei! Dette føles skikkelig pyton for meg, og jeg tør omtrent ikke slippe deg av syne igjen hvis ikke jeg veit at du går akkurat der jeg har bedt deg gå! Ikke skrem meg slik igjen!"

Men det magiske øyeblikket er over nå - situasjonen er slutt og du er ikke lenger i den sinnstilstanden. Med så små barn har du ca 4 minutter å gjøre på - kommer du seinere enn det og begynner med at "den episoden fra igår er jeg sint på" eller "det dere fant på for en time siden..." har du ingen mulighet til å gjøre noe stort inntrykk.

(Det blir som å se at valpen har revet overende en stor bøtte med noe og griset det rundt i rommet. Er det gått en halvtime siden det skjedde, er du for sein. Hvis du da rykker den ut av kurven og kjefter på den, vil valpen tro det er forbudt å ligge i kurven, for det var dét han drev med da kjeften kom...)

Det du kan gjøre nå, er bare å forebygge. Terpe det inn, lage rutiner på det, følge ham mens du snakker om det, gi han en eller to meget gode og kortfattede grunner for hvorfor det må være slik osv. En oppfinnsom og "pådyttet" straff nå har ikke noe med konsekvenser å gjøre, det vil framstå som noe ganske fjernt - som i eksempelet med sofaen eller valpen ovenfor.

Min sønn er langsom og virrete på skoleveien han også, og jeg har måttet godta at det skjer masse som opptar han mer enn en diffus beskjed jeg ga han mange timer før... ha overbærenhet med smågutter. De er sånn. Og er det for farlig å gå aleine, så ikke la han gå aleine.

Må legge til at jeg ser at alle andre her bruker "konsekvens" motsatt av meg - som om det var en kosmisk sammenheng mellom det å somle på hjemveien og det å ikke spille playstation i en uke...

Men det må presiseres: Playstation-arrest er en straff. Kald middag er en konsekvens; det samme er noe annet trivelig man går glipp av fordi man ikke var til stede da det skjedde.

[Onsdag1365380628]

Jeg ville tatt en prat med han og fortalt hvor redd jeg ble, men ellers ikke gjort mer vesen av saken. Jeg har selv hatt unger med lang skolevei og oppigjennom årene opplevd mye rart. En enkeltepisode betyr ikke så mye.