Vi ønsker oss et barn til... tror vi

[Glimtipper]

Hmm - det er jeg som har skrevet kommentaren "Senk kravene" i debatten som fulgte etter den artikkelen.

Jeg synes forventningene om at man skal være helt på topp på alle fronter hele tiden, har tatt av så det holder.

Det var en god kommentar, laban. Og jeg er helt enig. Jeg har snakket om det samme fra graviditeten av (til andre voksne, for dette er voksentanker).

Livet mitt forandret seg med sønnen min - på godt OG vondt. Jeg har ikke en høyere mening med livet mitt fordi jeg er en mor. Men jeg har et menneske til i livet mitt som betyr ekstra mye for meg og gir meg masse. For meg oppveier fordelene ulempene i denne perioden, men jeg har stor forståelse for at andre kan føle det annerledes.

Jeg ville jo egentlig ikke ha barn på det tidspunktet i livet mitt, faktisk visste jeg ikke om jeg ville ha barn overhodet. Jeg var jo kun 22 år gammel. Men valget å få sønnen min og ta så godt vare på han som jeg overhodet kan, er et valg tatt av kjærlighet.

Det tok meg mye snakking med gode venner og familie før jeg innså at jeg er normal. Jeg er som deg, hverken i overkant lykkelig over hans prestasjoner eller på grensen til panikk om han har feber.

Allikevel skal man ikke ignorere at det finnes mange som synes mødre som meg (og kanskje deg) er litt rare. Denne pure lykkefølelsen over egens og andre kvinners graviditet og barnefødsler er særdeles innprentet hos mange.

[Katt-ja]

Hm.. ja, man kan jo velge å se på det negative hvis man vil;o)

Man bør tenke på både de positive sidene og de negative. De positive er jo åpenbare - det er jo pga dem at man i det hele tatt vurderer å få barn. Men det er feil å bare ha de rosenrøde brillene på... :-)

Du skjønner nok litt mer av hva jeg mener når dine kommer i tenårene,- for du er ikke der ennå, vel? Eller - jeg ønsker deg jo at du _ikke_forstår hva jeg mener til den tid,- jeg er da ikke ond :-)

[Katt-ja]

''Heldigvis har vi mennesker en tendens til å være fornøyd der vi er - med de ungene vi har. :-)''

Vel talt! :-)

Ja,- det er en fin mekanisme :-)

[Gjest Tatjana]

Jeg har ikke noe problem med å se at "totalpakka" med hva man må gjøre blir større jo flere barn man har.

Men jeg merker jo at folk som har flere har en tendens til å tro at f eks jeg bruker like lite/mye tid på mitt ene barn som de gjør på en av tre (eller to eller fire). Kanskje nettopp fordi vi ikke har noen "som venter på tur" så fortsetter man å bruke tid, f eks vet jeg at vi bruker lenger tid på prat/lesing på senga enn enkelte bekjente gjør på tre barn tilsammen.

Det kan være ganske irriterende å høre folk påstå at å ha ett barn er som å ha ingen, når det eller de andre barna er borte en stund. ;-) Forskjellen er jo at deres ene barn da er vant til å bli "neglisjert" i større grad enn vårt, og kanskje også dertil setter pris på den midlertidige stillheten i huset på en annen måte enn den som alltid har huset "for seg selv".

Det komiske er forresten at når man har ett barn er det like krtikkverdig de positive som de negative sidene ved det. Så det som sies i denne tråden om å passe på å se barn godt nok og gi dem den oppmerksomheten de fortjener osv gjelder dessverre ikke alltid for enebarn...;-)

Ja, ja, det var en aldri så liten avsporing, men jeg måtte bare få det ut. :-)

Et særdeles velskrevet innlegg. Det er 6 års aldersforskjell mellom de to eldste arna mine, og den tiden eldstemann var enebarn fikk vi myyyye kritikk. Alt fra "enebarn og bortskjemt" til "å la et barn vokse opp uten søsken er barnemishandling".

Og når det gjelder det berømte utsagnet "en er som ingen - to er som ti" så stemmer det slett ikke! For min egne del syntes jeg da at en var som ni, og to som ti :-). For når man får det første barnet, da er det mye i livet som forandrer seg. Men når nr to kommer, da er livet allerede tilpasset det å ha barn, så det er ingenting igjen å snu på.

For eksempel det å gå på kino. Jeg har et vagt minne om at vi - da vi var barnløse - kunne finne på å sjekke kinoprogrammet og bestemme oss for å gå et kvarter før filmen skulle begynne. Denslags blir fort utelukket når man får barn.

[morsan]

Et særdeles velskrevet innlegg. Det er 6 års aldersforskjell mellom de to eldste arna mine, og den tiden eldstemann var enebarn fikk vi myyyye kritikk. Alt fra "enebarn og bortskjemt" til "å la et barn vokse opp uten søsken er barnemishandling".

Og når det gjelder det berømte utsagnet "en er som ingen - to er som ti" så stemmer det slett ikke! For min egne del syntes jeg da at en var som ni, og to som ti :-). For når man får det første barnet, da er det mye i livet som forandrer seg. Men når nr to kommer, da er livet allerede tilpasset det å ha barn, så det er ingenting igjen å snu på.

For eksempel det å gå på kino. Jeg har et vagt minne om at vi - da vi var barnløse - kunne finne på å sjekke kinoprogrammet og bestemme oss for å gå et kvarter før filmen skulle begynne. Denslags blir fort utelukket når man får barn.

Tusen takk! :-) Det var hyggelig sagt! :-)

Nå har både jeg og barnet blitt så gamle at alle hintene og kritikken mot enebarnet har avtatt betraktelig, men jeg merker jeg irriterer meg over mor til en kompis av sønnen som stadig vekk skal forklare ting ut i fra at sønnen min er enebarn, og ikke ut fra personlighet forøvrig. Lurer på hva hun hadde sagt hvis jeg hadde sagt at hennes sønn nok var slik og sånn "fordi han ble jo tilsidesatt av lillebror alt for tidlig, vet du..."....;-)

''Og når det gjelder det berømte utsagnet "en er som ingen - to er som ti" så stemmer det slett ikke! For min egne del syntes jeg da at en var som ni, og to som ti :-). For når man får det første barnet, da er det mye i livet som forandrer seg. Men når nr to kommer, da er livet allerede tilpasset det å ha barn, så det er ingenting igjen å snu på. ''

Jeg er helt enig i at livet forandret seg dramatisk ved at vi fikk barn. En venninne som har fire barn, sier forresten at uttrykket heller burde hete "to er som ingen og én er som ti", nettopp fordi det første barnet er det som snur verden på hodet. :-)

[Gjest ViViola]

Tusen takk! :-) Det var hyggelig sagt! :-)

Nå har både jeg og barnet blitt så gamle at alle hintene og kritikken mot enebarnet har avtatt betraktelig, men jeg merker jeg irriterer meg over mor til en kompis av sønnen som stadig vekk skal forklare ting ut i fra at sønnen min er enebarn, og ikke ut fra personlighet forøvrig. Lurer på hva hun hadde sagt hvis jeg hadde sagt at hennes sønn nok var slik og sånn "fordi han ble jo tilsidesatt av lillebror alt for tidlig, vet du..."....;-)

''Og når det gjelder det berømte utsagnet "en er som ingen - to er som ti" så stemmer det slett ikke! For min egne del syntes jeg da at en var som ni, og to som ti :-). For når man får det første barnet, da er det mye i livet som forandrer seg. Men når nr to kommer, da er livet allerede tilpasset det å ha barn, så det er ingenting igjen å snu på. ''

Jeg er helt enig i at livet forandret seg dramatisk ved at vi fikk barn. En venninne som har fire barn, sier forresten at uttrykket heller burde hete "to er som ingen og én er som ti", nettopp fordi det første barnet er det som snur verden på hodet. :-)

''Lurer på hva hun hadde sagt hvis jeg hadde sagt at hennes sønn nok var slik og sånn "fordi han ble jo tilsidesatt av lillebror alt for tidlig, vet du..."....;-)''

Jeg har ei venninne som til stadighet brukte dette med at ungene mine er tette i alder som forklaring på _alt_. Hun har 2 unger med drøy aldersforskjell, noe jeg har vært veldig bevisst på å ikke dra fram fordi jeg _vet_ de strevde veldig med å få nr. 2. Det var bare et lykketreff at de fikk nr. 2, og jeg var kjempeglad på deres vegne. Som alle andre.

Uansett, da, så var det ikke måte på hva som kunne forklares med at de var tette i alder, og til slutt orket jeg ikke å høre mer - så jeg sa fra. Så - det går an.

MEN - jeg vet at jeg ikke lenger skal bruke uttrykket "En er som ingen" når jeg har bare det ene barnet. Det er bare at da er alt så utrolig enkelt! :-)

[morsan]

''Lurer på hva hun hadde sagt hvis jeg hadde sagt at hennes sønn nok var slik og sånn "fordi han ble jo tilsidesatt av lillebror alt for tidlig, vet du..."....;-)''

Jeg har ei venninne som til stadighet brukte dette med at ungene mine er tette i alder som forklaring på _alt_. Hun har 2 unger med drøy aldersforskjell, noe jeg har vært veldig bevisst på å ikke dra fram fordi jeg _vet_ de strevde veldig med å få nr. 2. Det var bare et lykketreff at de fikk nr. 2, og jeg var kjempeglad på deres vegne. Som alle andre.

Uansett, da, så var det ikke måte på hva som kunne forklares med at de var tette i alder, og til slutt orket jeg ikke å høre mer - så jeg sa fra. Så - det går an.

MEN - jeg vet at jeg ikke lenger skal bruke uttrykket "En er som ingen" når jeg har bare det ene barnet. Det er bare at da er alt så utrolig enkelt! :-)

Det er alltid irriterende når folk bruker overforenklede forklaringer på hvorfor ting er som de er, istedenfor å se hen til barnets personlighet.

Den storebroren jeg nevnte i forrige innlegg er f eks ganske ensgtelig av seg. Dette har moren bragt på bane flere ganger at han er slik, og jeg legger alltid til grunn at hans personlighet "bare er sånn". Men dette er et eksempel der jeg kunne sagt at dette nok hang sammen med at han ble storebror og derfor neglisjert av foreldrene.

Men jeg tror jo ikke selv at det er slik det henger sammen, og uansett ville jeg synes det var usedvanlig frekt å si det.

Men hun kommer altså stadig vekk med dette "men han er jo enebarn, så det er sikkert derfor"-forklaringen... Grrrr

Hvordan sa du i fra, da? Ikke så lett å gjøre det uten samtidig å kritisere andre for deres familesituasjon.

[laban]

''Lurer på hva hun hadde sagt hvis jeg hadde sagt at hennes sønn nok var slik og sånn "fordi han ble jo tilsidesatt av lillebror alt for tidlig, vet du..."....;-)''

Jeg har ei venninne som til stadighet brukte dette med at ungene mine er tette i alder som forklaring på _alt_. Hun har 2 unger med drøy aldersforskjell, noe jeg har vært veldig bevisst på å ikke dra fram fordi jeg _vet_ de strevde veldig med å få nr. 2. Det var bare et lykketreff at de fikk nr. 2, og jeg var kjempeglad på deres vegne. Som alle andre.

Uansett, da, så var det ikke måte på hva som kunne forklares med at de var tette i alder, og til slutt orket jeg ikke å høre mer - så jeg sa fra. Så - det går an.

MEN - jeg vet at jeg ikke lenger skal bruke uttrykket "En er som ingen" når jeg har bare det ene barnet. Det er bare at da er alt så utrolig enkelt! :-)

Hvis hun stadig gnålte om dine tette og var i den situasjonen du beskriver (det samme er jeg), synes jeg det var helt på sin plass at du sa fra. Hun av alle burde vite bedre.

Hyggelig at du tenkte sånn om situasjon deres og ikke gnålte tilbake. Det er en ganske absurd erfaring å oppleve at man først burde skamme seg for å ha bare ett barn, og så - når man faktisk klarer å få en til og er svært fornøyd med det - få vite at man nå har to enebarn, noe som antakelig er synonymt med dobbel ulykke.

Det jeg alltid lurte på, er hvor vi kunne levert vår eldste, etter at skandalen var et faktum? Og i hvilken grad er egentlig den yngste enebarn, som er født inn i en familie på tre? Når ble jevnaldrende søsken det viktigste for et godt liv, jeg synes da jeg ser familier der søskenkjærligheten er ganske godt skjult?

Jeg ser selvfølgelig fordelene og hyggen med at barna ikke er i hver sin generasjon. Jeg planla fire års aldersforskjell. Det ble dobbelt så mye. Men det var sønnen vår vi fikk, ikke noen slags trøstepremie. Akkurat som når barn nr. to (eller tre) melder sin ankomst ørlite tidligere enn man hadde tenkt, får man gjøre det beste utav situasjonen.

[morsan]

Hvis hun stadig gnålte om dine tette og var i den situasjonen du beskriver (det samme er jeg), synes jeg det var helt på sin plass at du sa fra. Hun av alle burde vite bedre.

Hyggelig at du tenkte sånn om situasjon deres og ikke gnålte tilbake. Det er en ganske absurd erfaring å oppleve at man først burde skamme seg for å ha bare ett barn, og så - når man faktisk klarer å få en til og er svært fornøyd med det - få vite at man nå har to enebarn, noe som antakelig er synonymt med dobbel ulykke.

Det jeg alltid lurte på, er hvor vi kunne levert vår eldste, etter at skandalen var et faktum? Og i hvilken grad er egentlig den yngste enebarn, som er født inn i en familie på tre? Når ble jevnaldrende søsken det viktigste for et godt liv, jeg synes da jeg ser familier der søskenkjærligheten er ganske godt skjult?

Jeg ser selvfølgelig fordelene og hyggen med at barna ikke er i hver sin generasjon. Jeg planla fire års aldersforskjell. Det ble dobbelt så mye. Men det var sønnen vår vi fikk, ikke noen slags trøstepremie. Akkurat som når barn nr. to (eller tre) melder sin ankomst ørlite tidligere enn man hadde tenkt, får man gjøre det beste utav situasjonen.

En av min mors kusiner fikk to barn med 17 års aldersforskjell og med samme mann! :-)

Tror hun fikk høre ganske mange kommentarer, gitt. Hun brukte å fleipe det bort med at hun måtte vente til hun hadde ferdig barnepike til å passe på den yngste.

[Gjest ViViola]

Det er alltid irriterende når folk bruker overforenklede forklaringer på hvorfor ting er som de er, istedenfor å se hen til barnets personlighet.

Den storebroren jeg nevnte i forrige innlegg er f eks ganske ensgtelig av seg. Dette har moren bragt på bane flere ganger at han er slik, og jeg legger alltid til grunn at hans personlighet "bare er sånn". Men dette er et eksempel der jeg kunne sagt at dette nok hang sammen med at han ble storebror og derfor neglisjert av foreldrene.

Men jeg tror jo ikke selv at det er slik det henger sammen, og uansett ville jeg synes det var usedvanlig frekt å si det.

Men hun kommer altså stadig vekk med dette "men han er jo enebarn, så det er sikkert derfor"-forklaringen... Grrrr

Hvordan sa du i fra, da? Ikke så lett å gjøre det uten samtidig å kritisere andre for deres familesituasjon.

''Hvordan sa du i fra, da? Ikke så lett å gjøre det uten samtidig å kritisere andre for deres familesituasjon.''

I vår situasjon ble det ofte kommentarer hvis ungene kranglet, hvis de ville ulike ting og ble sure når de ikke fikk det som de ville, når jeg var sliten og sånn - da kom det ofte "slik er det når man har to så tette. Hadde jo gått an å vente litt, vet du!" gjerne etterfulgt av en litt sånn "festlig" latter.

Vel, uansett, det endte med at jeg en dag satte øynene i henne og sa veldig tydelig at "vi har 2 tette, og i 90 % av tiden er det helt supert for oss. Dere har 2 med stor avstand, og i 90 % av tiden er det helt supert for dere. Og når ting ikke er så supert, så må vi også takle det. På ulike måter". (Ikke direkte sitert, men noe slikt)

Hun sa ikke mer der og da, men senere hadde vi en prat bare vi to, hvor hun tok opp dette og sa at det hadde vært helt på sin plass. Det hadlet nok mest om misunnelse før de fikk nr. 2, siden de strevde så veldig.

Nå snakker vi ikke mer om aldersforskjellen på ungene våre, den er jo der og er konstant. Deres barn er selvfølgelig preget av å ha vært det eneste barnet lenge, slik som våre er preget av å alltid være sammen.

[Gjest ViViola]

Hvis hun stadig gnålte om dine tette og var i den situasjonen du beskriver (det samme er jeg), synes jeg det var helt på sin plass at du sa fra. Hun av alle burde vite bedre.

Hyggelig at du tenkte sånn om situasjon deres og ikke gnålte tilbake. Det er en ganske absurd erfaring å oppleve at man først burde skamme seg for å ha bare ett barn, og så - når man faktisk klarer å få en til og er svært fornøyd med det - få vite at man nå har to enebarn, noe som antakelig er synonymt med dobbel ulykke.

Det jeg alltid lurte på, er hvor vi kunne levert vår eldste, etter at skandalen var et faktum? Og i hvilken grad er egentlig den yngste enebarn, som er født inn i en familie på tre? Når ble jevnaldrende søsken det viktigste for et godt liv, jeg synes da jeg ser familier der søskenkjærligheten er ganske godt skjult?

Jeg ser selvfølgelig fordelene og hyggen med at barna ikke er i hver sin generasjon. Jeg planla fire års aldersforskjell. Det ble dobbelt så mye. Men det var sønnen vår vi fikk, ikke noen slags trøstepremie. Akkurat som når barn nr. to (eller tre) melder sin ankomst ørlite tidligere enn man hadde tenkt, får man gjøre det beste utav situasjonen.

Vel, da jeg gikk med minstemor hadde Ulvund en artikkel om aldersforskjell i Foreldre og Barn. Der sto det at når det var mindre enn 2 års aldersforskjell på søsken, så var det nærmest garantert at minst en av dem ville havne på skråplanet. Prostitusjon og narko.

Trur du jeg var forbanna på den professoren?!

For - som du sier - hva skal vi nå gjøre, da, når "skandalen" er et faktum? Drepe den eldste? Den yngste? Eller skal vi slippe unna med adopsjon?

Jeg tror ikke søskenkjærlighet sitter i aldersforskjellen, gitt, ei heller familielykke. Om man velger eller "må" ta det man får, så spiller det ingen rolle. Vi forholder oss til det vi får - for hva annet skal vi gjøre, liksom?

Det finnes ingen fasit verken på hvor mange barn man skal ha, hvor stor aldersforskjell det skal være på dem, hva slags bil man bør kjøre eller hva slags sengetøy man bør sove i. Heldigvis!

;-)

[Gjest høstløv]

Vel, da jeg gikk med minstemor hadde Ulvund en artikkel om aldersforskjell i Foreldre og Barn. Der sto det at når det var mindre enn 2 års aldersforskjell på søsken, så var det nærmest garantert at minst en av dem ville havne på skråplanet. Prostitusjon og narko.

Trur du jeg var forbanna på den professoren?!

For - som du sier - hva skal vi nå gjøre, da, når "skandalen" er et faktum? Drepe den eldste? Den yngste? Eller skal vi slippe unna med adopsjon?

Jeg tror ikke søskenkjærlighet sitter i aldersforskjellen, gitt, ei heller familielykke. Om man velger eller "må" ta det man får, så spiller det ingen rolle. Vi forholder oss til det vi får - for hva annet skal vi gjøre, liksom?

Det finnes ingen fasit verken på hvor mange barn man skal ha, hvor stor aldersforskjell det skal være på dem, hva slags bil man bør kjøre eller hva slags sengetøy man bør sove i. Heldigvis!

;-)

Sitat: "Vel, da jeg gikk med minstemor hadde Ulvund en artikkel om aldersforskjell i Foreldre og Barn. Der sto det at når det var mindre enn 2 års aldersforskjell på søsken, så var det nærmest garantert at minst en av dem ville havne på skråplanet. Prostitusjon og narko."

For noe tull og tøys. Min mor har født fem barn (ingen av de er tvillinger) i løpet av 7 år og ingen av oss er havnet på skråplanet eller driver med narko.

Jeg har selv to barn født med 14 måneders mellomrom og de trives meget godt i voksenlivet og har fått seg fine jobber. De har alltid hatt stor glede av hverandre.

[Gjest ViViola]

Sitat: "Vel, da jeg gikk med minstemor hadde Ulvund en artikkel om aldersforskjell i Foreldre og Barn. Der sto det at når det var mindre enn 2 års aldersforskjell på søsken, så var det nærmest garantert at minst en av dem ville havne på skråplanet. Prostitusjon og narko."

For noe tull og tøys. Min mor har født fem barn (ingen av de er tvillinger) i løpet av 7 år og ingen av oss er havnet på skråplanet eller driver med narko.

Jeg har selv to barn født med 14 måneders mellomrom og de trives meget godt i voksenlivet og har fått seg fine jobber. De har alltid hatt stor glede av hverandre.

Når man er gravid og i ammeperiode er man sårbar - og da var ikke det der særlig lystelig lesing... Og jeg skjønner ikke poenget, hva godt kom det ut av det liksom?

Så - jeg tipper ungene våre skal ha det riktig så greit, jeg. :-)

[morsan]

''Hvordan sa du i fra, da? Ikke så lett å gjøre det uten samtidig å kritisere andre for deres familesituasjon.''

I vår situasjon ble det ofte kommentarer hvis ungene kranglet, hvis de ville ulike ting og ble sure når de ikke fikk det som de ville, når jeg var sliten og sånn - da kom det ofte "slik er det når man har to så tette. Hadde jo gått an å vente litt, vet du!" gjerne etterfulgt av en litt sånn "festlig" latter.

Vel, uansett, det endte med at jeg en dag satte øynene i henne og sa veldig tydelig at "vi har 2 tette, og i 90 % av tiden er det helt supert for oss. Dere har 2 med stor avstand, og i 90 % av tiden er det helt supert for dere. Og når ting ikke er så supert, så må vi også takle det. På ulike måter". (Ikke direkte sitert, men noe slikt)

Hun sa ikke mer der og da, men senere hadde vi en prat bare vi to, hvor hun tok opp dette og sa at det hadde vært helt på sin plass. Det hadlet nok mest om misunnelse før de fikk nr. 2, siden de strevde så veldig.

Nå snakker vi ikke mer om aldersforskjellen på ungene våre, den er jo der og er konstant. Deres barn er selvfølgelig preget av å ha vært det eneste barnet lenge, slik som våre er preget av å alltid være sammen.

Godt svar! Det ER jo fordeler og ulemper med enhver familiesammensetning. Det finnes ikke den perfekte aldersforskjell eller det perfekte antallet barn:-)

Bortsett fra en analog av Grace Jones' "I'm not perfect, but I'm perfect for you" ;-)

[Gjest ViViola]

Godt svar! Det ER jo fordeler og ulemper med enhver familiesammensetning. Det finnes ikke den perfekte aldersforskjell eller det perfekte antallet barn:-)

Bortsett fra en analog av Grace Jones' "I'm not perfect, but I'm perfect for you" ;-)

''Det ER jo fordeler og ulemper med enhver familiesammensetning. Det finnes ikke den perfekte aldersforskjell eller det perfekte antallet barn:-)''

Nemlig. Derfor blir jeg så irritert når jeg hører noen "predikerer" det ene eller det andre, særlig mennesker med en viss "pondus" innenfor sitt fagfelt. Professor Ulvund, f.eks. Men det er nå så.

:-)

[morsan]

Vel, da jeg gikk med minstemor hadde Ulvund en artikkel om aldersforskjell i Foreldre og Barn. Der sto det at når det var mindre enn 2 års aldersforskjell på søsken, så var det nærmest garantert at minst en av dem ville havne på skråplanet. Prostitusjon og narko.

Trur du jeg var forbanna på den professoren?!

For - som du sier - hva skal vi nå gjøre, da, når "skandalen" er et faktum? Drepe den eldste? Den yngste? Eller skal vi slippe unna med adopsjon?

Jeg tror ikke søskenkjærlighet sitter i aldersforskjellen, gitt, ei heller familielykke. Om man velger eller "må" ta det man får, så spiller det ingen rolle. Vi forholder oss til det vi får - for hva annet skal vi gjøre, liksom?

Det finnes ingen fasit verken på hvor mange barn man skal ha, hvor stor aldersforskjell det skal være på dem, hva slags bil man bør kjøre eller hva slags sengetøy man bør sove i. Heldigvis!

;-)

''Der sto det at når det var mindre enn 2 års aldersforskjell på søsken, så var det nærmest garantert at minst en av dem ville havne på skråplanet. Prostitusjon og narko.''

Oi, det var da voldsomt!

Det er 15 mnd mellom meg og den ene søsteren min, og jeg har også to søskenbarn som det er 14 mnd i mellom, og to andre som det er 19 mnd mellom, og alle har skikket seg bra og overhodet ikke på skråplanet! :-)

Den ene fetteren er forretsten ganske sær, men han har skikket seg bra;-)

[morsan]

''Det ER jo fordeler og ulemper med enhver familiesammensetning. Det finnes ikke den perfekte aldersforskjell eller det perfekte antallet barn:-)''

Nemlig. Derfor blir jeg så irritert når jeg hører noen "predikerer" det ene eller det andre, særlig mennesker med en viss "pondus" innenfor sitt fagfelt. Professor Ulvund, f.eks. Men det er nå så.

:-)

Ja, vanlige folks synsing om dette hint kan man alltids leve med - verre når det kommer fra fagfolk.

[Gjest ViViola]

''Der sto det at når det var mindre enn 2 års aldersforskjell på søsken, så var det nærmest garantert at minst en av dem ville havne på skråplanet. Prostitusjon og narko.''

Oi, det var da voldsomt!

Det er 15 mnd mellom meg og den ene søsteren min, og jeg har også to søskenbarn som det er 14 mnd i mellom, og to andre som det er 19 mnd mellom, og alle har skikket seg bra og overhodet ikke på skråplanet! :-)

Den ene fetteren er forretsten ganske sær, men han har skikket seg bra;-)

Ja, det var så voldsomt, husker ikke ordrett hva som sto der, men jeg ble utrolig provosert og det gikk inn på meg.

Jeg tror det andre ting som spiller inn, jeg da, enn hvor mange måneder/år det er mellom barna.

[Gjest ViViola]

Ja, vanlige folks synsing om dette hint kan man alltids leve med - verre når det kommer fra fagfolk.

Jeg synes i alle fall det. Derfor har disse også et større ansvar for hva de lar dette ut av kjeften sin.

[Katt-ja]

''Der sto det at når det var mindre enn 2 års aldersforskjell på søsken, så var det nærmest garantert at minst en av dem ville havne på skråplanet. Prostitusjon og narko.''

Oi, det var da voldsomt!

Det er 15 mnd mellom meg og den ene søsteren min, og jeg har også to søskenbarn som det er 14 mnd i mellom, og to andre som det er 19 mnd mellom, og alle har skikket seg bra og overhodet ikke på skråplanet! :-)

Den ene fetteren er forretsten ganske sær, men han har skikket seg bra;-)

Ja,- det var sterk kost...

Jeg tror nok heller at sannsynligheten for at _foreldrene_ trenger nervepiller øker med flere tette unger (mer enn 2)...