Skummel blodprøve

[morsan]

Jeg hadde med meg junior til legen i dag, og han skulle også ta blodprøve. Allmenntilstanden var litt redusert (det var jo en grunn til at vi dro til legen), men ikke i en slik grad at jeg var forberedt på det som skjedde etter blodprøven.

Han var helt tapper og fin gjennom blodprøven, som forløp helt fint og med god oppfølging fra legesektretæren. Men kort tid etterpå ble han mer og mer blek og svimmel og uvel, og på vei ut fra legekontoret holdt han på å svime av. Han sa at han ikke så klart, bare striper, og oppførte seg veldig rart bl a med en veldig kunstig "latter", og var veldig blek og kald.

Han svimte dog ikke av, men jeg ble nokså betenkt på at han holder på å gå i dørken av noe så uskyldig som en blodprøve. Vel har han en virusinfeksjonen i kroppen, men det virker på meg som om det psykiske har mye å si?

Jeg er redd han skal få fullstendig legeskrekk her, for han er fortsatt veldig preget av denne nesten-besvimelsen, nå flere timer etterpå.

[Speak]

Det er faktisk ganske mange som besvimer av blodprøver. Det er nok lite du kan gjøre med det annet enn å la han ligge (eller sitte i armkroken din) mens de tar prøven.

Bare fortell han at det er veldig vanlig, og ikke er noe å bekymre seg for. Antagelig bekymrer du deg mer enn det han gjør:-)

[Lotte :o)]

Hva sier han selv? Er det stikket, eller synet av blod som setter han ut av spill? Var det flere reagensglass som skulle fylles? (erfaringsmessig en drøyere opplevelse). Emla-salve før blodprøve?

[Gjest mallet]

Jeg har alltid hatt det sånn med blodprøver, selv om jeg ikke har sprøyteskrekk. Vaksiner og sånt har jeg ingen problemer med. Ubehagelig, men det går over. Jeg ber om å få legge meg nedpå et par minutter etter prøven er tatt, så blir jeg ikke så svimmel.

[morsan]

Det er faktisk ganske mange som besvimer av blodprøver. Det er nok lite du kan gjøre med det annet enn å la han ligge (eller sitte i armkroken din) mens de tar prøven.

Bare fortell han at det er veldig vanlig, og ikke er noe å bekymre seg for. Antagelig bekymrer du deg mer enn det han gjør:-)

''Antagelig bekymrer du deg mer enn det han gjør:-)''

DET tror jeg ikke, du! ;-)

[morsan]

[quote name=Lotte )' timestamp='1237900428' post='4119104]

Hva sier han selv? Er det stikket, eller synet av blod som setter han ut av spill? Var det flere reagensglass som skulle fylles? (erfaringsmessig en drøyere opplevelse). Emla-salve før blodprøve?

Han sier det var selve stikket - det at han så nålen gå inn under huden. Jeg satt på en stol i bakgrunnen (slik det jo forventes at mødre til store barn gjør...) så jeg så ikke hele greia, men tror ikke de fylte opp flere glass.

Prøven ble tatt på innsiden av albuen, og de strammet opp overarmen og "banket" på blodårene før hun stakk. Tror han bare har tatt blodprøver i finger før.

[morsan]

Jeg har alltid hatt det sånn med blodprøver, selv om jeg ikke har sprøyteskrekk. Vaksiner og sånt har jeg ingen problemer med. Ubehagelig, men det går over. Jeg ber om å få legge meg nedpå et par minutter etter prøven er tatt, så blir jeg ikke så svimmel.

Ja, jeg begynner å lure på om det er noe medfødt her! ;-)

Husbonden er likedan, men her har jeg alltid skyldt på at han er "opplært" til det av en hysterisk mor som nesten svimte av bare når hun skulle sette plaster på eget barn...;-) Jeg hadde alltid tenkt at slektens forbannelse på dette punkt ville ta slutt nå, ettersom min sønn har en mor som oppfører seg helt annerledes i situasjoner knyttet til alt som har med leger og blodprøver og plaster og slikt å gjøre....;-) Men neida.

[Bookworm]

Det er vel egentlig en ganske naturlig reaksjon på en blodprøve, hvis man reagerer på den...?

[Speak]

''Antagelig bekymrer du deg mer enn det han gjør:-)''

DET tror jeg ikke, du! ;-)

De fleste av oss mødre gjør det. Så mens vi fortsetter å bekymre oss, så er ungene ferdige med saken for lenge siden:-)

Men dersom han fortsatt er bekymret for dette så hjelper det sikkert å høre at han ikke er alene om å føle seg slik av blodprøver. Da "avdramatiserer" du episoden, og forhåpentligvis vil han føle seg bedre av det.

[morsan]

Det er vel egentlig en ganske naturlig reaksjon på en blodprøve, hvis man reagerer på den...?

Ja, det var dette med "hvis man reagerer på den". Jeg hadde alltid trodd at dette er psykisk betinget og litt "tillært" gjennom dårlige erfaringer. Men dette kom utrolig brått på, synes jeg.

[morsan]

De fleste av oss mødre gjør det. Så mens vi fortsetter å bekymre oss, så er ungene ferdige med saken for lenge siden:-)

Men dersom han fortsatt er bekymret for dette så hjelper det sikkert å høre at han ikke er alene om å føle seg slik av blodprøver. Da "avdramatiserer" du episoden, og forhåpentligvis vil han føle seg bedre av det.

Ja, jeg får prøve på det. Det virker som om det hjalp litt å spille brettspill her nå, men han synes fortsatt ganske synd på seg selv og var vedlig opptatt av at han ikke kunne bruke den armen han hadde blitt stukket i osv osv.

Han beviser i grunnen at han er en _mann_! *he he*

[Gjest ViViola]

Han sier det var selve stikket - det at han så nålen gå inn under huden. Jeg satt på en stol i bakgrunnen (slik det jo forventes at mødre til store barn gjør...) så jeg så ikke hele greia, men tror ikke de fylte opp flere glass.

Prøven ble tatt på innsiden av albuen, og de strammet opp overarmen og "banket" på blodårene før hun stakk. Tror han bare har tatt blodprøver i finger før.

''det at han så nålen gå inn under huden.''

Skjønner godt at han nærmest svimte av, jeg, for det der orker ikke jeg å se på heller! (Og den gode nyheten er at han nok aldri blir sprøytenarkoman! :-))

Ellers er det nok genene (de dårlige, de fra den siden du vet) som slår inn...

[Gjest Tatjana]

Min eldste reagerte slik på en blodprøve for noen år side, barnet var vel omtrent 12 år da. Faren var med til legen, og mens far st og snakket med dem på legekontoret etter blodprøven sa han at ungen skule gå ut og vente. H*n følte seg dårlig, satte seg på en benk utenfor legekontoret og svimte av. Barnet datt i bakken (asfalt) med benken oppå. En av lærerne på skolen kom tilfeldigvis forbi og hjalp h*n opp igjen. Dette resulterte i hjernerystelse...

Mitt barn har aldri likt sprøyter, gruer seg i ukevis for vaksinering for eksempel. Og blir nesten hysterisk bare av _tanken_ på å måtte blodprøve igjen.

[Lotte :o)]

Han sier det var selve stikket - det at han så nålen gå inn under huden. Jeg satt på en stol i bakgrunnen (slik det jo forventes at mødre til store barn gjør...) så jeg så ikke hele greia, men tror ikke de fylte opp flere glass.

Prøven ble tatt på innsiden av albuen, og de strammet opp overarmen og "banket" på blodårene før hun stakk. Tror han bare har tatt blodprøver i finger før.

''det at han så nålen gå inn under huden''

Det klarer jeg ikke å se på, jeg heller. Snur meg heller bort.

[morsan]

Min eldste reagerte slik på en blodprøve for noen år side, barnet var vel omtrent 12 år da. Faren var med til legen, og mens far st og snakket med dem på legekontoret etter blodprøven sa han at ungen skule gå ut og vente. H*n følte seg dårlig, satte seg på en benk utenfor legekontoret og svimte av. Barnet datt i bakken (asfalt) med benken oppå. En av lærerne på skolen kom tilfeldigvis forbi og hjalp h*n opp igjen. Dette resulterte i hjernerystelse...

Mitt barn har aldri likt sprøyter, gruer seg i ukevis for vaksinering for eksempel. Og blir nesten hysterisk bare av _tanken_ på å måtte blodprøve igjen.

Huffda, skjønner at det er en opplevelse som har satt sine spor! :-(

[morsan]

''det at han så nålen gå inn under huden.''

Skjønner godt at han nærmest svimte av, jeg, for det der orker ikke jeg å se på heller! (Og den gode nyheten er at han nok aldri blir sprøytenarkoman! :-))

Ellers er det nok genene (de dårlige, de fra den siden du vet) som slår inn...

Ja, huff disse genene altså! Hvorfor sørger man ikke for muligheten til kloning?? ;-) Og så her som jeg trodde oppdragelsen skulle fikse biffen...;--)

[morsan]

[quote name=Lotte )' timestamp='1237913940' post='4119250]

''det at han så nålen gå inn under huden''

Det klarer jeg ikke å se på, jeg heller. Snur meg heller bort.

Ja, jeg synes det er rart at han valgte å følge med på dette.

[Aliza1365380759]

Han sier det var selve stikket - det at han så nålen gå inn under huden. Jeg satt på en stol i bakgrunnen (slik det jo forventes at mødre til store barn gjør...) så jeg så ikke hele greia, men tror ikke de fylte opp flere glass.

Prøven ble tatt på innsiden av albuen, og de strammet opp overarmen og "banket" på blodårene før hun stakk. Tror han bare har tatt blodprøver i finger før.

''Han sier det var selve stikket - det at han så nålen gå inn under huden.''

Der har du nok svaret ja! Det klarer ikke jeg heller å se på uten at jeg nesten besvimer, og jeg tar blodprøver ganske ofte... For meg går det på det at det er forskjell på å vite at det står en nål i armen min, og å faktisk se at den står der mens blodet pumper ut i glasset.. *grøsse*

[morsan]

''Han sier det var selve stikket - det at han så nålen gå inn under huden.''

Der har du nok svaret ja! Det klarer ikke jeg heller å se på uten at jeg nesten besvimer, og jeg tar blodprøver ganske ofte... For meg går det på det at det er forskjell på å vite at det står en nål i armen min, og å faktisk se at den står der mens blodet pumper ut i glasset.. *grøsse*

Ja, han var vel bare nysgjerrig, da, for han burde jo ha snudd seg bort;-) Selv gjør det meg svært lite å se på en nål slik.

[Aliza1365380759]

Ja, han var vel bare nysgjerrig, da, for han burde jo ha snudd seg bort;-) Selv gjør det meg svært lite å se på en nål slik.

Ja, jeg var også nysgjerrig, og siden selve blodprøven går helt fint for min del hadde jeg ikke trodd at jeg skulle reagere sånn, men jeg har lært at jeg _aldri mer_ skal kikke på når blodprøven tas! Jeg har ingen problemer med å takle blod, verken mitt eget eller andres, førstehjelp, ta hull på pussfylte infeksjoner og liknende, men akkurat den "sprøyte i armen"-situasjonen setter meg fullstendig ut.. :-P *pingle*