Eldstebarnet irriterer meg :(

[Gjest Svart samvittighet]

I det siste har jeg følt veldig på dette med personligheter, og hvordan selv de man er aller mest glad i ikke alltid er noen man går lett overens med.

Eldstebarnet vårt (jente i 2.klasse) er egentlig ei super jente. Hun er veldig skarp og skoleflink, har vært tidlig ute med det meste fra hun var baby og er i grunnen det typen som mestrer alt hun prøver. Hun er naturlig nok ganske viljesterk - ikke på drama-vis, men seig og utholdende. Og dessverre vrang og vanskelig å godsnakke med. Det er mest meg hun "krasjer" med - hun er pappajente, de går heldigvis veldig lett overens. Hun er uredd og tør å si ifra også til større barn, men den andre siden av dette er at det er vanskelig å lære henne i hvilke situasjoner man _ikke_ skal synge ut. Hun kan fremstå som litt frekk da vi er ute blant andre, og dette har vi jobbet mye med.

Yngstebarnet er mer gjennomsnittelig på sett og vis, følger jevnaldrende på det meste, og er en mye mer lettvint, blid og omgjengelig unge. Sukk..

Jeg merker at da jeg roser eldstebarnet blir det ofte for skole/praktisk relaterte ting, mens yngstejenta smelter meg mer av natur, og jeg får verdens svarteste samvittighet.

Er jeg det eneste som merker dette i familien? Altså at ett barn er lettere å komme overens med?

[Gjest og siden du er anonym]

''Er jeg det eneste som merker dette i familien? Altså at ett barn er lettere å komme overens med?''

Nei, du er nok ikke alene.

Personligheter kan være vidt forskjellige, og noen - barn eller voksne - er lettere å komme overens med enn andre. Oppgaven som forelder er likevel den viktigste oppgaven i verden, og noe av det beste man kan gjøre, er å dyrke fram det gode i alle sine barn. Dette er en strevsom oppgave, og den vil kreve langt mer når det gjelder det barnet som irriterer deg, enn det barnet som surfer gjennom livet med foreldrenes gunst pga mer likendes personlighet.

[caprice]

Vi har det ganske likt. Hos oss er det den eldste i 3. klasse som er den "vansklige". Hun har egentlig vært den typen siden hun ble født, og jeg husker til og med at jeg ikke synes det var trivelig å være i permisjon med henne *flau*. Likevel fikk vi et barn til, og jeg husker jeg ikke så frem til permisjonstiden i det hele tatt. Men dette var totalt annerledes. Jeg nøt hver dag og hadde det kjempefint, og var ikke egentlig særlig gira på å starte i jobb igjen. Jenta er nå snart 6 og jeg kjenner meg veldig igjen i veldig mye av hennes natur og væremåte, mens jeg til tider føler at den eldste nok kunne vært ombyttet på fødeavdelingen - hadde det ikke vært for at utessendet hennes er veldig likt på pappa'n. :-) Hun er da også pappajente, og har vært det hele livet. Den minste har alltid vært mammajente.

Vi kan vel ikke gjøre mer enn vårt beste når det gjelder å behandle barna likt...

[serendipity]

''Er jeg det eneste som merker dette i familien? Altså at ett barn er lettere å komme overens med?''

Nei, du er nok ikke alene.

Personligheter kan være vidt forskjellige, og noen - barn eller voksne - er lettere å komme overens med enn andre. Oppgaven som forelder er likevel den viktigste oppgaven i verden, og noe av det beste man kan gjøre, er å dyrke fram det gode i alle sine barn. Dette er en strevsom oppgave, og den vil kreve langt mer når det gjelder det barnet som irriterer deg, enn det barnet som surfer gjennom livet med foreldrenes gunst pga mer likendes personlighet.

At dere kommer bedre overens betyr nok ikke nødvendigvis at du er mer glad i det yngste, men kjærligheten oppleves nok annerledes. Ikke ha dårlig samvittighet fordi du elsker ungene på hver sin måte.