beholde eller abortere?

[Gjest 39 år]

Jeg er gravid for første gang. Jeg har ønsket meg barn lenge, men nå er jeg usikker. Forholdet mellom "faren" og meg vil ikke vare og dette var virkelig ikke planlagt. Jeg vil helst ikke være alenemor da jeg ikke vet om jeg egner meg. På en måte vil jeg, på en annen måte absolutt ikke. MEN kan man, etisk sett, ta abort i en alder av 39?? Det er jo også mulig at dette er min eneste sjanse..

Meninger?

[Gjest togli]

Siden du har ønsket deg barn, så skjønner jeg ikke hvorfor du tviler. Jeg har aldri hørt om noen som har angret på at de fikk et barn, men har hørt om mange som har angret på at de valgte abort.

Det går fint an å oppdra et barn alene, men jeg håper selvsagt at pappaen til barnet kan stille opp og ta ansvar han også - selv om dere ikke har et forhold.

Lykke til - uansett hva du velger å gjøre

[laban]

Du skriver at du har ønsket deg barn lenge.

Det får meg til å ønske at du beholder det. Jeg fordømmer deg ikke dersom du ikke orker tanken på å bli alenemor, men man får aldri noen garantier om at et forhold vil vare, uansett utgangspunkt.

Det er også alltid, uansett hvor vanskelig situasjonen ser ut til å være, en viss risiko for at man vil angre på å ha tatt abort. Det er mange som gjør det og går videre og klarer seg fint, men det er også de som får problemer i ettertid, selv om de er under verre press enn du selv er. (Mener ikke å bagatellisere din situasjon, men tenker på de som f.eks. må ta abort pga. egne helseproblemer - noen av dem klarer likevel ikke å forsone seg med saken etterpå.)

Kan det hjelpe å snakke med noen om det praktiske, kan du søke råd her:

http://www.amathea.no/index.aspx?cat=1003

Jeg tviler på at du er direkte uegnet som mor, du er voksen og har klart deg selv i mange år - og det er støtte å få. Undersøk hva som finnes av tilbud der du bor (ring f.eks. helsestasjonen, de trenger ikke få vite alt selv om du spør om litt informasjon), før du bestemmer deg.

Lykke til,

[morsan]

Jeg kjenner mange, i ulike aldre, som har blitt gravide uten at det var planlagt, og som i begynnelsen av svangerskapet har hatt vanskelig for å se for seg selv som en mor. Jeg synes ikke du bør la slike tanker være avgjørende for om du beholder barnet eller ikke. Alle dem jeg viser til har taklet morsrollen helt fint.

Jeg har stor forståelse for at forholdet til faren er noe man tillegger vekt når man har blitt uplanlagt gravid, og man lurer på hva man skal gjøre, uten at jeg selv har erfaring med det.

Men jeg tror også at jeg selv ville tenkt annerledes om dette om jeg var f eks 20 år og hadde blitt uplanlagt gravid med en jeg visste jeg ikke kunne være sammen med, enn om jeg var nærmere 40 og ikke hadde barn fra før. Er man ung, kan man lettere "koste på seg" tanken og håpet om at sjansen sikkert vil by seg igjen på et mer passende tidspunkt og med en mer "passende" far.

Du sier at du lenge har hatt lyst på barn, og det er jo et godt argument for å beholde det.

Men uansett hva andre mener, er dette en beslutning som bare du selv kan fatte, ut fra det som føles mest riktig for deg.

Lykke til, uansett hva du bestemmer deg for.

[Gjest prust]

Jeg har ei venninne på din alder, som ønsker seg barn, men som vet at forholdet hun er i nå, ikke kommer til å vare. Hun vet at han kan bli en flott far, men forholdet dem i mellom er ikke det beste.

De to har snakket om barn, og hun er veldig i tvil. Kanskje er det siste gangen hun har sjansen til å få barn? Det kan jo ta tid etter et brudd å finne mannen hun ønsker å dele livet med, og dermed kan klokka tikke for fort....

Jeg synes du skal beholde barnet, og ta det som en bonus dersom forholdet mellom deg og faren skulle fortsette!

[Gjest 39 år]

Siden du har ønsket deg barn, så skjønner jeg ikke hvorfor du tviler. Jeg har aldri hørt om noen som har angret på at de fikk et barn, men har hørt om mange som har angret på at de valgte abort.

Det går fint an å oppdra et barn alene, men jeg håper selvsagt at pappaen til barnet kan stille opp og ta ansvar han også - selv om dere ikke har et forhold.

Lykke til - uansett hva du velger å gjøre

Vel, for å nevne noe er jeg mye nedfor og tror ikke at et svangerskap/fødsel/våkenetter osv vil få meg til å føkge meg bedre -det hadde nok kunne gjort det hvis jeg var i "lykkelige omstendigheter"; altså sammen med barnefaren og generelt lykkelig. Jeg er ikke lykkelig! Er redd dette vil forsterke følelsen av å være mislykket og at det da kanskje er bedre å forbli barnløs. For alle parter.

[Persille1365381127]

Vel, for å nevne noe er jeg mye nedfor og tror ikke at et svangerskap/fødsel/våkenetter osv vil få meg til å føkge meg bedre -det hadde nok kunne gjort det hvis jeg var i "lykkelige omstendigheter"; altså sammen med barnefaren og generelt lykkelig. Jeg er ikke lykkelig! Er redd dette vil forsterke følelsen av å være mislykket og at det da kanskje er bedre å forbli barnløs. For alle parter.

Hva sier barnefaren da? Hva er hans tanker om dette - og hvorfor?

[Gjest 39 år]

Hva sier barnefaren da? Hva er hans tanker om dette - og hvorfor?

Han synes jeg skal abortere og vi har ikke et godt forhold. Det er vel mer eller mindre slutt.

[Persille1365381127]

Han synes jeg skal abortere og vi har ikke et godt forhold. Det er vel mer eller mindre slutt.

Men hvorfor synes han det? Pga forholdet i seg selv?

[mil1365380270]

Etikk har vel ikke så mye med saken å gjøre, når alt kommer til alt. Er du som skal leve med å være uten barn. Og det er du, barnet og barnefaren, som evt. skal leve med et dårlig forhold og lite samarbeid. Sånt er ikke bra for barn. Ikke for deg heller.

Første året, og litt til, er tøft med barn. Uten avlastning og med lite energi, absolutt ikke å anbefale. (Selv om mange(!) klarer brasene på en utmerket måte med det, og dårligere utgangspunkt.) Hormonene raser, likevel blir energien sugd ut av deg. Det er utrolig deilig, meningsfullt og riktig å leve med småbarn. Samtidig er det drenerende m.h.t. krefter og overskudd første tiden.

Det var det lite positive. Så skal du vite at når kvinner blir gravide, evaluerer de gjerne hele livssituasjonen sin. Mann, bolig, bil, skadelige ting i nærmiljøet, og alt med temmelig negative briller. Visste menn hva som foregikk, tror jeg de ville fått den store skjelven ;-) Mener ikke å si du skal se mer positivt på barnefar o.l, men det er faktisk ikke sikkert at følelsene dine er helt like sånn de var før du fikk positiv graviditetstest ;-)

På den annen side skal du ta på det dypeste alvor at du tross positiv test og muligheter, fortsatt ser så store hindringer.

[Gjest alene ja]

Vel, for å nevne noe er jeg mye nedfor og tror ikke at et svangerskap/fødsel/våkenetter osv vil få meg til å føkge meg bedre -det hadde nok kunne gjort det hvis jeg var i "lykkelige omstendigheter"; altså sammen med barnefaren og generelt lykkelig. Jeg er ikke lykkelig! Er redd dette vil forsterke følelsen av å være mislykket og at det da kanskje er bedre å forbli barnløs. For alle parter.

Jeg vil råde deg til å beholde barnet. Å angre på en abort må være helt forferdelig. Spesielt hvis man har et barneønske, og er 39 år, toget er i ferd med å gå, kanskje du må hoppe på nå når du har sjansen?

Ja, det kan være slitsomt å være alene med barn, det vet jeg alt om.

Men det første smilet, den første trillende latteren, de små lubne armene rundt halsen, all kjærligheten veier opp for alt og gjør våkenetter til en liten pris å betale.

[Gjest togli]

Vel, for å nevne noe er jeg mye nedfor og tror ikke at et svangerskap/fødsel/våkenetter osv vil få meg til å føkge meg bedre -det hadde nok kunne gjort det hvis jeg var i "lykkelige omstendigheter"; altså sammen med barnefaren og generelt lykkelig. Jeg er ikke lykkelig! Er redd dette vil forsterke følelsen av å være mislykket og at det da kanskje er bedre å forbli barnløs. For alle parter.

Var du ulykkelig også før du ble gravid/før det ble slutt med barnefaren e.l.? Altså..Har du vært generelt deprimert før dette skjedde?

Når man er nygravid løper hormonene løpsk. Jeg har født tre barn og skal love deg at jeg aldri har vært mer hormonell enn helt i starten av svangerskapene. Følelsene gikk som en jo-jo og det på tross av at jeg var i et lykkelig forhold. Jeg var sliten og hadde nok med meg selv. Hadde jeg vært alene, så hadde jeg nok følt meg enda mer deprimert...

Poenget mitt er at de følelsene du har akkurat nå trolig ikke helt er til å stole på. Hvis du var et normalt lykkelig menneske før graviditeten eller lot deg påvirke av et evt dårlig forhold til barnefar, så kan du nok regne med at du vil bli "deg selv" igjen etter en tid.

[Gjest togli]

Han synes jeg skal abortere og vi har ikke et godt forhold. Det er vel mer eller mindre slutt.

Kjæresten din (exen din?) kan fortsatt bli pappa i mange år til. Du har trolig ikke så mange fruktbare år igjen. Han har uansett ikke noe særlig han skulle sagt i denne saken, så her må du holde tunga rett i munnen og kjenne nøyaktig på hva DU føler....

[Gjest livet er fullt av vanskelige valg]

Min første tanke når jeg leste innlegget ditt, var at jeg synes det er trist at du føler behov for å spørre ukjente på et nettforum om du skal ta abort eller ikke..........

Når det er sagt så forstår jeg at du er oppe i en vanskelig situasjon, men det er bare DU som kan vite hva er rett for deg. Men jeg må inrømme at jeg selv aldri hadde klart å ta abort.

[Gjest Elextra]

Min første tanke når jeg leste innlegget ditt, var at jeg synes det er trist at du føler behov for å spørre ukjente på et nettforum om du skal ta abort eller ikke..........

Når det er sagt så forstår jeg at du er oppe i en vanskelig situasjon, men det er bare DU som kan vite hva er rett for deg. Men jeg må inrømme at jeg selv aldri hadde klart å ta abort.

''Min første tanke når jeg leste innlegget ditt, var at jeg synes det er trist at du føler behov for å spørre ukjente på et nettforum om du skal ta abort eller ikke..........''

Jeg synes ikke det på noen måte er rart at hun spør. Hun spør selvfølgelig ikke om hun skal ta abort eller ikke, hun ber om innspill som kan hjelpe henne med denne tunge avgjørelsen.

Det kan ofte være enklere å spørre anonymt om innspill. Ikke nødvendigvis som en erstatning for hjelp fra de nærmeste, men som et supplement. En eventuell uønsket graviditet vil dessuten ofte være noe man ikke ønsker å dele med andre enn de aller nærmeste.

[Gjest barna er viktige for meg]

Jeg hadde beholdt barnet. Aldri om jeg hadde tatt sjansen på å forbli barnløs.

[morsan]

''Min første tanke når jeg leste innlegget ditt, var at jeg synes det er trist at du føler behov for å spørre ukjente på et nettforum om du skal ta abort eller ikke..........''

Jeg synes ikke det på noen måte er rart at hun spør. Hun spør selvfølgelig ikke om hun skal ta abort eller ikke, hun ber om innspill som kan hjelpe henne med denne tunge avgjørelsen.

Det kan ofte være enklere å spørre anonymt om innspill. Ikke nødvendigvis som en erstatning for hjelp fra de nærmeste, men som et supplement. En eventuell uønsket graviditet vil dessuten ofte være noe man ikke ønsker å dele med andre enn de aller nærmeste.

Enig

[Gjest livet er fullt av vanskelige valg]

''Min første tanke når jeg leste innlegget ditt, var at jeg synes det er trist at du føler behov for å spørre ukjente på et nettforum om du skal ta abort eller ikke..........''

Jeg synes ikke det på noen måte er rart at hun spør. Hun spør selvfølgelig ikke om hun skal ta abort eller ikke, hun ber om innspill som kan hjelpe henne med denne tunge avgjørelsen.

Det kan ofte være enklere å spørre anonymt om innspill. Ikke nødvendigvis som en erstatning for hjelp fra de nærmeste, men som et supplement. En eventuell uønsket graviditet vil dessuten ofte være noe man ikke ønsker å dele med andre enn de aller nærmeste.

Overskriften er

" Beholde eller abortere" med et spørsmålstegn bak.

Poenget var heller ikke å "ta" innsenderen, men _jeg_ synes faktisk det er trist. (omend aldri så forståelig)

Det betyr ikke at du eller andre må synes det samme.

[Gjest Elextra]

Overskriften er

" Beholde eller abortere" med et spørsmålstegn bak.

Poenget var heller ikke å "ta" innsenderen, men _jeg_ synes faktisk det er trist. (omend aldri så forståelig)

Det betyr ikke at du eller andre må synes det samme.

Selvølgelig er det en trist situasjon, det vel ingen som mener noe annet.

[Gjest mora2]

Det sies at man angrer aldri på de barna man får.

Jeg syns helt klart du skal beholde barnet, du er såpass gammel at dette vil du klare helt fint alene.

Jeg forstår at dette kan være en vanskelig situasjon for deg, men det lille livet fortjener en sjanse..

*klem*