beholde eller abortere?

[Tonette]

Jeg tror det er en mening med det som er skjedd. Jeg synes ikke at du skal si fra deg den fantastiske muligheten du nå får. Det å oppleve å få et barn og se det vokse opp, det er for fantastisk til at du skal gå glipp av dette fordi du er redd.

For all del, det er helt normalt å føle seg redd. Jeg følte meg også redd i begynnelsen da jeg fant ut at jeg var gravid. Det til tross for at barnet var ønsket. De fleste er vel redd for det ukjente.

Ta i mot de mulighetene livet gir. Vær ikke redd, det ordner seg. Livet vil få en hel ny mening når du holder barnet i armene dine. At det er slitsom å være småbarnsmor er ikke noe nytt, men du verden så mye du får igjen. Det er virkelig verdt strevet.

Og husk, ingen er perfekte foreldre. Vi gjør så godt vi kan, og det er godt nok.

Jeg ønsker deg veldig mye lykke til!

[løvinne71]

Du kjenner jo best selv din egen situasjon, og hvordan akkurat du vil takle muligheten til å bli alenemor med de utfordringene / begrensningene dette medfører.

Derfor er det vanskelig å å gi råd om hva som er mest riktig for akkurat DEG.

Men hvis jeg skal uttale meg på generellt grunnlag utifra situasjonene du beskriver, så er jeg ikke et sekund i tvil:

BEHOLD BARNET!

Et barn vil berike livet ditt så uendelig mye!

Rent kortsiktig kan du nok regne med noen litt slitsomme småbarnsår. Men mere langsiktig vil dette barnet være en "investering" i resten av livet ditt, som ikke kan sammenlignes med noe annet.

Å bli mor, vil alltid være en stor omveltning, og kanskje litt skremmende, uansett hvor gammel man er, og uansett forhold til barnefar og livssituasjon forøvrig.

Så det er nok helt naturlig å føle tvil og usikkerhet når man blir uplanlagt gravid.

Men du er en voksen kvinne. Og du har til og med ønsket deg barn lenge. Jeg vil derfor tro at du er adskillig bedre rustet til morsrollen en svært mange andre kvinner som setter barn til verden - enten med eller uten en barnefar.

Hadde du vært 20 år, så hadde jeg nok svart deg noe helt annet.

Men det er jo en realitet at dette faktisk kan være din siste sjanse.

Så for å sette det litt på spissen, sitter du nå med valget å enten få et barn først - uten en mann. Eller først finne en annen mann, med den risikoen at du da aldri får egne barn.

Selvom du og barnefaren ikke kommer til å fortsette forholdet, så vil det jo ikke si det samme som at han ikke vil stille opp som barnets far.

Selvom han i utgangspunktet ikke ønsker barnet, blir saken ofte en helt annen når barnet først er en realitet.

[Gjest 39 år]

Var du ulykkelig også før du ble gravid/før det ble slutt med barnefaren e.l.? Altså..Har du vært generelt deprimert før dette skjedde?

Når man er nygravid løper hormonene løpsk. Jeg har født tre barn og skal love deg at jeg aldri har vært mer hormonell enn helt i starten av svangerskapene. Følelsene gikk som en jo-jo og det på tross av at jeg var i et lykkelig forhold. Jeg var sliten og hadde nok med meg selv. Hadde jeg vært alene, så hadde jeg nok følt meg enda mer deprimert...

Poenget mitt er at de følelsene du har akkurat nå trolig ikke helt er til å stole på. Hvis du var et normalt lykkelig menneske før graviditeten eller lot deg påvirke av et evt dårlig forhold til barnefar, så kan du nok regne med at du vil bli "deg selv" igjen etter en tid.

Nei jeg var ikke lykkelig før graviditeten heller så er nok ikke bare hormoner

[Gjest minnah]

Nei jeg var ikke lykkelig før graviditeten heller så er nok ikke bare hormoner

Du er da litt mer disponert for svangerskapsdepresjon/fødselsdepresjon. Men det kan også hende at lykken slår fullstendig inn - uten at jeg mener du skal gamble på det..

Forstår at situasjonen er vanskelig. Si alternativene høyt og bestemt til deg selv, og prøv å kjenne hvilke følelser som dukker opp. F.eks - Jeg skal ta abort! Mulig du kommer et steg videre, et er til slutt bare du som kan ta avgjørelsen som er riktig for _deg_.

Lykke til uansett!

[Gjest togli]

Nei jeg var ikke lykkelig før graviditeten heller så er nok ikke bare hormoner

Her er det viktig å vite om det var det dårlige forholdet til kjæresten som gjorde deg deprimert eller om du generelt har vært deprimert av andre årsaker.

[Gjest togli]

Min første tanke når jeg leste innlegget ditt, var at jeg synes det er trist at du føler behov for å spørre ukjente på et nettforum om du skal ta abort eller ikke..........

Når det er sagt så forstår jeg at du er oppe i en vanskelig situasjon, men det er bare DU som kan vite hva er rett for deg. Men jeg må inrømme at jeg selv aldri hadde klart å ta abort.

Det kan egentlig være veldig greit å spørre ukjente mennesker om slike ting. Vi er objektive fordi vi ikke kjenner denne kvinnen. Nå er det jo ikke slik at hun gjør slik vi befaler, men vi kan hjelpe henne videre i tankeprosessen som trengs for å kunne ta en endelig avgjørelse.

[Gjest 39 år]

Her er det viktig å vite om det var det dårlige forholdet til kjæresten som gjorde deg deprimert eller om du generelt har vært deprimert av andre årsaker.

generelt, har ingenting med x å gjøre.

[hidi, the scorpion]

generelt, har ingenting med x å gjøre.

Behold barnet ditt!!!

Jeg var i en mye verre situasjon enn deg, og jeg beholdt barnet, har selvfølgelig ikke angret èn dag.....

[Gjest minnah]

Behold barnet ditt!!!

Jeg var i en mye verre situasjon enn deg, og jeg beholdt barnet, har selvfølgelig ikke angret èn dag.....

Du kan vel ikke vite om du var i en mye verre situasjon, innlegger har jo ikke fortalt all verden.

Så lenge abort er lov i Norge, bør hun få utnytte seg av muligheten, og må selv vurdere hva som er det beste _for henne_.

[Gjest togli]

generelt, har ingenting med x å gjøre.

Ok, det høres egentlig ut som du har mest lyst til å ta abort? Personlig mener jeg altfor mange tar for lett på det med abort, men har man psykiske problemer, så er det ikke så lett å ta vare på et barn.... Hva med å evt. adoptere barnet bort etter fødselen? Kunne det være et alternativ?

[hidi, the scorpion]

Du kan vel ikke vite om du var i en mye verre situasjon, innlegger har jo ikke fortalt all verden.

Så lenge abort er lov i Norge, bør hun få utnytte seg av muligheten, og må selv vurdere hva som er det beste _for henne_.

Jeg _vet_ jeg var i en mye verre situasjon.

Og ja, abort er lovlig, men til hvilken pris....

[Gjest minnah]

Jeg _vet_ jeg var i en mye verre situasjon.

Og ja, abort er lovlig, men til hvilken pris....

Det er ikke ok å gi folk skyldfølelse. At _du_ mener du hadde det verre, betyr ikke at alle andre som ikke har det som deg, automatisk skal beholde barnet.

[hidi, the scorpion]

Det er ikke ok å gi folk skyldfølelse. At _du_ mener du hadde det verre, betyr ikke at alle andre som ikke har det som deg, automatisk skal beholde barnet.

Å si folk sannheten før de gjør noe de angrer på, er ikke å gi dem skyldfølelse... Jeg hadde fått skyldfølelse hvis jeg ikke sier hva jeg mener, men jeg sier _aldri_ noe til de som faktisk har tatt abort!

Og der ligger en stoooor forskjell!

[Gjest minnah]

Å si folk sannheten før de gjør noe de angrer på, er ikke å gi dem skyldfølelse... Jeg hadde fått skyldfølelse hvis jeg ikke sier hva jeg mener, men jeg sier _aldri_ noe til de som faktisk har tatt abort!

Og der ligger en stoooor forskjell!

Nå sier du at du kommer med sannheten. Man kan godt påstå at en aldri angrer på å et barn, men derimot på en abort. Vel, det finnes dem som heller ikke angrer på en abort, fordi de har tatt en veloverveid beslutning.

Din sannhet er ikke den eneste.

[hidi, the scorpion]

Nå sier du at du kommer med sannheten. Man kan godt påstå at en aldri angrer på å et barn, men derimot på en abort. Vel, det finnes dem som heller ikke angrer på en abort, fordi de har tatt en veloverveid beslutning.

Din sannhet er ikke den eneste.

Har jeg heller aldri sagt. Derfor dømmer jeg heller ingen, men spør de om råd, så sier jeg sannheten (for meg), noe annet kan jeg ikke si.

Og det er faktisk ganske irriterende at de som er _for liv_ stadig vekk skal bli angrepet av slike som deg....

[Gjest meg millan]

Jeg har ikke lest svarene dine. Men jeg ble selv ufrivillig gravid som ung syntes det var helt katastrofe. Beholdt barnet, og det er det beste som har hendt meg.

Jeg tror ikke det å få et barn heller gjør dine sjanser mindre til å få en mann. Det betyr ikke at du må være alenemor resten av livet.

[Gjest 39 år]

Overskriften er

" Beholde eller abortere" med et spørsmålstegn bak.

Poenget var heller ikke å "ta" innsenderen, men _jeg_ synes faktisk det er trist. (omend aldri så forståelig)

Det betyr ikke at du eller andre må synes det samme.

ja, det er mitt spørsmål.. mitt dilemma. Derfor spørsmålstegnet. Jeg mente ikke at dere skulle ta avgjørelsen for meg.

[Gjest 39 år]

Ok, det høres egentlig ut som du har mest lyst til å ta abort? Personlig mener jeg altfor mange tar for lett på det med abort, men har man psykiske problemer, så er det ikke så lett å ta vare på et barn.... Hva med å evt. adoptere barnet bort etter fødselen? Kunne det være et alternativ?

Nei, det hadde jeg selvfølgelig aldri klart..

[Gjest minnah]

Har jeg heller aldri sagt. Derfor dømmer jeg heller ingen, men spør de om råd, så sier jeg sannheten (for meg), noe annet kan jeg ikke si.

Og det er faktisk ganske irriterende at de som er _for liv_ stadig vekk skal bli angrepet av slike som deg....

''Har jeg heller aldri sagt. Derfor dømmer jeg heller ingen, men spør de om råd, så sier jeg sannheten (for meg), noe annet kan jeg ikke si.''

Å påstå at man kommer med *sannheten* kontra *sin egen sannhet* er to vidt forskjellige ting. Og her modererer du deg plutselig.

''Og det er faktisk ganske irriterende at de som er _for liv_ stadig vekk skal bli angrepet av slike som deg....''

Slike som meg? Så jeg er "mot liv" jeg da eller? Du er bare for drøy.

[Sofline]

Jeg har stort sett alltid ønsket meg barn og ville ikke som 39-årig turt å satse på at jeg fikk flere sjanser. Jeg ville nok beholdt (tror jeg, jeg er jo ikke akkurat i din situasjon).

Hvorvidt du egner deg som alenemor eller ikke skal jeg ikke uttale meg om, men når man får barn, alene eller sammen med faren, finner man ofte ut av at man makter mer enn man på forhånd hadde trodd var mulig.