beholde eller abortere?

[Sofline]

Du kjenner jo best selv din egen situasjon, og hvordan akkurat du vil takle muligheten til å bli alenemor med de utfordringene / begrensningene dette medfører.

Derfor er det vanskelig å å gi råd om hva som er mest riktig for akkurat DEG.

Men hvis jeg skal uttale meg på generellt grunnlag utifra situasjonene du beskriver, så er jeg ikke et sekund i tvil:

BEHOLD BARNET!

Et barn vil berike livet ditt så uendelig mye!

Rent kortsiktig kan du nok regne med noen litt slitsomme småbarnsår. Men mere langsiktig vil dette barnet være en "investering" i resten av livet ditt, som ikke kan sammenlignes med noe annet.

Å bli mor, vil alltid være en stor omveltning, og kanskje litt skremmende, uansett hvor gammel man er, og uansett forhold til barnefar og livssituasjon forøvrig.

Så det er nok helt naturlig å føle tvil og usikkerhet når man blir uplanlagt gravid.

Men du er en voksen kvinne. Og du har til og med ønsket deg barn lenge. Jeg vil derfor tro at du er adskillig bedre rustet til morsrollen en svært mange andre kvinner som setter barn til verden - enten med eller uten en barnefar.

Hadde du vært 20 år, så hadde jeg nok svart deg noe helt annet.

Men det er jo en realitet at dette faktisk kan være din siste sjanse.

Så for å sette det litt på spissen, sitter du nå med valget å enten få et barn først - uten en mann. Eller først finne en annen mann, med den risikoen at du da aldri får egne barn.

Selvom du og barnefaren ikke kommer til å fortsette forholdet, så vil det jo ikke si det samme som at han ikke vil stille opp som barnets far.

Selvom han i utgangspunktet ikke ønsker barnet, blir saken ofte en helt annen når barnet først er en realitet.

signerer

[trollemor;o)]

Kanskje er dette din siste sjanse til å få barn..? Klart du skal beholde barnet!! Du er en voksen dame og vil ikke ha noe problem med å få et barn. Faren stiller vel opp?

Joda, jeg vet at dette er noe du må finne ut av selv, men siden du spør, så svarer jeg det JEG mener.

[Shadow 650]

Som du sier... det er kanskje din eneste sjanse. Hvorfor ikke gripe den? Du trenger ikke være redd for å ikke være den perfekte mor. De finnes ikke. Og ungen din vil elske deg for den du er.

[fillolin]

Dette er vanskelig - du skriver at du ønsker deg barn: det taler for at du skal beholde fosteret og ta utfordringene etterhvert som de dukker opp. For utfordringer vil det bli, og ikke bare det første året slik mange skriver om her. Jeg tenker at det kan bli veldig tøft for deg å bearbeide en abort og gå videre uten barn?Samtidig skriver du at du av personlige årsaker er usikker på om du har det som kreves - det kan bare du vite, men å få et barn kan jo også bety at livet ditt vil bli enda vanskeligere enn det er nå, med de utfordringene barnet byr på, og det er ingen god følelse å kjenne at en ikke strekker til som mamma. Det skrives at mange angrer på abort, men ingen angrer på de barna de har fått. Det er vel forsåvidt sant, når en først har fått barna, men det finnes dem som ville valgt annerledes hvis de skulle velge helt på nytt. Men dette er et stort tabu, tror jeg, og ikke noe en snakker gjerne om (det er vel forøvrig ikke abort heller...), se f.eks.kronikk av/artikkel om dette av Anikken Strømøy i Aftenposten. Jeg tror også det er viktig å skille mellom det å sørge over en abort og det å angre på en abort, det er ikke helt det samme... Det er beundringsverdig om du klarer å tenke både på deg selv og det fremtidige barnet i denne situasjonen, men det viktigste er vel om du kan komme fram til, i ditt hjerte, hva som er riktig for deg. Uansett hvilke vansker som kommer etterpå (for vanskelig kan det bli uansett) kan du da iallefall si til deg selv at dette var det riktige valget for deg. Kanskje skal du søke rådgivning? Amathea er nevnt. Kanskje kan du arbeide med din egen lykke framover, mens du venter på barnet eller uavhengig av dette? Hvis du bestemmer deg for å bære fram barnet er det også mulig å søke kontakt med andre alenemødre, på nett eller "live". Husk at det også er mulig å søke hjelp når problemene oppstår, uansett hva du velger, det er ikke alltid nødvendig å ha alle løsningene klare på forhånd. Et barn gir stor, stor glede, men snur også opp ned på alt. Jeg håper at du vil klare virkelig å komme fram til den avgjørelsen som er riktig for deg og at du kjenner at det helt og fullt er din avgjørelse og noe som er helt riktig for deg - og så leve videre deretter, uansett hva du velger. Og uavhengig av dette håper jeg du får mer lykke i livet ditt og blir lykkelig med deg selv, det er uansett det viktigste, og flotteste! Ønsker deg alt godt!

Klem

[Speak]

Dersom du tenker at du en eller annen gang vil ha et barn så tror jeg tiden er ikke nå. Du vet aldri om du noen gang kommer til å bli gravid igjen. Tenk om du sitter som 45 eller 50-åring og angrer for at du ikke grep sjansen denne gangen.

Men det er jo viktig at du har kapasitet til å ta hånd om et barn. Det er masse ansvar og mye jobb. (I tillegg til mange store gleder)

[Gjest gelia]

Behold det og tvil aldri på at du gjorde riktig. Du kan angre hele livet hvis du ikke gjør det, men jeg lover deg at du aldri vil angre på å gripe sjansen.

Lykke til, dette greier du:-)

[Dorthe]

Jeg hadde beholdt det nettopp fordi jeg antagelig hadde sett på det som siste sjanse hvis jeg ønsket meg barn )

[Babette]

Siden du har ønsket deg barn, så skjønner jeg ikke hvorfor du tviler. Jeg har aldri hørt om noen som har angret på at de fikk et barn, men har hørt om mange som har angret på at de valgte abort.

Det går fint an å oppdra et barn alene, men jeg håper selvsagt at pappaen til barnet kan stille opp og ta ansvar han også - selv om dere ikke har et forhold.

Lykke til - uansett hva du velger å gjøre

''Jeg har aldri hørt om noen som har angret på at de fikk et barn, men har hørt om mange som har angret på at de valgte abort.''

Akkurat det argumentet der er etter min mening temmelig søkt. For det første sier det seg selv at man etter å ha født barnet og blitt kjent med det blir glad i det og ikke ønsker det bort, uansett om det på et stadium var uønsket.

For det andre må dette være noe av det mest tabubelagte som tenkes kan. Hva vil de fleste tenke om en mor som åpent går ut og sier at hun angrer på at hun valgte å få barnet?

Du kan dermed ikke sidestille dette med andre valg i livet. Det er greit å si at du angrer på at du kjøpte det dyre huset, men det går bare ikke an å si at du angrer på at du fikk den minste ungen.

[Bookworm]

''Jeg har aldri hørt om noen som har angret på at de fikk et barn, men har hørt om mange som har angret på at de valgte abort.''

Akkurat det argumentet der er etter min mening temmelig søkt. For det første sier det seg selv at man etter å ha født barnet og blitt kjent med det blir glad i det og ikke ønsker det bort, uansett om det på et stadium var uønsket.

For det andre må dette være noe av det mest tabubelagte som tenkes kan. Hva vil de fleste tenke om en mor som åpent går ut og sier at hun angrer på at hun valgte å få barnet?

Du kan dermed ikke sidestille dette med andre valg i livet. Det er greit å si at du angrer på at du kjøpte det dyre huset, men det går bare ikke an å si at du angrer på at du fikk den minste ungen.

Tror det du sier her, er ganske vesentlig. Det er rett og slett INGEN som vil innrømme det HVIS de skulle angre seg på at de har fått et barn som allerede er født...

[Babette]

Tror det du sier her, er ganske vesentlig. Det er rett og slett INGEN som vil innrømme det HVIS de skulle angre seg på at de har fått et barn som allerede er født...

Nemlig. Dermed synes jeg det blir nokså unfair å prosedere på dette i en debatt.

[Gjest ikke særlig godt,nei]

Tror det du sier her, er ganske vesentlig. Det er rett og slett INGEN som vil innrømme det HVIS de skulle angre seg på at de har fått et barn som allerede er født...

min mor har sagt rett ut at hun angret hun fikk meg....så mye problemer og trøbbel det ble med meg

[Bookworm]

min mor har sagt rett ut at hun angret hun fikk meg....så mye problemer og trøbbel det ble med meg

Huff, det var sikkert skikkelig sårende for deg å høre. Slett ikke moro å høre slik, skjønner jeg.

Jeg mener selvfølgelig heller ikke at man skal SI det om man nå så skulle mene det, jeg ville bare nyansere påstanden om at "ingen noengang har angret på barn de har fått". Dette er en sannhet med modifikasjoner, da enhvert (normal) person har vett til ikke å uttrykke dette.

[Gjest Det er svarte skyer på himmelen også]

Siden du har ønsket deg barn, så skjønner jeg ikke hvorfor du tviler. Jeg har aldri hørt om noen som har angret på at de fikk et barn, men har hørt om mange som har angret på at de valgte abort.

Det går fint an å oppdra et barn alene, men jeg håper selvsagt at pappaen til barnet kan stille opp og ta ansvar han også - selv om dere ikke har et forhold.

Lykke til - uansett hva du velger å gjøre

Henger meg på de andre her, det finnes de som angrer på at de fikk barn.

Min søster har et barn på 11 og tvillinger på 9. Hun har sakt rett ut at hun angrer for at hun fikk fler barn etter den føste på 11. Hun har også sakt dette flere ganger.

Min mor har fortalt meg at hun prøvde som bare den å abortere bort meg med strikkepinner men at hun ikke klarte. Hennes oppførsel mot meg i alle år etterpå har vel egentlig vist at hun nok har noen følelser for meg, men slettes ikke de man skal ha for sine barn. Jeg skal vedde på, selv om hun nok aldri ville innrømmet dette, at hun godt kunne vært meg foruten.

Jeg har en bekjent som ikke vil vedgå seg en sønn men to andre barn. Han kunne veldig godt være denne sønnen foruten.

Jeg vet desverre om flere slike situasjoner også

Verden er desverre ikke så hvit og pen som mange synes å tro.

[Gjest togli]

''Jeg har aldri hørt om noen som har angret på at de fikk et barn, men har hørt om mange som har angret på at de valgte abort.''

Akkurat det argumentet der er etter min mening temmelig søkt. For det første sier det seg selv at man etter å ha født barnet og blitt kjent med det blir glad i det og ikke ønsker det bort, uansett om det på et stadium var uønsket.

For det andre må dette være noe av det mest tabubelagte som tenkes kan. Hva vil de fleste tenke om en mor som åpent går ut og sier at hun angrer på at hun valgte å få barnet?

Du kan dermed ikke sidestille dette med andre valg i livet. Det er greit å si at du angrer på at du kjøpte det dyre huset, men det går bare ikke an å si at du angrer på at du fikk den minste ungen.

Jeg skjønner hva du mener, så det jeg sa var nok litt flåsete sagt. Samtidig tror jeg de som rett og slett ikke er sikre på hva de vil (slik jeg oppfatter trådstarter er), lettere vil angre dersom de tar abort. Er man sikker på hva som kjennes riktig å gjøre, så blir nok saken en annen.

[Gjest togli]

Henger meg på de andre her, det finnes de som angrer på at de fikk barn.

Min søster har et barn på 11 og tvillinger på 9. Hun har sakt rett ut at hun angrer for at hun fikk fler barn etter den føste på 11. Hun har også sakt dette flere ganger.

Min mor har fortalt meg at hun prøvde som bare den å abortere bort meg med strikkepinner men at hun ikke klarte. Hennes oppførsel mot meg i alle år etterpå har vel egentlig vist at hun nok har noen følelser for meg, men slettes ikke de man skal ha for sine barn. Jeg skal vedde på, selv om hun nok aldri ville innrømmet dette, at hun godt kunne vært meg foruten.

Jeg har en bekjent som ikke vil vedgå seg en sønn men to andre barn. Han kunne veldig godt være denne sønnen foruten.

Jeg vet desverre om flere slike situasjoner også

Verden er desverre ikke så hvit og pen som mange synes å tro.

Det er leit at du har slike erfaringer. Det undrer meg at foreldre kan si slikt om sine barn :-(

For meg er det helt uforståelig at det går an å føle at ens barn er uønskede...

Se forøvrig mitt svar til babette :-)

[Gjest Det er svarte skyer på himmelen også]

Det er leit at du har slike erfaringer. Det undrer meg at foreldre kan si slikt om sine barn :-(

For meg er det helt uforståelig at det går an å føle at ens barn er uønskede...

Se forøvrig mitt svar til babette :-)

"For meg er det helt uforståelig at det går an å føle at ens barn er uønskede..."

Det er det for meg også. Kjærligheten jeg har for mine barn er altoppslukende.

MEN, det gjør ikke verden noe penere på utsiden av husveggene våre.

Det er mange, mange, mange barn som er uønskede.

[Gjest togli]

"For meg er det helt uforståelig at det går an å føle at ens barn er uønskede..."

Det er det for meg også. Kjærligheten jeg har for mine barn er altoppslukende.

MEN, det gjør ikke verden noe penere på utsiden av husveggene våre.

Det er mange, mange, mange barn som er uønskede.

Det har du desverre helt rett i :-(

[morsan]

Nemlig. Dermed synes jeg det blir nokså unfair å prosedere på dette i en debatt.

'' Dermed synes jeg det blir nokså unfair å prosedere på dette i en debatt.''

Enig! Jeg vokter meg vel for å komme med slike utsagn ii en tråd som dette.

[morsan]

Å si folk sannheten før de gjør noe de angrer på, er ikke å gi dem skyldfølelse... Jeg hadde fått skyldfølelse hvis jeg ikke sier hva jeg mener, men jeg sier _aldri_ noe til de som faktisk har tatt abort!

Og der ligger en stoooor forskjell!

'' men jeg sier _aldri_ noe til de som faktisk har tatt abort!''

Men tror du ikke trådstarter og andre som du "sier sannheten til" husker rådene du ga dem før de eventuelt likevel valgte abort?