Mitt barn "tvert i mot"

[Mrs. Wallace]

Jeg er selv mor til fire, og er selvfølgelig enig i at noen barn er uspiselige, og at foreldrene selv ikke ser det. Selv har jeg nok vært "blind" for noen av mine smås vaner og uvaner, nettopp fordi de er mine. Men de fleste oppegående foreldre ser forskjell på pirk og småting og "ufordragelig" og uoppdragen oppførsel. Med de barnløses verdensmester i barneoppdragelse bygger jeg på flere av bekjentskapkretsens og nær families uttalelser om hvordan ting burde takles før de selv fikk barn, og hvordan de selv takler lignende oppførsel når de selv har får barn.

Og i dette tilfellet påpeker jo trådstarter at det dreier seg om pirk og småting, og ikke en forferdelig oppførsel som alle ville reagert på. Og jeg trenger ikke å gå lenger enn til meg selv for å vite hvor irritert jeg ville bli over at alle hakket på meg eller mine barn og det jeg/de gjorde, evt. ikke gjorde, hele tiden,

''Og i dette tilfellet påpeker jo trådstarter at det dreier seg om pirk og småting, og ikke en forferdelig oppførsel som alle ville reagert på. ''

Men det finnes jo ikke en konkret og almenngyldig definisjon på begrepene "pirk og småting".

Jeg hadde f.eks besøk av bekjente m/barn og sa ifra til barnet (dengang førsteklassing) fordi det sto i sofaen og slo meg i hodet med en pute flere ganger mens jeg satt i sofaen, uten at foreldrene sa et kvidder. De syntes det var småtteri og typisk barneoppførsel man bare bør overse, jeg syntes det var irriterende.

[Gjest Emmie]

Dette synes jeg var fryktelig nedverdigende sagt. Dårlige holdninger som bare er med på å underbygge en myte.

Og bare for å ha sagt det, jeg har selv barn.

Det er da ikke en myte at mennesker som har allverdens tid til å fordype seg i seg selv gjør nettopp det? Jeg sa det som en fleip, men jeg mener det (dog i en mildere grad en det kunne oppfattes). Det gjelder selvsagt ikke alle, det sier seg selv.

[Gjest Lilje30]

Det er da ikke en myte at mennesker som har allverdens tid til å fordype seg i seg selv gjør nettopp det? Jeg sa det som en fleip, men jeg mener det (dog i en mildere grad en det kunne oppfattes). Det gjelder selvsagt ikke alle, det sier seg selv.

Angrer du på at du har fått barn? Høres nesten ut som du er misunnelig på oss som ikke har barn å ta hensyn til. I Norge er det fortsatt en frivillig sak om man vil ha barn eller ikke. Det at jeg ikke har barn har vært en sorg for meg, men jeg har bestemt meg for å ikke bruke mer av min tid på jorda til å sørge over at jeg ikke har mann og barn. Jeg må lære meg å nyte det livet jeg har fått og gjør det etter beste evne.

Søsteren min som har 2 barn, ser på livet mitt som patetisk og meningsløst og har ikke mistet håpet om at jeg skal få barn en dag, selv om jeg har mistet håpet.

[Lotte :o)]

Jeg tror du er litt nærtagende. mange foreldre, inkl. meg selv, har en litt høy terskel av toleranse overfor egne barn. De kan ha div. uvaner som vi foreldre ser oss til dels blinde for. :-)

For å si det på en annen måte: alle barn kan være irriterende. Jeg setter pris på at andre korrigerer mine barns oppførsel, fordi de faktisk hører bedre eter når de får tilbakemeldinger fra andre enn kun foreldrene.

[Gjest Emmie]

Angrer du på at du har fått barn? Høres nesten ut som du er misunnelig på oss som ikke har barn å ta hensyn til. I Norge er det fortsatt en frivillig sak om man vil ha barn eller ikke. Det at jeg ikke har barn har vært en sorg for meg, men jeg har bestemt meg for å ikke bruke mer av min tid på jorda til å sørge over at jeg ikke har mann og barn. Jeg må lære meg å nyte det livet jeg har fått og gjør det etter beste evne.

Søsteren min som har 2 barn, ser på livet mitt som patetisk og meningsløst og har ikke mistet håpet om at jeg skal få barn en dag, selv om jeg har mistet håpet.

Hvordan i alle verden kan du lese at jeg angrer på at jeg har fått barn og at jeg er misunnelig på barnløse utfra det jeg skrev her?

Jeg setter det på spissen, men jeg mener det er mye sannhet i det. Jeg har vært barnløs og når jeg tenker tilbake til den tida ser jeg at jeg var veldig selvopptatt og svarthvit i tankegangen når det handlet om barn og barneoppdragelse. Jeg er selvsagt klar over at det ikke gjelder alle, og det skrev jeg også, men det ser for meg ut som det er ganske vanlig blant unge barnløse.

Jeg mente ikke på noen måte å antyde at barnløse har patetiske liv. Jeg prøvde å si at tankegangen vår preges av det livet vi lever, uansett om det finnes barn i det eller ikke, og at det ikke altid er like lett å forstå hverandre til fulle.

[Gjest Lilje30]

Hvordan i alle verden kan du lese at jeg angrer på at jeg har fått barn og at jeg er misunnelig på barnløse utfra det jeg skrev her?

Jeg setter det på spissen, men jeg mener det er mye sannhet i det. Jeg har vært barnløs og når jeg tenker tilbake til den tida ser jeg at jeg var veldig selvopptatt og svarthvit i tankegangen når det handlet om barn og barneoppdragelse. Jeg er selvsagt klar over at det ikke gjelder alle, og det skrev jeg også, men det ser for meg ut som det er ganske vanlig blant unge barnløse.

Jeg mente ikke på noen måte å antyde at barnløse har patetiske liv. Jeg prøvde å si at tankegangen vår preges av det livet vi lever, uansett om det finnes barn i det eller ikke, og at det ikke altid er like lett å forstå hverandre til fulle.

Jeg bor i kjellerleilighet hos min søster for en periode og opplever småbarnsperioden deres på nært hold. Man hører om trass alder og slitsom småbarnsperiode, men jeg har ikke greid å sette meg inn i det før jeg flyttet til søsteren min. Jeg får med meg det meste som foregår, derfor sier jeg aldri noe til søsteren min for jeg vet de gjør så godt de kan med barna. Jeg vil ikke at de skal føle seg på utstilling for meg, derfor sier jeg ingenting.

Jeg er mye på besøk og vet hvilke grenser barna har og jeg prøver å følge disse grensene når jeg passer barna. Det jeg legger en del merke til er at far til barna er mye mer konsekvent med grenser og barna er blide og fornøyde rundt han. Sammen med min søster er det hyl, skrik, vræl og ikke minst klenging og gnåling, en atferd de ikke viser sammen med far. Elstemann på snart 4år har funnet ut at grenser kan skrikes bort og han skriker til han kaster opp for han vet at søsteren min gir seg på et eller annet punkt. Denne gutten får faktisk pupp ennå, når far ikke er hjemme og min søster må håndtere begge barna alene.

Jeg som barnløs blir jo enkelte ganger sjokkskadet av oppførselen til 4åringen og manglende reaksjon på oppførselen.

Det er sikkert lett for meg å påpeke feil hos andre og jeg forstår at det ikke er lett å oppdra barn, men når oppførselen gjør at barn ikke greier å samhandle med andre barn og er slem med de, må det være lov å si i fra både for fok med barn og de uten.

[puppola]

Vi med barn er jo sensitive overfor kritikk og irettesettelse av egne barn. Jeg synes jo likevel andre kan gi barna våre irettesettelser hvis man er hos andre og de har andre regler enn barna pleier å forholde seg til. Folk uten barn er jo ikke vant til å ha barn og har ofte en urealistisk opplevelse og oppfattelse av hvordan det er å ha barn, enkelte tror jo for eksempel at hvis du har gitt barn en beskjed EN GANG så lystrer barna og det vet jo vi med barn at de nødvendigvis ikke alltid gjør. Dessuten er ofte barn ekstra utfordrende når andre er på besøk, det er iallefall min erfaring.

Jeg synes ikke du er oversensitiv men du må kanskje finne deg i at andre irettesetter ditt barn men jeg synes det er litt avhengig av hvordan det gjøres. Noen kjefter i vei og tror det er grei måte å korrigere på mens andre ser gjennom fingrene med vel mye...

Er du hos andre kan de korrigere ditt barn er mitt svar men ikke hvis de er hos deg og ikke på småting men det er jo selvsagt subjektivt. Jeg tror vi alle vil at alle andre skal like våre barn og oppleve dem på samme måte som vi gjør selv nemlig som vrdens beste gullunger!