Urettferdig?

[Gjest Litt sur akkurat nå]

Jeg er gift, har to småbarn, og har nå fått tilbud om en svært spennende jobb i utlandet.

Det vil si tre år utenlands, og når jeg kommer tilbake vil jeg ha store sjanser for å få en svært god jobb i firmaet jeg arbeider i.

Min mann har et fleksibelt yrke, så han kan jobbe litt fra utlandet, i tillegg til at jeg vil tjene såpass bra (gratis hus osv) at han ikke behøver a slite seg ut, men kan ha tid til å være sammen med barna, trene etc. Om han vil, kan han også tilbringe en del tid i Norge.

Jeg har kjempelyst, både fordi det er en spennende mulighet i et land jeg har lyst til a bo i, i tillegg til et steg opp på karrierestigen. Men mannen min er ikke positiv. Han er faktisk så negativ at det nesten ikke er mulig å diskutere det, han har allerede bestemt seg. Grunn: Han har lyst til å være i Norge. Han har ikke noe problem med stedet jeg har fått tilbud om jobb, det er hele problematikken med å flytte utenlands som byr ham i mot.

Jeg er veldig lei meg, og synes det er litt dårlig gjort at han ikke kan se de positive sidene. Jeg fikk barn noen år for jeg hadde tenkt, fordi han ønsket det da, og jeg har sagt nei til mange karrieremuligheter pga familien tidligere. Han har en svært sikker jobb, og det vil gå fint for ham å ta permisjon noen år. Barna vil kunne gå i meget bra barnehage/skole.

Nå er jeg ganske sur og synes det er urettferdig at han ikke kan la mine ønsker vare ledende en periode. Jeg har tidligere bodd alene utenlands, og orker det ikke igjen, så det er ikke et alternativ.

Innspill?

[Gjest Elextra]

Har ikke annet innspill enn at en så stor beslutning som å flytte utenlands i flere år er noe man må bli enige om gjennom grundige diskusjoner. Man må respektere at den ene parten synes dette blir en for stor omveltning i livet.

Forøvrig minner dette veldig om en problemstilling som var oppe grundig diskutert her på DOL for ca. et halvt år siden, da kvinnen (som skrev inn) ikke ville reise. Da var vel problemstillingen primært at mannen i utgangspunktet forventet at hun og barna skulle følge med.

[Gjest Litt sur akkurat nå]

Har ikke annet innspill enn at en så stor beslutning som å flytte utenlands i flere år er noe man må bli enige om gjennom grundige diskusjoner. Man må respektere at den ene parten synes dette blir en for stor omveltning i livet.

Forøvrig minner dette veldig om en problemstilling som var oppe grundig diskutert her på DOL for ca. et halvt år siden, da kvinnen (som skrev inn) ikke ville reise. Da var vel problemstillingen primært at mannen i utgangspunktet forventet at hun og barna skulle følge med.

Ok, jeg har ikke vært på Dol så lenge.

Jeg skjønner at det er en stor omveltning, men det var det for meg også - da vi fikk barn, før jeg egentlig følte at tiden var kommet. Jeg har alltid vært veldig glad i å være utenlands, og han vet hvor viktig det er for meg. Er derfor skuffet over at han ikke engang kan diskutere for å finne ut om det er noen måte å løse dette på, som begge kan være happy med.

[Gjest ikke urettferdig - vær blid og takknemlig]

Det er synd han ikke har samme ønske som deg mht å bo noen år utenlands, men det er ikke urettferdig!

Jeg har selv bodd utelnads i forbindelse med jobb, og trivdes god med det.

Men jeg har en liten del av meg som er veldig glad i tingenes tilstand, trives med slik det er nå, setter pris på det trygge og forutsigbare osv, og kan godt forstå de som lar dennne delen av seg styre preferansene.

Det hadde vært mye værre om han ble med mot sin vilje, og mistrivdes slik at dere etter et halvt år måtte ta en stor avgjørelse ang om dere skulle flytte hjem igjen etter at huset var utleid og barna hadde begynt å etablere seg osv.

Så du må ikke presse ham.

Men er du hyggelig og ikke virker misfornøyd med slik dere faktisk har det i dag, kan du be ham om å faktisk vurdere det og ikke bare stå stilt på sitt. Be ham se på alternative muligheter for å jobbe fra utlandet eller være hjmemme med barna og ta en utdannelse / gjøre noe han har hatt lyst til lenge. Slik at du føler han har tatt ett reelt valg, og ikke bare sagt nei.

Men da må du først vise at du er klar over hvor bra dere har det slik dere har det i dag, i Norge, med ok jobber og friske barn eller hvordan livssituasjonen deres enn er.. Slik at du viser at du forstår hva det er han mener han sier fra seg for de årene dere evt skulle bodd ute.

Og å trekke inn at du fikk barn når du egentlig ikke var klar, blir litt dumt, du kan generelt si at du har prøvd å jenke deg til hans behov og planer og ønsker, men ikke trekk inn noe som virker som om du nagrer på at du fikk familie da du gjorde det.

[Gjest Elextra]

Ok, jeg har ikke vært på Dol så lenge.

Jeg skjønner at det er en stor omveltning, men det var det for meg også - da vi fikk barn, før jeg egentlig følte at tiden var kommet. Jeg har alltid vært veldig glad i å være utenlands, og han vet hvor viktig det er for meg. Er derfor skuffet over at han ikke engang kan diskutere for å finne ut om det er noen måte å løse dette på, som begge kan være happy med.

Skjønner det :/. Håper dere finner en løsning begge kan leve med.

[Gjest antikarrieremor]

For det første får jeg fnatt av mennesker som er opptatt av karriere, men det er meg... Det å flytte utenlands er ikke bare noe jeg ville gjort i en fei. Jeg skjønner mannen din som vegrer seg for det!!!! Min mann ville ikke trivdes med å gå i mange år å bare drive hjemme, han hadde rett og slett blitt sprø av det.

Du må huske at du ikke bare har deg selv å tenke på. Det er ikke bare bare for barna å flytte til utlandet heller.

[KaVa]

Har ei god venninne med samme problemet- -men med motsatt fortegn. De valgte å gjøre det slik: Han reiste til utlandet, har jobbet der et år, de kommer etter skal være i ett år sammen med han, så blir han igjen et år etter det. Kona og barn tilbringer i tillegg alle ferier hos han.

Vet ikke om dette er aktuelt i det hele tatt for dere, og skal ikke si at jeg vet at det funker for dem, for det vet jeg faktisk ikke. Men det er i alle fall en mellomløsning som KAN være aktuell?

Når det er sagt: Norge forsvinner ikke, og mitt motto er: Man klarer ALT i en tidsbegrenset periode. Når man vet at det er en slutt i andre enden, så tåler man mer.

[Gjest been there - done that]

Ok, jeg har ikke vært på Dol så lenge.

Jeg skjønner at det er en stor omveltning, men det var det for meg også - da vi fikk barn, før jeg egentlig følte at tiden var kommet. Jeg har alltid vært veldig glad i å være utenlands, og han vet hvor viktig det er for meg. Er derfor skuffet over at han ikke engang kan diskutere for å finne ut om det er noen måte å løse dette på, som begge kan være happy med.

Det kan virke som at vi som kvinner skal ta det for gitt å bli med når mannen vil ?! Nå var vi i samme situasjon, har bodd i utlandet i et par år. Først skulle vi bo i Athen, noe som jeg ikke var så superhappy for, men så ble det England. Ok, dette går for en periode, og sikkert en stor fordel for barnet våres også.. Det ble diskutert og jeg ble med.

Hadde det vært andre veien, så hadde det sikkert ikke vært så lett. Fordi han har en type jobb hvor han må være der det skjer.

Men forstod jeg deg rett da du sa at han kunne jobbe fra utlandet også ? Dvs at han ikke vil gå og drive "dank"

Hvor gamle er barna? De skal kanskje på skole?

Jeg synes at mannen din ikke skal avfeie det tvers, men gå inn i en for og imot diskusjon og se hvor den fører dere hen. Dette er jo en sak som trenger litt tid på å modnes ( om man har tiden med seg da)

Lykke til.

[Gjest Litt sur akkurat na]

For det første får jeg fnatt av mennesker som er opptatt av karriere, men det er meg... Det å flytte utenlands er ikke bare noe jeg ville gjort i en fei. Jeg skjønner mannen din som vegrer seg for det!!!! Min mann ville ikke trivdes med å gå i mange år å bare drive hjemme, han hadde rett og slett blitt sprø av det.

Du må huske at du ikke bare har deg selv å tenke på. Det er ikke bare bare for barna å flytte til utlandet heller.

Hehe, vi er nok litt forskjellige du og jeg - men det er jo bare bra.

Jeg er ikke en "superkarrierekvinne" men etter åtte års utdanning og hardt arbeid i yngre år, er det viktig for meg å ha en spennende jobb for å trives. Det må være lov til det selv om man har barn. . Lønn er ikke veldig viktig, og jobben jeg har i Norge er ikke spesielt godt betalt.

Det er heller ikke slik at mannen min behøver å drive dank, som sagt kan han jobbe litt - i tillegg til at han har flere bokprosjekt han tidligere har snakket om.

Barna vil ha godt av å lære engelsk og se at det er mulig å leve på andre måter enn i Norge, i tillegg til at vi vil ha god tid til å følge dem opp på fritiden.

[Gjest Litt sur akkurat nå]

Det kan virke som at vi som kvinner skal ta det for gitt å bli med når mannen vil ?! Nå var vi i samme situasjon, har bodd i utlandet i et par år. Først skulle vi bo i Athen, noe som jeg ikke var så superhappy for, men så ble det England. Ok, dette går for en periode, og sikkert en stor fordel for barnet våres også.. Det ble diskutert og jeg ble med.

Hadde det vært andre veien, så hadde det sikkert ikke vært så lett. Fordi han har en type jobb hvor han må være der det skjer.

Men forstod jeg deg rett da du sa at han kunne jobbe fra utlandet også ? Dvs at han ikke vil gå og drive "dank"

Hvor gamle er barna? De skal kanskje på skole?

Jeg synes at mannen din ikke skal avfeie det tvers, men gå inn i en for og imot diskusjon og se hvor den fører dere hen. Dette er jo en sak som trenger litt tid på å modnes ( om man har tiden med seg da)

Lykke til.

Takk for det. Barna er 3 og 5 år gamle... Tror de vil klare seg veldig bra, de er åpne og glade barn. Tror også det er en fordel at de lærer seg litt engelsk tidlig.

Som jeg skriver over, vil mannen min fint klare å jobbe fra utlandet. Hans karriere vil også vare lett å ta opp når vi er tilbake, han har jobbet samme sted i mange år, og de liker ham godt. Tror det du sier er veldig sant, at kvinner ofte bare skal lystre mannens ønsker..

[Gjest Litt sur akkurat nå]

Har ei god venninne med samme problemet- -men med motsatt fortegn. De valgte å gjøre det slik: Han reiste til utlandet, har jobbet der et år, de kommer etter skal være i ett år sammen med han, så blir han igjen et år etter det. Kona og barn tilbringer i tillegg alle ferier hos han.

Vet ikke om dette er aktuelt i det hele tatt for dere, og skal ikke si at jeg vet at det funker for dem, for det vet jeg faktisk ikke. Men det er i alle fall en mellomløsning som KAN være aktuell?

Når det er sagt: Norge forsvinner ikke, og mitt motto er: Man klarer ALT i en tidsbegrenset periode. Når man vet at det er en slutt i andre enden, så tåler man mer.

Takk for svar. Jeg har tenkt slike tanker, men har tidligere bodd alene i utlandet, og jeg synes det er slitsomt. Jeg har lyst til at dette evt skal skje med samlet familie.. Hadde vært mye hyggeligere!

[Gjest antikarrieremor]

Hehe, vi er nok litt forskjellige du og jeg - men det er jo bare bra.

Jeg er ikke en "superkarrierekvinne" men etter åtte års utdanning og hardt arbeid i yngre år, er det viktig for meg å ha en spennende jobb for å trives. Det må være lov til det selv om man har barn. . Lønn er ikke veldig viktig, og jobben jeg har i Norge er ikke spesielt godt betalt.

Det er heller ikke slik at mannen min behøver å drive dank, som sagt kan han jobbe litt - i tillegg til at han har flere bokprosjekt han tidligere har snakket om.

Barna vil ha godt av å lære engelsk og se at det er mulig å leve på andre måter enn i Norge, i tillegg til at vi vil ha god tid til å følge dem opp på fritiden.

) Jeg skjønner jo og aksepterer at andre har et annet syn på dette med karriere!

Men mannen din trenger litt mer tid før han evt sier ja til å "gi slipp på " alt her i trygge Norge for noen år.

Håper du har litt tid på å forberede både barna og mannen din:o) Lykke til!

[Gjest been there - done that]

Takk for det. Barna er 3 og 5 år gamle... Tror de vil klare seg veldig bra, de er åpne og glade barn. Tror også det er en fordel at de lærer seg litt engelsk tidlig.

Som jeg skriver over, vil mannen min fint klare å jobbe fra utlandet. Hans karriere vil også vare lett å ta opp når vi er tilbake, han har jobbet samme sted i mange år, og de liker ham godt. Tror det du sier er veldig sant, at kvinner ofte bare skal lystre mannens ønsker..

Håper at dere finner ut av det.

Krysser fingrene for deg, og håper at mannen din kan se fordelen ved det at du kan komme litt videre ifht din jobb, barna får en fordel ved å lære seg engelsk (sønnen vår (8 år) sier han savner england og han snakker veldig bra engelsk nå, og det er nesten 1 år siden vi flyttet hjem til Norge igjen.)

bedre å angre på noen man har gjort enn IKKE gjort..

Lykke til

[Gjest Kayia]

''Han er faktisk så negativ at det nesten ikke er mulig å diskutere det, han har allerede bestemt seg. Grunn: Han har lyst til å være i Norge. Han har ikke noe problem med stedet jeg har fått tilbud om jobb, det er hele problematikken med å flytte utenlands som byr ham i mot.'' Jeg tror det viktigste er at begge er enige dersom man lander på å flytte for en periode, og min erfaring er at slike avgjørelser ikke fattes en gang for alle. Da jr var nyfødt, fikk mannen min en spennende jobb i en by langt unna byen vi hadde nettverket vårt i, og der bodde vi i to år. Jeg hadde et temmelig ensomt permisjonsår, men et mer sosialt og givende år to fordi jeg tok opp studiene. Likevel var det mye jr og meg, siden mannen min jobbet mye.

Etter to år flyttet vi tilbake til byen vi bor i nå, men etter et års tid fikk mannen min tilbud om å reise enten til Japan eller Italia. Selv om vi begge er glade i å reise og jr ennå ikke hadde begynt på skolen, hadde jeg rett og slett ikke lyst. Jeg syns det var deilig å ha venninnene mine rundt meg, og likte rett og slett livet mitt i Norge for godt til å ta jobben med å finne seg tilrette på et nytt sted nok en gang. Jeg hadde dessuten lyst til å gjøre ferdig mitt eget lange studium. For meg var argumentet kliss likt din manns: Jeg hadde lyst til å bo i Norge med kjentfolk rundt meg.

I dag derimot, hadde saken vært annerledes. Nå har jeg hatt så mange år her, jeg står kompetansemessig støtt, jr er større og selvstendig, og det hadde bare vært artig å være et år et annet sted. Så kanskje sjansen byr seg senere om det ikke blir nå?

[Gjest En europeer]

Av egen erfaring kan jeg bare si: en så stor forandring som det å flytte til utlandet er, forutsetter at alle i familien er positivt innstilt og villige til å flytte.

Jeg har stor forståelse for at ikke alle er interessert i å flytte fra hjemlandet sitt...

[Shadow 650]

Det er liksom godtatt at kone og barn skal følge mannens karriere. (olje, forsvar etc..)

Hvem av oss kvinner her inne på DOL har vel ikke latt mannen få utvikle/utfolde seg for karrierens skyld, og selv stått på vent?

Er dette noe kvinnen virkelig ønsker, så skjønner eg ikke hvorfor mannen av og til kan kan bøye seg, han også. Likestilling, er det ikke?

[Mrs D]

Ok, jeg har ikke vært på Dol så lenge.

Jeg skjønner at det er en stor omveltning, men det var det for meg også - da vi fikk barn, før jeg egentlig følte at tiden var kommet. Jeg har alltid vært veldig glad i å være utenlands, og han vet hvor viktig det er for meg. Er derfor skuffet over at han ikke engang kan diskutere for å finne ut om det er noen måte å løse dette på, som begge kan være happy med.

''Jeg skjønner at det er en stor omveltning, men det var det for meg også - da vi fikk barn, før jeg egentlig følte at tiden var kommet''

At du lot deg presse eller overtale til å få barn før du egentlig ville, betyr ikke automatisk at nå er det mannens tur til å gjøre det samme nå. Viktige avgjørelser skal man ikke la seg presse til, og gjør man det likevel gir det altså ikke utvidede rettigheter til å forvente det samme i retur.

[Gjest Vi flytter]

Det er ikke urettferdig. Et utenlandsopphold er noe som skal være positivt for alle i familien. Ikke bare for den ene parten.

For meg var det viktig å reise til landet. Se området vi skulle bo i, se på huset, oppleve kulturen, hilse på naboer, besøke skolen ungene skal gå på. Snakke masse med nordmenn som allerede bor der. Undersøke hva jeg kunne bruke fritiden til når mann og barn var på skole og jobb, utenom å ta nettstudier som jeg også vil gjøre.

Når jeg hadde gjort det, ble jeg overbevist om at dette var et sted jeg kunne trives i ett år. Nå gleder jeg meg.

Jeg skjønner mannen min din veldig godt. 3 år er lang tid. Det er umulig og si ja uten videre. Det er enkelt for den som drar for å jobbe. Da går dagene fort, men den som bare er med skal også få noe ut av oppholdet.

[Gjest Vi flytter]

Ok, jeg har ikke vært på Dol så lenge.

Jeg skjønner at det er en stor omveltning, men det var det for meg også - da vi fikk barn, før jeg egentlig følte at tiden var kommet. Jeg har alltid vært veldig glad i å være utenlands, og han vet hvor viktig det er for meg. Er derfor skuffet over at han ikke engang kan diskutere for å finne ut om det er noen måte å løse dette på, som begge kan være happy med.

Det er meg hun sikter til.

''Jeg har alltid vært veldig glad i å være utenlands, og han vet hvor viktig det er for meg''

Jeg har også alltid vært glad i å være utenlands (på ferie). Jeg skjønner ikke helt at det skal være et argument å bruke overfor en ektefelle som muligens også vil jobbe.

Først og fremst er det jo viktig hva hver og en av familiemedlemmene kan få ut av oppholdet. Det holder ikke bare å "være glad i å være utenlands"

Og hva mener du med utenlands? Det er liksom litt forskjell på å bo i f.eks Sverige eller England mot å bo i Midtøsten.

[Gjest Litt sur akkurat nå]

Det er meg hun sikter til.

''Jeg har alltid vært veldig glad i å være utenlands, og han vet hvor viktig det er for meg''

Jeg har også alltid vært glad i å være utenlands (på ferie). Jeg skjønner ikke helt at det skal være et argument å bruke overfor en ektefelle som muligens også vil jobbe.

Først og fremst er det jo viktig hva hver og en av familiemedlemmene kan få ut av oppholdet. Det holder ikke bare å "være glad i å være utenlands"

Og hva mener du med utenlands? Det er liksom litt forskjell på å bo i f.eks Sverige eller England mot å bo i Midtøsten.

Det er ikke i Europa, men det er ikke et sted med krig eller voldsomme lidelser. Man kan fint leve tilnærmet som hjemme.

Selvsagt er det forskjell på å være på ferie og å bo i utlandet. Jeg har bodd i fem forskjellige land i forbindelse med studier og jobb, så det vet jeg alt om.

Men nå har han kunne fortsette i den (turnus-)jobben han hadde da vi ble gift, fordi jeg har tatt ekstrabelastningen det er når han jobber helg og lange kvelder, og sagt nei til jobber med mye reising. Nå mener jeg at det er min tur til å være i forsetet noen år.