Urettferdig?

[Gjest Vi flytter]

Det er ikke i Europa, men det er ikke et sted med krig eller voldsomme lidelser. Man kan fint leve tilnærmet som hjemme.

Selvsagt er det forskjell på å være på ferie og å bo i utlandet. Jeg har bodd i fem forskjellige land i forbindelse med studier og jobb, så det vet jeg alt om.

Men nå har han kunne fortsette i den (turnus-)jobben han hadde da vi ble gift, fordi jeg har tatt ekstrabelastningen det er når han jobber helg og lange kvelder, og sagt nei til jobber med mye reising. Nå mener jeg at det er min tur til å være i forsetet noen år.

Jeg forstår i grunnen deg også, for jeg tenkte slik selv. Nå skulle min jobb prioriteres.

Jeg skal ikke nekte for at rødstrømpa i meg protesterte _villt og heftig_ og at jeg av den grunn låste meg fullstendig.

Men som sagt: Jeg gleder meg nå.

Jeg kan dessverre ikke vite hvordan mannen din tenker og jeg vet ikke hva du kan gjøre for at han skal se postivt på dette.

For min del var det som sagt og reise dit og oppleve stedet som skulle til.

Jeg skal bruke året på å suge til meg mest mulig lærdom, både når det gjelder språk, om Midt-østen generelt, Geografi ( Jeg ante ikke en gang hvor på kartet dette landet lå)

Nå gleder jeg meg og det ville ingen trodd for 4 måneder siden.

[løvinne71]

Det er ikke i Europa, men det er ikke et sted med krig eller voldsomme lidelser. Man kan fint leve tilnærmet som hjemme.

Selvsagt er det forskjell på å være på ferie og å bo i utlandet. Jeg har bodd i fem forskjellige land i forbindelse med studier og jobb, så det vet jeg alt om.

Men nå har han kunne fortsette i den (turnus-)jobben han hadde da vi ble gift, fordi jeg har tatt ekstrabelastningen det er når han jobber helg og lange kvelder, og sagt nei til jobber med mye reising. Nå mener jeg at det er min tur til å være i forsetet noen år.

Jeg forstår tankegangen din om at det er "din tur" til å kunne prioritere karriere.

Men det er likevel en ganske stor forskjell på det du har gjort for ham, ved å tilrettelegge og tilpasse deg, kontra det du ber ham om å gjøre.

En flytting til utlandet dreier seg jo ikke bare om tilpassninger, men om en fullstendig omveltning i tilværelsen og bytte til et totalt nytt miljø.

3 år er også forholdsvis lenge, ihvertfall for barn! Nå vet jeg ikke hvor gamle barna dine er.

Men barn fra 4-5 års alderen har gjerne allerede knyttet seg til venner og nærmiljø der de bor, og vil ofte synes det er trist å flytte fra venner og kjente. Har de begynt på skolen, blir det ofte enda vanskeligere.

Jeg forstår selvsagt at du har lyst til dette fordi det gir spennende muligheter for deg.

Men siden en flytting vil få såpass store konsekvenser for resten av familien også, så må man jo vurdere fordelene og ulempene av hele "totalpakka" - ikke bare dine egne muligheter.

Men det er også viktig å tenke på at selvom man kan finne gode argumenter for hvordan det meste kan løses rent praktisk, så er det aller viktigste hva man FØLER om å flytte.

Hvis mannen din absolutt ikke kan tenke seg dette, så er det antagelig ikke for å være "vanskelig mot deg". Men kanskje rett og slett fordi han hverken ønsker, eller er klar for den omstillingen som kreves både av ham selv, og resten av familien.

Og personlig må jeg si at jeg forstår ham veldig godt.

Det ville nok vært helt uaktuellt for meg også å flytte 3 år til utlandet pga jobben til min mann. Uansett hvor gode betingelser vi hadde mht boforhold og økonomi.

Jeg liker riktignok å reise og oppleve nye steder. Jeg er heller ikke spesiellt glad i det norske klimaet, og har ofte ønsket jeg bodde et varmere sted. Jobben min er heller ikke så interessant at jeg på død og liv må beholde den.

Men til tross for dette ville jeg ikke forlatt familie, venner/bekjente og hesten min for å bytte miljø i tre år. Det er rett og slett for mye som binder meg til hverdagen i Norge, og jeg trives for godt i den tilværelsen jeg har her.

Et utenlandsopphold kunne nok vært spennende noen måneder, men 3 år er veldig lenge.

Jeg er heller ikke motivert for å gjennomgå den praktiske organiseringen som kreves rundt det å pakke, flytte og oppbevare ting og møbler, leie ut huset, selge biler, si opp forsikringer, abonnementer, melde barn ut av skolen, og gud vet hva som kreves når man skal være borte såpass lenge.

Kanskje det er dette mannen din også tenker på?

[Gjest høstløv]

Jeg forstår i grunnen deg også, for jeg tenkte slik selv. Nå skulle min jobb prioriteres.

Jeg skal ikke nekte for at rødstrømpa i meg protesterte _villt og heftig_ og at jeg av den grunn låste meg fullstendig.

Men som sagt: Jeg gleder meg nå.

Jeg kan dessverre ikke vite hvordan mannen din tenker og jeg vet ikke hva du kan gjøre for at han skal se postivt på dette.

For min del var det som sagt og reise dit og oppleve stedet som skulle til.

Jeg skal bruke året på å suge til meg mest mulig lærdom, både når det gjelder språk, om Midt-østen generelt, Geografi ( Jeg ante ikke en gang hvor på kartet dette landet lå)

Nå gleder jeg meg og det ville ingen trodd for 4 måneder siden.

Sitat: "Nå gleder jeg meg og det ville ingen trodd for 4 måneder siden."

Nei det var det nok ikke :-)

[Gjest høstløv]

Det er ikke alltid man kan få det som man vil.

Vi har også en slik situasjon her i heimen, men her er det min mann, som har lyst til å reise til varmere strøk om vinteren, og jeg som ikke vil bli med.

[Gjest gelia]

Jeg synes han er urettferdig hvis han ikke gir dette en sjanse.