Småbarnsforeldre og telefonsamtaler

[Colette]

Jeg har i lenger tid ergret meg over et internt problem i familien. Og nå drister jeg meg til å spørre om hva dol-mødre mener om dette. Før det irriterer livet av meg....:

Jeg har en voksen sønn, som bor i utlandet. Han er samboer og har 2 barn på 2,5 og 5 år. Vi snakker sammen på telefonen ca. hver 3.-4. uke, men da tar vi det grundig med en lang samtale på ca. 1 time. Problemet er at jeg aldri får snakket med han...Han blir stadig avbrutt av enten samboeren som ber han passe på ungene, eller noe annet hun må vite der og da. I tillegg så må han irettesette ungene, og spesielt den eldste, nærmest kontinuerlig under samtalen, og vi får omtrent aldri snakket en setning ferdig. Det er skriking og skråling - og på grensen til det uutholdelige innimellom.

Da jeg oppdro barn- så var det vanlig å gi beskjed til ungene om at "nå snakker jeg i telefonen - så nå må dere vente til jeg er ferdig med det". Og samboer/ektefelle hadde jo vett på å tie stille om mas til samtalen var over.

Noen som har synspunkter på dette? :-)

[morsan]

Jeg kjenner igjen problemet - enkelte jeg kjenner har hatt en tendens til å bruke litt vel mye tid på å snakke med/til barn mens man er i telefonen. Men litt må man jo tåle da.

Det er jo en balansegang det der, mellom å ta litt hensyn til at den man snakker med kan ha ting og situasjoner rundt seg som av og til mås tas hensyn til, spesielt med ganske små barn, og samtidig må den som har denne situasjonen prøve å ikke la det ta helt overhånd.

Og spesielt hvis man er den som ringer til noen - det er jo ikke alltid tidspunktet er så passende.

Jeg skjønner veldig godt at du vil snakke mer uhindret med sønnen din når dere snakkes så sjelden. Jeg ville anbefalt deg å finne et annet tidspunkt på dagen å gjøre det på, f eks etter at barna er i seng. En mann som er "helt borte" fra familielivet midt i den travleste tida når man har såpass små barn kan jo være vanskelig. Kanskje det er en idé å avtale tidspunkt på forhånd?

[ariadne]

Avtal å ringes etter barnas leggetid. Det burde redusere avbrytelsene betraktelig - kanskje til det som kan tåles?

[Colette]

Jeg kjenner igjen problemet - enkelte jeg kjenner har hatt en tendens til å bruke litt vel mye tid på å snakke med/til barn mens man er i telefonen. Men litt må man jo tåle da.

Det er jo en balansegang det der, mellom å ta litt hensyn til at den man snakker med kan ha ting og situasjoner rundt seg som av og til mås tas hensyn til, spesielt med ganske små barn, og samtidig må den som har denne situasjonen prøve å ikke la det ta helt overhånd.

Og spesielt hvis man er den som ringer til noen - det er jo ikke alltid tidspunktet er så passende.

Jeg skjønner veldig godt at du vil snakke mer uhindret med sønnen din når dere snakkes så sjelden. Jeg ville anbefalt deg å finne et annet tidspunkt på dagen å gjøre det på, f eks etter at barna er i seng. En mann som er "helt borte" fra familielivet midt i den travleste tida når man har såpass små barn kan jo være vanskelig. Kanskje det er en idé å avtale tidspunkt på forhånd?

Jeg har etter hvert gitt opp å ringe han på eget initiativ -for det er som regel midt i middag/leggetid, eller de skal noe annet - eller er ikke hjemme, Jeg overlater til han å ringe meg når det passer for han. Og hvis jeg ikke rekker å ta telefonen når han ringer -så ringer jeg opp igjen umiddelbart -fordi jeg da regner med at det da passer for han.

Jeg snakker med hver av ungene - en liten stund hver. Og det er jo kjempekoselig. Men sønnen min får jeg altså aldri vekslet et fornuftig ord med. Det blir bare avbrutte setninger - og når jeg skal komme tilbake til det vi snakket om- så husker jeg ikke lenger hva det gjaldt:-(

[Colette]

Avtal å ringes etter barnas leggetid. Det burde redusere avbrytelsene betraktelig - kanskje til det som kan tåles?

Jeg håper det ikke oppfattes som jeg ikke tåler avbrytelser...for det er ikke tilfelle. Jeg vet at barn er barn- og at barn krever sitt. Men han velger å ringe meg mens ungene er våkne og oppe, men ofte mens samboeren er ute. Men det blir et evig kaos- verken mer eller mindre:-)

[morsan]

Jeg har etter hvert gitt opp å ringe han på eget initiativ -for det er som regel midt i middag/leggetid, eller de skal noe annet - eller er ikke hjemme, Jeg overlater til han å ringe meg når det passer for han. Og hvis jeg ikke rekker å ta telefonen når han ringer -så ringer jeg opp igjen umiddelbart -fordi jeg da regner med at det da passer for han.

Jeg snakker med hver av ungene - en liten stund hver. Og det er jo kjempekoselig. Men sønnen min får jeg altså aldri vekslet et fornuftig ord med. Det blir bare avbrutte setninger - og når jeg skal komme tilbake til det vi snakket om- så husker jeg ikke lenger hva det gjaldt:-(

Hva om du sender han sms på forhånd og spør om det passer å ringe?

Jeg husker at min mor også hadde en tendens til å ringe midt i middagslagingen, nettopp fordi hun da var ferdig med sin middag og satt i godstolen og slappet av:-) Og så ringte hun rett etter et av de faste programmene hennes var slutt, og da var det midt i kveldsstellet og legging...;-)

Hvis jeg ringte henne mens hun så på et program, kunne hun si litt halvindignert "ser du ikke på X (navnet på programmet)"...;-)

[AneM1365380603]

Jeg har fire unger, så jeg kjenner til problematikken. Ungene forstår godt at de bør være stille under korte samtaler, men det er ikke så lett for dem med en synlig og utilgjengelig mor i en time. Derfor legges alltid skravlesamtaler til tider der barna enten er ute eller i seng.

Hvis jeg var deg ville jeg absolutt funnet en bedre tid for telefonsamtaler. I allefall nå som barna er små

[morsan]

Jeg håper det ikke oppfattes som jeg ikke tåler avbrytelser...for det er ikke tilfelle. Jeg vet at barn er barn- og at barn krever sitt. Men han velger å ringe meg mens ungene er våkne og oppe, men ofte mens samboeren er ute. Men det blir et evig kaos- verken mer eller mindre:-)

Jeg har ingen problemer med å skjønne at avbrytelsene er plagsomme!!

Men kanskje du bør prøve å endre litt ringemønster med han, ikke bare for å få mer ro over samtalen med han, men også litt oftere og samtidig kortere kontakt? Da blir ikke hver enkelt samtale så viktig (det blir ikke "den store samtalen"), og så har man ikke så utrolig mye "oppspart" å snakke om at det går en time hver gang?

Jeg har en venninne jeg ikke snakker med så ofte, og da kan det fort gå 45-60 minutter i telefonen før man vet ordet av det. det er jo veldig hyggelig, men det er ikke alltid det passer å bruke så mye tid på én gang. Jeg tenker noen ganger at vi heller burde ha snakket oftere og kortere. Men når kommer man dit? Det blir fort til at jeg tenker at det kommer til å ta like lang tid neste gang også, så da utsetter jeg ringingen enda et par uker....

Kanskje sønnen din (og kona) også tenker litt slik? De kan ikke ringe for ofte, ettersom det går en time hver gang?

Du kunne jo prøve å ta noen korte samtaler på dagen først og fremst for å snakke med barna, og så ta andre samtaler senere. Kanskje vil han ringe hyppigere når han merker at det går an å ta en femminutters? ;-)

[Colette]

Jeg har fire unger, så jeg kjenner til problematikken. Ungene forstår godt at de bør være stille under korte samtaler, men det er ikke så lett for dem med en synlig og utilgjengelig mor i en time. Derfor legges alltid skravlesamtaler til tider der barna enten er ute eller i seng.

Hvis jeg var deg ville jeg absolutt funnet en bedre tid for telefonsamtaler. I allefall nå som barna er små

Som sagt så har jeg lagt opp til at han selv kan bestemme når han vil ringe. Og det har med det faktum å gjøre at han ønsker at jeg skal snakke med ungene også. Han har bare 2 barn- og det har jeg hatt også - uten at det har gått ut over en normal samtale mellom mor og barn i telefonen:-)

[trollemor;o)]

Ring når de er i seng. Verre er det ikke.

[AneM1365380603]

Jeg kjenner igjen problemet - enkelte jeg kjenner har hatt en tendens til å bruke litt vel mye tid på å snakke med/til barn mens man er i telefonen. Men litt må man jo tåle da.

Det er jo en balansegang det der, mellom å ta litt hensyn til at den man snakker med kan ha ting og situasjoner rundt seg som av og til mås tas hensyn til, spesielt med ganske små barn, og samtidig må den som har denne situasjonen prøve å ikke la det ta helt overhånd.

Og spesielt hvis man er den som ringer til noen - det er jo ikke alltid tidspunktet er så passende.

Jeg skjønner veldig godt at du vil snakke mer uhindret med sønnen din når dere snakkes så sjelden. Jeg ville anbefalt deg å finne et annet tidspunkt på dagen å gjøre det på, f eks etter at barna er i seng. En mann som er "helt borte" fra familielivet midt i den travleste tida når man har såpass små barn kan jo være vanskelig. Kanskje det er en idé å avtale tidspunkt på forhånd?

Å avtale på forhånd er ypperlig. Det er ikke hyggelig for hverken meg eller den jeg snakker med om vi blir avbrutt hele tiden. Sånn er det bare når en har småbarn.

En venninne av meg klaget for noen år siden på at det alltid var så mye støy i bakgrunnen hos meg. Nå har hun selv to små med 15 måneders mellorom. Fy fader de ungene hyler og bråker, og det er nesten fornøyelig når vi snakker sammen ) Jeg er så herdet den veien at jeg nesten morer meg mest over de sure kommentarene hun hadde tidligere.

[morsan]

Å avtale på forhånd er ypperlig. Det er ikke hyggelig for hverken meg eller den jeg snakker med om vi blir avbrutt hele tiden. Sånn er det bare når en har småbarn.

En venninne av meg klaget for noen år siden på at det alltid var så mye støy i bakgrunnen hos meg. Nå har hun selv to små med 15 måneders mellorom. Fy fader de ungene hyler og bråker, og det er nesten fornøyelig når vi snakker sammen ) Jeg er så herdet den veien at jeg nesten morer meg mest over de sure kommentarene hun hadde tidligere.

he he, ja jeg tror noen hver kan oppleve å møte seg sjøl i døra når man får barn! :-)

[Colette]

Jeg har ingen problemer med å skjønne at avbrytelsene er plagsomme!!

Men kanskje du bør prøve å endre litt ringemønster med han, ikke bare for å få mer ro over samtalen med han, men også litt oftere og samtidig kortere kontakt? Da blir ikke hver enkelt samtale så viktig (det blir ikke "den store samtalen"), og så har man ikke så utrolig mye "oppspart" å snakke om at det går en time hver gang?

Jeg har en venninne jeg ikke snakker med så ofte, og da kan det fort gå 45-60 minutter i telefonen før man vet ordet av det. det er jo veldig hyggelig, men det er ikke alltid det passer å bruke så mye tid på én gang. Jeg tenker noen ganger at vi heller burde ha snakket oftere og kortere. Men når kommer man dit? Det blir fort til at jeg tenker at det kommer til å ta like lang tid neste gang også, så da utsetter jeg ringingen enda et par uker....

Kanskje sønnen din (og kona) også tenker litt slik? De kan ikke ringe for ofte, ettersom det går en time hver gang?

Du kunne jo prøve å ta noen korte samtaler på dagen først og fremst for å snakke med barna, og så ta andre samtaler senere. Kanskje vil han ringe hyppigere når han merker at det går an å ta en femminutters? ;-)

Ja, det spørs om vi ikke har kommet inn i et litt uheldig mønster mht hvor ofte vi snakker sammen. Så jeg tror du er inne på noe der. Men jeg kvier meg for å ringe - for det blir jo bare mas og kjas...og jeg føler meg helt utslitt etterpå. Han pleier først og fremst å ringe når samboeren ikke er hjemme - for da har han fred fra hennes mas, har jeg inntrykk av.

[Colette]

Ring når de er i seng. Verre er det ikke.

Det er ikke så enkelt...da har de ikke ladet telefonen, og skal snart legge seg, er slitne osv.

[AneM1365380603]

Som sagt så har jeg lagt opp til at han selv kan bestemme når han vil ringe. Og det har med det faktum å gjøre at han ønsker at jeg skal snakke med ungene også. Han har bare 2 barn- og det har jeg hatt også - uten at det har gått ut over en normal samtale mellom mor og barn i telefonen:-)

Jeg synes likevel ungene er så små at 1 time ro er i overkant av hva en kan forvente.

Dere kan jo avtale det slik at du av og til ringer kun for å snakke med dem. De blir glade om du spanderer noen minutter på dem nå og da. Mine minste på 3,5 og 6 er i allefall slik.

[morsan]

Ja, det spørs om vi ikke har kommet inn i et litt uheldig mønster mht hvor ofte vi snakker sammen. Så jeg tror du er inne på noe der. Men jeg kvier meg for å ringe - for det blir jo bare mas og kjas...og jeg føler meg helt utslitt etterpå. Han pleier først og fremst å ringe når samboeren ikke er hjemme - for da har han fred fra hennes mas, har jeg inntrykk av.

Ja, det kan være for å få fri for mas, men det kan også være andre årsaker. Jeg liker ikke at mannen min er "tilhører" mens jeg småprater med folk i telefonen. Er han hjemme, går jeg typisk til et annet rom. Ikke fordi han "maser", eller fordi jeg skal snakke om hemmelige ting - jeg er bare ikke helt komfortabel med å ha tilhørere som bare hører den ene delen av samtalen.

[AneM1365380603]

he he, ja jeg tror noen hver kan oppleve å møte seg sjøl i døra når man får barn! :-)

Å møte seg sjøl i døra er et herlig uttrykk ;o))

[Gjest Fast bruker]

Ja, det spørs om vi ikke har kommet inn i et litt uheldig mønster mht hvor ofte vi snakker sammen. Så jeg tror du er inne på noe der. Men jeg kvier meg for å ringe - for det blir jo bare mas og kjas...og jeg føler meg helt utslitt etterpå. Han pleier først og fremst å ringe når samboeren ikke er hjemme - for da har han fred fra hennes mas, har jeg inntrykk av.

Hmmm...Aner jeg et lite snev av svigermor/svigerdatter problematikk her? Jeg Kan formelig se innlegget skrevet med motsatt fortegn:

*Svigermor ringer alltid midt i spise/leggetiden til ungene, og legger beslag på pappaen i evigheter. hva kan vi gjøre for å få slutt på dette??*

[Colette]

he he, ja jeg tror noen hver kan oppleve å møte seg sjøl i døra når man får barn! :-)

Men hvorfor er det ikke mulig å sette grenser overfor barn/samboer? Han forsøkte sist - å snakke til 5 -åringen - fordi hun var "dramaqueen" - og hylte og skrek fordi han snakket til henne med en bestemt og litt sint stemme. Da ble resultatet at hun skrek enda høyere - og forlangte at pappa skulle be om unnskyldning fordi han hadde vært sint:-(

[morsan]

Det er ikke så enkelt...da har de ikke ladet telefonen, og skal snart legge seg, er slitne osv.

Uff, jeg skjønner at det er leit å føle seg avvist slik!

Men jeg kan også forstå følelsen av å bli "forstyrret" når man endelig har ro og tid til å slappe av, kanskje har man satt seg ned for å se en film, f eks, og så ringer telefonen.

Setter man på pause og skravker i vei, er jo det ganske så iriterende for den andre...;-/