Småbarnsforeldre og telefonsamtaler

[Colette]

''Jeg husker godt at da jeg var barn- så var jeg fullstendig klar over hierarkiet -og hvem som bestemte. Å forlange en unnskyldning fra mine foreldre- herregud... ''

Det kan meget godt hende at 5-åringen var alt for mye dramaqueen og at hun oppførte seg dårlig i den konkrete situasjonen - det er det umulig for meg å ha noen formening om. Men generelt sett misliker jeg begreper som "hierarkiet" osv når det gjelder barneoppdragelse. Jeg har ikke sansen for å være så veldig autoritær, og jeg synes ikke det har gått utover resultatet i det hele tatt.

Og at barn kan kreve unnskyldning fra voksne synes jeg er like selvsagt som at de kan kreve unskyldninger fra andre barn osv. Barn er ikke annensrangs mennesker som skal tie når voksne snakker...

Der er du nok helt på linj med min sønn:-) Framtiden vil nok vise om det er velykket eller ikke :-)

[Glimtipper]

''Jeg husker godt at da jeg var barn- så var jeg fullstendig klar over hierarkiet -og hvem som bestemte. Å forlange en unnskyldning fra mine foreldre- herregud... ''

Det kan meget godt hende at 5-åringen var alt for mye dramaqueen og at hun oppførte seg dårlig i den konkrete situasjonen - det er det umulig for meg å ha noen formening om. Men generelt sett misliker jeg begreper som "hierarkiet" osv når det gjelder barneoppdragelse. Jeg har ikke sansen for å være så veldig autoritær, og jeg synes ikke det har gått utover resultatet i det hele tatt.

Og at barn kan kreve unnskyldning fra voksne synes jeg er like selvsagt som at de kan kreve unskyldninger fra andre barn osv. Barn er ikke annensrangs mennesker som skal tie når voksne snakker...

''Og at barn kan kreve unnskyldning fra voksne synes jeg er like selvsagt som at de kan kreve unskyldninger fra andre barn osv. Barn er ikke annensrangs mennesker som skal tie når voksne snakker...''

Helt enig.

Jeg ble sint på samboeren min her om dagen. Uheldigvis hevet jeg stemmen med sønnen min i rommet ved siden av. Han kom øyeblikkelig løpende og stirret forskrekket på oss i noen sekunder, før han kjeftet oss ut etter noter... "Dere må oppføre dere. Ikke skrike, ikke være sinte. Man må snakke sammen. Si unnskyld!" Vi rødmet godt der vi sto, men gjorde som han sa. Det er jo tross alt det samme vi belærer han angående hele tiden.

Det er jo ikke gøy å bli kjeftet på av en 3-åringen, men han har da noen gode poenger han også en gang i blant...

[AneM1365380603]

''Jeg har selv vært desperat og delt ut rosiner til ungene når tlf ringer. Da nr tre var lita ba hun om rosiner straks det ringte.... Noen ganger er det jo veldig viktig å få med seg hva som blir sagt, he he.''

he he, kejnner til det dre med "bestikkelser" under en telefonsamtale.

Og det med å kjenne lusa på gangen idet det ringer: Vi hadde hund da jeg var barn, og den var alltid kjapp på pletten når telefonen ringte. Man hadde jo ikke trådløse den gangen, så da ble man sittende ved siden av telefonen under samtalen med én ledig hånd - perfekt til å klø en hund med:-)

Nå kom jeg på en episode fra da sønnen min var på ferie i fjor. Han snakket i mobilen på rommet sitt. Vertinnen kom inn og informerte om at det var middag. Han veivet klart og bestemt med hendene at hun måtte komme seg vekk pga at han snakket i tlf. Hun ringte og klaget til meg over hvor uhøflig han var.

Jeg glemte å fortelle henne at håndbevegelsene var innlært fra sin mor

Du kan se det for deg.. En bestemt finger som peker "Vekk!". Altså ikke tid til diskusjoner..

[Rith]

Det hender nok jeg blir avbrutt når jeg snakker i telefonen, men jeg gir beskjed til min datter på forhånd at nå skal mamma snakke i telefonen. Hun avbryter stort sett bare når hun må, hvis det ikke er viktig må hun vente.

[Colette]

Jeg føler med deg, men har ingen gode forslag. Som småbarnsmor til ett barn (som jeg stort sett har vært alene med, riktignok), irriterer jeg meg selv like mye som jeg irriterer vennene mine. Jeg trodde aldri jeg skulle bli en av de menneskene som starter en telefonsamtale med: "NEI! Prøv å treffe doen når du tisser!".

Min normalt hyggelige sønn som gjerne leker alene i timesvis om han får lov, blir et lite monster når jeg er på telefonen. Fy søren så han kan mase, plutselig.

Jeg prøver å ringe venner når jeg er ute og går nå, da han fremdeles sitter i vogn og vi går lange strekninger. Litt trafikkstøy er stort sett bedre enn masingen til en 3-åring.

LOL:-) Jegskjønner at du skjønner hva jeg mener :-) Det kan være ørlite frustrerende å forholde seg til småbarnsforeldre som bare har en tanke i sitt hode: Sine barn/sitt barn :-)

[morsan]

Der er du nok helt på linj med min sønn:-) Framtiden vil nok vise om det er velykket eller ikke :-)

Min er snart 12 år, og får masse skryt fra lærer, venners foreldre osv for at han er så veldig grei, så kanskje var det ikke så mislykket? ;-)

[morsan]

Nå kom jeg på en episode fra da sønnen min var på ferie i fjor. Han snakket i mobilen på rommet sitt. Vertinnen kom inn og informerte om at det var middag. Han veivet klart og bestemt med hendene at hun måtte komme seg vekk pga at han snakket i tlf. Hun ringte og klaget til meg over hvor uhøflig han var.

Jeg glemte å fortelle henne at håndbevegelsene var innlært fra sin mor

Du kan se det for deg.. En bestemt finger som peker "Vekk!". Altså ikke tid til diskusjoner..

*he he* Action speaks louder than words!

[AneM1365380603]

Det hender nok jeg blir avbrutt når jeg snakker i telefonen, men jeg gir beskjed til min datter på forhånd at nå skal mamma snakke i telefonen. Hun avbryter stort sett bare når hun må, hvis det ikke er viktig må hun vente.

Jeg synes også det er greit å avtale på forhånd, men en time for dem ville nok føles lenge uansett

[Colette]

Det hender nok jeg blir avbrutt når jeg snakker i telefonen, men jeg gir beskjed til min datter på forhånd at nå skal mamma snakke i telefonen. Hun avbryter stort sett bare når hun må, hvis det ikke er viktig må hun vente.

Dette er det normale - synes jeg da:-) Og om barnet da ikke lystrer 100%, så er det jo ikke helt utilgivelig :-) Det jeg reagerer på er at barn i dag ofte skal ha en følelse av at de ALLTID stiller først i køen, og at ingenting er viktigere enn dem- noen gang. For slik er jo ikke dette livet....for noen av oss.

[Rith]

Dette er det normale - synes jeg da:-) Og om barnet da ikke lystrer 100%, så er det jo ikke helt utilgivelig :-) Det jeg reagerer på er at barn i dag ofte skal ha en følelse av at de ALLTID stiller først i køen, og at ingenting er viktigere enn dem- noen gang. For slik er jo ikke dette livet....for noen av oss.

Nettopp, slik er ikke livet og det trenger barn å lære seg først som sist.

[Colette]

Min er snart 12 år, og får masse skryt fra lærer, venners foreldre osv for at han er så veldig grei, så kanskje var det ikke så mislykket? ;-)

Det må nok en fin kombinasjon av forskjellige innlæringsmetoder til for at dette skal bli vellykket. Han må lære at han selv er viktig - men samtidig ikke den viktigste på jord - for andre enn deg og faren hans. Han er sikkert en skjønn gutt - men hvis man alltid lærer seg å stå i første rekke- så kan det jo være at han ikke får alle sine forventninger innfridd. For livet er jo ikke slik som dette....

[Colette]

Nettopp, slik er ikke livet og det trenger barn å lære seg først som sist.

Takk:-) Godt at det finnes noen mennesker som oppdrar barnet til livets realiteter- for barnets eget beste. Og ikke slik de skulle ønske at livet var!

[AneM1365380603]

''Jeg husker godt at da jeg var barn- så var jeg fullstendig klar over hierarkiet -og hvem som bestemte. Å forlange en unnskyldning fra mine foreldre- herregud... ''

Det kan meget godt hende at 5-åringen var alt for mye dramaqueen og at hun oppførte seg dårlig i den konkrete situasjonen - det er det umulig for meg å ha noen formening om. Men generelt sett misliker jeg begreper som "hierarkiet" osv når det gjelder barneoppdragelse. Jeg har ikke sansen for å være så veldig autoritær, og jeg synes ikke det har gått utover resultatet i det hele tatt.

Og at barn kan kreve unnskyldning fra voksne synes jeg er like selvsagt som at de kan kreve unskyldninger fra andre barn osv. Barn er ikke annensrangs mennesker som skal tie når voksne snakker...

''Og at barn kan kreve unnskyldning fra voksne synes jeg er like selvsagt som at de kan kreve unskyldninger fra andre barn osv. Barn er ikke annensrangs mennesker som skal tie når voksne snakker...''

Helt enig, og derfor synes jeg også det er litt på kanten å forvente at barna skal være rolige en time når foreldrene er i tlf. Mine tre eldste er store nok til å forstå og respektere det, men den minste har nok litt igjen

Når jeg tenker meg om er det ikke usannsynlig at de eldste ville henvendt seg til meg i løpet av den tiden. Respekten skal gå begge veier!

[Glimtipper]

LOL:-) Jegskjønner at du skjønner hva jeg mener :-) Det kan være ørlite frustrerende å forholde seg til småbarnsforeldre som bare har en tanke i sitt hode: Sine barn/sitt barn :-)

Det forstår jeg veldig godt. Jeg prøver å gjøre det tydelig for min sønn at andre fortjener min oppmerksomhet også. Jeg synes forøvrig ikke en time er urimelig å forvente av et barn i småbarnsalderen. Selvfølgelig må jo da samtalepartneren min tåle at jeg henter et glass vann, tar fram litt leker og slikt inne i mellom. Men ikke slik at det blir umulig å snakke sammen.

Jeg synes det er veldig rart at sønnen din ikke bare går på et annet rom. Samboeren min tar gjerne ungen min mens jeg snakker med venner eller familie på telefon. Hvis han ikke er hjemme, så sender jeg sønnen min på lekerommet, mens jeg sitter i telefonen.

[Gjest Nickløsheletia]

Det hender det kan ringe i ett kjør til mannen min i hektiske perioder og da hender det jeg blir lei og ber han gå inn i et annet rom for å snakke. Jeg synes ikke det blir riktig at vi andre skal gå på tå hev hele tiden.

Men i ditt tilfelle med så skjeldne samtaler, synes jeg det er ubetenksomt av svigerdatteren din. Hun bør sørge for å sysselsette ungene i den tiden samtalen varer og passe på at de er roligst mulig.

Du snakker vel med svigerdatteren din og femåringen litt også når du ringer?

[morsan]

''Og at barn kan kreve unnskyldning fra voksne synes jeg er like selvsagt som at de kan kreve unskyldninger fra andre barn osv. Barn er ikke annensrangs mennesker som skal tie når voksne snakker...''

Helt enig, og derfor synes jeg også det er litt på kanten å forvente at barna skal være rolige en time når foreldrene er i tlf. Mine tre eldste er store nok til å forstå og respektere det, men den minste har nok litt igjen

Når jeg tenker meg om er det ikke usannsynlig at de eldste ville henvendt seg til meg i løpet av den tiden. Respekten skal gå begge veier!

''Respekten skal gå begge veier!''

Nemlig!

[Colette]

''Og at barn kan kreve unnskyldning fra voksne synes jeg er like selvsagt som at de kan kreve unskyldninger fra andre barn osv. Barn er ikke annensrangs mennesker som skal tie når voksne snakker...''

Helt enig, og derfor synes jeg også det er litt på kanten å forvente at barna skal være rolige en time når foreldrene er i tlf. Mine tre eldste er store nok til å forstå og respektere det, men den minste har nok litt igjen

Når jeg tenker meg om er det ikke usannsynlig at de eldste ville henvendt seg til meg i løpet av den tiden. Respekten skal gå begge veier!

Jeg hører jo tydelig at de bare setter i gang fordi han snakker i telefonen. Mener du virkelig at en pappa skal be om unnskyldning fordi han hever stemmen i oppdragelsens øyemed? Trenger ikke barn voksne som vet hva de vil - og mener det de sier? Og har en grunn til å mene det de sier? Fordi de er voksne, og ikke 5 år? Skal snart alle skiller utviskes - både mellom kjønn, barn og voksne?

[morsan]

Det må nok en fin kombinasjon av forskjellige innlæringsmetoder til for at dette skal bli vellykket. Han må lære at han selv er viktig - men samtidig ikke den viktigste på jord - for andre enn deg og faren hans. Han er sikkert en skjønn gutt - men hvis man alltid lærer seg å stå i første rekke- så kan det jo være at han ikke får alle sine forventninger innfridd. For livet er jo ikke slik som dette....

Jeg er helt enig med deg i det.

Men jeg synes ikke at barn ikke kan be foreldrene si unnskyld eller kreve at en på 2,5 år ikke forstyrrer en forelder som skravler en hel time i telefonen;-) (Dette gjerne på toppen av at barnet ikke har sett forelderen hele dagen*S*)

[Gjest togli]

Jeg mener unger må lære seg å ikke avbryte under telefonsamtaler. Samtidig er en time veldig lenge for et barn som kanskje ikke har mange timene sammen med pappa/mamma på ettermiddagen/kvelden. En mulighet er kanskje å ha kortere samtaler? Dessuten avtale å ringe etter barnas leggetid?

[Colette]

Det forstår jeg veldig godt. Jeg prøver å gjøre det tydelig for min sønn at andre fortjener min oppmerksomhet også. Jeg synes forøvrig ikke en time er urimelig å forvente av et barn i småbarnsalderen. Selvfølgelig må jo da samtalepartneren min tåle at jeg henter et glass vann, tar fram litt leker og slikt inne i mellom. Men ikke slik at det blir umulig å snakke sammen.

Jeg synes det er veldig rart at sønnen din ikke bare går på et annet rom. Samboeren min tar gjerne ungen min mens jeg snakker med venner eller familie på telefon. Hvis han ikke er hjemme, så sender jeg sønnen min på lekerommet, mens jeg sitter i telefonen.

Min sønn "står oppå" ungene under hele samtalen. Og de herjer vilt med badevann, leker og andre "streker". Han advarer i det lengste - men sist så måtte vi avslutte med at han skulle snakke et alvorsord med dem. Han føler nok ikke at han kan forlate dem - siden han er ofte er alene med med dem når vi snakker sammen.