Småbarnsforeldre og telefonsamtaler

[morsan]

Sønnen min ringer når barna er våkne- fordi han ønsker at jeg skal snakke med dem.

men snakk litt med dem og spør så heller om han kan ringe deg tilbake etter at de har lagt seg. Du kan jo spille på at han sikkert har lyst til å være sammen med dem nå, o så kan dere heller prate siden.

[Colette]

Jeg tror jeg forstår hvordan du føler det ja.

Jeg har et problem når jeg skal ringe broren min. Jeg har et godt forhold til svigerdateren min, men jeg og broren min får ikke snakke i fred. Sveigerinna mi er suflør og han blir avbrutt av hennes kommentarer.

En gang det var rikig ille, ble jeg ganske irritert og spurte om han hadde suflør i bakgrunnen?

Jeg tror hun setter seg ned for å høre på samtalene våre. Synes det er ganske uhøflig.

Jeg husker at du skrev om dette en gang før - og at jeg da kjente det igjen:-) Utrolig irriterende, kan man si :-)

[morsan]

Jeg tipper de har en meget travel hverdag og at ettermiddagene/kveldene er hektiske. Alt skal skje samtidig osv. Jeg kjenner meg litt igjen i dette..

Forøvrig synes jeg kanskje du heller kunne ringt annenhver uke og hatt samtaler på rundt 15 min hver gang? Når ungene etterhvert skjønner at pappa ikke skal stå i tlf i en evighet, så vil de kanskje roe seg ned?

''Når ungene etterhvert skjønner at pappa ikke skal stå i tlf i en evighet, så vil de kanskje roe seg ned?''

...og kona også, kanskje? ;-)

[Colette]

''Hvis jeg ringer dem, så tar de aldri telefonen''

Jeg har et litt ambivalent forhold til telefoner. På den ene siden irriterer det meg at folk driver og "screener" telefonsamtaler! Hvorfor kan de ikke svare, og så si pent at man heller kan snakkes senere?

Men på den annen side irriterer jeg meg litt over at telefoner liksom skal ha førsteprioritet - stopp musikk og tv, unger og mann må hysjes på og middagen utsettes for her kommer Rikstelefonen med stor bokstav...;-)

Ja..ja...det er tydelig at du ikke skjønner hvordan det er å være meg i denne situasjonen :-(

[Gjest togli]

Ja, og det mener jeg. Det er ikke sunt for barn og ikke vite hvem som bestemmer, og hvem som er voksne og "vet best". Det er min faste overbevisning. Og vi bør ikke behandle barn som små voksne som har samme rettigheter/erfaringer som voksne som har levd et langt liv.

Jeg er enig i at barn skal vite at det er de voksne som bestemmer, men ellers mener jeg at barn skal vises samme respekt som voksne. Blir man møtt med respekt, så vil man også vise respekt tilbake.

For oss har det vært svært viktig å kunne be om unnskyldning når vi føler vi har vært urettferdige mot ungene (de har aldri bedt oss be om unnskyldning. Det ville jeg nok følt var litt rart )

Jeg ser idag at vår måte å gjøre det på har ført til at vi har fått barn som er flinke til å be om unnskyldning når de har vært urimelige.

[Colette]

Jeg tipper de har en meget travel hverdag og at ettermiddagene/kveldene er hektiske. Alt skal skje samtidig osv. Jeg kjenner meg litt igjen i dette..

Forøvrig synes jeg kanskje du heller kunne ringt annenhver uke og hatt samtaler på rundt 15 min hver gang? Når ungene etterhvert skjønner at pappa ikke skal stå i tlf i en evighet, så vil de kanskje roe seg ned?

Jeg ringer ikke mer..Det får jo være måte på hva man skal tåle av dumme unnskyldninger:-) Han ringer - når det passer han. Dette er ikke så enkelt som det kan se ut som- for man kan tydeligvis aldri gjøre det på riktig måte. Ringer jeg - så passer det aldri- og ringer jeg ikke - så er det også feil:-( Men du har rett i at de har en travel hverdag.

[morsan]

Ja, og det mener jeg. Det er ikke sunt for barn og ikke vite hvem som bestemmer, og hvem som er voksne og "vet best". Det er min faste overbevisning. Og vi bør ikke behandle barn som små voksne som har samme rettigheter/erfaringer som voksne som har levd et langt liv.

jeg sier ikke at skillene skal utviskes helt. Selvsagt er de voksne i svært mange tilfeller bedre skikket til å vite hva som er det som er "det rette" ( f eks ikke leke ute i snøen i tøfler). Men jeg misliker tanken om at voksne skal "bestemme" bare fordi de er voksne, og uten noe mer argumentasjon.

Jeg synes det er på linje med å svare nebbete "fordi jeg har sagt det"

Med dette mener jeg ikke at det skal være helt fritt, at det skal åpnes for forhandlinger og diskusjoner om alt. Men jeg synes jeg har klart oppdragerjobben ganske bra uten å drive å irettesette og kjefte og snakke strengt. Kanskje er det nettopp fordi han føler at han blir tatt på alvor?

[morsan]

Ja..ja...det er tydelig at du ikke skjønner hvordan det er å være meg i denne situasjonen :-(

Nei, dette var en generell kommentar om min ambivalens til telefoner hjemme hos meg, og ikke en kommentar til din situasjon. Jeg beklager at jeg småpratet om ymse telefonrelaterte spørsmål!!

[Colette]

Jeg er enig i at barn skal vite at det er de voksne som bestemmer, men ellers mener jeg at barn skal vises samme respekt som voksne. Blir man møtt med respekt, så vil man også vise respekt tilbake.

For oss har det vært svært viktig å kunne be om unnskyldning når vi føler vi har vært urettferdige mot ungene (de har aldri bedt oss be om unnskyldning. Det ville jeg nok følt var litt rart )

Jeg ser idag at vår måte å gjøre det på har ført til at vi har fått barn som er flinke til å be om unnskyldning når de har vært urimelige.

Jeg hørte selv sønnen min. Han var ikke sint - bare streng/bestemt. Og den vesle tøtta benyttet anledningen til å be han be om unnskyldning fordi det kom lyder ut av hans munn som hun ikke likte. *skremt*

[Gjest Nickløsheletia]

rart at han ikke trekker seg unna. Må være ubehagelig for han også.

Det skal mye til for at han blir irrtiert over noe, så jeg vet ikke om han i det hele tatt tenker over det. Jeg derimot blir litt hemmet av at jeg vet hun sitter og lytter og kommenterer det som blir sagt.

[Gjest Nickløsheletia]

Jeg husker at du skrev om dette en gang før - og at jeg da kjente det igjen:-) Utrolig irriterende, kan man si :-)

;-)

[Gjest Nickløsheletia]

Jeg mener unger må lære seg å ikke avbryte under telefonsamtaler. Samtidig er en time veldig lenge for et barn som kanskje ikke har mange timene sammen med pappa/mamma på ettermiddagen/kvelden. En mulighet er kanskje å ha kortere samtaler? Dessuten avtale å ringe etter barnas leggetid?

Det er jo bare snakk om en time i måneden da.

[Colette]

Nei, dette var en generell kommentar om min ambivalens til telefoner hjemme hos meg, og ikke en kommentar til din situasjon. Jeg beklager at jeg småpratet om ymse telefonrelaterte spørsmål!!

Ok:-) Du trenger ikke å beklage det.Men det er vanskelig å uttrykke det som måtte forefinnes av følelser i denne sammenhengen her inne på dol.. Og det har pågått noen år.

:-( Men alt i orden.

[Colette]

jeg sier ikke at skillene skal utviskes helt. Selvsagt er de voksne i svært mange tilfeller bedre skikket til å vite hva som er det som er "det rette" ( f eks ikke leke ute i snøen i tøfler). Men jeg misliker tanken om at voksne skal "bestemme" bare fordi de er voksne, og uten noe mer argumentasjon.

Jeg synes det er på linje med å svare nebbete "fordi jeg har sagt det"

Med dette mener jeg ikke at det skal være helt fritt, at det skal åpnes for forhandlinger og diskusjoner om alt. Men jeg synes jeg har klart oppdragerjobben ganske bra uten å drive å irettesette og kjefte og snakke strengt. Kanskje er det nettopp fordi han føler at han blir tatt på alvor?

Så du kjefter og irettesetter aldri din sønn? Kanskje han oppføerer seg bra nok da - uten dette?

[morsan]

Så du kjefter og irettesetter aldri din sønn? Kanskje han oppføerer seg bra nok da - uten dette?

Svært sjelden ihvertfall. Han får rettledning, og vi har regler. og han blir jo de facto bestemt over, men på en ikke-autoritær måte.

Men da søsteren min sin barneflokk var yngre og jeg skulle passe dem, kjenten jeg plutselig igjen kjeftinga både til henne og til min mor (fra da jeg var barn), så det har litt med dette å ha en "overkommelig" barneflokk å gjøre også;-)

[Colette]

Det er jo bare snakk om en time i måneden da.

Det er akkurat det...Hadde det det vært snakk om en time i uka eller mnd. så kunne jeg jo ha skjønt det. Jeg forventer å kunne snakke noenlunde uforstyrret med sønnen min 1 time i mnd. av 720 -744 t. Det er ikke noe mer enn det:-(

[Gjest togli]

''Når ungene etterhvert skjønner at pappa ikke skal stå i tlf i en evighet, så vil de kanskje roe seg ned?''

...og kona også, kanskje? ;-)

Det er iallefall lov å håpe

[Gjest togli]

Jeg hørte selv sønnen min. Han var ikke sint - bare streng/bestemt. Og den vesle tøtta benyttet anledningen til å be han be om unnskyldning fordi det kom lyder ut av hans munn som hun ikke likte. *skremt*

Sjarmerende femåring, men kanskje ikke fullt så sjarmerende når hun blir fjorten

[Gjest togli]

Det er jo bare snakk om en time i måneden da.

Joda, men det ser jo ut som det er et problem, og da kan man prøve å forkorte samtalene og heller ringe hyppigere...

[Gjest Nickløsheletia]

''Jeg husker godt at da jeg var barn- så var jeg fullstendig klar over hierarkiet -og hvem som bestemte. Å forlange en unnskyldning fra mine foreldre- herregud... ''

Det kan meget godt hende at 5-åringen var alt for mye dramaqueen og at hun oppførte seg dårlig i den konkrete situasjonen - det er det umulig for meg å ha noen formening om. Men generelt sett misliker jeg begreper som "hierarkiet" osv når det gjelder barneoppdragelse. Jeg har ikke sansen for å være så veldig autoritær, og jeg synes ikke det har gått utover resultatet i det hele tatt.

Og at barn kan kreve unnskyldning fra voksne synes jeg er like selvsagt som at de kan kreve unskyldninger fra andre barn osv. Barn er ikke annensrangs mennesker som skal tie når voksne snakker...

''Jeg har ikke sansen for å være så veldig autoritær, og jeg synes ikke det har gått utover resultatet i det hele tatt''

-Man må vel ikke det? Jeg hvisker til minstemor nå faren sitter i telefonen. Slik:- Hysj, nå må vi være stille for pappa prater i telefonen.

Blir det mange samtaler etter hverandre ber jeg han gå inn i et annet rom.