Småbarnsforeldre og telefonsamtaler

[Colette]

Svært sjelden ihvertfall. Han får rettledning, og vi har regler. og han blir jo de facto bestemt over, men på en ikke-autoritær måte.

Men da søsteren min sin barneflokk var yngre og jeg skulle passe dem, kjenten jeg plutselig igjen kjeftinga både til henne og til min mor (fra da jeg var barn), så det har litt med dette å ha en "overkommelig" barneflokk å gjøre også;-)

Jeg vet også hva kjefting er. Men min sønn kjeftet ikke i det hele tatt. Han bare sa i fra at "nå er det nok" med et tonefall som understreket hva han mente. Men han var overhodet ikke sint. Og dette synes du at barn skal ha krav på en unnskykdning for? Hvordan vil da resten av deres liv bli? Totalt uten realistiske innslag, sannsynligvis....

[morsan]

''Jeg har ikke sansen for å være så veldig autoritær, og jeg synes ikke det har gått utover resultatet i det hele tatt''

-Man må vel ikke det? Jeg hvisker til minstemor nå faren sitter i telefonen. Slik:- Hysj, nå må vi være stille for pappa prater i telefonen.

Blir det mange samtaler etter hverandre ber jeg han gå inn i et annet rom.

''-Man må vel ikke det? ''

Noen ser ut til å mene det, og setter likhetstegn mellom grensesetting og kjefting.

[Gjest Nickløsheletia]

Det er akkurat det...Hadde det det vært snakk om en time i uka eller mnd. så kunne jeg jo ha skjønt det. Jeg forventer å kunne snakke noenlunde uforstyrret med sønnen min 1 time i mnd. av 720 -744 t. Det er ikke noe mer enn det:-(

Det burde ikke være noe problem nei. Ihverfall ikke hvis din svigerdatter er hjemme. Litt vanskeligere kanskje med han på 2,5 år, hvis pappaen er alene med han når du ringer. Ikke alltid så lett å få så små barn til å forstå.

[Colette]

Sjarmerende femåring, men kanskje ikke fullt så sjarmerende når hun blir fjorten

Nei..og det er det som er min bekymring:-( Jeg har også en datter som har en gutt på 3,5 år, og han kjefter tilbake når mammaen kjefter på han. Og biter, slår og lugger:-( Og vi kan smile og le over at han kan virke søt som et sint, lite barn. Ikke så sjarmerende den dagen han blir tenåring -eller sågar en ektefelle, kanskje :-(

[morsan]

Jeg vet også hva kjefting er. Men min sønn kjeftet ikke i det hele tatt. Han bare sa i fra at "nå er det nok" med et tonefall som understreket hva han mente. Men han var overhodet ikke sint. Og dette synes du at barn skal ha krav på en unnskykdning for? Hvordan vil da resten av deres liv bli? Totalt uten realistiske innslag, sannsynligvis....

''Og dette synes du at barn skal ha krav på en unnskykdning for? ''

Når sa jeg det? ;-)

Jeg har tvert imot sagt at jeg ikke vil bedømme den situasjonen. Jeg hørte ikke hans stemme, jeg vet ikke hva som eventuelt skjedde mellom far og datter før telefonen (var det en forhistorie?), jeg så ikke hva slags ansiktsuttrykk han hadde da han sa det osv.

Din vurdering av situasjonen _kan_ jo tenkes å være farget av at du også irriterte deg over 5-åringen og bare syntes det var på tide at hun ble hysjet på;-)

Og det kan det godt hende at det var på tide også. Enkelte barn er utrolig masete, og jeg har da noen drama queen-nieser også;-)

Og som du skriver: Hun kan ha gått i god skole hos sin mor når det gjelder masing.

[Colette]

Det burde ikke være noe problem nei. Ihverfall ikke hvis din svigerdatter er hjemme. Litt vanskeligere kanskje med han på 2,5 år, hvis pappaen er alene med han når du ringer. Ikke alltid så lett å få så små barn til å forstå.

Det er mer mas når hun er hjemme, for da maser hun også :-( 2,5-åringen er aldri noe problem. Det er jenta på 5 år, som forlanger sitt:-)

[morsan]

Nei..og det er det som er min bekymring:-( Jeg har også en datter som har en gutt på 3,5 år, og han kjefter tilbake når mammaen kjefter på han. Og biter, slår og lugger:-( Og vi kan smile og le over at han kan virke søt som et sint, lite barn. Ikke så sjarmerende den dagen han blir tenåring -eller sågar en ektefelle, kanskje :-(

Oi, kjefter, biter, slår og lugger... dette er virkelig en helt ukjent verden for meg!

[Gjest Nickløsheletia]

''-Man må vel ikke det? ''

Noen ser ut til å mene det, og setter likhetstegn mellom grensesetting og kjefting.

Jeg mener ikke det skulle være nødvendig, skjønt jeg sliter for tiden med den mellomste, pc og leggetider. Spesielt nå når jeg er alene om det. Nå har til og med storesøster begynt å blande seg inn i det og leker mor for han.- Nå slår du av og legger deg sier hun.- Jeg vet hvor trøtt du blir i morgen tidlig;-)

Det sier hun som kan være oppe halve natta;-) Men hun får ihvertfall gjort det hun skal da.

[morsan]

Jeg mener ikke det skulle være nødvendig, skjønt jeg sliter for tiden med den mellomste, pc og leggetider. Spesielt nå når jeg er alene om det. Nå har til og med storesøster begynt å blande seg inn i det og leker mor for han.- Nå slår du av og legger deg sier hun.- Jeg vet hvor trøtt du blir i morgen tidlig;-)

Det sier hun som kan være oppe halve natta;-) Men hun får ihvertfall gjort det hun skal da.

;-)

[Gjest zanadia]

Jeg har også barn i utlandet, men vi har valgt å ha litt kortere samtaler og heller ringe oftere. Han er jo din sønn, hvorfor sier du ikke til han hva du mener?

[Gjest Nickløsheletia]

Det er mer mas når hun er hjemme, for da maser hun også :-( 2,5-åringen er aldri noe problem. Det er jenta på 5 år, som forlanger sitt:-)

Da gjør hun det for å demonstrere.

[Colette]

Oi, kjefter, biter, slår og lugger... dette er virkelig en helt ukjent verden for meg!

Det skal du være glad for:-) Bestemte og uregjerlige barn trenger grenser - og derfor kan det være farlig med all verdens snillistiske råd utfra egne tilsynelatende eksemplariske barn.

[Mrs. Wallace]

Generelt sett er jeg tilhenger av at barn lærer seg at de ikke kan avbryte en hvilken som helst samtale, enten den er på telefon eller ansikt til ansikt. Ungene mine (som nå er 3 og 8 år gamle) får derfor beskjeden "nå snakker jeg i telefonen, vent til jeg er ferdig" eller "nå er det x som snakker, vent til det blir din tur".

Men samtidig må man jo ta hensyn til barnas alder og situasjonen rundt samtalene. Det er litt mye å forvente at en 2 1/2-åring skal klare å forholde seg til at pappaen sitter i telefonen lenge av gangen, uten å avbryte, mase litt eller trenge korreks på noe. Det er en ganske heftig alder!

En 5-åring kan man imidlertid absolutt forvente mer av i så måte. Jeg godtok ikke uten videre at guttungen min forstyrret meg i telefonen eller i annen samtale da han var fem år, med mindre det var veldig viktig eller samtalen varte veldig lenge.

Du skriver at barnas mor også "maser" og avbryter når du snakker med sønnen din. Det synes jeg egentlig er det rareste. Dersom dere ikke snakker sammen oftere enn dere gjør, og det attpåtil er på hans initiativ, bør hun absolutt klare å la være å forstyrre eller mase om andre ting mens han sitter i telefonen. Dersom han er alene med barna, bør han vel kanskje heller vente med å ringe deg til barna er i seng.

Men jeg må samtidig innrømme at jeg har en litt løsere snipp i forhold til barneavbrytelser når det gjelder telefonsamtaler med nettopp foreldrene mine. Jeg tenker at det ikke er like viktig å "frede" samtalen når jeg feks snakker med mamma i telefonen, nettopp fordi forholdet vårt er så nært, og hun er barnas bestemor. Hun bor et stykke unna, men vi snakker riktignok oftere (og kortere) sammen på telefon enn dere gjør, og på forskjellige tidspunkter. Noen ganger mens ungene er der, og andre ganger etter leggetid.

Ut fra det du skriver har jeg ikke inntrykk av at du er noen vanskelig og storforlangende mor/svigermor. Men kanskje dere kan tjene på å endre ringemønsteret deres litt, og heller snakke oftere og kortere, og kanskje variere tidspunktet mer, dere også?

[Colette]

Da gjør hun det for å demonstrere.

Hun er rnok en smule bortskjemt, slik jeg ser det. Men han skylder på alderen, selv om både han og samboeren er spesialpedagoger :-)

[Colette]

Jeg har også barn i utlandet, men vi har valgt å ha litt kortere samtaler og heller ringe oftere. Han er jo din sønn, hvorfor sier du ikke til han hva du mener?

Fordi han bestemmer ut fra sin krevende livssituasjon med 2 barn. Jeg gjør ikke det - bare avfinner meg med hans regler.

[Mrs. Wallace]

''Jeg husker godt at da jeg var barn- så var jeg fullstendig klar over hierarkiet -og hvem som bestemte. Å forlange en unnskyldning fra mine foreldre- herregud... ''

Det kan meget godt hende at 5-åringen var alt for mye dramaqueen og at hun oppførte seg dårlig i den konkrete situasjonen - det er det umulig for meg å ha noen formening om. Men generelt sett misliker jeg begreper som "hierarkiet" osv når det gjelder barneoppdragelse. Jeg har ikke sansen for å være så veldig autoritær, og jeg synes ikke det har gått utover resultatet i det hele tatt.

Og at barn kan kreve unnskyldning fra voksne synes jeg er like selvsagt som at de kan kreve unskyldninger fra andre barn osv. Barn er ikke annensrangs mennesker som skal tie når voksne snakker...

''Og at barn kan kreve unnskyldning fra voksne synes jeg er like selvsagt som at de kan kreve unskyldninger fra andre barn osv. Barn er ikke annensrangs mennesker som skal tie når voksne snakker...''

Jeg er helt enig (sjokk!). Og derfor synes jeg at mye av den oppdragelsen man driver med bør handle om alminnelig folkeskikk og gjensidig respekt, altså hva som er grei atferd enten man er voksen eller barn.

[morsan]

Det skal du være glad for:-) Bestemte og uregjerlige barn trenger grenser - og derfor kan det være farlig med all verdens snillistiske råd utfra egne tilsynelatende eksemplariske barn.

...men samtidig kan barna ha blitt uregjerlig av å ha blitt kjeftet for mye på, av at man setter urimelige grenser, at man er så redd for ikke å være "streng nok" og "bestemt nok" og så blir man urimelig streng og for lite oppmerksom på hva som ville vært den mest hensiktsmessige tilnærmingsmåten. Pluss at man kan være litt for sliten for å ha fått litt for mange barn litt for tett.

Min søster kjeftet ikke på sitt første barn, men da det kom to til steg lydnivået dramatisk. Sønnen min sa til meg da han (og søskenbarna) var liten: "jeg er litt redd for tante x, jeg" ;-)

(Og husk at akkurat som barn kan lære masemønster av mor, kan de lære kjeftemønster også...),

[morsan]

Hun er rnok en smule bortskjemt, slik jeg ser det. Men han skylder på alderen, selv om både han og samboeren er spesialpedagoger :-)

...skomakerens barn osv...

[morsan]

''Og at barn kan kreve unnskyldning fra voksne synes jeg er like selvsagt som at de kan kreve unskyldninger fra andre barn osv. Barn er ikke annensrangs mennesker som skal tie når voksne snakker...''

Jeg er helt enig (sjokk!). Og derfor synes jeg at mye av den oppdragelsen man driver med bør handle om alminnelig folkeskikk og gjensidig respekt, altså hva som er grei atferd enten man er voksen eller barn.

''mye av den oppdragelsen man driver med bør handle om alminnelig folkeskikk og gjensidig respekt, altså hva som er grei atferd enten man er voksen eller barn.''

Enig:-)

[Gjest Nickløsheletia]

Oi, kjefter, biter, slår og lugger... dette er virkelig en helt ukjent verden for meg!

Enig at det hørtes voldsomt ut ja, men nå må du ikke glemme at gutten din er enebarn heller. Han har jo ingen å krangle med.