Småbarnsforeldre og telefonsamtaler

[Colette]

Generelt sett er jeg tilhenger av at barn lærer seg at de ikke kan avbryte en hvilken som helst samtale, enten den er på telefon eller ansikt til ansikt. Ungene mine (som nå er 3 og 8 år gamle) får derfor beskjeden "nå snakker jeg i telefonen, vent til jeg er ferdig" eller "nå er det x som snakker, vent til det blir din tur".

Men samtidig må man jo ta hensyn til barnas alder og situasjonen rundt samtalene. Det er litt mye å forvente at en 2 1/2-åring skal klare å forholde seg til at pappaen sitter i telefonen lenge av gangen, uten å avbryte, mase litt eller trenge korreks på noe. Det er en ganske heftig alder!

En 5-åring kan man imidlertid absolutt forvente mer av i så måte. Jeg godtok ikke uten videre at guttungen min forstyrret meg i telefonen eller i annen samtale da han var fem år, med mindre det var veldig viktig eller samtalen varte veldig lenge.

Du skriver at barnas mor også "maser" og avbryter når du snakker med sønnen din. Det synes jeg egentlig er det rareste. Dersom dere ikke snakker sammen oftere enn dere gjør, og det attpåtil er på hans initiativ, bør hun absolutt klare å la være å forstyrre eller mase om andre ting mens han sitter i telefonen. Dersom han er alene med barna, bør han vel kanskje heller vente med å ringe deg til barna er i seng.

Men jeg må samtidig innrømme at jeg har en litt løsere snipp i forhold til barneavbrytelser når det gjelder telefonsamtaler med nettopp foreldrene mine. Jeg tenker at det ikke er like viktig å "frede" samtalen når jeg feks snakker med mamma i telefonen, nettopp fordi forholdet vårt er så nært, og hun er barnas bestemor. Hun bor et stykke unna, men vi snakker riktignok oftere (og kortere) sammen på telefon enn dere gjør, og på forskjellige tidspunkter. Noen ganger mens ungene er der, og andre ganger etter leggetid.

Ut fra det du skriver har jeg ikke inntrykk av at du er noen vanskelig og storforlangende mor/svigermor. Men kanskje dere kan tjene på å endre ringemønsteret deres litt, og heller snakke oftere og kortere, og kanskje variere tidspunktet mer, dere også?

Nei, gud hjelpe meg.....jeg forlanger ingenting. Det er nesten så jeg gruer meg til telefonen ringer fra dem. Noen ganger orker jeg ikke å ta telefonen - men manner meg opp til å ringe tilbake etter en liten stund. Det hender at han sender meg sms og sier at han ringer meg i morgen- og da gruer jeg meg til han skal ringe.... Ikke pga av han - men alt maset....Jeg blir dødssliten av disse samtalene. Som er helt opp til min sønn - og ikke meg. Jeg har gitt opp for lengst å kunne utføre en normal samtale.

[Mrs. Wallace]

Ja, og det mener jeg. Det er ikke sunt for barn og ikke vite hvem som bestemmer, og hvem som er voksne og "vet best". Det er min faste overbevisning. Og vi bør ikke behandle barn som små voksne som har samme rettigheter/erfaringer som voksne som har levd et langt liv.

''Det er ikke sunt for barn og ikke vite hvem som bestemmer, og hvem som er voksne og "vet best". ''

Ja, hadde voksne alltid visst best, ville dette vært veldig enkelt. Men vi voksne kan også gå over streken og oppføre oss teit, og da synes jeg absolutt at en unnskyldning er på sin plass. Da lærer vi samtidig barna at det går an å innrømme feil og be om unnskyldning, og det er en god lekse å få med seg.

Men når det gjelder den konkrete situasjonen du nevner, har jeg ingen formening om hvorvidt det var faren som gikk for langt eller datteren som var krevende dramaqueen.

[morsan]

Enig at det hørtes voldsomt ut ja, men nå må du ikke glemme at gutten din er enebarn heller. Han har jo ingen å krangle med.

Jeg glemmer ikke det:-) Det er helt opplagt at man ikke "lærer" like mange "skitne triks" på den måten;-)

[Gjest Nickløsheletia]

...men samtidig kan barna ha blitt uregjerlig av å ha blitt kjeftet for mye på, av at man setter urimelige grenser, at man er så redd for ikke å være "streng nok" og "bestemt nok" og så blir man urimelig streng og for lite oppmerksom på hva som ville vært den mest hensiktsmessige tilnærmingsmåten. Pluss at man kan være litt for sliten for å ha fått litt for mange barn litt for tett.

Min søster kjeftet ikke på sitt første barn, men da det kom to til steg lydnivået dramatisk. Sønnen min sa til meg da han (og søskenbarna) var liten: "jeg er litt redd for tante x, jeg" ;-)

(Og husk at akkurat som barn kan lære masemønster av mor, kan de lære kjeftemønster også...),

Akkurat det du sier her, er jeg helt enig med deg i. Jeg kjente tidigere (har droppet kontakten)noen som hadde det slik hjemme hos seg og det var helt forferdelig å høre på.

[Gjest Nickløsheletia]

Jeg glemmer ikke det:-) Det er helt opplagt at man ikke "lærer" like mange "skitne triks" på den måten;-)

Helt klart:-)

[Colette]

...men samtidig kan barna ha blitt uregjerlig av å ha blitt kjeftet for mye på, av at man setter urimelige grenser, at man er så redd for ikke å være "streng nok" og "bestemt nok" og så blir man urimelig streng og for lite oppmerksom på hva som ville vært den mest hensiktsmessige tilnærmingsmåten. Pluss at man kan være litt for sliten for å ha fått litt for mange barn litt for tett.

Min søster kjeftet ikke på sitt første barn, men da det kom to til steg lydnivået dramatisk. Sønnen min sa til meg da han (og søskenbarna) var liten: "jeg er litt redd for tante x, jeg" ;-)

(Og husk at akkurat som barn kan lære masemønster av mor, kan de lære kjeftemønster også...),

Jada, jada::-) Barn og mennesker er forskjellige:-) Jeg vet alt for mye om psykologi til å bry meg så mye om det. Det er et beklagelig faktum, dessverre. Men jeg gjentar, og kommer til å gjenta: Jeg er alvorlig bekymret for de barna som vokser opp i dag. De kommer til å få et selvbilde på størrelse med deltagerne i dagens Paradise Hotel. Og det sier ikke så lite.....:-(((

[Colette]

''Det er ikke sunt for barn og ikke vite hvem som bestemmer, og hvem som er voksne og "vet best". ''

Ja, hadde voksne alltid visst best, ville dette vært veldig enkelt. Men vi voksne kan også gå over streken og oppføre oss teit, og da synes jeg absolutt at en unnskyldning er på sin plass. Da lærer vi samtidig barna at det går an å innrømme feil og be om unnskyldning, og det er en god lekse å få med seg.

Men når det gjelder den konkrete situasjonen du nevner, har jeg ingen formening om hvorvidt det var faren som gikk for langt eller datteren som var krevende dramaqueen.

Det var min sønn som kalte henne "dramaqueen":-) Ikke jeg -)

[Mrs. Wallace]

Det var min sønn som kalte henne "dramaqueen":-) Ikke jeg -)

Og det er godt mulig han har rett, men det er selvsagt umulig å bedømme. Jeg har selv en liten "dramaqueen" her hjemme, som gjerne setter himmel og jord i bevegelse dersom ikke alt dreier seg om henne. Det kan være ganske utfordrende. ;o)

Samtidig har jeg en sønn som gjerne setter andres behov framfor sine egne og strekker seg laaaangt (som i altfor langt) for at alle skal være fornøyde.

De har samme foreldre og (tilnærmet) samme oppvekstmiljø. Det er snedig hvor forskjellige unger kan være, og hvor forskjellige metoder man må benytte.

[Colette]

Og det er godt mulig han har rett, men det er selvsagt umulig å bedømme. Jeg har selv en liten "dramaqueen" her hjemme, som gjerne setter himmel og jord i bevegelse dersom ikke alt dreier seg om henne. Det kan være ganske utfordrende. ;o)

Samtidig har jeg en sønn som gjerne setter andres behov framfor sine egne og strekker seg laaaangt (som i altfor langt) for at alle skal være fornøyde.

De har samme foreldre og (tilnærmet) samme oppvekstmiljø. Det er snedig hvor forskjellige unger kan være, og hvor forskjellige metoder man må benytte.

Barn har tydeligvis forskjellig natur :-) Det ser nå i hvert fall slik ut i mange sammenhenger. Min sønn er ikke så god på gresesettting, tydeligvis, og kanskje ikke jeg heller. Får bare håpe at vi finner ut av det en dag, og at vi kan ha en form for kommunikasjon som vi begge føler oss komfortable med.

Takk for alle gode svar her, både fra Mrs. Wallace og andre. Godnatt:-)

[PieLill]

Min første tanke er at selv om samtalene er sjeldne, er de kanskje på dårlige valgte tidspunkt.

Ringer du midt i middagen, i leksearbeid, rydding, legging eller andre ting som ikke er så lette å utsette? Ringer du på et tidspunkt av dagen der foreldrene er slitne og barna masete og trøtte? Ringer du på et tidspunkt som barna burde ha førsteretten på mors og fars oppmerksomhet?

Om du vil snakke uforstyrret med småbarnsforeldre, får du vel ringe når barna er i seng. En time uten avbrytelser er helt urealistisk. Kan hende er tidspunktet for samtalen i en veldig hektisk periode av dagen. Da forstår jeg godt om samboeren skulle bli irritert og ikke gidde å ta hensyn.

Om dette er den ene lange telefonsamtalen til din sønn i mnd. er det ikke så urimelig at dere får snakke litt i fred. Om han stadig snakker på telefonen, er det ikke merkelig om samboeren ikke gidder å frede ham. Det meste kommer altså an på hans tilgjengelighet resten av dagen og tidspunktet for samtalen.

Om dette irriterer deg kan du jo bare si at du hører de har det travelt og spørre om det er et annet tidspunkt som passer bedre og ringe. Kan hende irriterer samboeren seg grønn over en så lang samtale på på den tiden av dagen, og at masingen er et signal om å korte ned samtalen og/eller finne et annet tidspunkt å snakke på.

Kan hende er samboeren frustrert over å få alt ansvar lempet over på seg hver gang telefonen ringer. Det er jo mulig at samtalen med deg ikke er den eneste timeslange samtalen han tar mens barne er oppe å løper.

mvh

[PieLill]

Jeg forventer ikke fullstendig ro.....men en muliget til å snakke en setning uavbrutt, kanskje? Barn kan ikke dominere på den måten der.

Jo, visst kan barn domminere. Og noen er ganske dyktige på å finne på sysler som tvinger foreldrene til å engasjere seg.

Samtalene med en av mine venninner var i en lang periode preget av. "Stikk ikke ut øynene! Men kjære vene, skjær ikke av deg halsen!" Hun har flotte, aktive, kreative barn som har vist seg å bli noen prakteksemplarer etter hvert.

;-)

Hva med at du tar kontroll over dette? Blås i hva dere ikke har rukket å snakke om. "Jeg høre du har det travelt, så jeg skal ikke holde på deg lengre. Fint å snakke med deg (/dere). Vi prates senere."

Så kan det jo hende at din sønn etter hvert finner ut at det går an å snakkes kortere og hyppigere - og til andre tidspunkt. Er det tidsforskjell, kan du kanskje avse litt nattesøvn iblant for de lange samtalene.

mvh

[Gjest Elextra]

Min sønn "står oppå" ungene under hele samtalen. Og de herjer vilt med badevann, leker og andre "streker". Han advarer i det lengste - men sist så måtte vi avslutte med at han skulle snakke et alvorsord med dem. Han føler nok ikke at han kan forlate dem - siden han er ofte er alene med med dem når vi snakker sammen.

''Han føler nok ikke at han kan forlate dem - siden han er ofte er alene med med dem når vi snakker sammen.''

Enig med de andre i at du må finne andre tidspunkt å ringe og synes som sagt også du bør finne andre tidspunkt å snakke på telefonen.

Da mine var helt små var det plent umulig å "sende dem til et annet rom" eller gå fra dem fordi jeg skulle snakke i telefonen. I slike situasjoner ble det aldri annet enn helt korte telefonsamtaler om helt praktiske ting.

[Gjest Elextra]

Det er ikke så enkelt...da har de ikke ladet telefonen, og skal snart legge seg, er slitne osv.

''Det er ikke så enkelt...da har de ikke ladet telefonen, og skal snart legge seg, er slitne osv.''

Skjønner "dessverre" sønnen din veldig godt her også. Nå er barna mine ørlite større og alt går lettere, men for et par år siden følte jeg meg ofte helt utladet når barna omsider var i seng og praktiske ting for morgendagen var ordnet etter en lang dag. Da hadde jeg min lille time, eneste tidspunktet på dagen da jeg følte ingen "krevde" meg. Denne tiden orket jeg sjelden å prate i telefonen - selv ikke med nære venninner. Husker det var en ti mine foreldre hadde det med å ringe på denne tiden (de erfarte også at det var vanskelig å få god kontakt når barna var våkne, og jeg skulle stadig i gang med spising, legging, eller annet). Så de følte seg nok ofte avvist på samme måte som du, selv om de sjelden forventet timelange samtaler.

Min løsning ble i stedet å ringe foreldrene fra jobben, og si jeg ringte dem dagen etter om de ringte meg. "Egentlig" hadde jeg jo ikke tid til det, men da fikk jeg heller jobbe litt lengre.

[Gjest Elextra]

Det har du rett i. Men forestill deg at det en dag skal bli nesten umulig for deg å få snakket med sønnen din. Fordi han bare er samboer og pappa.

''Det har du rett i. Men forestill deg at det en dag skal bli nesten umulig for deg å få snakket med sønnen din. Fordi han bare er samboer og pappa.''

Småbarnsfasen er utrolig intens, jeg tror det er lett å glemme etterpå hvor intenst det er. Særlig om begge foreldre jobber fullt.

Jeg tror rett og slett man som foreldre må senke forventningene et par år og i hvertfall ikke forvente timelange samtaler i ro på kvelden. Jeg hadde i hvertfall ikke mulighet til å "yte" det på den tiden.

[Gjest MayLynn]

Men hvorfor er det ikke mulig å sette grenser overfor barn/samboer? Han forsøkte sist - å snakke til 5 -åringen - fordi hun var "dramaqueen" - og hylte og skrek fordi han snakket til henne med en bestemt og litt sint stemme. Da ble resultatet at hun skrek enda høyere - og forlangte at pappa skulle be om unnskyldning fordi han hadde vært sint:-(

Akkurat - han vet hva som skjer når han setter grenser og velger å gjøre det beste ut av situasjonen i stedet for at det eskalerer med hyling og skriking...

Det er jo ikke slik at unger lyer alltid selv om man faktisk har grenser i heimen. Det er jo en prosess som varer noen år!

[Gjest togli]

Nei..og det er det som er min bekymring:-( Jeg har også en datter som har en gutt på 3,5 år, og han kjefter tilbake når mammaen kjefter på han. Og biter, slår og lugger:-( Og vi kan smile og le over at han kan virke søt som et sint, lite barn. Ikke så sjarmerende den dagen han blir tenåring -eller sågar en ektefelle, kanskje :-(

Det er mye vanskeligere å oppdra barn idag. Jeg tror ikke det har sammenheng med dårligere foreldre, men med at barna har så mange flere påvirkningskanaler enn det vi hadde når vi var små.

Jeg har tre flotte og veloppdragne barn, men de kan innimellom si ting til oss voksne som vi aldri noensinne ville kommet på å si til våre foreldre. Media, venner, travlere hverdag enn før etc. er nok det som har vært med på å påvirke forskjellen på barn idag kontra for 30 år siden...

[Gjest togli]

Nei, gud hjelpe meg.....jeg forlanger ingenting. Det er nesten så jeg gruer meg til telefonen ringer fra dem. Noen ganger orker jeg ikke å ta telefonen - men manner meg opp til å ringe tilbake etter en liten stund. Det hender at han sender meg sms og sier at han ringer meg i morgen- og da gruer jeg meg til han skal ringe.... Ikke pga av han - men alt maset....Jeg blir dødssliten av disse samtalene. Som er helt opp til min sønn - og ikke meg. Jeg har gitt opp for lengst å kunne utføre en normal samtale.

Mannen min bor over 50 mil unna sine foreldre. De ringes svært sjelden, men tekstmeldingene går hyppig mellom dem. Kanskje en mulighet for dere også? Da kan man svare når man har tid. Evt. kan man supplere med mail.

[Rith]

Takk:-) Godt at det finnes noen mennesker som oppdrar barnet til livets realiteter- for barnets eget beste. Og ikke slik de skulle ønske at livet var!

Mener livets realiteter kan bli temmelig harde hvis man er vant til å alltid bli tatt hensyn til. Da blir sannheten hard å innse når man en eller annen gang får den "slengt i ansiktet", for det skjer før eller siden.

[UlrikkeE]

Jeg har ikke lest tråden - men jeg tror kanskje jeg ville funnet bedre tidspunkter å ringe på (evt etter barnas leggetid), og avtalt det på forhånd sånn at både kone og barn vet at pappa er "opptatt" den timen...

[Lillemus]

Etter å ha lest nesten alle innleggene i tråden må jeg si meg enig med Togli - skriv brev istedet! Enten gammeldagse brev med penn og papir, det er jo utrolig koselig å få! Eller gå over til mail. Korte beskjeder kan vel sendes på sms også over dammen?

Jeg synes jeg kjenner irritasjonen bare jeg tenker på at "nå ringer hun og hun vil prate en time og det har jeg ikke tid til!" Kanskje han ringer mest fordi han vet at du venter det og føler at han må for at du ikke skal bli lei deg eller såret?