Småbarnsforeldre og telefonsamtaler

[Helmi]

Hmmmm.... hvorfor snakker ikke dere sammen oftere da? Og kortere samtaler?

Har selv både barn og andre slektninger i utlendighet og synes det hadde vært stusselig med kontakt så sjelden...

Hva med mail? Hva med Skype?

[Colette]

Etter å ha lest nesten alle innleggene i tråden må jeg si meg enig med Togli - skriv brev istedet! Enten gammeldagse brev med penn og papir, det er jo utrolig koselig å få! Eller gå over til mail. Korte beskjeder kan vel sendes på sms også over dammen?

Jeg synes jeg kjenner irritasjonen bare jeg tenker på at "nå ringer hun og hun vil prate en time og det har jeg ikke tid til!" Kanskje han ringer mest fordi han vet at du venter det og føler at han må for at du ikke skal bli lei deg eller såret?

For n'te gang :-) Det er han som ringer når det passer for han, og jeg forventer ikke at vi skal snakke en time. Jeg synes bare det er slitsomt å snakke så lenge i telefonen, og hadde vært godt fornøyd med 10 min. Men jeg synes det er vanskelig å avslutte når det er han som ringer.

Han liker ikke å maile og han liker ikke å sms'e.

[Colette]

''Han føler nok ikke at han kan forlate dem - siden han er ofte er alene med med dem når vi snakker sammen.''

Enig med de andre i at du må finne andre tidspunkt å ringe og synes som sagt også du bør finne andre tidspunkt å snakke på telefonen.

Da mine var helt små var det plent umulig å "sende dem til et annet rom" eller gå fra dem fordi jeg skulle snakke i telefonen. I slike situasjoner ble det aldri annet enn helt korte telefonsamtaler om helt praktiske ting.

Det er han som ringer...når det passer han. De eneste gangene jeg ringer opp er de gangene han har ringt - og som jeg ikke har rukket å ta telefonen. Altså innen 5 min ettter at han har ringt. For da regner jeg ned at det passer for han.

[Bookworm]

Jeg har lært opp snuppa til at hun ikke fortyrrer folk som sitter i telefonen, da skal det være viktig! Det gjelder både å snakke til den som sitter i telefonen, og man skrur også ned lyden på tv eller lignende når noen snakker i telefonen (dvs. i disse mobiltider går jeg som regel unna selv - ut for å røyke:-))

Jeg synes dette er en av de høflighetstingene man gjør, snakker man i telefonen er man opptatt. Hvis små barn driver med noe som de må "reddes" fra, gjør man selvfølgelig det, men ikke skravling innimellom de voksne som snakker i telefonen.

[Bookworm]

''Det har du rett i. Men forestill deg at det en dag skal bli nesten umulig for deg å få snakket med sønnen din. Fordi han bare er samboer og pappa.''

Småbarnsfasen er utrolig intens, jeg tror det er lett å glemme etterpå hvor intenst det er. Særlig om begge foreldre jobber fullt.

Jeg tror rett og slett man som foreldre må senke forventningene et par år og i hvertfall ikke forvente timelange samtaler i ro på kvelden. Jeg hadde i hvertfall ikke mulighet til å "yte" det på den tiden.

Men det vesentlige her er jo at det er sønnen som legger opp til disse timelange samtalene, det er ikke Colette som ringer og forventer sønnens fulle oppmerksomhet i en time - de to situasjonene blir helt forskjellige, og jeg synes overhodet ikke Colette er storforlangende som føler som hun gjør.

[Colette]

Jeg har lært opp snuppa til at hun ikke fortyrrer folk som sitter i telefonen, da skal det være viktig! Det gjelder både å snakke til den som sitter i telefonen, og man skrur også ned lyden på tv eller lignende når noen snakker i telefonen (dvs. i disse mobiltider går jeg som regel unna selv - ut for å røyke:-))

Jeg synes dette er en av de høflighetstingene man gjør, snakker man i telefonen er man opptatt. Hvis små barn driver med noe som de må "reddes" fra, gjør man selvfølgelig det, men ikke skravling innimellom de voksne som snakker i telefonen.

Dette samstemmer fullstendig med mitt synspunkt:-) Jeg synes det blir mildt sagt slitsomt å sitte i telefonen en time- hvor halve tiden går med til å høre på at han oppdrar ungene eller prater med samboeren :-)

[Lillemus]

Men det vesentlige her er jo at det er sønnen som legger opp til disse timelange samtalene, det er ikke Colette som ringer og forventer sønnens fulle oppmerksomhet i en time - de to situasjonene blir helt forskjellige, og jeg synes overhodet ikke Colette er storforlangende som føler som hun gjør.

Jeg så det nå etterpå. ) Men hun kan jo også si at hun hører at han er opptatt med barna og at kan ringes senere når det er rolig hos ham?

[Colette]

Men det vesentlige her er jo at det er sønnen som legger opp til disse timelange samtalene, det er ikke Colette som ringer og forventer sønnens fulle oppmerksomhet i en time - de to situasjonene blir helt forskjellige, og jeg synes overhodet ikke Colette er storforlangende som føler som hun gjør.

Takk for at du forstår hva jeg mener...Jeg trekker faktisk et lettelsens sukk når jeg kan legge på, og tenke at det heldigvs er en stund til neste gang :-)

[Colette]

Jeg så det nå etterpå. ) Men hun kan jo også si at hun hører at han er opptatt med barna og at kan ringes senere når det er rolig hos ham?

He..he....Ja, det kunne jeg jo si, men det er aldri rolig hos han, så lenge samboeren og barna er i nærheten, og det er de jo selvfølgelig som oftest. Jeg krever ingenting jeg - annet enn å slippe å måtte sitte å høre på den interne virksomheten dem i mellom i en hel time.

Det er over et år siden jeg har forsøkt å være den som tar initiativet til å ringe, og han er litt småfornærmet over at jeg aldri ringer. Da sier jeg klart og tydelig at den biten har jeg gitt opp:-(

[Bookworm]

Takk for at du forstår hva jeg mener...Jeg trekker faktisk et lettelsens sukk når jeg kan legge på, og tenke at det heldigvs er en stund til neste gang :-)

Jeg synes overhodet ikke det er noe problem å skjønne hva du mener her. Du gjør det du kan i denne situasjonen, og strekker deg veldig lagt for å gjøre din sønn fornøyd. Så da får det være opp til ham å klare å velge de tidspunktene som han faktisk har anledning til å snakke med deg.

Hvis hans samboer faktisk er hjemme, synes jeg definitivt han kunne ha funnet seg et stille sted for å snakke med moren sin, siden dette dreier seg om en time i måneden, synes jeg argumentene om at barna trenger denne timen med pappa som er så mye borte hele tiden, ikke har noe for seg. Barna trenger pappa'n sin, det er greit nok - men én time i måneden kan han bruke på mamma'n sin:-)

[morsan]

Jo, visst kan barn domminere. Og noen er ganske dyktige på å finne på sysler som tvinger foreldrene til å engasjere seg.

Samtalene med en av mine venninner var i en lang periode preget av. "Stikk ikke ut øynene! Men kjære vene, skjær ikke av deg halsen!" Hun har flotte, aktive, kreative barn som har vist seg å bli noen prakteksemplarer etter hvert.

;-)

Hva med at du tar kontroll over dette? Blås i hva dere ikke har rukket å snakke om. "Jeg høre du har det travelt, så jeg skal ikke holde på deg lengre. Fint å snakke med deg (/dere). Vi prates senere."

Så kan det jo hende at din sønn etter hvert finner ut at det går an å snakkes kortere og hyppigere - og til andre tidspunkt. Er det tidsforskjell, kan du kanskje avse litt nattesøvn iblant for de lange samtalene.

mvh

''Hva med at du tar kontroll over dette? Blås i hva dere ikke har rukket å snakke om. "Jeg høre du har det travelt, så jeg skal ikke holde på deg lengre. Fint å snakke med deg (/dere). Vi prates senere."''

Enig. Jeg syne sikke man bør føle seg bundet av "gammeldagse" regler om at det er den som ringer som alltid må avslutte samtalen, så lenge det skjer på en fin måte.

[Colette]

Jeg synes overhodet ikke det er noe problem å skjønne hva du mener her. Du gjør det du kan i denne situasjonen, og strekker deg veldig lagt for å gjøre din sønn fornøyd. Så da får det være opp til ham å klare å velge de tidspunktene som han faktisk har anledning til å snakke med deg.

Hvis hans samboer faktisk er hjemme, synes jeg definitivt han kunne ha funnet seg et stille sted for å snakke med moren sin, siden dette dreier seg om en time i måneden, synes jeg argumentene om at barna trenger denne timen med pappa som er så mye borte hele tiden, ikke har noe for seg. Barna trenger pappa'n sin, det er greit nok - men én time i måneden kan han bruke på mamma'n sin:-)

Ja, det er slik jeg har vurdert det etter hvert. At han får ringe når han føler at han har tid/ork/anledning. Klarer ikke helt å se meg selv som en person som sitter bitter og sur og venter på at telefonen skal ringe - for at jeg skal slå kloa i dem i en hel time

:-)

Det er det motsatte som skjer av at mor gir han ro til å sitte i telefonen. Samboeren hans roper og ber han se etter den ene eller den andre av ungene, og andre ting som tydeligvis haster der og da, mens han snakker i telefonen med meg. Sist hun gjorde det, så sa han faktisk i fra til henne at han satt i telefonen.....Derfor har jeg lagt merke til at han ofte ringer når hun er ute en tur. Men da er han alene med ungene, og må passe på dem samtidig. Det hender en sjelden gang at han ringer når samboer ikke er hjemme, og ungene har lagt seg. Men jeg vet at han da ofte nyter disse stundene med å kose seg med NRK på TV, i fred og ro :-)

[Colette]

''Hva med at du tar kontroll over dette? Blås i hva dere ikke har rukket å snakke om. "Jeg høre du har det travelt, så jeg skal ikke holde på deg lengre. Fint å snakke med deg (/dere). Vi prates senere."''

Enig. Jeg syne sikke man bør føle seg bundet av "gammeldagse" regler om at det er den som ringer som alltid må avslutte samtalen, så lenge det skjer på en fin måte.

Jeg er bare den typen som ikke liker å avvise. Jeg vet også at han er litt sår på det. Så da blir det den gode gamle høfligheta som tar overhånd. Og jeg tier og tåler og lider - helt til han avslutter :-(

[Helmi]

Dette samstemmer fullstendig med mitt synspunkt:-) Jeg synes det blir mildt sagt slitsomt å sitte i telefonen en time- hvor halve tiden går med til å høre på at han oppdrar ungene eller prater med samboeren :-)

Må bare tilføye dette til det jeg skrev her under: jeg er helt enig med deg i at det er en uting at barn skal kommuniseres med mens en snakker i telefonen - som Bookworm sier: da skal det være veldig viktig - type "krise".

[morsan]

Jeg er bare den typen som ikke liker å avvise. Jeg vet også at han er litt sår på det. Så da blir det den gode gamle høfligheta som tar overhånd. Og jeg tier og tåler og lider - helt til han avslutter :-(

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det å være "eager to please" og ikke ville avvise. Og særlig når du merker at han er litt sår på det.

Jeg har heller ikke noen problemer med å skjønne at disse telefonsamtalene er slitsomme!

Men jeg får inntrykk av at det du helst vil, er at samtaletid og -frekvens skal være uendret, men at dere kan snakke uforstyrret. Og det tror jeg - dessverre - ikke lar seg gjøre på nåværende tidspunkt slik situasjonen er.

Så uansett hvor mange motargumenter du finner mot ymse tips om å ringe selv, om å ringe oftere og kortere samtaler, om å avslutte på en grei måte, om å avtale på forhånd, om å øke sms-frekvensen etc etc, og uansett hvor gode disse motargumentene er, så tror jeg at du må prøve et eller flere av rådene du har fått i tråden.

Eller bare avfinne deg med situasjonen og krysse fingrene og håpe det blir bedre.

Barna blir jo eldre, og derved minskes også mors behov for å tildele far tilsynsoppdrag under telefonsamtalen. Men samtidig kan jo dette med å forstyrre en som prater i telefonen, på et tidspunkt han sekv har valgt for å ringe, er en slik grunnleggende side ved hennes personlighet at hun kommer til å fortsette med det også etter småbarnsfasen...

[Colette]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det å være "eager to please" og ikke ville avvise. Og særlig når du merker at han er litt sår på det.

Jeg har heller ikke noen problemer med å skjønne at disse telefonsamtalene er slitsomme!

Men jeg får inntrykk av at det du helst vil, er at samtaletid og -frekvens skal være uendret, men at dere kan snakke uforstyrret. Og det tror jeg - dessverre - ikke lar seg gjøre på nåværende tidspunkt slik situasjonen er.

Så uansett hvor mange motargumenter du finner mot ymse tips om å ringe selv, om å ringe oftere og kortere samtaler, om å avslutte på en grei måte, om å avtale på forhånd, om å øke sms-frekvensen etc etc, og uansett hvor gode disse motargumentene er, så tror jeg at du må prøve et eller flere av rådene du har fått i tråden.

Eller bare avfinne deg med situasjonen og krysse fingrene og håpe det blir bedre.

Barna blir jo eldre, og derved minskes også mors behov for å tildele far tilsynsoppdrag under telefonsamtalen. Men samtidig kan jo dette med å forstyrre en som prater i telefonen, på et tidspunkt han sekv har valgt for å ringe, er en slik grunnleggende side ved hennes personlighet at hun kommer til å fortsette med det også etter småbarnsfasen...

Min nysgjerrighet i denne tråden gikk i utgangspunktet ut på hvordan dette praktiseres av andre foreldre i dag. Er det vanlig å la barna bryte inn i telefonsamtaler osv? Er det vanlig at foreldre lar det skje - uten noen form for motforestillinger? Og det har jeg vel fått svar på i denne tråden- de aller fleste mener at det er ok. Javel:-)

Jeg takler problemene med telefonsamtalene med min sønn, og det vil vel som du sier, endres etter hvert. Noen ganger blir jeg mer irritert over disse samtalene enn ellers, og jeg får tanker som "er det mulig?" Det var ikke noe mer enn det:-)

[hidi, the scorpion]

For n'te gang :-) Det er han som ringer når det passer for han, og jeg forventer ikke at vi skal snakke en time. Jeg synes bare det er slitsomt å snakke så lenge i telefonen, og hadde vært godt fornøyd med 10 min. Men jeg synes det er vanskelig å avslutte når det er han som ringer.

Han liker ikke å maile og han liker ikke å sms'e.

Jeg skjønner deg veldig godt;) Hadde blitt litt skuffet òg jeg om min sønn ikke kunne få èn rolig time, når vi skulle ha vår prat....

Da mine var små, visste de å være stille når jeg pratet i telefonen (dengang hadde vi stasjonær telefon med kort ledning, he, he), så jeg synes godt du kan forlange litt ro når du prater med sønnen din.

Har du tatt det opp med han?

[Colette]

Jeg skjønner deg veldig godt;) Hadde blitt litt skuffet òg jeg om min sønn ikke kunne få èn rolig time, når vi skulle ha vår prat....

Da mine var små, visste de å være stille når jeg pratet i telefonen (dengang hadde vi stasjonær telefon med kort ledning, he, he), så jeg synes godt du kan forlange litt ro når du prater med sønnen din.

Har du tatt det opp med han?

Jeg forlangte også at mine skulle være stille når jeg snakket i telefonen. Litt sjokkert pleide jeg å si: Ser du ikke at jeg sitter i telefonen nå? Og det ble respektert. Det har faktisk noe med respekt for samtalepartneren å gjøre også. Men at tidene har forandret seg - kom jo ikke akkurat som noen bombe på meg:-)

Nei, jeg har ikke tatt det opp med han. Det er jo faktisk mine barnebarn som er i bakgrunnen - og jeg er redd han ville oppfatte det som om jeg hadde noe i mot deres nærvær. Og det er jo ikke der det ligger.

[ariadne]

Nei, gud hjelpe meg.....jeg forlanger ingenting. Det er nesten så jeg gruer meg til telefonen ringer fra dem. Noen ganger orker jeg ikke å ta telefonen - men manner meg opp til å ringe tilbake etter en liten stund. Det hender at han sender meg sms og sier at han ringer meg i morgen- og da gruer jeg meg til han skal ringe.... Ikke pga av han - men alt maset....Jeg blir dødssliten av disse samtalene. Som er helt opp til min sønn - og ikke meg. Jeg har gitt opp for lengst å kunne utføre en normal samtale.

Det var da veldig til offer-holdning.

[hidi, the scorpion]

Jeg forlangte også at mine skulle være stille når jeg snakket i telefonen. Litt sjokkert pleide jeg å si: Ser du ikke at jeg sitter i telefonen nå? Og det ble respektert. Det har faktisk noe med respekt for samtalepartneren å gjøre også. Men at tidene har forandret seg - kom jo ikke akkurat som noen bombe på meg:-)

Nei, jeg har ikke tatt det opp med han. Det er jo faktisk mine barnebarn som er i bakgrunnen - og jeg er redd han ville oppfatte det som om jeg hadde noe i mot deres nærvær. Og det er jo ikke der det ligger.

''Nei, jeg har ikke tatt det opp med han. Det er jo faktisk mine barnebarn som er i bakgrunnen - og jeg er redd han ville oppfatte det som om jeg hadde noe i mot deres nærvær. Og det er jo ikke der det ligger.''

Den kjøper jeg glatt;)