Helt ærlig dere..

[Gjest anonym nå!!!]

Har dere aldri,og da mener jeg ALDRI klapset ungene deres i form av napping i øret,lugge litt i håret bak i nakken,eller tatt hardt i armen,eller det verste,klapset på rumpen??

Stygge meg gjorde nemlig det siste i dag morges og har selvfølgelig dårlig samvittighet for det.

Anledningen var at ungen hadde skiftet klær "ørti" ganger,brukt opp nesten hele morgentiden til dette og vi var i tidsnød(har flere unger å stelle å få opp)

Da hun endelig var var fornøyd, var hun det plutselig ikke lenger!! Men da var min tålmodighet brukt opp for lenge siden. Jeg sa at hun fikk gå med det hun hadde på seg, men hun ga seg ikke og argumenterte i ett bankende til vi var klar til å gå.

Jeg ga henne 1 advarsel, ette ord til nå så fikk hun ett klaps i baken. Vel, som den stae ungen hun er ,jabbet hun videre. Jeg måtte jo stå for det jeg sa og ga henne en god klaps i baken som kjentes!! Hun sprang hylende opp trappen i sinne mens hun lekset av seg allverdens gloser om meg!! (Hun er 8 år.)

Hun er et veldig samvittighetsfullt barn som alltid angrer seg etterpå og sier hun ikke kan for at hun blir sånn og sier så masse stygge ting til meg mens det står på. Hun ber alltid om unnskyldning etterpå, og det gjør jeg også om jeg har gått over streken.Men det har jeg ikke gjort i dag fordi jeg faktisk syntes hun fortjente det klapset!!

Vet at det her inne sikkert er mange som reagerer på at man klapser og tar i ungene sine. Og det er i prinsippet jeg også.

Men kan faktisk av og til skjønne at foreldre av og til blir presset til bristepunktet.

Er det bare meg som klapser???

Jeg velger å være anonym, dessverre...

[Lillemus]

Jeg har tatt mine hardt i armen mange ganger og det har de neppe tatt noen skade av.

Jeg er ikke på noen måte for at man skal få lov til å slå barn, men en klaps på baken når de har strukket strikken alt for langt tåler de helt utmerket, men jeg er veldig glad vi har et så strengt lovverk på denne fronten altså.

[Gjest ikke jeg]

Jeg har aldri gjort det.

[Gjest Ulvinnen]

''Har dere aldri,og da mener jeg ALDRI klapset ungene deres i form av napping i øret,lugge litt i håret bak i nakken,eller tatt hardt i armen,eller det verste,klapset på rumpen??''

Helt ærlig; det har jeg aldri gjort. Jeg har ikke en gang skreket til dem. Jeg trenger ikke det, de respekterer meg uten den slags.

[Gjest prust]

Jeg har tatt barna hardt i armen eller i begge armene og holdt dem fast, eller flyttet dem eller tatt dem hardhendt bort fra en situasjon når jeg har vært sint, og de har trasset.

Tror ikke jeg har klapset.

[Persille1365381127]

En ting er å gjøre det i affekt der og da - en annen ting er å true med å gjøre det for så å følge det opp...

Jeg har aldri gjort det! Jeg har vært så sint at jeg har smelt igjen en dør, gått min vei (og telt til ti), og dratt Billa med meg etter armen - men aldri aldri om jeg har slått henne, verken på den ene eller andre måten.

Og at du er sindig nok til å true med det før du gjør det gir deg all grunn til dårlig samvittighet. Beklager.

[Gjest minnah]

Jeg klapser ikke. Men har tatt hardt i armen et par ganger, og løftet brått og plassert rimelig bestemt et annet std dersom en står og tegner på veggen, el.l.......

[morsan]

''Har dere aldri,og da mener jeg ALDRI klapset ungene deres i form av napping i øret,lugge litt i håret bak i nakken,eller tatt hardt i armen,eller det verste,klapset på rumpen??''

Det er helt riktig at jeg aldri har gjort det.

Det verste jeg har gjort er at jeg en natt med noen få uker gammel baby skrek til han "ti stille" da gråten aldri tok slutt. Hvilket jo ikke gjorde saken bedre, han ble jo vettaskremt stakkatrs, og jeg har fortsatt dårlig samvittighet for den skrikinga.

[Aliza1365380759]

Mine foreldre har aldri, og da mener jeg ALDRI klapset ungene sine i form av napping i øret, lugge litt i håret bak i nakken,eller tatt hardt i armen, eller klapset på rumpen.

[Gjest litt PK nå]

Selv om jeg aldri har gjort det selv og nok heller aldri kommer til å gjøre det, kan jeg skjønne utstressa foreldre som i kampens hete gjør noe de i ettertid angrer på. Det jeg reagerer på når jeg leser innlegget ditt, er at du insisterer på at hun fortjente det.

For det første legger du da ansvaret på åtteåringen din i stedet for på deg selv. Og det er du som er voksen og skal gå foran med et godt forbilde. For det andre: Jeg har blitt eitrende forbanna både på min bedre halvdel og på kolleger på jobb. Og der og da har jeg sikkert følt at de kunne fortjent både det ene og det andre klapset. Men jeg gjør det jo ikke av den grunn! Hvorfor er det da greit med en åtteåring?

Hvis jeg hadde vært deg, hadde jeg bedt om uforbeholden unnskyldning og benyttet anledningen til å snakke med henne om hvorfor du reagerte som du gjorde. Og blitt enig med meg selv om hvilke andre sanksjonsmuligheter du har neste gang hun går i vranglås (for det gjør de jo fra tid til annen ...)

[Gjest Shira :o)]

Jeg har tatt guttungen litt hardt i armen eller armene for å roe han ned, eller dersom han har drøyd strikken for langt.

Klapset har jeg aldri gjort.

Så jeg er langt fra feilfri, sint blir jeg noen ganger, han blir sint noen ganger (mange ganger akkurat nå *sukk*). Det vi alltid har avsluttet med er en god samtale. Jeg har forklart hvorfor jeg har med makt tatt han bort fra en situasjon, eller rett og slett holdt i han for å få kontakt.

Noen ganger kan barn terge på seg gråstein ;o) Vi kan "se svart" noen ganger, men vi skal aldri slå. Det er langt sprang fra å slå og slik jeg har holdt guttungen i armene noen ganger.

[Gjest Shira :o)]

''Har dere aldri,og da mener jeg ALDRI klapset ungene deres i form av napping i øret,lugge litt i håret bak i nakken,eller tatt hardt i armen,eller det verste,klapset på rumpen??''

Det er helt riktig at jeg aldri har gjort det.

Det verste jeg har gjort er at jeg en natt med noen få uker gammel baby skrek til han "ti stille" da gråten aldri tok slutt. Hvilket jo ikke gjorde saken bedre, han ble jo vettaskremt stakkatrs, og jeg har fortsatt dårlig samvittighet for den skrikinga.

Mamma sier at hun også skrek en gang til meg da jeg var baby, i ren frustrasjon. Jeg kan derimot berolige henne med at jeg ikke husker det, og jeg har ikke fått noen som helst varige men )

[Åsemor]

''Jeg måtte jo stå for det jeg sa og ga henne en god klaps i baken som kjentes!!''

NEI!

Du kunne sagt "beklager at jeg ble så sint at jeg truet med å slå deg, det skulle jeg aldri sagt, det er nemlig ikke LOV å slå andre, ikke engang klapse. Men nå er det nok, det er jeg som bestemmer, og hvis du ikke blir med når jeg har telt til 3 bærer jeg deg avgårde, IKKE NOE MER TØYS!"

[Gjest Ulvinnen]

''Jeg måtte jo stå for det jeg sa og ga henne en god klaps i baken som kjentes!!''

NEI!

Du kunne sagt "beklager at jeg ble så sint at jeg truet med å slå deg, det skulle jeg aldri sagt, det er nemlig ikke LOV å slå andre, ikke engang klapse. Men nå er det nok, det er jeg som bestemmer, og hvis du ikke blir med når jeg har telt til 3 bærer jeg deg avgårde, IKKE NOE MER TØYS!"

Godt innlegg!

Jeg er helt enig i at det var galt å true med klapsing. Du fant en god løsning på det.

[Gjest Kayia]

''Har dere aldri,og da mener jeg ALDRI klapset ungene deres i form av napping i øret,lugge litt i håret bak i nakken,eller tatt hardt i armen,eller det verste,klapset på rumpen??''

Det er helt riktig at jeg aldri har gjort det.

Det verste jeg har gjort er at jeg en natt med noen få uker gammel baby skrek til han "ti stille" da gråten aldri tok slutt. Hvilket jo ikke gjorde saken bedre, han ble jo vettaskremt stakkatrs, og jeg har fortsatt dårlig samvittighet for den skrikinga.

''noen få uker gammel baby skrek til han "ti stille" da gråten aldri tok slutt'' Huff det der gjorde jeg også. Han var litt eldre min, et halår kanskje, og jeg skrek noe om at "pokker det er natta!" Som jo han stakkar ikke hadde begrep om.

[Gjest prust]

''Har dere aldri,og da mener jeg ALDRI klapset ungene deres i form av napping i øret,lugge litt i håret bak i nakken,eller tatt hardt i armen,eller det verste,klapset på rumpen??''

Helt ærlig; det har jeg aldri gjort. Jeg har ikke en gang skreket til dem. Jeg trenger ikke det, de respekterer meg uten den slags.

Jeg har brølt og skreket mye til mine barn, spesielt til hun midterste. Vi var ikke på bølgelengde i årene 4-6 - hun hadde en lang periode fra hun var 3 til hun var 6/6,5 som vi sleit mye med hverandre.

Nå er det veldig sjelden jeg brøler og skriker, og det er sjelden vi er i tottene på hverandre. Hun er blitt mye større og mer sosial moden, og jeg har innsettt at brøling ikke er særlig konstruktivt....

[jubalong70]

Jeg har aldri klapset, kløpet eller lugget men jeg har tatt litt hardt i armen. Og det har jeg gjort uten dårlig samvittighet

[morsan]

[quote name=Shira )' timestamp='1240863789' post='4139913]

Mamma sier at hun også skrek en gang til meg da jeg var baby, i ren frustrasjon. Jeg kan derimot berolige henne med at jeg ikke husker det, og jeg har ikke fått noen som helst varige men )

Godt å høre:-) Ikke så rart man kan bli litt frustrert når søvnmangelen øker på;-)

[morsan]

''noen få uker gammel baby skrek til han "ti stille" da gråten aldri tok slutt'' Huff det der gjorde jeg også. Han var litt eldre min, et halår kanskje, og jeg skrek noe om at "pokker det er natta!" Som jo han stakkar ikke hadde begrep om.

Nei, de vil jo bare ha sine basale behov dekket.

[Gjest Ulvinnen]

Jeg har brølt og skreket mye til mine barn, spesielt til hun midterste. Vi var ikke på bølgelengde i årene 4-6 - hun hadde en lang periode fra hun var 3 til hun var 6/6,5 som vi sleit mye med hverandre.

Nå er det veldig sjelden jeg brøler og skriker, og det er sjelden vi er i tottene på hverandre. Hun er blitt mye større og mer sosial moden, og jeg har innsettt at brøling ikke er særlig konstruktivt....

Det er også mye behagligere for omgivelsene når man ikke skriker til barna.

Jeg har en venninne som har tre store barn (skolealder). Hun skriker ofte til dem (omtrent hver hver gang vi er sammen) og det er mye mer slitsomt å høre på, enn den støyen barna drev med som førte til at hun skrek.

Dessuten virker det som om de ikke skjønner at det er alvor hvis de ikke skrikes til. Jeg passet en gang to av dem for henne en halvtimes tid. Da ville ikke den yngste adlyde meg i det hele tatt, han prøvde å forsvinne for meg i folkemengden. Det endte med at jeg måtte bøye meg ned til ham, holde ham fast (ikke hardt) og forklare med rolig stemme at jeg var sjefen. At jeg mente det jeg sa, og at han versågod fikk holde seg ved siden av meg. DA først hørte han på meg.