Helt ærlig dere..

[Skyer]

For ikke å bli misforstått. Jeg tror oppriktig på at det er mødre/fedre som aldri mister besinnelsen,som faktisk er superforeldre,for å bruke det uttrykket.

Det jeg synes etter å ha lest alle innleggene er at det er BARE superforeldre her inne med få unntak. Men jeg kan jo ikke annet enn å tro på dem når de siser at de aldri har klapset,lite eller stort klaps,eller holdt hardt i armen.

Jeg bare bøyer nakken i beundring for styrken. Og det mener jeg.Det er IKKE ironisk ment :-)

Jeg føler meg absolutt ikke som noen supermor, selv om jeg aldri har mistet besinnelsen og klapset barnet mitt. ...Så det er ingen grunn til å bøye nakken i beundring. Det er da tusen andre aspekter ved det å være foreldre.... :-)

Du stilte et spørsmål som jeg svarte på...Jeg har ikke noe grunnlag for å mene hverken at jeg er en bedre eller dårligere mor enn deg....Litt viktig for meg å få sagt det....-)

[Gjest anonym nå!!!]

Og "overlagt" klaps som del i barneoppdragelsen har mange her ikke toleranse for, meg inkludert.

Er det så vanskelig å forstå?

Nei.

[Gjest togli]

Det er blitt en lang tråd dette her.

Men det er en ting jeg lurer på.

Dere som har svart at dere ALDRI har lagt hånd på ungene deres. Har noen av dere røykt i svangerskapet?

Jeg mener at røyking under svangerskapet er noe av det verste jeg ser. Der kan man snakke om hva man påfører ungene sine. Jeg kan bare håpe og be om at mine klaps i rumpen og ta hardt i armen ikke har skadet mitt barn. Men å røyke mens man går gravid er å påføre ungene sin traume både inne magen, og risiko for både prematur og infeksjoner.

Hva skal man si om de mødrene da?

Dette er en brannfakkel.....

Jeg har aldri noensinne røykt i mine svangerskap og må innrømme at jeg ikke begriper at noen i det hele tatt gjør det....

[Gjest ja da det er meg det.]

Nå er jeg helt ærlig, ja jeg har gitt ett av barna mine en klaps på rumpen en gang, han var 3 år, og ja, jeg angret på det etterpå og ba om unnskyldning. Jeg husker jeg var rasende og det kom helt ukontrollert. Mine barn vet at jeg er i mot den slags avstraffelse og jeg sier det til dem ganske ofte at jeg er i mot dette. Vi lever foresten i ett land der dette er vanlig og godtatt i samfunnet rundt oss. Barna er vant til å se det, og vant til å høre at foreldre truer med det om de ikke oppfører seg. Jeg er i mot det og mine barn vet det, derfor ble jeg ekstra lei meg når jeg sprakk. Skal ikke gjøre det igjen..... Mine barn sier de kjenner seg trygg på det.

Uff ja...så jeg har gjort det.

[Gjest togli]

Sitat fra Kayia: " akkurat som det skulle gjøre klapsene dine mildere? Og i forhold til det du spør om nå; Dine klaps blir jo ikke mer riktig om noen andre både har røkt og drukket under svangerskapet? ;-)"

Det mener hun nok ikke heller. Har ikke oppfattet henne som "dum". Hun er rett og slett bare menneskelig! Hun har jo fått mye pepper for at hun (i motsetning til mange andre) turde å si at hun hadde klapset barnet sitt. Da er det naturlig å komme i forsvar.

_anonym nå_ virker overhodet ikke som noen barnemishandler, bare som en helt vanlig mamma som fikk mer enn nok akkurat der og da.

Der vil jeg tro maaange av oss har vært! Jeg blir faktisk litt irritert og provosert når jeg leser om all disse tilsynelatende "perfekte" dol-mammaene her som _aldri_ har gått over streken ift sine barn... Det tror jeg rett og slett ikke noe på! Hva er dere da? Overnaturlige supermødre?

Hilsen en oppgitt og undrende, ja til og med noe kvalm

Du kan jo lage en ny tråd der vi kan fortelle hva vi mener vi har gjort feil mht barna våre

Å slå ungen sin eller røyke i svangerskapet er tross alt ikke de eneste feilen man kan gjøre mot sine barn....

Kanskje du skjønner at ikke alle her er "perfekte" dol-mødre allikevel?

[Glimtipper]

Nå er jeg helt ærlig, ja jeg har gitt ett av barna mine en klaps på rumpen en gang, han var 3 år, og ja, jeg angret på det etterpå og ba om unnskyldning. Jeg husker jeg var rasende og det kom helt ukontrollert. Mine barn vet at jeg er i mot den slags avstraffelse og jeg sier det til dem ganske ofte at jeg er i mot dette. Vi lever foresten i ett land der dette er vanlig og godtatt i samfunnet rundt oss. Barna er vant til å se det, og vant til å høre at foreldre truer med det om de ikke oppfører seg. Jeg er i mot det og mine barn vet det, derfor ble jeg ekstra lei meg når jeg sprakk. Skal ikke gjøre det igjen..... Mine barn sier de kjenner seg trygg på det.

Uff ja...så jeg har gjort det.

Siden du never at dere bor i et land hvor fysisk avstraffelse av barn er normalt, så må jeg spørre: Hvordan takler du dette når du snakker med andre foreldre?

Vi har nylig flyttet til England og jeg finner det svært vanskelig å holde tunga rett i munnen når jeg ser klapsing og slag eller hører foreldre snakke som om dette er helt normalt.

[Gjest Det har hendt]

Det har hendt at min aktive sønn har kommet hoppende på meg o.l. Og det har gjort vond, og jeg i sinne og vondthet har klapset til han. Ikke så veldig vondt tror jeg.

Men ikke godt for noen av oss likevel.

[Gjest ja det er meg det]

Siden du never at dere bor i et land hvor fysisk avstraffelse av barn er normalt, så må jeg spørre: Hvordan takler du dette når du snakker med andre foreldre?

Vi har nylig flyttet til England og jeg finner det svært vanskelig å holde tunga rett i munnen når jeg ser klapsing og slag eller hører foreldre snakke som om dette er helt normalt.

Jeg synes også det er vanskelig, og har hatt noen diskusjoner med venner som mest truer med ris på rumpen, men også dem som gir dem ris. Noen ganger velger jeg å ikke si noe, men noen ganger går jeg inn i diskusjoner. Jeg bruker noen ganger å spørre hvordan de kan forklare for barna sine at man ikke får slå venner i konfliktsituasjoner når man selv gjør det mot sine barn når man er sint...Mye dobbel moral her..Jeg er også tydelig med å si at i Norge får man ikke gjøre sånt og at det er uaktuelt at noen får gjøre det mot mine barn. Er også tydelig mot mine egne barn at jeg er i mot dette...Derfor ble jeg lei meg når jeg gikk over streken med min sønn.

Når det er sagt virker det ikke som at mange av disse barna lider under dette. Foreldrene slår jo ikke hardt og siden det er akseptert i samfunnet så tenker barna at det er sånn det skal være. Det som er vanskelig er jo å vurdere hvor går grensen mellom en klaps på rumpen og der man begynner å snakke om barnemishandling.

Ikke alltid lett å se at voksne mennesker i all offentlighet klapser til barna sine.

Hva gjør du da?

[Glimtipper]

Jeg synes også det er vanskelig, og har hatt noen diskusjoner med venner som mest truer med ris på rumpen, men også dem som gir dem ris. Noen ganger velger jeg å ikke si noe, men noen ganger går jeg inn i diskusjoner. Jeg bruker noen ganger å spørre hvordan de kan forklare for barna sine at man ikke får slå venner i konfliktsituasjoner når man selv gjør det mot sine barn når man er sint...Mye dobbel moral her..Jeg er også tydelig med å si at i Norge får man ikke gjøre sånt og at det er uaktuelt at noen får gjøre det mot mine barn. Er også tydelig mot mine egne barn at jeg er i mot dette...Derfor ble jeg lei meg når jeg gikk over streken med min sønn.

Når det er sagt virker det ikke som at mange av disse barna lider under dette. Foreldrene slår jo ikke hardt og siden det er akseptert i samfunnet så tenker barna at det er sånn det skal være. Det som er vanskelig er jo å vurdere hvor går grensen mellom en klaps på rumpen og der man begynner å snakke om barnemishandling.

Ikke alltid lett å se at voksne mennesker i all offentlighet klapser til barna sine.

Hva gjør du da?

Jeg oppfatter også at barna her ikke lider under det, men jeg merker jo at de har et annerledes forhold til foreldrene enn hva barn i Norge vanligvis har.

Jeg sier ingenting når jeg ser fremmede klapse barna i butikken, men jeg vet ikke om jeg klarer å opprettholde et nøytralt ansiktsuttrykk.

Når vi bodde sammen med en i familien som ofte klapset barnet sitt, så sa vi klart i fra hva vi mente. Vi er heller ikke venner nå, for å si det slik. Etter å ha sagt i fra ordentlig flere ganger at skriking og klapsing ikke ville hjelpe situasjonen, så roet det seg litt, men det tok seg raskt opp igjen. Samboeren min var den som gikk inn i de situasjonene, fordi det er hans familie. Tilslutt ble det kun sarkastiske kommentarer, som når to-åringen slår moren og hun slår tilbake. "Ja, jeg lurer virkelig på hvor barnet får DEN oppførselen fra".

Ikke en heldig situasjon, men jeg har vel innsett at jeg ikke klarer å forholde meg til slikt på et svært nært nivå, når jeg ser effekten over tid.

[AneM1365380603]

Jammen det er jo fysisk det også? Å dra ungene etter armen når de har to friske bein å gå på??

Jeg har også gjort det, for all del. Men hva gjør man når ikke det verbale fører frem?Står og diskuterer og diller med trassige unger? Ikke helt meg det der nei!!

Jeg skal love deg at selv om jeg ikke har vært fysisk brutal mot ungene så har jeg gjort mye annet dumt. Krenkelser trenger ikke bare å være fysiske.

Et eksempel er da datteren på 3,5 år nylig spyttet gjentatte ganger på gulvet. Da jeg fant den siste spyttklysa henta jeg favorittkjolen hennes. Den stappet jeg i hendene hennes og "hjalp" til å tørke opp.

Hun opplevde det svært krenkende. Der og da føltes det veldig godt med den konsekvensen. Etterpå fant jeg ut at det var lite logikk over en slik reaksjon.

Hun har forresten ikke spytta på gulvet etter det, men jeg kunne sikkert funnet en smartere måte å løse problemet på.

[Gjest anonym nå!!!]

Jeg skal love deg at selv om jeg ikke har vært fysisk brutal mot ungene så har jeg gjort mye annet dumt. Krenkelser trenger ikke bare å være fysiske.

Et eksempel er da datteren på 3,5 år nylig spyttet gjentatte ganger på gulvet. Da jeg fant den siste spyttklysa henta jeg favorittkjolen hennes. Den stappet jeg i hendene hennes og "hjalp" til å tørke opp.

Hun opplevde det svært krenkende. Der og da føltes det veldig godt med den konsekvensen. Etterpå fant jeg ut at det var lite logikk over en slik reaksjon.

Hun har forresten ikke spytta på gulvet etter det, men jeg kunne sikkert funnet en smartere måte å løse problemet på.

Vet du,den var faktisk ganske morsom :-) Ser ikke noe krenkende i det.Bare veldig kreativt fra din side.

Nå fikk jeg meg en god latter....

[morsan]

Du kan jo lage en ny tråd der vi kan fortelle hva vi mener vi har gjort feil mht barna våre

Å slå ungen sin eller røyke i svangerskapet er tross alt ikke de eneste feilen man kan gjøre mot sine barn....

Kanskje du skjønner at ikke alle her er "perfekte" dol-mødre allikevel?

''Du kan jo lage en ny tråd der vi kan fortelle hva vi mener vi har gjort feil mht barna våre ;)''

Det var en slik tråd for en tid tilbake, der folk tøyset med alle de ikke-PK-tingene de hadde gjort:-) Noen var ikke spesielt begeistret for det, og mente det ble nærmest en slags "konkurranse" i å være en dårlig mor! ;-)

Altså i skarp kontrast til "er det bare prektige supermødre ehr??" ;-)

[AneM1365380603]

Vet du,den var faktisk ganske morsom :-) Ser ikke noe krenkende i det.Bare veldig kreativt fra din side.

Nå fikk jeg meg en god latter....

Sånn der og da føltes det som en akkurat passe konsekvens, og jeg sa også mens "hun" tørket "Neste gang skal jeg tørke med deg. Da drar jeg deg over spyttet".

Hun følte det _svært_ krenkende. Den kjolen er hun utrolig glad i, og jeg vet ikke om hun der og da forsto sammenhengen mellom det hun hadde gjort og det jeg gjorde. Hun er jo ikke så stor

Jeg får be henne tørke opp med en vanlig fille om det skulle skje igjen

[Gjest prust]

Jeg oppfatter også at barna her ikke lider under det, men jeg merker jo at de har et annerledes forhold til foreldrene enn hva barn i Norge vanligvis har.

Jeg sier ingenting når jeg ser fremmede klapse barna i butikken, men jeg vet ikke om jeg klarer å opprettholde et nøytralt ansiktsuttrykk.

Når vi bodde sammen med en i familien som ofte klapset barnet sitt, så sa vi klart i fra hva vi mente. Vi er heller ikke venner nå, for å si det slik. Etter å ha sagt i fra ordentlig flere ganger at skriking og klapsing ikke ville hjelpe situasjonen, så roet det seg litt, men det tok seg raskt opp igjen. Samboeren min var den som gikk inn i de situasjonene, fordi det er hans familie. Tilslutt ble det kun sarkastiske kommentarer, som når to-åringen slår moren og hun slår tilbake. "Ja, jeg lurer virkelig på hvor barnet får DEN oppførselen fra".

Ikke en heldig situasjon, men jeg har vel innsett at jeg ikke klarer å forholde meg til slikt på et svært nært nivå, når jeg ser effekten over tid.

Jeg var au-pair i Frankrike da jeg var 19/20, og der var klask på hendene og også i ansiktet og på rompa noe foreldrene gjorde, og noe jeg også hadde tillatelse til å gjøre. Husker jeg klapset treåringen på rompa en gang, men fikk veldig dårlig samvittighet etterpå (det glemte jeg ofrresten da jeg svarte i denne tråden i går....)

Men familien drev med ridning, og i alle rommelen lå det en "cravache", en ridepisk, og det var denne som var den store trusselen hvis barna var ulydige. En gang fikk 11-åringen juling med pisken av faren, Jeg husker ikke hva han hadde gjort.... Det syntes jeg var fælt, men jeg kunne ikke si noe om det overfor foreldrene - de var jo mine arbeidsgivere og de jeg bodde hos....

[Gjest anonym nå!!!]

Sånn der og da føltes det som en akkurat passe konsekvens, og jeg sa også mens "hun" tørket "Neste gang skal jeg tørke med deg. Da drar jeg deg over spyttet".

Hun følte det _svært_ krenkende. Den kjolen er hun utrolig glad i, og jeg vet ikke om hun der og da forsto sammenhengen mellom det hun hadde gjort og det jeg gjorde. Hun er jo ikke så stor

Jeg får be henne tørke opp med en vanlig fille om det skulle skje igjen

Ler enda....Ser hun for meg som en vaskefille. Egentlig ikke på alvor,men bilde er morsomt;-) Faktisk var det noe jeg kunne funnet på,å bruke favorittkjolen altså.

Du oppnådde jo det du ville uten å skade noen,pluss at hun fikk kjenne på den vonde følelsen når hun så blondekjolen fyke over spyttet.

Oi,oi oi. Godt å få le litt oppi alt elende...

[Gjest anonym nå!!!]

Jeg var au-pair i Frankrike da jeg var 19/20, og der var klask på hendene og også i ansiktet og på rompa noe foreldrene gjorde, og noe jeg også hadde tillatelse til å gjøre. Husker jeg klapset treåringen på rompa en gang, men fikk veldig dårlig samvittighet etterpå (det glemte jeg ofrresten da jeg svarte i denne tråden i går....)

Men familien drev med ridning, og i alle rommelen lå det en "cravache", en ridepisk, og det var denne som var den store trusselen hvis barna var ulydige. En gang fikk 11-åringen juling med pisken av faren, Jeg husker ikke hva han hadde gjort.... Det syntes jeg var fælt, men jeg kunne ikke si noe om det overfor foreldrene - de var jo mine arbeidsgivere og de jeg bodde hos....

Grusomt.Jeg får vondt langt inni sjelen.

[Gjest togli]

''Du kan jo lage en ny tråd der vi kan fortelle hva vi mener vi har gjort feil mht barna våre ;)''

Det var en slik tråd for en tid tilbake, der folk tøyset med alle de ikke-PK-tingene de hadde gjort:-) Noen var ikke spesielt begeistret for det, og mente det ble nærmest en slags "konkurranse" i å være en dårlig mor! ;-)

Altså i skarp kontrast til "er det bare prektige supermødre ehr??" ;-)

Noen blir aldri fornøyd ass'

[Gjest plingpling]

Føler meg litt som en barnemishandler her nå. Jeg tenker ikke på at et klaps er vold mot barn!! Og det ytterst,ytterst sjelden jeg har gått av hengslene sånn at jeg klapser på rumpen.

Er det bedre å ta hardt i armen da?

Alle handlinger du utfører fysisk eller psykisk mot noen som er deg psykisk eller fysisk underlegen og ikke i stand til å forsvare seg betrakter jeg som utøvelse av vold/undertrykkelse.

Snu det hele på hodet og si at din mann/samboer hver gang du provoserte han på et eller annet vis gjennom dine ord eller handlinger skulle klapse deg, daske, dra deg i armen eller gjennom ord behandle deg nedlatende fordi han misliker din oppførsel. Hva ville du kalle det? Oppdragelse?

Så er det selvsagt vanskelig å gå gjennom livet uten å havne i situasjoner hvor dette kan skje. Men la oss kalle en spade en spade og være bevisst den skade vi påfører andre gjennom denne type handlinger. Det finnes i mine øyne ingen formildende omstendigheter som forsvarer denne type handlinger selv om de utføres.

Jeg røkte i svangerskapet og det finnes ingen grunn til at jeg en gang skal forsøke å forsvare den handlingen. Jeg synes heller ikke mødre/fedre som dasker, slår, klyper, river i armer, bedriver en eller annet form for avstraffelse og skjeller på sine barn skal forsøke å forsvare de handlingene. Det er dårlige handlinger uansett hvordan man vrir og vender på det.

[Bookworm]

Jeg tror du overvurderer hvor mange "store sterke menn" som kommer til unnsetning 'bare' man har provoserende oppførsel på et offentlig kontor (eller hvor som helst ellers for den saks skyld) ;-)

''Men setter de seg ned og hyler og skriker og sparker og slår i gulvet? ''

Men synes du det hjelper å da lappe til ungen og/eller begynne å skrike og hyle selv?

Nå må du skille mellom snørr og barter. Jeg har ALDRI sagt at det er greit å slå barn, men jeg har sagt noe om at jeg kan _forstå_ (ikke det samme som å akseptere) at det skjer!

På samme måte ser jeg at det ute i samfunnet, mellom voksne folk, også skjer at folk klapper til hverandre og jeg kan kanskje tenke meg at det er de samme folkene som har for lite sperrer ifht til å gå til fysiske grep.

Jeg har som sagt ved én anledning klapset til datteren min over kneet, jeg ser at det er feil og mener derfor at jeg ikke har noen skakkjørt oppdragelse. Hadde jeg derimot gjort dette til vanlig, og samtidig sett på det som helt normalt - ja da skulle jeg virkelig ha tatt en titt på meg selv og mine oppdragelsesmetode.

Ingen har heller ment at barn er annenrangs borgere, som ikke har krav på samme respekt som andre mennesker, men foreldre har en annen rolle overfor barna sine, enn de har overfor andre voksne. Jeg hadde heller ikke satt meg ned sammen med en voksen og sagt: "Nå skal du høre på meg, kjære du, det du gjorde nå.... osv osv". Men jeg gjør det med barnet mitt, fordi det er min plikt at hun skal oppdras til å forstå hva som er rett og hva som er feil - det er ikke det samme som at jeg mener at barn er mindre verdt enn andre mennesker.

[Bookworm]

Det er blitt en lang tråd dette her.

Men det er en ting jeg lurer på.

Dere som har svart at dere ALDRI har lagt hånd på ungene deres. Har noen av dere røykt i svangerskapet?

Jeg mener at røyking under svangerskapet er noe av det verste jeg ser. Der kan man snakke om hva man påfører ungene sine. Jeg kan bare håpe og be om at mine klaps i rumpen og ta hardt i armen ikke har skadet mitt barn. Men å røyke mens man går gravid er å påføre ungene sin traume både inne magen, og risiko for både prematur og infeksjoner.

Hva skal man si om de mødrene da?

Dette er en brannfakkel.....

Du har et poeng der, men samtidig blir det bestandig feil å sette ting opp mot hverandre. Man kan forstå og godta noen ting "litt på kanten", men det betyr ikke at en mener at det er greit å gjøre alt feil.

Men at det er barnemishandling å røyke under svangerskapet, er det ingen tvil om. Den går da riktignok på det rent fysiske, og påfører ikke barnet redsel og psykiske lidelser pga usikkerhet slik det gjør hvis barna blir slått. Ungen tenker ikke over dette på samme måten, men det er langt mer skadelig rent fysisk.

Jeg har også registrert i denne tråden at det har blitt; enten slår du barna dine, eller du gjør det ikke. Det er for lite nyansert, da de fleste som har innrømmet å ha gjort dette har gjort det én gang og angret. En helt annen gruppe er de som bevisst bruker fysisk vold mot barna som oppdragelsesmetode, og mener at dette er den rette måten å oppdra barn på - dét er to vidt forskjellige grupper, og kan egentlig ikke sammenlignes.

Jeg som har tildelt ett klask i hele mitt liv, kan ikke forstå eller akseptere de menneskene som gjør dette til daglig og utsetter barna sine for slike redsler. Men her kommer nok litt av grunnen til at dol-mødrene virker så innmari prektige; man bli jo halshugget den gangen man er ærlig!