Helt ærlig dere..

[Gjest Kayia]

Jeg har ikke klapset eller fiket til nei, men jeg har både vært brølende sinna, og jeg har holdt han hardt i armen og ledet han ut døra engang. Husker det kjempegodt, han var skolestarter og gjorde seg A L D R I ferdig om morgenene, tross god tid,mye mas og mange sjanser. Typisk var den en morgen jeg selv _måtte_ være på plass på et møte, skulle holde et innlegg og var superstressa at jeg sprakk, og kløp armen hans. Huff, jeg gremmes ennå.

[Gjest Shira :o)]

Godt å høre:-) Ikke så rart man kan bli litt frustrert når søvnmangelen øker på;-)

Søvnmangel kan ta den beste ) Jeg hadde visstnok perioder der jeg sov mye, for å så ha en periode hvor jeg var svært mye våken.

Heldigvis er hun glad i meg enda tror jeg ;o)

[morsan]

Selv om jeg aldri har gjort det selv og nok heller aldri kommer til å gjøre det, kan jeg skjønne utstressa foreldre som i kampens hete gjør noe de i ettertid angrer på. Det jeg reagerer på når jeg leser innlegget ditt, er at du insisterer på at hun fortjente det.

For det første legger du da ansvaret på åtteåringen din i stedet for på deg selv. Og det er du som er voksen og skal gå foran med et godt forbilde. For det andre: Jeg har blitt eitrende forbanna både på min bedre halvdel og på kolleger på jobb. Og der og da har jeg sikkert følt at de kunne fortjent både det ene og det andre klapset. Men jeg gjør det jo ikke av den grunn! Hvorfor er det da greit med en åtteåring?

Hvis jeg hadde vært deg, hadde jeg bedt om uforbeholden unnskyldning og benyttet anledningen til å snakke med henne om hvorfor du reagerte som du gjorde. Og blitt enig med meg selv om hvilke andre sanksjonsmuligheter du har neste gang hun går i vranglås (for det gjør de jo fra tid til annen ...)

''da har jeg sikkert følt at de kunne fortjent både det ene og det andre klapset. Men jeg gjør det jo ikke av den grunn! Hvorfor er det da greit med en åtteåring?''

Viktig og godt poeng!

Jeg kjenner en dame i Canada, som fortalte meg om da hun fikk en slags åpenbaring om at det var galt med fysisk avstraffelse av barn (som jo dessverre er mye mer vanlig der borte).

Hun hadde en samboer som hadde en datter på 8-9 år. Samboeren var voldelig mot hun jeg kjenner (la oss kalle henne stemoren). Stemoren på sin side "displinerte" barnet på den måten hun hadde lært - ved små klaps osv.

En dag sa jenta: "Du sier at det er galt at pappa slår deg, men hvorfor er det da ikke galt at du slår meg?"

Fra den dagen sluttet stemoren med "disiplineringen", og har siden vært ihuga motstander av fysisk avstraffelse av barn.

[Gjest Kayia]

Nei, de vil jo bare ha sine basale behov dekket.

''de vil jo bare ha sine basale behov dekket'' Ikke sant. For meg handlet dette om ekstrem søvnmangel, og faktisk husker jeg søvnmangel de første 8 mnd som værre enn selve fødselen...

[morsan]

Det er også mye behagligere for omgivelsene når man ikke skriker til barna.

Jeg har en venninne som har tre store barn (skolealder). Hun skriker ofte til dem (omtrent hver hver gang vi er sammen) og det er mye mer slitsomt å høre på, enn den støyen barna drev med som førte til at hun skrek.

Dessuten virker det som om de ikke skjønner at det er alvor hvis de ikke skrikes til. Jeg passet en gang to av dem for henne en halvtimes tid. Da ville ikke den yngste adlyde meg i det hele tatt, han prøvde å forsvinne for meg i folkemengden. Det endte med at jeg måtte bøye meg ned til ham, holde ham fast (ikke hardt) og forklare med rolig stemme at jeg var sjefen. At jeg mente det jeg sa, og at han versågod fikk holde seg ved siden av meg. DA først hørte han på meg.

''og det er mye mer slitsomt å høre på, enn den støyen barna drev med som førte til at hun skrek.''

HELT enig!! Gjelder også der det ikke kan kalles skriking, men konstant gnåling og irettesettelser osv.

Det virker som om enkelte er så redde for at folk skal tro de ikke bedriver oppdragelse av ungene, at de ikke har grenser, og så forkynner de hele sulamitten for alle som ikke har lukkemekanisme på ørene sine.

''Dessuten virker det som om de ikke skjønner at det er alvor hvis de ikke skrikes til.''

Det har jeg merket også. De venner seg vel til det, slik at de ikke reagerer på vanlig stemmenivå;-) Jeg har ved et par ganger der jeg har passet de tre barna til den ene søsteren min plustelig tatt meg selv i å høres akkurat ut som henne... *huff*

[astridny]

Jeg har lugget mine barn når de har lugget meg,men ikke hardere enn det de lugger meg.

Jeg har tatt de hard i armen.

Små klaps har de også fått når de har slått meg.

Ser ikke ut at de har tatt noe skade av det.

[Gjest prust]

Det er også mye behagligere for omgivelsene når man ikke skriker til barna.

Jeg har en venninne som har tre store barn (skolealder). Hun skriker ofte til dem (omtrent hver hver gang vi er sammen) og det er mye mer slitsomt å høre på, enn den støyen barna drev med som førte til at hun skrek.

Dessuten virker det som om de ikke skjønner at det er alvor hvis de ikke skrikes til. Jeg passet en gang to av dem for henne en halvtimes tid. Da ville ikke den yngste adlyde meg i det hele tatt, han prøvde å forsvinne for meg i folkemengden. Det endte med at jeg måtte bøye meg ned til ham, holde ham fast (ikke hardt) og forklare med rolig stemme at jeg var sjefen. At jeg mente det jeg sa, og at han versågod fikk holde seg ved siden av meg. DA først hørte han på meg.

Det er det som er den vonde sirkelen, som vi remdeles sliter noe med, selv om det er 100 ganger bedre nå enn for 3 år siden:

Hun hører ikke etter når jeg snakker med vanlig stemme (selvøflgelig gjør hun det innimellom, men veldig ofte overhører hun hva jeg sier) - jeg sier det samme om igjen TYDELIG - og hvis hun fremdeles ikke hører, hever jeg stemmen, og av og til blir det da skriking....

Det som ofte funker nå, er at jeg sier med vanlig stemme "Nå har jeg sagt det 2 ganger - nå må du høre" - og da hører hun ofte....

Et filleekspmpel fra i dag: Vi to var ute og gikk - hadde gått i skogen, tatt t-bane, sett i butikker, t-banen tilbake osv og virkelig hatt det fint. Så sa jeg til henne at jeg synes vi hadde hatt det så koselig sammen, bare vi to. Da svarte hun "Nei, det synes ikke jeg", og så begynte hun å subbe skikkelig med beina i grusen, bare for å irritere meg. "Ikke gjør det," sa jeg først en gang, så to ganger mens hun fortsatte. Så stoppet jeg henne og holdt henne mot meg og sa skarpt "Hvorfor gjør du sånn bare for å irritere meg - er det gøy å se meg sint?"

Hun svarte ikke, men stoppet med subbingen, og sa unnskyld.... Sånne ting irriterer meg veldig, at hun uten forvarsel kan komme med sånne sure kommentarer eller svar når vi egentlig har det veldig fint, samt det med subbingen, bare for å irritere....

Hvordan hadde du taklet denne situasjonen? Hun er snart 8 år...

[Gjest prust]

''og det er mye mer slitsomt å høre på, enn den støyen barna drev med som førte til at hun skrek.''

HELT enig!! Gjelder også der det ikke kan kalles skriking, men konstant gnåling og irettesettelser osv.

Det virker som om enkelte er så redde for at folk skal tro de ikke bedriver oppdragelse av ungene, at de ikke har grenser, og så forkynner de hele sulamitten for alle som ikke har lukkemekanisme på ørene sine.

''Dessuten virker det som om de ikke skjønner at det er alvor hvis de ikke skrikes til.''

Det har jeg merket også. De venner seg vel til det, slik at de ikke reagerer på vanlig stemmenivå;-) Jeg har ved et par ganger der jeg har passet de tre barna til den ene søsteren min plustelig tatt meg selv i å høres akkurat ut som henne... *huff*

Uff - jeg føler meg ekstremt truffet av det du skriver her.... :-(

[morsan]

Uff - jeg føler meg ekstremt truffet av det du skriver her.... :-(

Uffda, det var ikke emningen! :-(

Det er vel en vane/uvane-ting, kan jeg tenke meg. Den ene søsteren min var litt sånn kjeftesmelle da barna var små, men de har kommet seg veldig fint ut av det! :-)

[org]

Har tatt hardt i armen.

[Gjest Ulvinnen]

Det er det som er den vonde sirkelen, som vi remdeles sliter noe med, selv om det er 100 ganger bedre nå enn for 3 år siden:

Hun hører ikke etter når jeg snakker med vanlig stemme (selvøflgelig gjør hun det innimellom, men veldig ofte overhører hun hva jeg sier) - jeg sier det samme om igjen TYDELIG - og hvis hun fremdeles ikke hører, hever jeg stemmen, og av og til blir det da skriking....

Det som ofte funker nå, er at jeg sier med vanlig stemme "Nå har jeg sagt det 2 ganger - nå må du høre" - og da hører hun ofte....

Et filleekspmpel fra i dag: Vi to var ute og gikk - hadde gått i skogen, tatt t-bane, sett i butikker, t-banen tilbake osv og virkelig hatt det fint. Så sa jeg til henne at jeg synes vi hadde hatt det så koselig sammen, bare vi to. Da svarte hun "Nei, det synes ikke jeg", og så begynte hun å subbe skikkelig med beina i grusen, bare for å irritere meg. "Ikke gjør det," sa jeg først en gang, så to ganger mens hun fortsatte. Så stoppet jeg henne og holdt henne mot meg og sa skarpt "Hvorfor gjør du sånn bare for å irritere meg - er det gøy å se meg sint?"

Hun svarte ikke, men stoppet med subbingen, og sa unnskyld.... Sånne ting irriterer meg veldig, at hun uten forvarsel kan komme med sånne sure kommentarer eller svar når vi egentlig har det veldig fint, samt det med subbingen, bare for å irritere....

Hvordan hadde du taklet denne situasjonen? Hun er snart 8 år...

Jeg ville blitt skuffet og litt irritert.

Jeg ville ha sagt i fra at jeg syns det var dumt at hun ikke hadde en fin dag, når vi hadde gjort så mye for å kose oss. Jeg ville ha sagt i fra til henne rolig og bestemt at hun ikke skulle subbe med beina.

Hva jeg ville gjort når hun ikke adlød, er jeg ikke sikker på (barna mine adlyder når jeg får det de kaller "lynblikket"), men jeg tror jeg bare ville ha gjentatt det samme, enda mer bestemt, uten å heve stemmen.

Jeg vet egentlig ikke hvorfor barna mine har så veldig respekt for det blikket mitt, men datteren min har brukt det for å beskrive noen hun ble redd: "Hun var nesten like skremmende som mamma", så jeg ser vel litt frygtutgytende ut. Det er også hun som har sagt at: "Den eneste pappa er redd for, er mamma", og jeg har visselig ikke gjort noe voldelig mot ham.

[Skyer]

Jeg har tatt hardt i armen for å ta barnet mitt bort fra en situasjon, aldri som straff. Jeg har aldri klapset på baken, og å lugge ungene sine syns jeg er helt uakseptabelt. Man vil ikke gjøre sånt mot voksne (de fleste av oss iallefall) , hvorfor skulle det da være mer akseptabelt å gjøre det mot et barn?

[Lillemus]

Jeg har lugget mine barn når de har lugget meg,men ikke hardere enn det de lugger meg.

Jeg har tatt de hard i armen.

Små klaps har de også fått når de har slått meg.

Ser ikke ut at de har tatt noe skade av det.

''Jeg har lugget mine barn når de har lugget meg''

Husker en episode da poden var ca. 13-14 mnd, han var så stor at han gikk langs møblene, men hadde ikke sluppet taket ennå. Jeg sto ved kjøkkenbenken og vasket opp mens han gikk rundt hele kjøkkenet langs veggene og da han skulle passere beina min ble det for fristende og han satte de sylskarpe tennene rett i låret mitt! Jeg tenkte ikke engang, bare bråsnudd meg og grep han i håret og hylte til - han gjorde det aldri igjen, for å si det sånn...

[astridny]

Jeg har tatt hardt i armen for å ta barnet mitt bort fra en situasjon, aldri som straff. Jeg har aldri klapset på baken, og å lugge ungene sine syns jeg er helt uakseptabelt. Man vil ikke gjøre sånt mot voksne (de fleste av oss iallefall) , hvorfor skulle det da være mer akseptabelt å gjøre det mot et barn?

Jeg gjorde det for å lære barnet mitt at det gjorde vond når de lugger meg.

Og de har lært av det.

[Skyer]

Jeg har lugget mine barn når de har lugget meg,men ikke hardere enn det de lugger meg.

Jeg har tatt de hard i armen.

Små klaps har de også fått når de har slått meg.

Ser ikke ut at de har tatt noe skade av det.

Tror heller ikke at de har tatt skade av det...

Men hvordan lærer du barna at man ikke skal lugge hverandre når du gjør det selv?...

[astridny]

Tror heller ikke at de har tatt skade av det...

Men hvordan lærer du barna at man ikke skal lugge hverandre når du gjør det selv?...

Jeg gjorde det bare for å vise han at det gjorde vond.

Jeg lugget han ikke hver gang han lugget meg,men jeg har gjort det flere ganger.

Han skjønte at det gjord vond,så han har stoppet med det.

[Gjest som om dette er bedre]

Jeg ville blitt skuffet og litt irritert.

Jeg ville ha sagt i fra at jeg syns det var dumt at hun ikke hadde en fin dag, når vi hadde gjort så mye for å kose oss. Jeg ville ha sagt i fra til henne rolig og bestemt at hun ikke skulle subbe med beina.

Hva jeg ville gjort når hun ikke adlød, er jeg ikke sikker på (barna mine adlyder når jeg får det de kaller "lynblikket"), men jeg tror jeg bare ville ha gjentatt det samme, enda mer bestemt, uten å heve stemmen.

Jeg vet egentlig ikke hvorfor barna mine har så veldig respekt for det blikket mitt, men datteren min har brukt det for å beskrive noen hun ble redd: "Hun var nesten like skremmende som mamma", så jeg ser vel litt frygtutgytende ut. Det er også hun som har sagt at: "Den eneste pappa er redd for, er mamma", og jeg har visselig ikke gjort noe voldelig mot ham.

Hvis du klarer å bli så djevelsk stygg med "lynblikket" ditt at alle blir redd deg så er det ikke pedagogisk riktig oppførsel. Du sprer frykt? Vel, jeg er glad vi ikke har vært redd mor på grunn av slikt.

Skulle tro det var hunder du dresserte, ikke barn.

[UlrikkeE]

Jeg har ikke gjort det, men på lørdag da 3-åringen hadde tidenes raserianfall (og det sier sitt, for hun har mange!!) så var det millimeter unna - for da kokte jeg også...

Men ved samme anledning bar jeg henne opp trappa, hun hadde bare t-skjorte på, hun sprellet og skulle sparke meg, så jeg måtte rett og slett holde henne hardt for å ikke miste henne ned trappa. Hun har merke på den ene armen pga det...

Fikk vondt i magen da jeg så det etterpå, men selvom jeg var sint der og da, så var jeg mest opptatt av å ikke slippe ungen ned trappa der hun var rett ved å få meg til å snuble sånn som hun sparket - det var ikke noen "straff" som gjorde at jeg holdt henne hardt da...

Ikke stolt av akkurat den hendelsen heller... Jeg er dessverre ikke totalt rolig i alle situasjoner, og sånn som hun holder på for tiden er det like før hun driver meg til vanvidd. Ved flere anledninger har jeg tenkt at "nå skjønner jeg jaggu folk som slår barna sine"...

Og dette kommer fra meg, som er utdannet OG jobber med barn...

Men på spørsmålet ditt: nei, jeg har ikke slått eller klapset!

[UlrikkeE]

Jeg har brølt og skreket mye til mine barn, spesielt til hun midterste. Vi var ikke på bølgelengde i årene 4-6 - hun hadde en lang periode fra hun var 3 til hun var 6/6,5 som vi sleit mye med hverandre.

Nå er det veldig sjelden jeg brøler og skriker, og det er sjelden vi er i tottene på hverandre. Hun er blitt mye større og mer sosial moden, og jeg har innsettt at brøling ikke er særlig konstruktivt....

Tusen takk for at du skrev det du skrev der... 3-åringen og jeg tror jeg innimellom er istand til å ta livet av hverandre. Hun er TRE år, og jeg fatter ikke at det er mulig... Men det er det ihvertfall...

Misforstå meg rett, men det er litt "godt" å lese at andre har slitt med sine egne barn i perioder!

[Gjest anonym nå!!!]

''Jeg måtte jo stå for det jeg sa og ga henne en god klaps i baken som kjentes!!''

NEI!

Du kunne sagt "beklager at jeg ble så sint at jeg truet med å slå deg, det skulle jeg aldri sagt, det er nemlig ikke LOV å slå andre, ikke engang klapse. Men nå er det nok, det er jeg som bestemmer, og hvis du ikke blir med når jeg har telt til 3 bærer jeg deg avgårde, IKKE NOE MER TØYS!"

Har ikke armer til å bære henn.Vet det er galt,men hun gir seg ALDRI,og da mener jeg ALDRI. Det er som hun går på Duracell... Hun får bøttevis av kjærlighet i form av fysiske og verbale kjærtegn. Hun vet hun er elsket høyere enn himmelen.

Har fått små klaps i baken før også,tror ikke hun har tatt noe skade av det. Men vet at det er en fallitterklæring :-(

Vi snakker om tingene når alt har roet seg. Vi vet begge to at det er galt,men samtidig skjønner hun at hun kan vær helt "på bristepunktet" utprøvende i blant.