Helt ærlig dere..

[Gjest xbellax]

Hvis du klarer å bli så djevelsk stygg med "lynblikket" ditt at alle blir redd deg så er det ikke pedagogisk riktig oppførsel. Du sprer frykt? Vel, jeg er glad vi ikke har vært redd mor på grunn av slikt.

Skulle tro det var hunder du dresserte, ikke barn.

Jeg hadde en slik mor da jeg var barn. Hun hevet aldri stemmen, hverken dasket eller slo. Konsekvent og rolig så hun på meg med et bestemt "lynblikk", -ekstremt effektivt. Beundrer de mødrene som behersker den kunsten.

[Gjest anonym nå!!!]

Godt innlegg!

Jeg er helt enig i at det var galt å true med klapsing. Du fant en god løsning på det.

Men det er jo forskjell på unger? Ikke bare foreldre. Jeg har venner som har tre unger som det ikke har vært noe spesielt med. De har kommet med velmenende råd,men det er noe annet å ha de rundt seg hele tiden.

Med vår begynte viljen å vise seg ganske tidlig. Vi er ikke ettergivende foreldre, vi prøver og gjennimføre de rutiner vi har blitt enige om. Og hun vet nokså godt hvor grensene går. men hun MÅ bare teste de ut nesten HELE tiden. De andre ungene er ikke slånn.

[Gjest anonym nå!!!]

Selv om jeg aldri har gjort det selv og nok heller aldri kommer til å gjøre det, kan jeg skjønne utstressa foreldre som i kampens hete gjør noe de i ettertid angrer på. Det jeg reagerer på når jeg leser innlegget ditt, er at du insisterer på at hun fortjente det.

For det første legger du da ansvaret på åtteåringen din i stedet for på deg selv. Og det er du som er voksen og skal gå foran med et godt forbilde. For det andre: Jeg har blitt eitrende forbanna både på min bedre halvdel og på kolleger på jobb. Og der og da har jeg sikkert følt at de kunne fortjent både det ene og det andre klapset. Men jeg gjør det jo ikke av den grunn! Hvorfor er det da greit med en åtteåring?

Hvis jeg hadde vært deg, hadde jeg bedt om uforbeholden unnskyldning og benyttet anledningen til å snakke med henne om hvorfor du reagerte som du gjorde. Og blitt enig med meg selv om hvilke andre sanksjonsmuligheter du har neste gang hun går i vranglås (for det gjør de jo fra tid til annen ...)

Joda det var nok drøyt at jeg mente at hun fortjente det. men likevel kan jeg ikke fri meg for tanken at hun gjorde det likevel... Skal snakke med henne igjen i morgen.

Jeg har vært sint på mannen min hundre ganger,men han får meg ikke sint på samme måte som dette knøttet. Hun er helt utrolig. Ikke at det skal forsvare meg på noen måte, men familien vår har ristet på hode flere ganger over hvor viljesterk hun kan være til tider.

Det hjelper i iallefall å høre når det koker som verst...

[Gjest prust]

Uffda, det var ikke emningen! :-(

Det er vel en vane/uvane-ting, kan jeg tenke meg. Den ene søsteren min var litt sånn kjeftesmelle da barna var små, men de har kommet seg veldig fint ut av det! :-)

Internett forsvant her en drøy halvtime grrr....

Vel - dette skulle jeg si:

Jeg føler også vi har forbedret oss alle sammen (vi er høyrøstede alle fem - GRØSS og GRU), men vi har en del å jobbe med fremdeles. Det er nok snakk om dårlige vaner ja....

Da vi kjørte hjem fra påskeferie, skulle jeg fortelle noe om noe vi kjørte forbi, og akkurat da småkranglet ungene i baksetet - og jeg hevet min røst til nivå brøling da jeg fortalte en anekdote om en foss eller noe sånt - og alle ble tause -. helt til mannen min sa tørt:

"Jeg visste ikke at vi hadde fått med oss en brøleape hjem fra påskeferie...."

:-(

[Gjest anonym nå!!!]

''da har jeg sikkert følt at de kunne fortjent både det ene og det andre klapset. Men jeg gjør det jo ikke av den grunn! Hvorfor er det da greit med en åtteåring?''

Viktig og godt poeng!

Jeg kjenner en dame i Canada, som fortalte meg om da hun fikk en slags åpenbaring om at det var galt med fysisk avstraffelse av barn (som jo dessverre er mye mer vanlig der borte).

Hun hadde en samboer som hadde en datter på 8-9 år. Samboeren var voldelig mot hun jeg kjenner (la oss kalle henne stemoren). Stemoren på sin side "displinerte" barnet på den måten hun hadde lært - ved små klaps osv.

En dag sa jenta: "Du sier at det er galt at pappa slår deg, men hvorfor er det da ikke galt at du slår meg?"

Fra den dagen sluttet stemoren med "disiplineringen", og har siden vært ihuga motstander av fysisk avstraffelse av barn.

Føler meg litt som en barnemishandler her nå. Jeg tenker ikke på at et klaps er vold mot barn!! Og det ytterst,ytterst sjelden jeg har gått av hengslene sånn at jeg klapser på rumpen.

Er det bedre å ta hardt i armen da?

[Gjest prust]

Jeg ville blitt skuffet og litt irritert.

Jeg ville ha sagt i fra at jeg syns det var dumt at hun ikke hadde en fin dag, når vi hadde gjort så mye for å kose oss. Jeg ville ha sagt i fra til henne rolig og bestemt at hun ikke skulle subbe med beina.

Hva jeg ville gjort når hun ikke adlød, er jeg ikke sikker på (barna mine adlyder når jeg får det de kaller "lynblikket"), men jeg tror jeg bare ville ha gjentatt det samme, enda mer bestemt, uten å heve stemmen.

Jeg vet egentlig ikke hvorfor barna mine har så veldig respekt for det blikket mitt, men datteren min har brukt det for å beskrive noen hun ble redd: "Hun var nesten like skremmende som mamma", så jeg ser vel litt frygtutgytende ut. Det er også hun som har sagt at: "Den eneste pappa er redd for, er mamma", og jeg har visselig ikke gjort noe voldelig mot ham.

Jeg forstår hva du mener med et sånt blikk - jeg kan ha det jeg også, men jeg bruker det vel ofte sammen med stemmen....

Det i ettermiddag var litt typisk henne - jeg visste jo at hun ikke mente det hun sa med at hun ikke hadde hatt det fint - og det er det som er så irriterende, at hun kan såre meg med slike bemerkninger...

Men nå vil jeg ikke henge meg for mye oppi den filleepisoden, for vi har virkelig hatt noen fine dager her i Oslo, bare hun og jeg :-)

[Gjest prust]

Tusen takk for at du skrev det du skrev der... 3-åringen og jeg tror jeg innimellom er istand til å ta livet av hverandre. Hun er TRE år, og jeg fatter ikke at det er mulig... Men det er det ihvertfall...

Misforstå meg rett, men det er litt "godt" å lese at andre har slitt med sine egne barn i perioder!

Det som var godt for meg i de verste periodene, var å høre fra noen av naboene, at hun oppførte seg kjempefint hos dem - at sammen med andre barn så var hun sosial og mer empatisk enn hjemme.

Hun ble storestøster da hun var 2 år og 9 mnd, og for henne så var nok ikke det en heldig alder å bli storesøster på....

Jeg husker jeg tenkte at treårstrassen skulle jeg vel klare å komme meg gjennom greit (trodde den varte ett år eller to...), men den varte altså i over 3 år... Det hjalp veldig for henne å begynne på skolen :-)

Hun er mye tryggere og lykkeligere (tror jeg da) i alle fall mer fornøyd nå - har gode venner, og trives godt på skolen og hjemme :-) Og jeg er veldig veldig glad i henne!

[Gjest prust]

Men det er jo forskjell på unger? Ikke bare foreldre. Jeg har venner som har tre unger som det ikke har vært noe spesielt med. De har kommet med velmenende råd,men det er noe annet å ha de rundt seg hele tiden.

Med vår begynte viljen å vise seg ganske tidlig. Vi er ikke ettergivende foreldre, vi prøver og gjennimføre de rutiner vi har blitt enige om. Og hun vet nokså godt hvor grensene går. men hun MÅ bare teste de ut nesten HELE tiden. De andre ungene er ikke slånn.

Unger kan være veldig forskjellige ja!

Vi er bare to søstre, men jeg og min søster var totalt forskjellige, både i sinn og skinn i barneårene og i ungdomsårene. Som voksne er vi blitt mer like.

Jeg har tre barn - og de veldig ulike, dvs nr 1 og nr 3 likner en del i væremåte og personlighet, mens nr 2 skiller seg ut. De har alle sterke personligheter og bein i nesa, men er ulike på hvordan de forholde seg til andre på, og ulike i forhold til interesser og fysisk mestring.

[Gjest anonym nå!!!]

Men få unntak sitter jeg her alene om å ha gjort det jeg gjorde i dag. Jeg synes å "ta hardt" i armen og klapse på baken kan sidestilles. Vi tar vel ikke hardt i armen til mannen/konen/venner eller kolleger heller om vi blir sinte på dem.

Men det er rart at her inne er det alltid et snev av selvhøytidelighet. Man gjør liksom aldri noe galt? Har de rette svarene og erfaringene.

Jeg har diskutert det samme temaet med kolleger og venner(har stor omgangskrets og mange godt utdannet om noen lurer på det),og der er det flere som faktisk forstår,og har klapset selv noen ganger/kløpet litt i armen.

Men sånn er det...

[pekkaline]

Jeg har nok ikke det nei. Jeg kan bli sint, men tar aldri ungene fysisk. Eller jo, jeg har jo dratt (holdt i hånden) eldstemann ut av butikken en gang han skulle ha alt og ikke ville høre. Satte han i bilen, og siden var det aldri handletrøbbel.

[Gjest Ulvinnen]

Hvis du klarer å bli så djevelsk stygg med "lynblikket" ditt at alle blir redd deg så er det ikke pedagogisk riktig oppførsel. Du sprer frykt? Vel, jeg er glad vi ikke har vært redd mor på grunn av slikt.

Skulle tro det var hunder du dresserte, ikke barn.

He he, noe sier meg at du overtolker noe fryktelig

Om du virkelig tror at mannen min er redd meg, så tar du feil. (Hadde vært godt gjort siden han er 30 cm høyere og 40 kg tyngre.) Men han hører på mine meninger, og det har datteren vår fått med seg.

De respekterer meg, og ser på blikket mitt når jeg mener alvor, så jeg ikke trenger å heve stemmen. Det er bare positivt etter mitt skjønn.

[alwaysme]

Helt ærlig så ha jeg tatt i ungene ja. Selvfølgelig!!

Jeg er ikke tilhenger av skambank altså, men at ungene _trenger_ å bli tatt i er jeg ikke i tvil om.

At datteren din får et klaps over baken er uskyldig, og er ikke vold, men en vekker, når hun ikke klarer å høre etter og er helt låst i et mønster om klær.

Hvordan var det med oss da vi vokste opp? Har vi tatt skade av å bli tatt i? Svaret er selvfølgelig NEI.

[Helmi]

Ja, jeg har én gang, for mange år siden, klapset en liten trollunge på baken. Husker ikke hvordan situasjonen var, heller ikke hvem det var av mine fire som fikk en slik avstraffelse. Siden ingen av ungene kan huske noe slikt heller, så har dette heldigvis ikke satt noen spor

Men jeg ikk forferdelig dårlig følelse av det jeg hadde gjort. Dermed ble dette første og siste gangen jeg har gjort noe slikt - for prinsippet mitt er jo at barna ikke sal tuktes på noen måte.

Alle kan gjøre feil, selv "dol-mødre". Det viktige er jo å lære av disse feilene.

[Gjest togli]

Helt ærlig så ha jeg tatt i ungene ja. Selvfølgelig!!

Jeg er ikke tilhenger av skambank altså, men at ungene _trenger_ å bli tatt i er jeg ikke i tvil om.

At datteren din får et klaps over baken er uskyldig, og er ikke vold, men en vekker, når hun ikke klarer å høre etter og er helt låst i et mønster om klær.

Hvordan var det med oss da vi vokste opp? Har vi tatt skade av å bli tatt i? Svaret er selvfølgelig NEI.

Jeg har to venninner som opplevde å få ris flere ganger i oppveksten. De to er de eneste av mine venninner som jeg vet sliter med forholdet til foreldrene sine idag - og tildels sliter med psykiske plager. Vanskelig å vite om det er en sammenheng, men jeg tenker jo mitt...

[Gjest ViViola]

Begge mine har opplevd både brølende mor og det å bli tatt hardt i armen og "geleidet" ut av situasjonen. Jeg er ikke stolt av det, og jeg skulle ønske det ikke hadde skjedd. De har sett meg sintere enn jeg trodde jeg kunne bli, og det liker jeg ikke.

Når vi har hatt ei sånn kule, da, så har vi alltid en veldig lang og nær prat etterpå. Jeg ber om unnskyldning, og de/den av dem som var i ilden gjør det samme.

Å vise ungene at vi voksne også har grenser som de ikke skal tråkke over, tror jeg ikke er farlig i det heletatt. Jeg tror det er en styrke å tørre å sette den grensa, og jeg er ikke så sikker på om en iskald, rolig og blikksendende forelder er "mindre skadelig" (i den grad dette overhode _er_ skadelig) enn en brølende en.

Jeg er derimot helt sikker på at når man går over til fysisk avstraffelse, å direkte slå/lugge/klype - da har man gått _for langt_. En ting er den aktuelle situasjonen der og da, den behøver ikke å være veldig fæl, men man tøyer egne grenser og setter nye for barnet. Hvis mor klapser, hvorfor kan ikke barnet klapse til en medelev når det går ei kule varmt? Det tror jeg er en verre konsekvens enn det som gjør vondt i øyeblikket.

Foreldre og barn er som andre folk - forskjellige. Vi har ulikt temperament, ulike reaksjonsmønstre og ulik tålegrense.

Hvis jeg var deg, ville jeg jobbet veldig med å finne alternative løsninger på de konfliktene som virkelig topper seg. Du må finne en måte å stoppe deg selv på _før_ du havner ut med fysisk vold.

[Gjest også anonym]

Jeg skal svare ærlig her. Det er ikke ofte jeg er hardhendt mot ungene, men det har hendt.

Når barnet var i en viss alder drev det og lugget andre over en lengre periode. Det å fortelle barnet at dette ikke var lov og at det gjorde vondt for den som ble lugget hadde tilsynelatende ingen virkning. Så en dag barnet lugget riktig hardt tok jeg tak i barnets hår og lugget tilbake, ikke hardt, men hardt nok til at barnet kjente ubehaget og var ubekvem med situasjonen ,og forklarte deretter for barnet at sånn kjentes det for x og y når barnet lugget dem også... Det var vondt, og derfor var det i kke lov å lugge. Og det hjalp. Luggingen forsvant...

Og jeg har båret barnet med meg meget bestemt, og også holdt fast et sinna barn og har sikkert i begge de settingene holdt fast hardere enn hva som kanskje strengt tatt var nødvendig.... Og jeg har knipset. Dette er ikke ting som skjer ofte, men det har skjedd.

Jeg snakket engang med en barnevernsansatt. Og ho sa rett ut til meg at om noen foreldre sa til ho at de aldri hadde gjort overtramp mot barnet sitt så trodde ho dem ikke, for det var ikke menneskelig å greie å beherske seg så til de grader alltid. Så om man i løpet av barnas oppvekst mistet besinnelsen noen få ganger så reagerte ho ikke på det.Det var bare menneskelig det. I følge ho var det først et problem den dagen det var utviklet seg til å bli et mønster...

[Bookworm]

Jeg gidder ikke å være anonym engang jeg, jeg kan stå for det jeg har gjort:-)

Jeg har ved én anledning klapset til snuppa, over kneet (av alle ting). Vi satt begge to på gulvet i en intens diskusjon om opprydding, og hun sitter å ser meg sta og egent inn i øynene og nekter å gjøre som jeg sier, med et lite lurt smil på lur. Jeg klapset henne som sagt over kneet, reiste meg og gikk.

Når det gjelder å ta hardt i armen har jeg også gjort dette ved flere anledninger - hardt er jo relativt, men jeg har mer enn én gang tatt henne meget bestemt i armen og ledet henne inn på rommet, ut av butikken, inn på badet eller inn igjen...

Klapset har jeg dårlig samvittighet over, det skulle aldri ha skjedd - den bestemte "taingen i armen" har jeg ingen dårlig samvittighet overfor - det er ikke så hardt at det er vondt, men såpass bestemt at hun skjønner at jeg mener alvor. Jeg står ikke i en time å forhandler med et barn som nekter å gjøre ting som er forventet på det gjeldende alderstrinn.... Så enkelt er det:-)

[Bookworm]

Jeg skal svare ærlig her. Det er ikke ofte jeg er hardhendt mot ungene, men det har hendt.

Når barnet var i en viss alder drev det og lugget andre over en lengre periode. Det å fortelle barnet at dette ikke var lov og at det gjorde vondt for den som ble lugget hadde tilsynelatende ingen virkning. Så en dag barnet lugget riktig hardt tok jeg tak i barnets hår og lugget tilbake, ikke hardt, men hardt nok til at barnet kjente ubehaget og var ubekvem med situasjonen ,og forklarte deretter for barnet at sånn kjentes det for x og y når barnet lugget dem også... Det var vondt, og derfor var det i kke lov å lugge. Og det hjalp. Luggingen forsvant...

Og jeg har båret barnet med meg meget bestemt, og også holdt fast et sinna barn og har sikkert i begge de settingene holdt fast hardere enn hva som kanskje strengt tatt var nødvendig.... Og jeg har knipset. Dette er ikke ting som skjer ofte, men det har skjedd.

Jeg snakket engang med en barnevernsansatt. Og ho sa rett ut til meg at om noen foreldre sa til ho at de aldri hadde gjort overtramp mot barnet sitt så trodde ho dem ikke, for det var ikke menneskelig å greie å beherske seg så til de grader alltid. Så om man i løpet av barnas oppvekst mistet besinnelsen noen få ganger så reagerte ho ikke på det.Det var bare menneskelig det. I følge ho var det først et problem den dagen det var utviklet seg til å bli et mønster...

Ja, båret barnet har jeg også gjort - den tiden jeg klarte det, mener jeg:-)

[Bookworm]

Jeg gjorde det for å lære barnet mitt at det gjorde vond når de lugger meg.

Og de har lært av det.

Akkurat det med å vise barnet hva det gjør mot andre, synes jeg er noe annet enn å bruke det i straffesammenheng. Barnet er kanskje ikke klar over hvor ubehagelig det er å bli lugget, og hvis det er et problem synes jeg ikke det er feil å vise dette...

Det er det psykologiske ved å bli straffet jeg tror jeg mer skadelig, enn selve smerten...

[Gjest også anonym]

Jeg skal svare ærlig her. Det er ikke ofte jeg er hardhendt mot ungene, men det har hendt.

Når barnet var i en viss alder drev det og lugget andre over en lengre periode. Det å fortelle barnet at dette ikke var lov og at det gjorde vondt for den som ble lugget hadde tilsynelatende ingen virkning. Så en dag barnet lugget riktig hardt tok jeg tak i barnets hår og lugget tilbake, ikke hardt, men hardt nok til at barnet kjente ubehaget og var ubekvem med situasjonen ,og forklarte deretter for barnet at sånn kjentes det for x og y når barnet lugget dem også... Det var vondt, og derfor var det i kke lov å lugge. Og det hjalp. Luggingen forsvant...

Og jeg har båret barnet med meg meget bestemt, og også holdt fast et sinna barn og har sikkert i begge de settingene holdt fast hardere enn hva som kanskje strengt tatt var nødvendig.... Og jeg har knipset. Dette er ikke ting som skjer ofte, men det har skjedd.

Jeg snakket engang med en barnevernsansatt. Og ho sa rett ut til meg at om noen foreldre sa til ho at de aldri hadde gjort overtramp mot barnet sitt så trodde ho dem ikke, for det var ikke menneskelig å greie å beherske seg så til de grader alltid. Så om man i løpet av barnas oppvekst mistet besinnelsen noen få ganger så reagerte ho ikke på det.Det var bare menneskelig det. I følge ho var det først et problem den dagen det var utviklet seg til å bli et mønster...

Og så var det visst vesentlig om handlingen skjedde i affekt eller ikke.Og atdet var engangstilfelle. hvis samme reaksjonsmåte gjentok seg burde alarmklokkene begynne å ringe. Om man feks en gang blir så sint at man klyper en unge i øret trenger ikke det bety at man har et problem, men hvis det skjer flere ganger kan det bety at man har det.. Og da bør man begynne å se etter andre måter å løse det hele på førdet utvikler seg i gal retning.