Helt ærlig dere..

[Gjest Signe Signatur]

Helt ærlig så ha jeg tatt i ungene ja. Selvfølgelig!!

Jeg er ikke tilhenger av skambank altså, men at ungene _trenger_ å bli tatt i er jeg ikke i tvil om.

At datteren din får et klaps over baken er uskyldig, og er ikke vold, men en vekker, når hun ikke klarer å høre etter og er helt låst i et mønster om klær.

Hvordan var det med oss da vi vokste opp? Har vi tatt skade av å bli tatt i? Svaret er selvfølgelig NEI.

Jeg ble aldri "tatt i" da jeg vokste opp, og jeg kommer ikke til å straffe mine barn fysisk noen sinne heller. Det er ikke nødvendig. Det kan godt hende du tok skade av det, de som fikk skikkelig juling gir det til sine barn og argumenterer akkurat likt "JEG tok ikke skade av det"...

[Gjest anonym nå!!!]

Jeg er på ingen måte ute etter støtte eller sympati. Men når noen her inne tolker det dit hen at jeg står i fare for å ty til vold eller nærmest trenger hjelp til å beherske sinne mitt,kjenner jeg at jeg blir noe provosert. Derfor er det godt å høre at andre har vært der jeg var i går.

Sist jeg klapset henne i rumpen var hun 4 år,og da IKKE hardt.Det er snart 5 år siden. Lugging har jeg ikke gjort, men tatt hardt i armen ved noen anledninger.

Fysisk avstraffelse er derfor veldig,veldig sjeldent her i huset. Ikke hyler og skriker vi til hverandre heller.Det er noe jeg reagerer på,foreldre som brøler til ungene sine. Jeg har selvfølgelig hevet stemmen ved flere anledninger noe annet er umenneskelig. Jeg voks opp med en nabokone som ikke gjorde annet enn å brøle og skrike til ungen sine da de ikke ville lye.

Det jeg var ute etter med innlegget mitt var å finne bredden her inne som jeg vet finnes i samfunnet.

Jeg fant den ikke her.

Jeg tror også det er umenneskelig å ikke miste beherskelsen en gang i blant. Men her trekker noen slutninger om vi som ikke er så flinke men ungene våre, faktisk driver vold mot barna våre. Det blir jeg litt oppgitt over.

Barnemishandling for meg er når det systematisk blir brukt fysisk og verbal avstraffelse. Jeg vet godt hvor grensene går. Og jeg har ALDRI skadet ungene mine noen gang.

De er trygge,kjærlige og harmoniske barn. Tror ikke de hadde vært det om de hadde tatt skade av Et lite klaps i ny og ne. Som jeg har sagt før,unger er utrolig forskjellige. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne klapse noen,men det har jeg da altså gjort!!

[Gjest Kayia]

Begge mine har opplevd både brølende mor og det å bli tatt hardt i armen og "geleidet" ut av situasjonen. Jeg er ikke stolt av det, og jeg skulle ønske det ikke hadde skjedd. De har sett meg sintere enn jeg trodde jeg kunne bli, og det liker jeg ikke.

Når vi har hatt ei sånn kule, da, så har vi alltid en veldig lang og nær prat etterpå. Jeg ber om unnskyldning, og de/den av dem som var i ilden gjør det samme.

Å vise ungene at vi voksne også har grenser som de ikke skal tråkke over, tror jeg ikke er farlig i det heletatt. Jeg tror det er en styrke å tørre å sette den grensa, og jeg er ikke så sikker på om en iskald, rolig og blikksendende forelder er "mindre skadelig" (i den grad dette overhode _er_ skadelig) enn en brølende en.

Jeg er derimot helt sikker på at når man går over til fysisk avstraffelse, å direkte slå/lugge/klype - da har man gått _for langt_. En ting er den aktuelle situasjonen der og da, den behøver ikke å være veldig fæl, men man tøyer egne grenser og setter nye for barnet. Hvis mor klapser, hvorfor kan ikke barnet klapse til en medelev når det går ei kule varmt? Det tror jeg er en verre konsekvens enn det som gjør vondt i øyeblikket.

Foreldre og barn er som andre folk - forskjellige. Vi har ulikt temperament, ulike reaksjonsmønstre og ulik tålegrense.

Hvis jeg var deg, ville jeg jobbet veldig med å finne alternative løsninger på de konfliktene som virkelig topper seg. Du må finne en måte å stoppe deg selv på _før_ du havner ut med fysisk vold.

Godt sagt, og jeg er enig med deg i absolutt _alt_ du sier i denne tråden. Også jeg tror at barn har godt av å møte foreldres grenser, og har ikke vondt av å erfare at mor og far sprekker. Men fysisk avstraffelse er, som du sier, ikke vegen å gå, for da lærer man at uenighet kan løses på den måten.

[Gjest GA]

Jeg har gjort det i ren refleks en gang (jeg ble bitt), men ikke planlagt etter en advarsel.

De gangene jeg sprekker er det mer i form av overdreven kjefting enn av fysisk straff.

[alwaysme]

Jeg har to venninner som opplevde å få ris flere ganger i oppveksten. De to er de eneste av mine venninner som jeg vet sliter med forholdet til foreldrene sine idag - og tildels sliter med psykiske plager. Vanskelig å vite om det er en sammenheng, men jeg tenker jo mitt...

Mulig det har noe å si. Jeg ser ikke sammenhengen mellom å bli tatt i, og å få ris/juling, men det er vel bare ulikt hva man legger i ordet.

Jeg kjenner ingen som aldri ble tatt i da de var små.

[alwaysme]

Jeg ble aldri "tatt i" da jeg vokste opp, og jeg kommer ikke til å straffe mine barn fysisk noen sinne heller. Det er ikke nødvendig. Det kan godt hende du tok skade av det, de som fikk skikkelig juling gir det til sine barn og argumenterer akkurat likt "JEG tok ikke skade av det"...

Tatt i og fysisk straff eller ris/ juling er vel ikke helt det samme?

[astridny]

Akkurat det med å vise barnet hva det gjør mot andre, synes jeg er noe annet enn å bruke det i straffesammenheng. Barnet er kanskje ikke klar over hvor ubehagelig det er å bli lugget, og hvis det er et problem synes jeg ikke det er feil å vise dette...

Det er det psykologiske ved å bli straffet jeg tror jeg mer skadelig, enn selve smerten...

Du sier noe der.

Jeg bruker ikke lugging som straff,bare for å vise at det gjør vond.

[morsan]

Jeg skal svare ærlig her. Det er ikke ofte jeg er hardhendt mot ungene, men det har hendt.

Når barnet var i en viss alder drev det og lugget andre over en lengre periode. Det å fortelle barnet at dette ikke var lov og at det gjorde vondt for den som ble lugget hadde tilsynelatende ingen virkning. Så en dag barnet lugget riktig hardt tok jeg tak i barnets hår og lugget tilbake, ikke hardt, men hardt nok til at barnet kjente ubehaget og var ubekvem med situasjonen ,og forklarte deretter for barnet at sånn kjentes det for x og y når barnet lugget dem også... Det var vondt, og derfor var det i kke lov å lugge. Og det hjalp. Luggingen forsvant...

Og jeg har båret barnet med meg meget bestemt, og også holdt fast et sinna barn og har sikkert i begge de settingene holdt fast hardere enn hva som kanskje strengt tatt var nødvendig.... Og jeg har knipset. Dette er ikke ting som skjer ofte, men det har skjedd.

Jeg snakket engang med en barnevernsansatt. Og ho sa rett ut til meg at om noen foreldre sa til ho at de aldri hadde gjort overtramp mot barnet sitt så trodde ho dem ikke, for det var ikke menneskelig å greie å beherske seg så til de grader alltid. Så om man i løpet av barnas oppvekst mistet besinnelsen noen få ganger så reagerte ho ikke på det.Det var bare menneskelig det. I følge ho var det først et problem den dagen det var utviklet seg til å bli et mønster...

''Jeg snakket engang med en barnevernsansatt. Og ho sa rett ut til meg at om noen foreldre sa til ho at de aldri hadde gjort overtramp mot barnet sitt så trodde ho dem ikke, for det var ikke menneskelig å greie å beherske seg så til de grader alltid.''

Kommer jo an på hva man legger i "overtramp", da, og hvis det inkluderer f eks urettmessig kjefting så er jeg enig. ;-)

Men dersom denne personen også utenfor de klientene hun møter i jobben nekter å tro på folk som sier at de aldri har _slått_ barna sine, synes jeg det er trist! Enten har hun blitt "miljøskadd" av å møte så mange triste skjebner på jobben at hun tror at det er mer alminnelig enn det egentlig er, ellers så er det en unnskyldning for ting hun selv har gjort.

Litt sånn ala unnskyldningen om at når mor/far er lykkelig, så er barna lykkelige....

[morsan]

Men få unntak sitter jeg her alene om å ha gjort det jeg gjorde i dag. Jeg synes å "ta hardt" i armen og klapse på baken kan sidestilles. Vi tar vel ikke hardt i armen til mannen/konen/venner eller kolleger heller om vi blir sinte på dem.

Men det er rart at her inne er det alltid et snev av selvhøytidelighet. Man gjør liksom aldri noe galt? Har de rette svarene og erfaringene.

Jeg har diskutert det samme temaet med kolleger og venner(har stor omgangskrets og mange godt utdannet om noen lurer på det),og der er det flere som faktisk forstår,og har klapset selv noen ganger/kløpet litt i armen.

Men sånn er det...

''Jeg synes å "ta hardt" i armen og klapse på baken kan sidestilles. ''

Enig med deg i det.

Unntak gjelder dog dersom denne harde taingen i armen ikke er avstraffelse, men for å redde ungen ut fra en farlig situasjon.

[Gjest anonym nå!!!]

''Jeg snakket engang med en barnevernsansatt. Og ho sa rett ut til meg at om noen foreldre sa til ho at de aldri hadde gjort overtramp mot barnet sitt så trodde ho dem ikke, for det var ikke menneskelig å greie å beherske seg så til de grader alltid.''

Kommer jo an på hva man legger i "overtramp", da, og hvis det inkluderer f eks urettmessig kjefting så er jeg enig. ;-)

Men dersom denne personen også utenfor de klientene hun møter i jobben nekter å tro på folk som sier at de aldri har _slått_ barna sine, synes jeg det er trist! Enten har hun blitt "miljøskadd" av å møte så mange triste skjebner på jobben at hun tror at det er mer alminnelig enn det egentlig er, ellers så er det en unnskyldning for ting hun selv har gjort.

Litt sånn ala unnskyldningen om at når mor/far er lykkelig, så er barna lykkelige....

Er et klaps i baken, å slå?

[morsan]

Er et klaps i baken, å slå?

Ja, hva skulle det ellers være?

Men selvsagt er det gradsforskjeller mellom et klaps og det å denge løs.

[kaffepiken]

Jeg har i enkelte situasjoner tatt tak i ungen og tatt/båret ham ut av situasjonen. Gjør ikke alle det, når vidløftige situasjoner oppstår?

Og i farlige situasjoner kan jeg sikkert ha tatt ungen så hardt i armen at det nesten har blitt vondt (f.eks hvis ungen var i ferd med å løpe ut i en traffikert vei, eller liknende) men da er det ikke en "straff" men en reflekshandling for å hindre ungen i å bli skadet. Kommer ikke på noe konkret eksempel i farta.

Men klapsing som grensesetting/straff har jeg aldri gjort, jeg ser ikke nytteverdien av det. Selv har jeg dessverre en tendens til å kjefte altfor mye når jeg blir frustrert over trassige unger som tøyer grensene. Det er ikke bra det heller.

Så jeg skjønner at det er fort gjort å ty til en slik handling hvis man blir tilstrekkelig frustrert, og ikke har noen planlagt "strategi" på forhånd når situasjoner oppstår. I hvertfall hvis man selv ble klapset som barn.

Jeg tror ikke jenta di tok noen skade av en slik enkeltstående klaps, men jeg ville nok brukt denne situasjonen som en anledning til å tenke igjennom hvordan du ønsker å forebygge en slik hendelse til en annen gang, og om du kan velge å reagere annerledes neste gang. I hvertfall prøver jeg å gjøre det, tenke konstruktivt etter situasjoner der jeg har kjeftet. Så kan jeg i hvertfall reagere mer fornuftig neste gang en slik situasjon oppstår.

[Gjest anonym nå!!!]

''Jeg synes å "ta hardt" i armen og klapse på baken kan sidestilles. ''

Enig med deg i det.

Unntak gjelder dog dersom denne harde taingen i armen ikke er avstraffelse, men for å redde ungen ut fra en farlig situasjon.

Jeg har tatt hardt i armen for å irettesette et barn som har bomull i ørene. Ved å ta henne hardt i armen fikk jeg oppmerksomheten og øyekontakt igjen.Samtidig som jeg bruker stemmen.

Føler ikke at det er et overtramp mot et barn. Oppnår 100% oppmerksomhet, men må tåle å se et surt ansikt stirre mot meg. Da det går over,snakker vi om det.

[Gjest anonym nå!!!]

Jeg har i enkelte situasjoner tatt tak i ungen og tatt/båret ham ut av situasjonen. Gjør ikke alle det, når vidløftige situasjoner oppstår?

Og i farlige situasjoner kan jeg sikkert ha tatt ungen så hardt i armen at det nesten har blitt vondt (f.eks hvis ungen var i ferd med å løpe ut i en traffikert vei, eller liknende) men da er det ikke en "straff" men en reflekshandling for å hindre ungen i å bli skadet. Kommer ikke på noe konkret eksempel i farta.

Men klapsing som grensesetting/straff har jeg aldri gjort, jeg ser ikke nytteverdien av det. Selv har jeg dessverre en tendens til å kjefte altfor mye når jeg blir frustrert over trassige unger som tøyer grensene. Det er ikke bra det heller.

Så jeg skjønner at det er fort gjort å ty til en slik handling hvis man blir tilstrekkelig frustrert, og ikke har noen planlagt "strategi" på forhånd når situasjoner oppstår. I hvertfall hvis man selv ble klapset som barn.

Jeg tror ikke jenta di tok noen skade av en slik enkeltstående klaps, men jeg ville nok brukt denne situasjonen som en anledning til å tenke igjennom hvordan du ønsker å forebygge en slik hendelse til en annen gang, og om du kan velge å reagere annerledes neste gang. I hvertfall prøver jeg å gjøre det, tenke konstruktivt etter situasjoner der jeg har kjeftet. Så kan jeg i hvertfall reagere mer fornuftig neste gang en slik situasjon oppstår.

Jeg husker at jeg fikk et klaps i baken som barn av min mor 1 gang. Jeg syntes det var forsmedelighet,men likevel fortjent. jeg tyr ikke til fysiske avstraffelser som vane.2 klaps på baken på 8 1/2 år får ikke meg til å fremstå som voldelig. Ei heller gå inn i meg selv for å granske et mulig monster der inne.

Vet man ikke skal gjøre det, men i går var situasjonen så opphetet,og ungen så til de grader trassig at jeg sprakk. Ikke i affekt siden jeg ga henne 1 advarsel først, men jeg følte for å følge opp advarselen. Hun vet at hun har en mor som er konsekvent. Hun har/er et barn som har vært nødt til å ha faste rutiner/grenser, ellers gir hun seg aldri.

Snakket med helsesøster en gang om strategi.Helsesøster kjenner henne godt og skjønner at vi har et viljesterkt barn:-)

Men det var mye,mye verre før. Nå er det heldigvis langt mellom fightene våre;-) Selv om jeg er forholdsvis streng, er hun en ordentlig mammajente:-)

[Gjest Ulliull]

Nei, det har jeg aldri gjort.

Jeg klapser ikke voksne som er uenige med meg eller som provoserer meg, så hvorfor i alle dager skal jeg gjøre det mot mine egne barn?

[kaffepiken]

Jeg husker at jeg fikk et klaps i baken som barn av min mor 1 gang. Jeg syntes det var forsmedelighet,men likevel fortjent. jeg tyr ikke til fysiske avstraffelser som vane.2 klaps på baken på 8 1/2 år får ikke meg til å fremstå som voldelig. Ei heller gå inn i meg selv for å granske et mulig monster der inne.

Vet man ikke skal gjøre det, men i går var situasjonen så opphetet,og ungen så til de grader trassig at jeg sprakk. Ikke i affekt siden jeg ga henne 1 advarsel først, men jeg følte for å følge opp advarselen. Hun vet at hun har en mor som er konsekvent. Hun har/er et barn som har vært nødt til å ha faste rutiner/grenser, ellers gir hun seg aldri.

Snakket med helsesøster en gang om strategi.Helsesøster kjenner henne godt og skjønner at vi har et viljesterkt barn:-)

Men det var mye,mye verre før. Nå er det heldigvis langt mellom fightene våre;-) Selv om jeg er forholdsvis streng, er hun en ordentlig mammajente:-)

Jeg sier ikke at du er voldelig eller at du har et monster i deg. Tenkte kanskje du ønsket litt tilbakemelding siden du la ut ditt lille "case" her. :-)

Selv pleier jeg å reflektere litt over oppdragersituasjoner som ikke gikk så bra, for å prøve å være bedre forberedt neste gang slik at jeg kan håndtere det bedre. Det er ikke fordi jeg tror jeg har et latent monster i meg. Men jeg vet godt at jeg slett ikke er perfekt, likevel kan jeg alltids forsøke å bli litt bedre

[morsan]

Nei, det har jeg aldri gjort.

Jeg klapser ikke voksne som er uenige med meg eller som provoserer meg, så hvorfor i alle dager skal jeg gjøre det mot mine egne barn?

''Jeg klapser ikke voksne som er uenige med meg eller som provoserer meg,''

Ikke jeg heller, men jeg har tenkt mange ganger at det hadde vært en fryd! ;-)

Husker den historien om han som ble intervjuet i anledning av at de feiret 60 års bryllupsdag, og journalisten svarte: "Har De noen gang i løpet av disse årene vurdert skilsmisse?" hvorpå gamlingen svarte kontant: "Nei! Men mord!"

[Gjest anonym nå!!!]

Jeg sier ikke at du er voldelig eller at du har et monster i deg. Tenkte kanskje du ønsket litt tilbakemelding siden du la ut ditt lille "case" her. :-)

Selv pleier jeg å reflektere litt over oppdragersituasjoner som ikke gikk så bra, for å prøve å være bedre forberedt neste gang slik at jeg kan håndtere det bedre. Det er ikke fordi jeg tror jeg har et latent monster i meg. Men jeg vet godt at jeg slett ikke er perfekt, likevel kan jeg alltids forsøke å bli litt bedre

Enig der. Med å bli bedre altså :-) Jeg bare oppfatter at enkelt tilegner meg egenskaper jeg ikke kjenner igjen.Føler jeg har vært tydelig med innleggene mine Jeg har skrevet at jeg ytterst sjeldent har gått til fysisk avstraffelse, og dermed likevel blir satt i kategorien "barnemishandler".

[Katt-ja]

''Jeg klapser ikke voksne som er uenige med meg eller som provoserer meg,''

Ikke jeg heller, men jeg har tenkt mange ganger at det hadde vært en fryd! ;-)

Husker den historien om han som ble intervjuet i anledning av at de feiret 60 års bryllupsdag, og journalisten svarte: "Har De noen gang i løpet av disse årene vurdert skilsmisse?" hvorpå gamlingen svarte kontant: "Nei! Men mord!"

:-)

Hvem var nå det igjen?

[morsan]

:-)

Hvem var nå det igjen?

Aner ikke. Sikkert en vits!