Helt ærlig dere..

[Gjest Men det er kanskje en annen diskusjon]

Men få unntak sitter jeg her alene om å ha gjort det jeg gjorde i dag. Jeg synes å "ta hardt" i armen og klapse på baken kan sidestilles. Vi tar vel ikke hardt i armen til mannen/konen/venner eller kolleger heller om vi blir sinte på dem.

Men det er rart at her inne er det alltid et snev av selvhøytidelighet. Man gjør liksom aldri noe galt? Har de rette svarene og erfaringene.

Jeg har diskutert det samme temaet med kolleger og venner(har stor omgangskrets og mange godt utdannet om noen lurer på det),og der er det flere som faktisk forstår,og har klapset selv noen ganger/kløpet litt i armen.

Men sånn er det...

Ja, det kan se ut som du har rett. Tror ikke alle her tør å være 100% ærlige, selv under anonyme signaturer. Men sånn er det.

Èn ting er å klare å ikke gå over streken fysisk, men klarer de det med det muntlige? Psykisk vold er også vold.

[Gjest Shira :o)]

Jeg har gjort det i ren refleks en gang (jeg ble bitt), men ikke planlagt etter en advarsel.

De gangene jeg sprekker er det mer i form av overdreven kjefting enn av fysisk straff.

Jeg kan også sprekke og kjefte for mye. Jeg er rett og slett ikke feilfri jeg, og gjør bommerter, eller reagerer ikke helt sånn som det kanskje burde reageres.

Jeg er overbevist om at guttungen klarer og terge på seg en stein, bare han får god nok tid ;o)

[Katt-ja]

Aner ikke. Sikkert en vits!

Ja,- det var kanskje det opprinnelig,- men jeg mener jeg har lest det i et intervju en gang også...?

[Gjest anonym nå!!!]

Ja, det kan se ut som du har rett. Tror ikke alle her tør å være 100% ærlige, selv under anonyme signaturer. Men sånn er det.

Èn ting er å klare å ikke gå over streken fysisk, men klarer de det med det muntlige? Psykisk vold er også vold.

Takk for "støtten" :-)

[Gjest Deva]

Jeg lugget min sønn en gang da han var skikkelig umulig og ute av kontroll,fikk veldig dårlig samvittighet så det gjorde jeg aldri igjen.

[Glimtipper]

Jeg klapset guttungen over rumpa en gang for noen måneder siden. Det var en periode hvor vi måtte sove på samme rom. Hver kveld etter at han hadde lagt seg, måtte jeg jobbe hjemme i flere timer for at vi skulle ha penger til mat. Jeg kom meg ofte ikke i seng før rundt 1-2 om natten, fordi han dro ut leggetiden i det uendelige.

I tillegg hadde han da en periode, flere dager på rad mange ganger, våknet hver gang jeg kom og la meg. Og han nektet å sovne igjen. Han skrek og hylte, ble helt rabiat, holdt meg våken til klokka fem-seks om morgenen (og resten av huset). Jeg tror det var femte dagen, rundt klokka fire om natten, jeg mistet besinnelsen. Da hadde jeg forlatt soverommet flere ganger allerede, men han hadde vekt de vi bodde sammen for ørtende gang og ble enda verre når jeg gikk, så jeg måtte sitte der med han. Frustrasjon og søvnmangel lå i grunnen, antar jeg, selv om det ikke finnes en unnskyldning i verden. Klapset gjorde nok vondt også.

Jeg unnskyldte meg minuttet etter. Det stoppet ikke oppførselen hans, men jeg betviler vel at han fikk noe varige psykisk skade av det heller.

Jeg synes ikke man skal slå barn, noen gang. Akkurat som man ikke skal slå voksne. Alle mennesker fortjener mer respekt enn det.

Bortsett fra det har jeg nok skreket noen ganger i frustrasjon. Det er også unyttig og uheldig. Men han blir ofte geleidet bestemt til rommet sitt. Det kan nok være ubehagelig, men ikke vondt. Selv om han har kommet på å skrike "AU AU AU AU!" hver gang noen løfter han eller geleider han mot hans vilje

[AneM1365380603]

Ingen klaps, slag eller lugging her, men jeg har tatt dem i armen så hardt at det er ubehagelig. Det har vært i situasjoner der de nekter å komme. Da har jeg henta dem på den mindre fine måten.

[kaffepiken]

Enig der. Med å bli bedre altså :-) Jeg bare oppfatter at enkelt tilegner meg egenskaper jeg ikke kjenner igjen.Føler jeg har vært tydelig med innleggene mine Jeg har skrevet at jeg ytterst sjeldent har gått til fysisk avstraffelse, og dermed likevel blir satt i kategorien "barnemishandler".

Ser at du har fått mange kategoriske svar. Vi vet jo alle at det er menneskelig å feile iblant. Det gjør vi alle, vi har alle våre sider.

Men jeg merker at jeg får lyst til å være innmari streng på at det aldri, aldri er lov å slå barn når jeg leser et innlegg som ditt. For jeg tenker at _andre_ som kanskje bruker vold som en hverdagslig greie, i hvertfall ikke skal kunne lese mitt innlegg og få bekreftet at "klapsing er greit". Skjønner du hva jeg mener?

Samtidig så kommer det jo fram når jeg leser ditt innlegg at dette var en enkeltstående hendelse som du angrer på, denne ene lille hendelsen er selvfølgelig ikke noe som gjør deg til en barnemishandler ;-)

[Gjest anonym nå!!!]

Jeg klapset guttungen over rumpa en gang for noen måneder siden. Det var en periode hvor vi måtte sove på samme rom. Hver kveld etter at han hadde lagt seg, måtte jeg jobbe hjemme i flere timer for at vi skulle ha penger til mat. Jeg kom meg ofte ikke i seng før rundt 1-2 om natten, fordi han dro ut leggetiden i det uendelige.

I tillegg hadde han da en periode, flere dager på rad mange ganger, våknet hver gang jeg kom og la meg. Og han nektet å sovne igjen. Han skrek og hylte, ble helt rabiat, holdt meg våken til klokka fem-seks om morgenen (og resten av huset). Jeg tror det var femte dagen, rundt klokka fire om natten, jeg mistet besinnelsen. Da hadde jeg forlatt soverommet flere ganger allerede, men han hadde vekt de vi bodde sammen for ørtende gang og ble enda verre når jeg gikk, så jeg måtte sitte der med han. Frustrasjon og søvnmangel lå i grunnen, antar jeg, selv om det ikke finnes en unnskyldning i verden. Klapset gjorde nok vondt også.

Jeg unnskyldte meg minuttet etter. Det stoppet ikke oppførselen hans, men jeg betviler vel at han fikk noe varige psykisk skade av det heller.

Jeg synes ikke man skal slå barn, noen gang. Akkurat som man ikke skal slå voksne. Alle mennesker fortjener mer respekt enn det.

Bortsett fra det har jeg nok skreket noen ganger i frustrasjon. Det er også unyttig og uheldig. Men han blir ofte geleidet bestemt til rommet sitt. Det kan nok være ubehagelig, men ikke vondt. Selv om han har kommet på å skrike "AU AU AU AU!" hver gang noen løfter han eller geleider han mot hans vilje

Det er der jeg mener at jeg faktisk har en viss forståelse for at foreldre kan miste beherskelsen. Forståelse,ikke at jeg akseptere.Må påpeke det.

Hvordan man kan opptre pedagogisk og rolig i slike situasjoner skjønner ikke jeg. Et "lynblikk" fra mor er ikke alltid nok for alle unger. men ære være de ungene som tier med det blikket. Men har en følelse av at de som har "enklere" unger, ikke helt skjønner hva vi som har/ hatt unger, som er svært viljesterke.

Jeg har unger med ulik gemytt. Så tror jeg vet hva jeg snakker om. De to andre har aldri fått klaps, har ikke vært nødvendig!!

Din sønn kan være vår datter.....

[Gjest anonym nå!!!]

Ser at du har fått mange kategoriske svar. Vi vet jo alle at det er menneskelig å feile iblant. Det gjør vi alle, vi har alle våre sider.

Men jeg merker at jeg får lyst til å være innmari streng på at det aldri, aldri er lov å slå barn når jeg leser et innlegg som ditt. For jeg tenker at _andre_ som kanskje bruker vold som en hverdagslig greie, i hvertfall ikke skal kunne lese mitt innlegg og få bekreftet at "klapsing er greit". Skjønner du hva jeg mener?

Samtidig så kommer det jo fram når jeg leser ditt innlegg at dette var en enkeltstående hendelse som du angrer på, denne ene lille hendelsen er selvfølgelig ikke noe som gjør deg til en barnemishandler ;-)

Takk.

Jeg ville bare skape en nyansert debatt. Men er såpass feig at jeg forblir anonym..

Jeg kan mene mye i teorien, men i praksis blir det ikke helt slik jeg trodde ;-)

Hadde jeg ville skape en debatt om barnemishandling hadde jeg ikke skrevet innlegget mitt. Føler det er 1000 lysår unna de to debattene.

[Gjest anonym nå!!!]

Ingen klaps, slag eller lugging her, men jeg har tatt dem i armen så hardt at det er ubehagelig. Det har vært i situasjoner der de nekter å komme. Da har jeg henta dem på den mindre fine måten.

Jammen det er jo fysisk det også? Å dra ungene etter armen når de har to friske bein å gå på??

Jeg har også gjort det, for all del. Men hva gjør man når ikke det verbale fører frem?Står og diskuterer og diller med trassige unger? Ikke helt meg det der nei!!

[Glimtipper]

Det er der jeg mener at jeg faktisk har en viss forståelse for at foreldre kan miste beherskelsen. Forståelse,ikke at jeg akseptere.Må påpeke det.

Hvordan man kan opptre pedagogisk og rolig i slike situasjoner skjønner ikke jeg. Et "lynblikk" fra mor er ikke alltid nok for alle unger. men ære være de ungene som tier med det blikket. Men har en følelse av at de som har "enklere" unger, ikke helt skjønner hva vi som har/ hatt unger, som er svært viljesterke.

Jeg har unger med ulik gemytt. Så tror jeg vet hva jeg snakker om. De to andre har aldri fått klaps, har ikke vært nødvendig!!

Din sønn kan være vår datter.....

Vel, nå er nok ikke det en rettferdig framstilling av min sønn. Han kan både være ekstremt viljesterk og ekstremt samarbeidsvillig, vi er litt usikre på hvor han egentlig ligger på viljeskalaen. Det verste han gjør er vel når han ler oss opp i ansiktet når vi blir strenge - spesielt etter leggetid.

På grunn av sen språkutvikling kan han nok bli i overkant frustrert og det kan nok vi voksne også. Det er vanskelig å takle konflikter med barn når de ikke forstår hva man prøver å forklare.

Jeg merker at jeg blir mye mindre sint og han samarbeider bedre generelt nå som han forstår litt mer av situasjonene. Enn så lenge ser vi oss nødt til å benytte time out. Det fungerer også svært godt på han. Her om dagen nektet han å gjøre seg klar for leggetid. Jeg ga han en time out og han benyttet tiden til å ta av seg klærne, slik at han var klar for tannpuss når han kom ut. Han reagerer med andre ord svært godt på å bli tatt ut av en konfliktsituasjon før den får eskalere.

Benytter du time out med ditt viljesterke barn? Jeg har større tro på time out for både barn og voksne enn skriking og klapsing.

[Gjest Kayia]

Jeg har tatt hardt i armen for å irettesette et barn som har bomull i ørene. Ved å ta henne hardt i armen fikk jeg oppmerksomheten og øyekontakt igjen.Samtidig som jeg bruker stemmen.

Føler ikke at det er et overtramp mot et barn. Oppnår 100% oppmerksomhet, men må tåle å se et surt ansikt stirre mot meg. Da det går over,snakker vi om det.

''Ved å ta henne hardt i armen fikk jeg oppmerksomheten og øyekontakt igjen.Samtidig som jeg bruker stemmen. Føler ikke at det er et overtramp mot et barn.'' Nå vet jeg ikke hva du mener med ta hardt, men i utgangspunktet er jeg uenig med deg her, og det er her jeg mener det går an å si to ting samtidig. 1. Det er menneskelig å sprekke, men 2. Det er et overtramp å gjøre noe man ikke ville gjort mot en voksen.

Nå er ikke "ta hardt i armen" en oppdragermetode jeg bruker, så det skjedde den ene gangen jeg selv var hyperstressa og han ikke gjorde som han fikk 1000 beskjeder om. Og brøle er heller ikke praksis hjemme hos oss. Likevel kan jeg både bli irritert-og-møkklei-sint (feks når han har lovt å være hjemme kl xx og for for ørtende gang er altfor sen og ikke tar telefonen) og redd-sint (feks da han og en kompis hadde stukket av og ble funnet i lek med en planke uti elven), men etter sånne episoder gjør jeg som ViViola sa oppi her; snakker med jr og forklarer hvorfor jeg ble sint, og ber om unnskyldning dersom det er behov for det. Og det er jo fordi jeg vet at det kunne blitt løst på en annen måte fra min side, sant. ;-)

[Bookworm]

Ser at du har fått mange kategoriske svar. Vi vet jo alle at det er menneskelig å feile iblant. Det gjør vi alle, vi har alle våre sider.

Men jeg merker at jeg får lyst til å være innmari streng på at det aldri, aldri er lov å slå barn når jeg leser et innlegg som ditt. For jeg tenker at _andre_ som kanskje bruker vold som en hverdagslig greie, i hvertfall ikke skal kunne lese mitt innlegg og få bekreftet at "klapsing er greit". Skjønner du hva jeg mener?

Samtidig så kommer det jo fram når jeg leser ditt innlegg at dette var en enkeltstående hendelse som du angrer på, denne ene lille hendelsen er selvfølgelig ikke noe som gjør deg til en barnemishandler ;-)

Det er noe med det at så lenge man selv mener at man feiler i barneoppdragelsen ved å gi barnet et klaps, er det ingen fare på ferde etter min mening.

Det er når denne klapsingen blir en ofte tilbakevendende hendelse, og de voksne mener at dette er helt greit og noe som hører med til barneoppdragelsen, man har trådt helt feil...

[kaffepiken]

Det er noe med det at så lenge man selv mener at man feiler i barneoppdragelsen ved å gi barnet et klaps, er det ingen fare på ferde etter min mening.

Det er når denne klapsingen blir en ofte tilbakevendende hendelse, og de voksne mener at dette er helt greit og noe som hører med til barneoppdragelsen, man har trådt helt feil...

Enig!

[løvinne71]

Nei, det har jeg aldri gjort.

Jeg klapser ikke voksne som er uenige med meg eller som provoserer meg, så hvorfor i alle dager skal jeg gjøre det mot mine egne barn?

Jeg synes det er helt usakelig å sammenligne hvordan man reagerer ovenfor barn, og hvordan man reagerer ovenfor andre voksne!

For det første har man ikke en oppdrager-rolle ovenfor andre voksne, men det har man ovenfor barn!

To voksne er i utgangspunktet likeverdige, med tanke på at man er på noenlunde samme nivå når det gjelder kunnskaper om sosiale regler og oppførsel. En voksen er også ansvarlig for seg selv, og har lært å forstå konsekvenser av handlinger.

Men et barn er ikke et "likeverdig individ" på dette området.

Og derfor bør de heller ikke likestilles med voksne.

De befinner seg tvert imort i en fase hvor dette skal læres, og da er det de voksne sin oppgave å oppdra dem til å forstå prinsippene bak grenser og respekt.

[Bookworm]

Jeg synes det er helt usakelig å sammenligne hvordan man reagerer ovenfor barn, og hvordan man reagerer ovenfor andre voksne!

For det første har man ikke en oppdrager-rolle ovenfor andre voksne, men det har man ovenfor barn!

To voksne er i utgangspunktet likeverdige, med tanke på at man er på noenlunde samme nivå når det gjelder kunnskaper om sosiale regler og oppførsel. En voksen er også ansvarlig for seg selv, og har lært å forstå konsekvenser av handlinger.

Men et barn er ikke et "likeverdig individ" på dette området.

Og derfor bør de heller ikke likestilles med voksne.

De befinner seg tvert imort i en fase hvor dette skal læres, og da er det de voksne sin oppgave å oppdra dem til å forstå prinsippene bak grenser og respekt.

Takk! Endelig en som gadd å kommentere sammenligningen mellom voksne og barn i denne saken:-)

[Gjest anonym nå!!!]

Vel, nå er nok ikke det en rettferdig framstilling av min sønn. Han kan både være ekstremt viljesterk og ekstremt samarbeidsvillig, vi er litt usikre på hvor han egentlig ligger på viljeskalaen. Det verste han gjør er vel når han ler oss opp i ansiktet når vi blir strenge - spesielt etter leggetid.

På grunn av sen språkutvikling kan han nok bli i overkant frustrert og det kan nok vi voksne også. Det er vanskelig å takle konflikter med barn når de ikke forstår hva man prøver å forklare.

Jeg merker at jeg blir mye mindre sint og han samarbeider bedre generelt nå som han forstår litt mer av situasjonene. Enn så lenge ser vi oss nødt til å benytte time out. Det fungerer også svært godt på han. Her om dagen nektet han å gjøre seg klar for leggetid. Jeg ga han en time out og han benyttet tiden til å ta av seg klærne, slik at han var klar for tannpuss når han kom ut. Han reagerer med andre ord svært godt på å bli tatt ut av en konfliktsituasjon før den får eskalere.

Benytter du time out med ditt viljesterke barn? Jeg har større tro på time out for både barn og voksne enn skriking og klapsing.

Vi har time out ja. Fungerer greit nå, men ikke da hun var mindre. Vi føler også at ting går mye bedre nå når hun er blitt større.

Vi øver veldig på hvordan vi snakker til hverandre,og da inkluderer jeg oss voksne også.Og ikke minst på hvordan vi oppfører oss mot hverandre.

Regelen som eksisterer i Kardemommeby terper vi også på her i heimen.

Men det du skrev om nattevåk, og om å holde andre våkne, kunne vært vår datter. det var det jeg mente;-)

[Gjest anonym nå!!!]

Jeg synes det er helt usakelig å sammenligne hvordan man reagerer ovenfor barn, og hvordan man reagerer ovenfor andre voksne!

For det første har man ikke en oppdrager-rolle ovenfor andre voksne, men det har man ovenfor barn!

To voksne er i utgangspunktet likeverdige, med tanke på at man er på noenlunde samme nivå når det gjelder kunnskaper om sosiale regler og oppførsel. En voksen er også ansvarlig for seg selv, og har lært å forstå konsekvenser av handlinger.

Men et barn er ikke et "likeverdig individ" på dette området.

Og derfor bør de heller ikke likestilles med voksne.

De befinner seg tvert imort i en fase hvor dette skal læres, og da er det de voksne sin oppgave å oppdra dem til å forstå prinsippene bak grenser og respekt.

Helt enig. Sammenlignet visst i en tråd jeg også, men er grunnleggende enig med deg der. Det kan overhode ikke sammenlignes!!

Takk.

[Gjest anonym nå!!!]

Enig!

Enig:-)