Er dette normalt? (om oppfinnsom jente)

[Attekattenoa]

Er vel ganske mange 7 åringer som er ukonsentrerte og har mark i rompa?

Kommer jo sikkert an på hvor stor grad, men jeg synes kanskje vi innimellom forventer mer av unga nå enn før.

Alt har blitt så stivt og alvorlig.

''... men jeg synes kanskje vi innimellom forventer mer av unga nå enn før"

hva baserer du dette utsagnet på? Jeg tenker at vi forventer mindre av ungene nå. Da man ble konfirmert i "gamle dager" var jo det ett tegn på at man trådte inn i de voksnes rekker, og plikter og ansvar deretter. Det føler jeg er ganske langt fra den hverdagen jeg opplever i mine omgivelser i dag.

[waxo]

Upps, klarte å svare meg selv i stedet for AAA?????!

hehe :-)

[waxo]

[quote name=Lotte )' timestamp='1241272437' post='4142297]

Hadde det vært et enkeltstående tilfelle, så hadde kanskje ikke tråden blitt starta? Ref:

''Jenta her i huset har en enorm evne til å finne på rare ting. ''

Jeg _regner med_ at ungen er irettesatt og forklart at sånt gjør man ikke (naturlig at oppdrager reagerer på uakseptabel oppførsel). Desto rarere er det, at ungen stadig fortsetter med dette tullet som ikke er lov. Synes jeg.

Men du og jeg har nok litt forskjellige forventninger med tanke på barns alder. :-)

''Men du og jeg har nok litt forskjellige forventninger med tanke på barns alder. :-)''

Mulig :-) Jeg forventer mer av mine egne da :-)

Men har også sett så utrolig store forskjeller det er på modenhet når det gjelder unger i 7 års alder..... Og det sier de om klassen 7 åringen min går i også. Noen er forstandige som fy, mens andre hadde hatt godt av et år til i barnehagen......UTEN at det er noe galt med de...

Mine egne er ganske på snitt når det gjelder modenhet, og hadde sønnen funnet på dette ville jeg blitt overrasket, dette gjorde vi ferdig for noen år siden :-)

[waxo]

''... men jeg synes kanskje vi innimellom forventer mer av unga nå enn før"

hva baserer du dette utsagnet på? Jeg tenker at vi forventer mindre av ungene nå. Da man ble konfirmert i "gamle dager" var jo det ett tegn på at man trådte inn i de voksnes rekker, og plikter og ansvar deretter. Det føler jeg er ganske langt fra den hverdagen jeg opplever i mine omgivelser i dag.

Baserer det bare på hva inntrykk jeg har fra ting jeg har hørt.

Og som jeg har merket de åra jeg har hatt barn.

Det blir mindre og mindre rom får å gå sine egne veier og være litt annerledes, uten at man skal bli bekymret for bokstaver :-)

Etterlyser bare rom for å være litt annerledes enn A4.

[AAA]

Det finnes helt sikkert forskjell på kreative barn. Jeg har erfaring fra min egen familie, og vet akkurat hvilke grenser som ble satt og ikke. Jeg vet også at min bror forholdt seg helt annerledes til grensene enn resten av ungeflokken gjorde.

Jeg vet også at han i voksen alder er helt usedvanlig, og at han er svært spesiell i forhold til de fleste av oss, når det gjelder energi og nysgjerrighet, og for ikke å snakke om talent.

Jeg skjønner ikke hvorfor du hevder at jeg undervurderer barn. Det har da ingen ting med det å gjøre. Jeg tror feks at min bror godt kunne ha forholdt seg til grensene som ble gitt, men at han valgte å ikke gjøre det fordi "prosjektet hans" var viktigere.

Det er heller ingen hemmelighet at de som virkelig har brakt verden fremover, det være seg innenfor musikk, billedkunst, fysikk osv - stort sett beskrives som temmelig usedvanlige og gjerne "uregjerlige" barn. Noe som stort sett har vist seg å henge sammen med ekstraordinær intelligens eller spesielle evner på et eller flere områder.

Jeg tror tvert i mot at det er du som undervurderer både kreativitetens styrke og barn generelt dersom du tror at alle barn vil og ønsker å tilpasse seg "god" oppdragelse. Det trenger slett ikke bety at det er noe galt med barnet. Og så vidt jeg forsto, var det det trådstarter lurte på.

Først skrev du at det var umulig for din bror å forholde seg til grensene dere andre fikk, senere skrev du at han valgte å ikke forholde seg til dem. Ikke helt det samme.

Ja, du har sikkert rett i at det finnes en eller to potensielle Leonardo da Vincier/Albert Einsteiner blant verdens befolkning, som rett og slett ikke kan forholde seg til spilleregler. For resten av oss er jeg ganske så overbevist om at det er flere som lider over å ha for lite grenser enn for mye.

[double]

Ja, det er jeg enig i.

Men ikke Emil faktene alene håper jeg, for da tror jeg alle mine må til utredning :-)

Neida, det jeg hang meg opp i var bare det egentlig, for andre ting har jeg lite greie på.

Jeg blir bare litt opphengt i hvor lite avvik det skal til før man liksom skal sette himmel og jord i bevegelse for å finne ut hvorfor.

En PPT psykolog sa på en foreldremøte jeg var på i vinter at unger i 6 års alder hadde en modenhet som hadde et sprik på iallefall 2 år, lurer på om det var 4. Så en 6 åring kan oppføre seg som en 4¨åring eller en 8 åring, og alt er like normalt.

''En PPT psykolog sa på en foreldremøte jeg var på i vinter at unger i 6 års alder hadde en modenhet som hadde et sprik på iallefall 2 år, lurer på om det var 4. Så en 6 åring kan oppføre seg som en 4¨åring eller en 8 åring, og alt er like normalt.''

En 6-åring ja. Dette var et av argumentene mot at barna skulle begynne på skolen allerede som 6-åringer.

[double]

Ja, nå valgte jeg å ikke henge meg opp i de andre aspektene ved saken.

Av den enkle grunn at jeg ikke har greie på det.

Men fantestreker har jeg greie på :-) Har funnet på så mange av de selv, og kan finne på å gjøre fantestreker ennå jeg i en alder av 33 år, men aldri noe som skader noen hverken på kropp eller sjel :-)

''Ja, nå valgte jeg å ikke henge meg opp i de andre aspektene ved saken.

Av den enkle grunn at jeg ikke har greie på det.''

Da burde du kanskje latt være å uttale deg også da.. eller?

[tzatziki1365380058]

Først skrev du at det var umulig for din bror å forholde seg til grensene dere andre fikk, senere skrev du at han valgte å ikke forholde seg til dem. Ikke helt det samme.

Ja, du har sikkert rett i at det finnes en eller to potensielle Leonardo da Vincier/Albert Einsteiner blant verdens befolkning, som rett og slett ikke kan forholde seg til spilleregler. For resten av oss er jeg ganske så overbevist om at det er flere som lider over å ha for lite grenser enn for mye.

Strengt tatt VET jeg ikke om han valgte eller om det var umulig, men i retrospekt tror jeg nok at han valgte å ikke forholde seg til. Uten at det har spesielt mye med saken å gjøre, nettopp fordi det ikke er mulig å vite så lenge man ikke er inne i barnets hode.

[double]

Det står jo ikke noe i hovedinnlegget om hvilke krav de har satt til ungen.

Det står ikke noe om dette er ting de har forsøkt å jobbe med over en periode.

Min sønn kunne funnet på dete med klineri, men selvfølgelig hadde jeg påpekt at dette skulle gjøres andre steder enn på soverommet, men jeg hadde ikke gått bananas fordi han har fantasi nok til å finne på noe sånt.

Jeg er bare så innmari lei alle dtiagnoser som skal stilles i dagens samfunn. Så fort ungene oppfører seg litt utenom A4, skal de utredes i hue og ræva.

''Jeg er bare så innmari lei alle dtiagnoser som skal stilles i dagens samfunn. Så fort ungene oppfører seg litt utenom A4, skal de utredes i hue og ræva.''

Du er lei av det? Hva med de som har diagnosebarn? Kanskje de ser ganske så annerledes på dette enn hva du gjør?

Det er bedre det blir utredet noen barn for mye enn at noen skal måtte gå gjennom det meste av livet uten å vite eller få hjelp.

Jeg skjønner ikke hvorfor du er så lei av dette. Er det noen som plager deg med diagnoser i hverdagen? Eller er du lei av å lese/høre om det i media? Synes du det er ille at barn i nærmiljø/nabolag får diagnoser? Og hvilke bokstavdiagnoser er det egentlig som er så ille?

[Colette]

''Jeg er bare så innmari lei alle dtiagnoser som skal stilles i dagens samfunn. Så fort ungene oppfører seg litt utenom A4, skal de utredes i hue og ræva.''

Du er lei av det? Hva med de som har diagnosebarn? Kanskje de ser ganske så annerledes på dette enn hva du gjør?

Det er bedre det blir utredet noen barn for mye enn at noen skal måtte gå gjennom det meste av livet uten å vite eller få hjelp.

Jeg skjønner ikke hvorfor du er så lei av dette. Er det noen som plager deg med diagnoser i hverdagen? Eller er du lei av å lese/høre om det i media? Synes du det er ille at barn i nærmiljø/nabolag får diagnoser? Og hvilke bokstavdiagnoser er det egentlig som er så ille?

Akkurat som waxo så synes jeg at dette med diagnoser på framfor alt barn - har gått alt for langt. Jeg reagerer på at spekteret for hva som oppfattes som normalt- og ikke sykt- har blitt smalere og smalere. Barn er tross alt barn - og de forandrer seg fort.

Jeg glemmer ikke et tv-program jeg så om barn og psykiske lidelser fra USA. Hvor 6-7-åringer hadde fått diagnosen Bipolar - og tok opp til 6-7 forskjellige medisiner hver dag. Er det slik vi ønsker at det norske samfunnet skal bli? Det er nok i så fall ikke så lenge til :-(

[waxo]

''Jeg er bare så innmari lei alle dtiagnoser som skal stilles i dagens samfunn. Så fort ungene oppfører seg litt utenom A4, skal de utredes i hue og ræva.''

Du er lei av det? Hva med de som har diagnosebarn? Kanskje de ser ganske så annerledes på dette enn hva du gjør?

Det er bedre det blir utredet noen barn for mye enn at noen skal måtte gå gjennom det meste av livet uten å vite eller få hjelp.

Jeg skjønner ikke hvorfor du er så lei av dette. Er det noen som plager deg med diagnoser i hverdagen? Eller er du lei av å lese/høre om det i media? Synes du det er ille at barn i nærmiljø/nabolag får diagnoser? Og hvilke bokstavdiagnoser er det egentlig som er så ille?

Når folk blir bekymret bare fordi unga finner på fantestreker har det gått litt langt ja.

Synes det er synd at foreldre skal gå rundt og være bekymra for normale påfunn.

Unger er unger og det er bevist at de er ganske mye eldre enn 7 år før de klarer å se konsekvensene av alt de gjør. De er impulsive og handler deretter ofte.

[Bookworm]

Godt å høre. Begynte å føle meg litt alene her :-)

Det er flere som tenker de samme tankene som du gjør:-)

Jeg har bare ikke sett diskusjonen her før nå...

Jeg er inneforstått med at _noen_ barn faktisk har sykdommer som passer best i et diagnosebegrep, men jeg synes det begynner å gå altfor langt. Alt utenfor "normen" (hva nå enn det er), skal gå inn under et sykdomsbegrep - det blir for meg fullstendig feil og en for lettvint løsning, synes jeg.

[Colette]

Det er flere som tenker de samme tankene som du gjør:-)

Jeg har bare ikke sett diskusjonen her før nå...

Jeg er inneforstått med at _noen_ barn faktisk har sykdommer som passer best i et diagnosebegrep, men jeg synes det begynner å gå altfor langt. Alt utenfor "normen" (hva nå enn det er), skal gå inn under et sykdomsbegrep - det blir for meg fullstendig feil og en for lettvint løsning, synes jeg.

Godt det er flere som er skeptiske:-) Det er klart at ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv så er det best om alle er noenlunde like, og fungerer på noenlunde samme strømlinjeformede måte. Jo mindre nødvendig hensyntagen og jo mindre problemer med menneskene i et samfunn- jo mer lønnsomt er det.

I tillegg så er jo medisinindustrien en gigantisk pengemaskin, som utvilsomt ser det som best at flest mulig bruker medisiner - gjerne livet igjennom.

Antallet diagnoser i diagnosesystemet har jo også vokst med et meget stort antall de siste årene.

[double]

Det er flere som tenker de samme tankene som du gjør:-)

Jeg har bare ikke sett diskusjonen her før nå...

Jeg er inneforstått med at _noen_ barn faktisk har sykdommer som passer best i et diagnosebegrep, men jeg synes det begynner å gå altfor langt. Alt utenfor "normen" (hva nå enn det er), skal gå inn under et sykdomsbegrep - det blir for meg fullstendig feil og en for lettvint løsning, synes jeg.

'' Alt utenfor "normen" (hva nå enn det er), skal gå inn under et sykdomsbegrep - det blir for meg fullstendig feil og en for lettvint løsning, synes jeg.''

Hva mener du egentlig med "lettvint løsning"? Har man bokstavbarn så finnes ingen lettvinte løsninger.

[Bookworm]

'' Alt utenfor "normen" (hva nå enn det er), skal gå inn under et sykdomsbegrep - det blir for meg fullstendig feil og en for lettvint løsning, synes jeg.''

Hva mener du egentlig med "lettvint løsning"? Har man bokstavbarn så finnes ingen lettvinte løsninger.

Nå snakker ikke jeg om de barna som faktisk ER syke, men jeg tror alt for mange barn blir stemplet med diverse bokstaver bare for å bortforklare dårlig/unormal oppførsel.

[waxo]

''En PPT psykolog sa på en foreldremøte jeg var på i vinter at unger i 6 års alder hadde en modenhet som hadde et sprik på iallefall 2 år, lurer på om det var 4. Så en 6 åring kan oppføre seg som en 4¨åring eller en 8 åring, og alt er like normalt.''

En 6-åring ja. Dette var et av argumentene mot at barna skulle begynne på skolen allerede som 6-åringer.

Vil tro det også er variasjoner på 7 åringer jeg da........

Min 7 åring oppfører seg som en voksen når det gjelder empati, men kan innimellom ha en oppførsel som en 4 åring også.

6-7 års alder er kanskje den tøffeste alderen for unger før skikkelig pubertet. Det løsner gjerne i 7 årsalder en plass, men om ungen er akkurat 7 eller 7 år og 9 mnd når det løsner, det vet man ikke før det løsner gjerne. Man kan ofte forvente mer av en 5 åring enn av en 6-7 åring.

Det ser jeg veldig på min sønn.

I fjor når vi syklet til barnehagen var han veldig konsentrert, syklet rett og hadde fokus på riktig plass. I år er det nesten umulig å sykle selv langs gangvei. Han havner stadig i grøfta fordi han blir opptatt av alt annet spennende rundt seg. Pene blomster, store lastebiler, ja alt spennende kan få han ut av fokus.

Han vet han skal se framover, men gud så vanskelig det er å gjøre det...

[Colette]

'' Alt utenfor "normen" (hva nå enn det er), skal gå inn under et sykdomsbegrep - det blir for meg fullstendig feil og en for lettvint løsning, synes jeg.''

Hva mener du egentlig med "lettvint løsning"? Har man bokstavbarn så finnes ingen lettvinte løsninger.

Bare det å kalle dem "bokstavbarn".....det er et stempel som jeg synes et barn burde få slippe. Beklager å måtte si det:-(

Jeg kjenner en ung mann som i dag er rundt 30 år. Han fikk diagnosen ADHD da han var barn, og tok medisiner mot dette i flere år. Da han var i midten av tenårene, så sluttet han å ta pillene og gjemte dem unna- uten at foreldrene visste noe om det. Men det var ingen som merket noen forskjell på han....

Det betyr ikke at det ikke finnes noen barn som trenger denne diagnosen, og at ditt barn er et av dem. Det vet jeg ingenting om:-)

[waxo]

Det er flere som tenker de samme tankene som du gjør:-)

Jeg har bare ikke sett diskusjonen her før nå...

Jeg er inneforstått med at _noen_ barn faktisk har sykdommer som passer best i et diagnosebegrep, men jeg synes det begynner å gå altfor langt. Alt utenfor "normen" (hva nå enn det er), skal gå inn under et sykdomsbegrep - det blir for meg fullstendig feil og en for lettvint løsning, synes jeg.

''Jeg er inneforstått med at _noen_ barn faktisk har sykdommer som passer best i et diagnosebegrep, men jeg synes det begynner å gå altfor langt. Alt utenfor "normen" (hva nå enn det er), skal gå inn under et sykdomsbegrep - det blir for meg fullstendig feil og en for lettvint løsning, synes jeg.''

Takk :-) Det er jo ikke det at de som trenger det ikke skal få den hjelpa de trenger. Og har krav på...

Mine unger anser jeg som forholdsvis normale, men de har også hatt ting vi har slitt med. Det er nok en og annen ting i uka jeg reagerer på og tar tak i. Noe annet ville vært unormalt synes jeg da....Sålenge det ikke dominerer hverdagen.

[Colette]

''Jeg er inneforstått med at _noen_ barn faktisk har sykdommer som passer best i et diagnosebegrep, men jeg synes det begynner å gå altfor langt. Alt utenfor "normen" (hva nå enn det er), skal gå inn under et sykdomsbegrep - det blir for meg fullstendig feil og en for lettvint løsning, synes jeg.''

Takk :-) Det er jo ikke det at de som trenger det ikke skal få den hjelpa de trenger. Og har krav på...

Mine unger anser jeg som forholdsvis normale, men de har også hatt ting vi har slitt med. Det er nok en og annen ting i uka jeg reagerer på og tar tak i. Noe annet ville vært unormalt synes jeg da....Sålenge det ikke dominerer hverdagen.

Jeg hadde et tilfelle i nær familie med en 2-åring som begynte i barnehagen. Han var sen til å snakke og litt unnvikende mht til sosial kontakt med de andre barna. Det tok ikke lang tid før varsellampene lyste i barnehagen - og det ble forespeilet mulig autisme med henvisning til PP-tjenesten. Forledrene fikk et skjema å fylle ut - og det viste seg at de tingene som barnehagen så på som et problem- ikke var de samme da barnet var hjemme hos foreldrene. De kjente overhodet ikke igjen de problemene som barnehagen skisserte.

Allikevel måtte de gjennom denne lange prosessen med PP-tjenesten. Det ble smertefullt for både barnet og foreldrene med utrolig mange vonde tanker/bekymringer. De konkluderte med at barnet var sunt og friskt. Men du verden for en lang og vond prosess det var:-(

[waxo]

''Jeg er bare så innmari lei alle dtiagnoser som skal stilles i dagens samfunn. Så fort ungene oppfører seg litt utenom A4, skal de utredes i hue og ræva.''

Du er lei av det? Hva med de som har diagnosebarn? Kanskje de ser ganske så annerledes på dette enn hva du gjør?

Det er bedre det blir utredet noen barn for mye enn at noen skal måtte gå gjennom det meste av livet uten å vite eller få hjelp.

Jeg skjønner ikke hvorfor du er så lei av dette. Er det noen som plager deg med diagnoser i hverdagen? Eller er du lei av å lese/høre om det i media? Synes du det er ille at barn i nærmiljø/nabolag får diagnoser? Og hvilke bokstavdiagnoser er det egentlig som er så ille?

Og jeg mener absolutt ikke å si at de som trenger det ikke skal få den hjelpen de trenger.

Men for meg virker det som om det nesten har blitt en forventning blandt folk at unger som er litt utenom A4 bør ha en diagnose, og det synes jeg ikke er riktig hverken ovenfor barna eller foreldre...